Demontering av den venstre-dominerte kristen/konservative system-realiteten

Demontering av den venstre-dominerte kristen/konservative system-realiteten

Når det først forekommer noe som muligens kvalifiserer til et slags ordskifte mellom radikalere på «venstresiden» og kristen/konservative, tyr de «sekulære» synserne ofte til begrepet «reaksjonær» som en del av sin ‘argumentasjon’, uten at dette forsåvidt er objektivt feil ordbruk. Foruten det sentimentale, så er den mer systemiske motivasjonen og målet bak den «progressive» anti-tradisjonelle, «venstreradikale» politikken å «åpne» opp for et nytt og større verdslig kollektiv, og et samfunnstilstand som således gir generelt inntrykk av en større utopisk fysisk «frihet» enn hva de kristnes «himmelrike» og frelse selv har å by på. Ideologisk og ironisk nok bygger som kanskje kjent denne ‘naiv- og neglekt-kollektive’ (suicidale) konseptutmålingen eksklusivt og sterkt ekskluderende på såkalt «toleranse» for sosial fragmentering, og er eller utstrakt basert på teknisk trivialiserte kulturforestillinger som søker å fostre en pågående ‘progressiv’ politisk bevegelse med ungdommelig entusiasme for fruktene av et oppløsende «mangfold». «Venstresiden» og «kristenkonservative» er to sider av samme sak, men begge insisterer politisk på å være den «gode» mot «onde».

Den venstre-demokratiske retorikken skal også gjerne være så grenseløst forenklende, fordummende og derav ‘mangfoldig ekspansiv’ som mulig fordi en slik tilnærming videre tjener hva det politiske paradigmets demagogi betinger og befaler som formål mot et såkalt større og mer inkluderende «demokrati». Det er en slags gal, grandios selvappell og sirkelargumentarisk mekanisme som politisk kronisk søker kvantitet over nærmest alt av kvalitet, delvis fordi den materielle produksjonen i det post-moderne samfunnet er så unntatt realiteten for de fleste i nettopp demokratiet.

Som system fungerer «demokratiet» perfekt som det middelmådige retorikeren og tenkeren, det politiske presteskapets «bærekraftige» luftslott, hvorav de kristne og «konservative» er å regne som overflødig dødvekt i ferden mot det dekadente paradis. De kristen/konservative tror på sin side at deres politikk dermed må forestilles som selveste gullstandarden for folkelig fornuft, og som en slags «sølvkule» mot det de derfor like feilaktig som sine politiske pseudo-motstandere også feilaktig rasjonaliserer som «ondskap». Det begge partene ikke forstår er at de vil det samme, bare med andre midler, og av ulike grunner.

«Demokratiet» er foruten aksen av «venstre/høyre» å betrakte som det politiske fartøyet for den anti-tradisjonelle, rebelske, oppløsende; «liberale», og mer jålete: «progressive» bevegelsen som man gjerne bruker for å bryte frem og for å realisere de mest ideologisk idiotiske rasjonaliseringer med minimalt av mobilisert mental motstand fra «folket».

Relatert: Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

De mange sedvanlige setningslogiske trivialitetene som brukes av politikere og andre kommentatorer for å kategorisk legitimere «demokratiet», og alt det som konseptbegrep tillater seg å rasjonalisere av absurditeter, er like stilrent stereotyp som all annen fordummende eksempelargumentasjon man kan observere i nært sagt hvilken som helst «samfunnsdebatt» om hvilket som helst tema.

Hva man kan direkte utlede fra disse «debattene» speiler altså det demokratiske nivået og nytten av systemet mye bedre enn noe annet, og er helt på akkord med setningen: «Det beste argumentet mot demokrati er en 5-minutters samtale med gjennomsnittsvelgeren».

Folk Flest™ synes nok kanskje det er merkelig at ting i samfunnet deres går nedover, «demokratiet» til tross. «Hvordan har det seg», tenker de kanskje. I alle fall når ting blir dyrere.

Men fordi svaret for de fleste; majoriteten i demokratiet, umulig kan være at hva mener, forestiller seg og tror er god «samfunnsdebatt», men som i realiteten er ytterst stupid nonsens, så må det andre «alternative» forklaringer til. Disse forklaringene er som regel, alltid, så stupide at de bare gjør vondt verre, og stupid slik at majoriteten av befolkningssegmentet fra 90 til 120 IQ-ekvivalenter (61.8% | 97 IQ snitt. 15 standardavvik) tror det hele egentlig er «smart» nok.

