Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt
Massacre de la Saint-Barthélemy, François Dubois

Det finnes to typer folk: De dumme og de intelligente, og de førstnevnte er komparativt for de siste ofte ikke forstått som fullverdige mennesker, men overlever effektivt på ren sympati. Men de dumme dominerer i flertall, og har etter bondeopprørene i Europa fått på plass såkalt flertallsstyre i form av «demokrati». Og dette er de veldig glade for, fordi det ga dem endelig makt som de historisk og naturlig sett ikke har hatt et legitimt krav på, det før de rottet seg sammen. Demokratiet er og blir, både i det berømte utgangspunktet og i den senere, moderne fasen, dømt til å være et bona fide galskapsystem av en moral-ideologi basert på og etter«verdier fremfor standarder» som derfor ikke kjenner begrensingene for hverken sin egen idioti, og bokstavelig talt, bla. sine egne landegrenser.

Demokratiet kjenner heller ingen ‘grenser’ av noe som helst slag, dels fordi det i essens også er et masse-psykotisk, hyper-refleksivt og ekspansivt konsept samt sedvanlig statstyringssystem, hvor bevilgningene fra et stigende skattenivå og inflasjon skal løse alle konsekvent konstante «utfordringer», og fordi demokrati er kategorisk kollektivt-kongruent med såkalt omfordeling av goder pluss evt. «velferdsstat».

Alt dette er altså først mulig fordi demokrati spiller på folks fanatisme fremfor fornuft. Det å i det hele tatt prinsipielt forvente mer-fornuft i et «demokrati», er i realiteten helt håpløst, og grenser egentlig til det idiotiske, dog mange fanatikere insisterer nettopp på at deres forståelser er «fornuftig» nok, evt. fornuften selv, inkludert deres forherligelse av «demokratiet». Denne forherligelsen og fornuft-friheten er ikke en «utfordring», men et problem som nå viser seg å tære ned det såkalte samfunnet dag for dag uten at spesielt mange reagerer hverken på «grasrota» eller i de syntetiske elfenbentårnene. Det hele går i sakte film mot kollaps, slik det gjerne gjør med systemer og ideologier uten bakkekontakt.

«Fanatisme», fundamentale misforståelser, forledelse og «folkelig» misbruk

Fanatisme er og blir et substitutt av tenking for dumme folk. Fanatismens forenklinger dominerer i samfunnet nettopp fordi det krever mindre tenkning, og fanatisme kommer derfor også i flere former, og skaper sine egne nisjer, selv markeder. Veldig mange. -Alt fra religion til støtte for abort i siste uke.

Uten «fanatisme», ville samfunnet heller ikke kunne romme de mange gale. Sånn sett, er samfunnet å korrekt betrakte som et galehus av fanatikere som lever av å pushe ufornuft og «debattere» hverandres tøv. Demokratiet eksemplifiserer hvordan dette også eskalerer i omfang jo flere folk som blir mer «frie», og hvorfor «fornuft» bla. må sensureres som f.eks. «hat» og mye annet «farlig», fordi det utfordrer selve livsgrunnlaget til fanatikere, sjarlataner og korrupsjonen disse lever av, men som de egentlig ikke er i stand til å forsvare seg og sitt system med, foruten andre midler enn eskalerende og åpenbar maktmisbruk.

Relatert: Document.no: «Hva er årsaken til fascismen i liberale USA?» Svar: «Konservatisme» og «demokrati»

Fanatisme kan også forstås som aksepten for å akseptere noe uten bevis, men kun ut i fra sin egen «fornuft» av forestillinger fremfor og ofte fullstendig foruten f.eks. fakta. Faktarelativitet er hva man så får.