Enkle eksempel på slikt nonsens av totalt ideologisk tilforlatelige eller korrumperte feil-forestillinger kan være alt fra masse-innvandring som ifølge menighetene skal innbefatte en kategorisk kulturell «berikelse», til mer teknisk fortørnelser, eksempelvis at det å finansiere store prosjekter hvor man skal «lagre CO₂ på havbunnen» er smart når havet er uansett automatisk, og i sin likevekt sirkulerer og lagrer dette, og at dette skal løse noe som helst med tanke på «global oppvarming»; en annen ekstremt vellykket tåpelighet. Det er klart at slike løsninger på slike idiotiske «utfordringer», summa summarum, ikke bringer noe som helst «fremover», men snarere, at det aller meste går i rakt motsatt retning.

Samtidig som samfunnet kollapser i sakte film befinner kristne og «konservative» seg kronisk i det berømte kjølvannet og bakleksa av venstrebevegelsens mange syke, stupide og gale herjinger, og blir sådan forståelig nok mer og mer desperate jo mer distansen mellom de politiske forestillingene øker, hvor den sterkest troende part blir mer og mer maktesløse og mindre relevant selv om de har støtte fra det de tror er «Gud». I et veldig vestlig «demokratisk» system trumfer nemlig subsidiene og pengestøtten alt, inkludert alt som «gud» kan bestemme og fysisk regjere over. Slik har man byråkrater til.

Denne tilsynelatende ideologiske avgrunnen mellom de kristne og det system-venstre etablissementet er kanskje noe av den mest uoverkommelige de fleste kan komme på å nominere som dagens «demokratiske» diametrale parter per deres politiske posisjoner med tanke på blant annet umiddelbare saker som abort, homospørsmål og kanskje «klima». Men dette til tross for at forskjellene på de rent ideologiske hovedformålene er av ren illusorisk virkelighet. I realiteten er det å regne de som vesentlige politiske forskjeller en forestilling som utslag av ideologienes eget trangsyn og den konkurransen som dreier seg om å være frelser for hele verdens folk.

Like i menneskelige tro og sosiale overbevisning

Hovedbudskapet i denne teksten er at kristne og venstresiden egentlig og i effekt er to sider av samme ideologiske mynt, men det i et politisk monopolspill hvor bare en side kan vende «opp» av gangen, ja, altså i det tolerante «demokratiet», selv om det angivelig skal være «pluralismens» høyborg; stedet hvor alle skal komme til og bli «hørt», uten at dette virker å være noe særlig til prioritering i den totalt partidominert, kontrollerte politiske praksisen.

Den generelt enkle årsaken til at kristne havner bak i køen, eller på sin side, med sitt politiske ansikt ansiktet ned i puta, er et resultat av deres begrensninger samt overlappende aspekter med den sosialistiske forståelsen. I essens, så ønsker de kristne og sosialister å oppnå det samme av sentiment, i nært sagt nærmest alle deres felles formål, men som sagt av forskjellige grunner.

Der hvor demokratiet blir foreskrevet som et ‘flytende’ og mer dynamisk system, med en sterkere og mer spontan ‘transcendental moral’ for flere, blir de kristne/konservative, i sine mange variable fortolkninger og preklusive ledd, i forhold å regne som for statiske og moralsk stillestående når det gjelder å betjene det demokratisk-dynamiske behovet av enda mer universell verdirelativisme, noe som det progressive demokratiet stadfester som en betingelse for politisk fremgang og overlevelse.

Et slikt sær-kristelig, religiøst «statisk» demokrati ville for storsystem-politikken synonymt med et død demokrati, hvor menighetenes, evt. alminnelighetene demokrati og konsensuskult segregerer, og således gjør krav på sin del av samfunnet på et mer lokalt marginalt nivå tilnærmet Amish-sekten i deler av Pennsylvania og Ohio, eller i form som super-majoritet i stater som Utah, USA.

Kristne utgjør sådan i sin særhet og struktur en potensiell eksistensiell trussel til det industrielle «demokratiet» fordi kristendommen også er en konsensuskulturelt og konstitusjonell kollektiv bevegelse, dog med mindre politisk dreiemoment å regne, altså, behovet for det ideologiske «demokratiets» troper trues av det mer kristen-konvensjonelle, teistiske meninghets-demokratiet, og det er virkelig der maktkampen blir å finne, men ikke per politikk per se.

Noe av det samme skadepotensialet gjelder den «konservative» bevegelsen, som i realiteten heller ser seg tjent med å i beste fall fungere symbiotisk som en slags utslitt bremsekloss på det universalistiske hjulet, eller snarere, som en korrumperende og sementerende entitet uten særlig nytenkende premissmakt og frembrøytende appell derav. Det er ikke helt uten grunn og ut av det blå at «konservative» blir påstemplet av venstresiden som «korrupte», for det er i essens hva de i effekt er politisk.

Relatert: Den «demokratiske» konsensuskulturens formynderske utforming og totalitære masseindoktrinering dømt til kollaps

Så i det som er den mer politisk virkelige og rasjonelle realiteten er de kristne og de «konservative» mer håpløse enn hva deres forståelse av eget politiske grunnlag tillater dem å tro. Kristne og konservative, eventuelt den predikable og patetiske syntesen av diverse «kristenkonservative», plages og lider i perpetuitet, som vanlig og ellers i henhold til deres slavementalitet eller korrumperte misjon. Både konservative og kristne—kristenkonservative ikke minst—er uansett ikke i stand til å nært sagt forstå de mange rasjonelle begrensingene som kreves med tanke på økende samfunnskompleksitet, ei er de stand til å få øye fundamentalt idiotiske vesen-likheten mellom seg selv og de universalistiske venstreradikalerne (og vice versa), da dette ville være som å banne i kirken og rasere hele sin misjons rasjonaliserte grunnlag.

Begge parter er i realiteten mer like og det samme enn hva som kan sies å skille og faktisk separere dem, hvilket tjener makten bak «demokratiet», men ikke den syntetiske, kompromitterende konsensus-politikken som driver demokratiet «fremover», altså fremover mot fallitt.

Illustrerende absolutthet

Det er ganske klart, og således enkelt å berettige, i alle fall for de som observerer på utsiden av boblen som er både sosialistisk «venstre» og kristen «konservativ», at begge retninger innenfor aksen av «venstre-høyre»; venstre vs. kristen/konservativ, egentlig er parallelle paradigmer av fanatisk, anti-fornuftig, snylte-universalistisk og «frigjørende» rettferds-teistisk konsensuskultur, hvor f.eks. kritikk mot det bestående møtes med dogmatiske beskyldninger og forfektelser av typen «blasfemi» og «hat», eller eventuelt «WOKE!».

Relevant: Intellektuell intermedio: Hva er liksom «Woke»?

Dagens juridiske spinnformuleringer av såkalt «hatkriminalitet», likestillings-dogmatisme, og «politisk korrekthet» derav. er på ingen kategorisk måte noe vesentlig forskjellig fra kristendoms-religionens kjetteri, baksnakk, forhånelse, destruktive gruppetenking og forfølgelse av folk med andre forestillinger, for ikke å si mer kompetente fritenkere. Begge retningene funksjonerer på samme totalitære breddegrad og ideologiske lavmål som totalitære kontrollsystem, hvor fornuften er tilsidesatt, og hvor det som er å betegne som rene forfengeligheter i forhold råder sterkest.

Der hvor fanatismen fritt får fortolker i forhold til hva som er fornuft, må de ideologiske kontrollsystemene fungere tilsvarende totalitært for å effektivt nok ekskludere all annen innflytelse, mens alt det andre av anti-fornuftige kontradiksjoner som ikke befinner seg i det system-ideologiske fokuset bare kan manifestere seg inntil det helt absurde. Ideologiene «kristendommen», «sosialismen» og dens kontemporære, komplimenterende «konservatisme» genererer slike absurditeter og kontradiksjoner jo mer de forsøkes implementeres konform-kollektivt og når det gjelder å fremstille seg selv som komplette politiske systemer.

Å «pluralistisk» blande, mikse og matche disse kvasi-konkurrerende konseptene sammen, og sådan demokratisere, dem kan ikke forventes å produsere annet enn en tilstand av konstante kompromisser av et samfunns-knusende kaos.