Disse «forestillingene» er dog mentale bilder kombinert med div. kognitive forstyrrelser, dette fremfor forståelse og forsøk på abstrakt representasjon av objektiv realitet. Denne sykeligheten og psykosen er hva som f.eks. definerer «overtro», hvilket er helt sentralt og essensielt i de fleste «religioner». Slike religioner er menneskeskapte kontroll-paradigmer. Vestlige demokratier, som i seg selv er en sekulær religion, med sine dogmer og bud, har forflyttet seg fra å utgjøre totalt overflødige kontroll-instanser til å være politiske kontroll-systemer, og en lekegrind for overpriviligerte, innkvoterte sjarlataner. Demokrati er altså politikernes religion, og uten demokrati ville de aller fleste politikere være totalt ubrukelige, og dette enser de på forskjellig vis, og derfor er også «demokrati» deres største «verdi».

På samme måte er fornuft fanatikernes største fiende. Definisjonen av en «fanatiker» kan dermed like gjerne være en person som har søkt intellektuelt ‘asyl’ under en eller annen form for ideologi.

«Konsistens», overfladisk eller omfattende

Den kategoriske hovedforskjellen på «fornuftig» person og «fanatiker», er typen av konsistens. Fanatikere klarer sjelden å være konsistent utenom og/eller mellom forskjellige konseptuelle rammer enn sin egne ideologiske forestillinger. De har rett og slett ikke overskudd og evne til slik tankevirksomhet.

All inngående «kunnskap» om realitetenes objektivitet er nødvendigvis å forestille som abstrakt. Dette betyr at kunnskap kun kan frem- og forestilles gjennom konsistent fornuft, mens «fanatikere» finner frem til sin «kunnskap», ofte utelukkende, via sanseforestillinger og foretrukne, indoktrinerte virkeligheter, altså via ‘metafysisk tenking’.

Metafysikk er anti-vitenskapelig fordi slik konsept-tilnærming spekulerer utelukkende og utstrakt om effekt og evt. «virkning»;—f.eks. «mening», men uten å forstå eller bry seg særlig om årsaker. Derfor har heller ingen fanatikere egentlig noe kunnskap om noe, men nødvendigvis, kun overbevisninger på vegne av sin egen tro og anti-fornuftige tilnærming til den uten at de således engang kjenner de logiske begrensningene for sin «kunnskap», og derfor anvender også slike fanatikere denne «kunnskapen» som en slags sannhet, deriblant direkte inn i samfunnet nærmest som en slags selvfølge, likegyldog hvorvidt det er rasjonelt absurd eller ikke.

Relatert: Flere vesentlige konseptproblemer med demokrati og abstrakt «representasjon»

Abstrakt virkelighet og effekt er nødvendigvis separat fra objektiv realitet; mulig maskert—eksempelvis, teknisk sett ikke målbar. Forholdene mellom slike virkeligheter krever imidlertid også objektiv kunnskap, dvs. forenklet sett, bevis. Men fanatikere bryr seg ikke om slike bevis, men snarere, egne forestillinger, påførge dogme-narrativ, moral, eller/og alt annet av div. subjektive inntrykk kontrært til f.eks. årsak.

Uten evne og vilje til abstrakt virkelighet, så følger som regel kun overbevisninger basert på overfladiske virkeligheter. Dette er hva folk flest både ønsker og som oftest livnærer hele sitt liv på, fordi det er enkelt å lure seg selv.

All «filosofi» i denne forstand er forsåvidt også en form for «fanatisme», men altså langt fra den verste typen.

Selv ingeniørfaget er i det nåværende også relativt sterkt preget av fanatismens herjinger. Ingeniører flest er ikke veldig oppmuntret til å opplyse seg selv, eller granske fundamentet for sitt praktiske arbeid via abstrakt teori-tenking i den forstand som gjelder her, men forholder seg snarere mer til mye forhåndskalkulert- og evaluerte realiteter. Dette er særdeles relevant når det gjelder å finne løsninger på problemer som i seg selv ikke er godt nok definerte eller forstått i helhet. Mange ingeniørers stedelige arbeid består rett og slett i å helt ukritisk, uten skeptisisme, videreføre en gitt mengde data i en form over til en annen, og virkelighets-realisere konstruksjoner og konsepter som i realiteten er teknisk umulig, tilfeller hvilket den gemene hop selvsagt aldri hører særlig om. Den angivelige gjennomførbarheten av det politisk mandat-dikterte og pseudo-vitenskapelige «grønne skiftet» er, igjen, et godt eksempel på hvordan fanatismen i møte med realiteten og mer konsistente resonnmenter spiller fallitt.