Stor-kollektivt og per formål og «frelse» er kristendommen og sosialisme er to sider av samme sak. Forskjellen er rekkevidden av reglene som settes av det sekulære sammenlignet med det som fortolkes mer lokalt, i mindre kollektiv fremfor en stor stat. Således er såkalt kristen-nasjonalisme mer «demokratisk» enn noe stats-oppstyltet «progressivt» styringssystem kan drømme om.

Imidlertid er «kommunisme» det klassefrie, universalistiske utopia og himmel på jord som appellerer mer fysisk materielt og umiddelbart, altså mer appellerende til menneske-legemets iboende lathet, hvilket inkluderer å ideologisk-korporativt mobilisere rundt importerte minoriteter med positive rettigheter slik at også disse skal kunne bli «tolerert» ihjel og hørt til de utgjør en «demokratisk majoritet som holder», det vil si, en «over-sosialisert», identitetsløs og fordummet majoritet som på alle måter er enklere å kontrollere, og eventuelt å konkurrere/konsolidere internasjonal, noe som faktisk er en anti-nasjonalistisk idèorientering til å begynne med, hvilket bare ytterligere demonstrerer at demokrati er anti-nasjonalistisk.

Utkonkurrert og utdatert kristendom i «demokratiet»

Dagens mer og mer marginaliserte kristen/konservative motstemmer føler nok oppriktig at de utgjør en slags reell mot-kulturell bevegelse til det venstresosialistiske, kommunistiske globale prosjektet.

Problemet er som beskrevet, at de selv ikke greier å forstå er at «venstresidens» sosialistiske sekularisme og demografisk-destruktive universell-appell har erstattet den kristen-teistiske dogmatikken tilnærmet nokså fullstendig, og gjort den verdens-global på bare noen tiår sammenlignet med tusen år med naiv misjonering, utnyttelse, strikking av ullsokker, boring av brønner, og evt. bønner. Kristendommen er i regresjon på mange andre måter, deriblant fordi flere blir såkalt litterære, leksikale, «informerte», og sådan mindre naturlig overtroiske, mer «opplyste» og med færre materielle, fysiske bekymringer. Nydannelsen av kristne i vesten er på sterk vikende font, mens den materielle overfloden og effektiviseringen driver frem sosialismen og den «rettferdige» kommunismen, som nå prøver seg igjen, dog heldigvis med lite hell.

Relatert: Er kristendommen nedbrytende, og har realiseringen av religiøse rasjonaliseringer og vrangforestillinger følgelig betinget Europas fremtidige folkekollaps?

Alt av venstresidens «wokisme»: «trans», «anti-rasisme», «DEI» og «likestilling» er bare mer av det samme som kristne og kristendommen selv ville vært i stand til å fremtolke og eventuelt foreskrevet i tros-konseptene, men som de kan ikke kan konkurrere på. Det samme gjelder som sagt det «demokratiske» aspektet. De kristne og konservative likeså har ingenting av maktmiddel å benytte politisk, og blir regelrett beseiret av sine ideologiske likemenn fordi de rett og slett er alt for for politisk tåpelige uten at de kan se det. Selv i øynene av like fanatisk styrte venstreradikale galninger.

For å rasjonalisere sin egen utradering gjør de Internett-kristne, som ikke kan «demokratisk» konkurrere med sosialistene, nettopp det samme som sine sosialistiske, «woke» trosbrødre, altså å definere seg og sin bevegelse som «offer», og som geniforklarer sin massivt minkende appell fordi de er «forfulgte» selv om kristendommen fremdeles er verdens mest fremtredende religion, men altså sterkt synkende verden over, og spesielt så i mer utviklede land. Denne griningen til tross, så finner man ikke ett «vestlig» land på topp 50-rangeringen over såkalt «forfulgte kristne» verden over. Mange kristne er også forstå mer suicidale enn noe annet da bibelske betraktinger og sykelig synsing om «endetiden» er visst blitt mer og mer pop i USA og i de republikanske rekkene.

Relatert: NRK med en sjelden programmering av en viss kvalitet. -Promoterer og diskuterer norskprodusert dokumentar om kristen-sionistisk ‘koshervatisme’, og deres dødskult-demokratiske religiongalskap

Hos de mer marginaliserte kristne og konservative, medfører denne sykelige kristen-symptomatikken og ideologiske utraderingen også en viss substitutt-anlagt syndebukk-projisering mot den sosialistiske konsensuskulturen som meget typisk ofte manifesterer seg som «hat» mot muslimer og sympati med Israel og jødene, som på sin side leder an denne kulturelle utviklingen. De kristne har ingen venner, men assosierer per sine jødiske tekster jødedommen og rasjonaliserer sådan bandittregimer som Israel som en alliert, noe den på heller ingen måte er.

All denne politiske rådløsheten, suicidale håpløsheten og illusjonene av frelser-utopi bare til mer strid og partipolitisk innavl innenfor statsstyringen samt skadelig fremmedgjøring i et mer og mer polarisert samfunn for både sosialister og kristne, men spesielt for det man kan kalle de ‘Internett-kristne’. For de mer mainstream-kristne som f.eks. den norske kirke allerede har erkjent sitt institusjonelle nederlag og politisk transponert i takt med den sosialistiske tonen om til en slags bisarr og patetisk ‘human seier’, og sådan mer eller mindre lagt seg helt flat og omfavnet rasjonaliseringene av den venstre-ideologiske innvandringens utslettelse samt den generelle kulturelle kollapsologien som påskyndes av den.

De sosialistiske mainstream-kristnes evne til å glatt (an)erkjenne, eller evt. rasjonalisere visse deler av den kulturelle utviklingen er i grunn ganske enkelt, og trenger ikke særlig mye politisk parapsykologisk mentalakrobatikk enn det å bare gå dypere i sin «tro», altså mer av det samme som før. Det hele har nemlig foregått og forhandlet seg frem rent sekulær-politisk som følge, og på grunnpremissene som kristendommen selv har lagt an som samfunns sosialiseringens hoved substrat i mange herrens generasjoner før «sosialistene» omsider kom til den politiske makten. Likhetstrekkene mellom fanatisk ‘sosial-demokratisme’ og «basic bitch»-kristendom er slående, med mye av den samme systematiske tvangen og konformiteten som kristendommen selv brukte her til lands i forbindelsen med «kristningen» av Norge.

Til kontekstuell sammenligning; det var de mer fanatiske puritanerne som på sett og vis grunnla fundamentet for det som etter hvert ble til USA, men også hvor det i den sammenheng ble tatt vektige forbehold til når det gjaldt den konkrete statsdannelsen og det spesifiserte skillet mellom datidens stat og kirke, deriblant i det aller første grunnlovstillegget. Til tross for intensjonen å begrense blandingsforholdet mellom religion og politikk, dertil pluss det som opprinnelig var sterke kontrære-kulturelle, anti-sosialistiske og anti-totalitære stats-tradisjonelle sentiment med tanke på den amerikanske nybyggingen, så er USA i dag likevel det aller verste blandingen av ulmende sosialisme og kristen-fanatisk sekterisme i verden, og et land av sterke motsetninger snarere enn noe «sterkt mangfold». Som helhet utgjør det en beleilig brukerbase som blant andre bløffmakere som Donald Trump bruker for å sanke stemmer og penger fra mens sosialistene på den andre siden kapper om å ‘frelse’ mest mulige «minoriteter». Donald Trump driver rovdrift på den amerikanske-evangeliske velgerbasen, som i og for seg er minimalt å skille fra sosialistene. Forskjellen er at de vil at staten ikke skal gjøre det, mens de synes det er helt greit at de f.eks. blir minorteter i eget land så lenge det skjer «legally».

Akkurat det samme opplegget per utnyttelse og såkalt «grifting» gjelder for den ny-konservative, «anti-woke», alternative mediene som nyttiggjør seg av den politiske tumulten og kristen-ideologiske desperasjonen. Det er langt fra tilfeldig at de aller største «alternative» mediene livnærer seg på å desillusjonerte ‘Internett-kristne’ rundt omkring i verden, da dette segmentet av befolkningen både er de mest forutinntatte og forhåndsprogrammerte med tanke på hva som er et høyst predikabelt «reaksjonært» verdenssyn og virkelighetsforståelse som enkelt lar seg dupere av kyniske aktører også aka. sivilnasjonale «shills». I Norge er det f.eks. påfallende likt med tanke på nettsteder som Inyheter, Document.no, som forutsibart nok fremstår mer og mer som en sekt à la MIFF når trykket på dem øker, og som sistnevnte ansetter kvinnelige prester, og nå senest, forfeilede, korrupsjonssiktede FRP-propagandister som faste skribenter som skal skrive om og redde den synkende skuta med sikkert bare mer av det samme nonsenset.