Relatert: Mer dumt klimasnakk fra Faktisk.no—«Nei, solen styrer ikke klimaendringene». Replikk, nedsabling og tilbakevisning av deres idioti og lav-intellekt

Mye mer av det samme av fanatisme omfatter og definerer de aller fleste «forskere», som i motsetning til ingeniører ofte «masserer» og bevisst manipulerer data til å bekrefte en mer forutinntatt konklusjon, og som bruker all mulig korrupsjon for å få deres intellektuelle falskmyntneri til å fremstå som både «fornuftig» og åpenbart nok troverdig.

«Korrupsjon»

Sjarlataner «tror» og forestiller blant annet også det at deres «fremgang», som følge av korrupsjon, er et «bevis» på at de har «rett», ergo, befinner seg i en form for realitet. Dette er selvsagt bare enda en konsekvent forrykt rasjonalisering og type selv-konsistent fanatisme som medbører all korrupsjon.

Konformitet er derfor også en helt nødvendig faktor i slike miljøer av fanatisme. Alt fra religiøse hus til politiske partier. Avstandene er ikke store. «Klimavitenskapen», og deres aktivist-klakører, er et meget godt konkret eksempel på ren og skjær fanatisme i dag som mener å være fullkommen av alle typer fornuft. Selv om det er en «bevegelse» som spiller på, og er helt avhengig av kontinuerlig «fornektelse», inkludert aktiv sensur mot skeptikere, som de inverterer sin egen ideologiske ignoranse mot for å stoppe kritikk.

Relevant: Ideologisk korrupsjon fra realiteten er i ferd med å bli totalbasis for all «politikk» og den «multipolare» virkeligheten

All korrupsjon starter med fraværet av vilje til abstrakt tenking. Abstrakt tenking kan også forklares som selve nødvendigheten av den type «fornuft» som kreves for å etablere konsistente forhold mellom virkeligheter og effekter.

Har man ingen forhold, eller engang forholdsmessighet, mellom virkeligheter, så har man heller ingenting konstruktivt å komme med, ei heller berettigelse for «rett» og «galt». Derfor er også fanatikere veldig opptatt av de typene moral og moralisering som effektivt erstatter fornuft med alskens appell av type «skam», «frekkhet», «ydmykhet», og mer underordnet slike overbevisninger finner man at fanatikere derfor også foretrekker mentale forestillinger, f.eks. emosjoner og «meninger» likestilt med «fakta». Altså, et såkalt eierskap til sin egen pseudo-virkelighet, evt. elendighet, konverteres i dag av kontemporære poliske flertalls-fanatikere til noe jevnbyrdig med utpreget fornuft i form av f.eks «woke», som på denne måten som redegjort for her, derfor er å korrekt forstå som snarere en naturlig følge og utvikling av det utvidende «demokratiet», og ikke bare som en hinsides pervertering av det, som mange synsere mener det er.

Fanatikernes forenklinger og «sosiale» forsprang

Vanlige folk; dumme folk, og fanatikere forhandler på like vilkår og kommuniserer på samme plan, fordi disse er mer villige og helt nødvendige av å kategorisk kompromittere for å komme til «enighet» om «kunnskap» fordi flertall krever overbevisning for å effektivt både finne sammen og deretter fungere før det faller ifra hverandre igjen. Dette er «demokrati» et nøtteskall, og det finnes selvsagt ingenting av tilsvarende eller proporsjonalt ansvarhavende mekanismer, fordi det på mange måter er godtatt at flertallet kan feilet uten å straffes, fordi doktrinen er allerede kollektivt basert.

Skeptikere; anti-fanatikere, forhandler ikke på bakgrunn av kompromisser mellom overtro, men forholder seg til bevis og i verste fall sannsynligheter derav.