Relevant: Mulatt i «Alliansen» påpeker det åpenbare av «jødisk makt», og total-trigger Hans Rustad i Document.no

Illustrerende irrelevans

Hva som også er et overordnet fellestrekk for kristen-politiske bevegelser og de sekulære system-venstre, er at de begge domineres av en enorm, men skjult implisitt fanatisk argumentasjon og ganske total saklig uærlighet når det gjelder hvordan de agerer og argumenterer politisk. De kan rett og slett ikke dette. Hadde de evnet, ville ting sett veldig annerledes ut, men det er bundet, stigmatiserte og mange mener også at de er en del av den såkalte «kontrollerte opposisjonen» som bare driver med ufornuftig og irrelevant spillfekter om det som er helt tafatte og festnede, for ikke å si fastløste «politiske» spørsmål som systemet elsker å «debattere».

For eksempel der hvor venstreorienterte, universell-utilitære woke-sosialister snakker varmt om Palestina og henter «hjem» alskens folk fra hvor enn det skal være for å blant annet sikre en «holdbar» demokratisk majoritet, og fordi de regelrett er villig til å brenne for og ned sin egen nasjon for å hjelpe brune «melaninrike» «medmennesker» for å psyko-syntont-kompensatorisk fremstå som blant annet produktiv, «åpne» og ikke minst «gode» mennesker, søker mange kristen-konservative å alliere sine synspunkt og verdensanskuelse med noe så latterlig som Israel, som de også i farten presterer å nødvendigvis forestille som et «demokrati», og som den «siste skansen mot en verden tatt av mørket». Desperasjonen er åpenbar, og de intellektuelle orienteringene har nøyaktig null av moment og edruelighet bak seg.

For fornuftige folk, utenfor boblene, har begge disse posisjonene lite eller nærmere sagt ingenting med Norge og norske borgere å gjøre, men det fungerer likevel som en, om ikke den aller største kampsaken for både «sosialister» og kristne, og det med den største uærlighet og ekstreme ignoranse for hva som er harde og kyniske kulturelle realiteter som er i stand til å knuse hele deres beleilige grift og forestillingsverden.

Det generelle demokratiske og intellektuelle vanstyret holder frem fordi hverken «sosialister» eller kristen/konsrvative vet bedre råd, har mer rå politisk teft eller annen generell innsikt og kunnskap samt fornuft enn å engasjere seg sterkt i ting de ikke har noe med å gjøre, eller ting de egentlig ikke forstår, og som de heller ikke engang kan være ærlige på når det hele skal presenteres som seriøs «demokratisk» debatt. Resultatet er en «debatt» som generelt står i stampe, og hvor system-venstre bare importerer flere meningsfeller som en brekkstang mot det som er en opposisjon som står fullstendig i stampe, og som mange måter står i sterk konflikt med seg selv.

Relatert: Copes of the Christ Piece, the breakdown concerning the culpability of the current politically «conservative» calamity

De aller fleste kristen/konservative støtter og trøster seg med Israel også fordi de hverken evner eller tør å kritisere innvandringen som er på god vei å utraderer dem som såkalt «kristen nasjon». Dermed tar disse heller ofte parti med Israel, fordi ved å holde med Israel, og mot det de forstår som den gale hunden «Islam», som angivelig «hater vesten for vår frihet» (som også er en jødisk doktrine og propagandakreasjon), så får de samtidig utløp for litt av den frustrasjonen som den mye mer hjemlige asyl- og innvandringspolitikken genererer, og som de egentlig, i alle fall per kristendommens største grunnsetninger i det hele tatt går ut på og som de egentlig burde gå god for. Dette forklarer enkelt men ganske godt hvordan man som desillusjonert, aktivistisk, kontrær-intetnettkristen eller kulturkristen synes at det som er mest politisk produktivt er å provosere og trolle den offentlige debatten med f.eks. koran-brenning og noe så latterlig som å tro at man skal kunne forby Islam, presumptivt med «islamister» fremdeles boende i lille Norge. Det blir kanskje ikke mer misforstått enn det.

Relevant: Koranbrenning, den «kontrollerte opposisjonenes» «verdikonservative» aktivisme og sivilnasjonale idioti

En annen og mer dogmatisk grunn til at mange desillusjonerte Internett-kristne samt boomer-«kosherkonservative» støtter Israel, er fordi de begge gjerne klamrer seg til de jødiske bibelen-fortellingene og den mer institusjonaliserte versjonen av historien post 2. VK som kilden til sin personlige frelse og generell modell for fremgang, og som de sådan uunngåelig, i mangel på noe bedre og mer fornuftig av innspill, aktivt blandes og presser inn passè, «reaksjonær» politikk med den største selvfølge som i konkurranse med system-venstresidens demokratiske «utfordringer» hvis løsning kun består av «mer demokrati, og mer/mindre bevilgning av penger»

Også «venstresiden» per se vil feile og falle politisk fordi den på sin side har veldig langt på vei overskredet de mer rimelige ideologiske grensene for normal naivitet, og kommer nå mer og mer i møte med en økende grad av kontrasterende realiteter, f.eks. deres godhets-søkende, velferds-propagandistiske innvandring-populisme. Konsekvensene av masseinnvandringen er noe de system-ideologiske nå konfronteres med mer, i form av mer dokumentasjon, elendighet og skrekkhistorier fra internettets verdener som kontradikterer blant annet deres mangfolds-utopiske vrangforestillinger så til de grader at de selv snart går tom for populistiske rasjonaliseringer.

Den samme politiske døden venter nå kristen/konservative, og deres mange pompøse, daterte platityder. Sånn sett når det gjelder konservative, i den forstand, har de i tillegg for lengst misbrukt og ellers utspilt sin posisjon og relevans til å både reversere det urede de selv har overvært politisk, og det mer inngående tekniske faktum: At konservatisme som politisk orientering uansett er dødfødt fordi den er og blir såpass symbiotisk og dialektisk med sosialismen som den største fremdriveren for at konservative skal ha noen effektiv funksjon.

Relevant: Sionistiske «nasjonalkonservative» regjeringer og radikalere oversvømmer Europa med millioner av «flyktninger»

Kristendommen generelt appellerer ikke til den vestlige ungdommen. De religiøse forestillingene, samfunnssynet, kutymene, kostymene og mytene rundt granskes av flere som forholder seg skeptiske enn rigid og desperate sjelsøkende, noe ethvert totalitært system og dogmatisk forankret systemfilosofi ikke kan kjempe mot særlig lenge før det hele brister. Dessuten har «liberalismen» herjinger ødelagt såpass mye av det fundamentale forestillingene at det er ingen troverdig teori eller praktisk metode for å reversere det som på sin side var dens «åpenbaringer» av grenseløs appetitt på idiotisk universell appell og individualistisk dekadanse.

Foruten noen få marginale kristen-stunts som Nick Fuentes, som presumptivt kan være enda en politisk «plant», og riktignok populær blant mange Internett-kristne, dvs. mer en økende gruppering som bare er anti-system-reaksjonære desillusjonerte, marginaliserte og muligens slått i hartkorn som bla. «hatefulle» av et meget sykt og dysfunksjonelt samfunnssystem, er det lite som tyder på at kristen-demokratisk/kristen-nasjonalistiske bevegelser på noen måte skal kunne erstatte hva som forblir demokrati-sosialismens appell og PK-rytterske renkespill.

For at det eventuelt skal skje en endring som gavner kristenkonservatisme, må den generelle elendigheten bli så stor at alle som èn og samtidig trekker mot hva som helst annet av kultur-kontrære copes som et slags motsvar og umiddelbart skydd for ut av kontroll og bankerott venstre-demokratisk fanatisme og deres patetiske anti-tradisjonelle fallitter. Men dette belager seg på alt for mange variabler til at det blir potensielt generelt sannsynlig. Det man vil se er mer segregering og mer såkalt demokratisk polarisering, noe systemet vil dra full nytte av. Ingen krise går til spille.

Boomer-konservative er for ideologisk forsteinet og økonomisk forankret til å utvise noe som helst fornuft, og vil som stereotypisk gruppering bare fortsette i sin indoktrinering å insistere på at «nazisme» er verdens største forbrytelse, og fremdeles den største frykten og muligens selveste årsak til alt «vondt» i verden, inkludert på begge sider på Gaza, i Ukraina, i USA (Trump), eller hva annet det skal finnes på av antagonister samt alle absurditetene.

Hummingway

Hummingway