Så skeptikere kjemper hele tiden mot fanatikere, og har en enorm byrde og ulempe å bære med seg i møte med flertallet, noe som genererer både frustrasjon og forakt, noe flertallet selvsagt heller ikke forstår noe som helst av, men er like raskt ute etter å fordømme, dette i hva disse gjerne blasfemisk forestiller og retoriserer som det «åpne» og «frie», «kunnskapsamfunnet».

Relevant: Demokrati og «kunnskapssamfunnet» – To uforlikte konsepter

Det primitive menneske kjennetegnes av sin evne til å tro og la seg overbevise av fanatiske forestillinger. «Elitene» utnytter dette til det fulle. Pavedømmet og religiøse strukturer i samfunnet generelt, er historisk sett å korrekt betrakte som rene maktstrukturer og misbruk av folks manglende fornuft i stedet for å f.eks. opplyse dem. Alle religiøse er derfor å forstå som underlegne, og alle som appellerer til religion som en slags form for høyere opplysning og til og med abstrakt forståelse av verden og eksistens, er sjarlataner eller mer kyniske slavedrivere.

Demokratiet er i dag på mange måter den aller mest fullkomne av fanatisme. Sekulariseringen har kvernet bort mye annen overtro og erstattet dette med andre ideologiske overbevisninger som totale, på vei mot det samme stedet hvor religion i vestlige samfunn før var totalt samfunnsorienterende.

Så en form for total fanatisme må nødvendigvis erstatte en annen før det oppstår en form for «orden».

Religioner, inkludert kristendommen, er en psykotisk samfunnsinstitusjon, total og komplett sådan, fordi man kan ikke som samfunn sementere en tilstand av delvis psykotiske tilstander kombinert med delvis fornuft. Èn av dem må nødvendigvis vike for den andre på ett eller annet tidspunkt, noe som også skjer, men gjerne over et relativt større spenn av tid.

Så kristendommen i Europa er på god vei til å avløse seg selv, totalt foruten Islam, nødvendigvis, men bare fordi folk dør ut. Når kristendommen drar avgårde, så etterlater dette seg en naturlig nok en slags samfunns-institusjonelt vakuum før noe annet masse-psykotisk narrativ erstatter det.

Relatert: «Demonstrasjonene» i Frankrike demonstrerer det fremtidige fallet av Europas nasjoner, folk og «demokrati»

Man kan ikke forhandle med en fanatikere, fordi disse ofte opererer på de gitte betingelsene som styrer systemene man evt. kritiserer. Skeptikere kan ikke appellere til «tro» eller mye av moral, og det er også samtidig både begrenset og vanskelig å produsere mer tekniske bevis for selv de ‘enkleste’ aksepterte saker og ting, selv det at 1+1=2 per essensiell aritmetikk.

Fanatikere selger narrativ. Fornuften og logikken handler om det rakt motsatte, om å hele tiden finne frem til begrensinger for «kunnskapen» man kan sies å besitte. Dette gjør at fanatikerne har enda en enrom fordel til å forlede folk flest fordi folk flest også har et emosjonelt samt psykologisk behov å tro på noe fremfor å tvile på noe, så er de mer enn villige til å gi seg hen til ren overtro og «mening» derav, mens en skeptiker stiller kun spørsmål uten å få gehør selv om dette evt. prikker hull på de ideologiske boblene folk flest befinner seg i intellektuelt sett. Moral-ideologi appellerer alltid til den evneveike foruten fornuft også fordi mennesker foretrekker å gjøre hva som er moralsk korrekt fremfor hva som er empirisk fornuftig. Derfor har vi heller ikke særlig gehør for utilitaristiske styringsmodeller i samfunnet, men snarere, det rakt motsatte, og med det er det bare å forvente mer og mer dysfunksjon, og en stadig syklus mellom utopi og dystopi som følge av fanatiske forestillinger, særs så inkludert «folkestyret» som en fullstendig underliggende og økende aksentuerende allmenn faktor.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan