Ideologisk korrupsjon ifra realiteten er i ferd med å bli totalbasis for all «politikk» og den «multipolare» virkeligheten

«Korrupsjon» i generell forstand er best faktisk forstått som frakoblingen av realiteten hvor man i stedet danner sin egen virkelighet. Inkompetente ideologer kommer i alle farger og fasonger, og såkalt «konservative» er sådan, og i beste fall bare å forstå som et slags et intellektuelt halvstudert, frem-synset mellomstadium og refleksiv motreaksjon uten å nødvendigvis selv være noe av særlig rasjonell berettigelse. Alle ideologer og deres naive følgere har til felles det at de ikke behersker og skygger unna rasjonalitet, dette i favør av andre forøvrig-heter, inkludert for samfunnsordens skyld. Men for sann ordens skyld, så er «rasjonalitet» her evnen til å tilpasse seg konstruktivt i forhold til realiteten. Ideologi og religion, som kontrollerer de fleste, ønsker seg det motsatte, og ser ut til å være i full ferd med å få nettopp dette.

For de rasjonelt sett håpløse ideologisk troende, er det å forvente noe som helst vesentlige forbedringer med tanke på det aller meste, en ganske håpløs en. Ideologi er på mange måter sånn sett ganske så synonymt med utbredt «idioti» og konsekvent konflikt med realiteten. Dette innebærer en konstant virkelighetsflukt som de ideologisk indoktrinerte og særlig svake sådan finner sin falsk trygghet i. Derfor er det såpass populært, og derfor forsvares disse vrangforestillingene med voldsomheter. Men denne «falske tryggheten» er selvsagt ikke levedyktig, og nettopp hvordan ser man mer og mer av. Den kontinuerlige konflikten i og mellom araberlandene og sioniststaten Israel, er et brukbart skoleeksempel på hvorfor ideologi per den dominante arten «religion», kategorisk er en ytterst ødeleggende idé.

Ideologier fremstår for mange som vidt forskjellige nok, ofte kategorisk sett, mens noen er simpelthen mindre effektive enn andre når det gjelder oppslutning til å omfattende bli regnet som f.eks religiøse rørelser. Anti-menneskelig og fysiologisk selvdestruktiv «veganisme» er en slik mer lettkjøpt avart av ideologisk støpning, men som i realiteten ikke er langt fra, kanskje nærmere sannhet enn absurditeter som mange monoteistiske religioner. Alt hører hjemme på «galehus», men som nå samfunnet, og det ikke tilfeldigvis, ligner mer og mer på. Folk Flest™ drukner i såkalte «verdier», men hungrer tydeligvis og ironisk nok etter såkalt «mening» sine anomiske «liv».

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Den mest generelle, og derfor også mest populære sosiale feilslutningen som omfatter ideologisk korrupsjon, begynner i premisset med to forskjellige, og begge, meget beleilige antakelser. Den første består av makt, kynisme og kontroll; utnyttelse og spill på folks hjelpeløshet vis-à-vis klassisk hierarkisk maktdistribusjon. Den andre er mer vanlig og uskyldig, nemlig den gjennomsnittlige presumsjonen at rasjonaliteten vedrørende hvilket som helst faktum ikke kan eksistere fordi den ikke er synlig for en eller de fleste, altså, f.eks. i «demokratisk» forstand, altså «alle», «lovlig» og effektivt sett mtp. det flyktige flertallets makt. Ja, fanatisk henfall til «demokrati» og «likhet» er også rimelig å regne som en slags sekulær religion i dagens universaliserte «samfunnet».

Roten til det «vestlige», og nå realiserte, universaliserte samfunnet i dag, er dog uten tvil bare en annen religion, og en sekulær transkribering av kristendommens ideologiske invertering av tidligere, også forstått som (enda) mer «tradisjonelle verdier» samt kultur-antropologiske konsepter av familiestrukturer som moral, dyder og derav forestillinger av rettferdighet.

Forestilte fullkomne ideologier forsøker håpløst å forestille seg som nærmest objektive autoriteter, og derav ensrette mest mulig, f.eks av moral, som da naturlig nok forstås av flere som såkalt «universelt». Innad i vestlige moralhistorie er «rettferdighet» forestilt og foreskrevet i lov som objektive størrelser med stor vekt i samfunnet. Man kan ikke ha noen særlig form for personlig justis når loven eksisterer uavhengig av deg, og særlig mer så når denne er såkalt gitt av «Gud», som mange ideologer forsikrer og finner stor pseudo-intellektuell forankring i. Ideologisk pseudo-intellektuell virksomhet ender alltid i rasjonaliseringer. Rasjonaliseringer som fungerer som en substitutt for faktisk rasjonalitet, ofte med helt andre hensikter og hensyn. Det aller meste av ideologi handler i så måte, praktisk sett, om å oppnå makt på grunnlag av forfalskning av realiteter på bakgrunn av rasjonaliseringer som ofte ender opp å forstås av Folk Flest™ som såkalt etikk, moral, «godhet» etc. Men de er som sagt blitt ledet på ganske ville veier, og føler det på kroppen, men også denne elendigheten rasjonaliserer man så godt man bare kan. Også med hjelp av systemet, og diverse «eksperter», som selvsagt ikke kommer til noen som helst kjerne av problemet, fordi disse folkene er også hovedsakelig for styrt av diverse ideologiske forutinntattheter og indoktrineringer. «Ta først på deg din egen maske før du hjelper andre«, synes å være en grei regel, men i dag tar man mer og mer på seg det som er nettopp er problemenes og «systemets» masker. Korona-pandemien demonstrerte disse betrakningene nokså utrykkelig.

Relevant: En forenklet «faktisk» forklaring for en allerede generelt fortapt generasjon

Dumme fanatikere er fremdeles de mest farlige

Glem som her sagt «onde» personer. «Onde» personer og deres «ondskap»; det som må sies å i en mer forgjengelig forstand å være de uten tilhørighet, emosjonell nærhet eller menneskelig minimalt sympatiske, er i følge de lærde, kun å finne på promillenivå i befolkningen under ett. Det som faktisk styrer og regjerer i dagens samfunn er intet annet enn forskjellige følgere og diverse fanatikere som angivelig, «sammen», foregir til den ande psykotiske meningsmassen at disse skal oppnå et bedre resultat enn at de f.eks styrte sine affærer, hver for seg, eksempelvis populært promotert som fruktene og «berikelsen» av et såkalt «mangfold»—atter en ideologisk indoktrinert overbevisning uten særlig av bevis foruten erklært etikk basert på selvutnevnte empiriske autoriteter og anti-vitenskapelige sjarlataner, som tilbeder det de forestiller som «det gode i mennesket». Alt dette er egentlig en form for utpreget, men kamuflerte egosentrisk opportunisme og i ganske stor grad, forherligelse av egen forfengelighet. Det har i alle fall absolutt ingenting med fornuft å gjøre, selv om mye av det insisterer som nettopp dette.

Fornuft er helt fremmed for fanatikere flest. Fanatikere er de mest farlige, og den desidert mest fulltallige gruppen som opererer i konstant flertall i samfunnet. Det «liberale demokratiet» demonstrerer denne fanatismens mange mulige manifestasjoner per mekanismen, som er ganske åpenbart i form av psykologisk gruppe-polarisering som populariserer seg selv i hva som er og blir mer og mer kulturelt moral-absolutt vs. «liberal» relativiserende, vestlig virkelighets-paradigme. Altså, moral er og blir styrende. Moral fra hvor, og nødvendigvis fra hva eller hvem? Rasjonaliteten melder seg med en gang. Flertallet er ikke interessert i rasjonalitet, men forskjellige fanatiske utgaver og distribusjoner av falsk og forfengelig moralitet for å berettige seg som bemektige.

Ideologisk intellektualisme er selvforsterkende galskap

Ideologi er kampen hvor det først og fremst kappes om de stedelige sentimenter, ikke sannhet. Skal man ha sannhet, så må man holde seg langt unna alle ideologer og især religioner. All statlig styring burde ideelt sett vært rensket for all ideologi, men flertallet vil ha det annerledes, fordi de ikke vet eller kan tenke seg noe bedre for nettopp dem selv. Uten et ideologisk enkelt, fordummende rammeverk, så er disse fullstendige irrelevante, om så i beste fall bare leilendinger, og uten det helt store av andre formål.

«Mening» er et konsept som appeller stort til de som allerede er tomme. Og enkle idèer, svindler og syntetiske substitutter for mer rasjonelle løsninger selger som aldri før. Psykotiske guruer og profeter appellerer sterkt til et folk uten som mye som en eneste annen logisk rasjonell ledetråd å lede seg med. Religiøse fanatikere som kritiseres sådan, klamrer seg også alltid forutsigbart til den samme konseptuelle tanke-klisjéen herover, som oftest dette at «uten religionen deres», så ville ingenting de ser rundt seg «ha vært mulig», og gjerne såpass at samfunnet var bygd opp på grunn av religionen de synser rundt med i sin forvillelse. Dette er selvsagt en fanatisk forestilling og blanding av gjengs historisisme, heftig kombinert med hva som i effekt er en konseptuell inkompetanse vedrørende alt annet enn deres egen ideologiske indoktrineringer tillater dem til å tenke, eller som disse uansett aldri hadde klart å tenke seg frem til uansett, og i ellers særs mangel på slik substans, styrker deres ideologiske overbevisninger seg enda mer.

Mekanismene bak anti-fornuftig fanatismen er mange, og altomfattende. Enten det dreier seg om «bønn», synding eller slagord, så er alt styrt av den samme formen for intellektuell svakhet og konforme tilbøyelighet og selvbekreftende syssel i søken av tilhørighet.

Dette gjelder de aller fleste, og spesielt politiske synsere, da all såkalt politisk «rasjonalitet» i dag består og springer ut av div. ideologiske betingede formål og premisser fremfor noe av mer industriell produktiv gestalt, noe det «grønne skiftet» er et rådene eksempel på. Konsekvensen i realiteten av denne fanatismen, som drives videre av korrupsjon og inkompetanse, er at man selvsagt ikke løser noe som helst av noen av «problemene» man har satt seg som mål, men at man bare skaper enda flere. Men dette fungerer utmerket for ideologer så lenge man har scene-teateret som er «demokrati», hvor politikerklassen bare kan komme og gå etter hver valgperiode så lenge de holder seg unna de aller mest absurde «maktmisbrukene», men også dette betyr mindre og mindre. Ideologiske premisser kan aldri avle noe spesielt av særlig nytte foruten nytte til sin egen maktappell og hva dette tillater av andre ideologisk promoterte (selv)distraksjoner.

Relevant: Intellektuell intermedio: Hva er liksom «Woke»?

De fleste menneskelige konflikter springer ut av ideologiske forskjeller. Noen av disse forskjellene er ikke engang manifestert, men kun teoretiske, og derfor nærmest helt åpne for all slags opportunisme og manipulasjon. Religionkrigen som nylig brøt ut på ny i ørkenbeltet, er nettopp en slik endemisk tilstand, hvor ideologene kappes om domene og alskens innflytelse. Fornuften blir maskert som «overlevelse» og «rett» til både ditt og datt. Men hva det i realiteten handler om er makt og verdslige interesser, uten at fanatikere engang kan erkjenne at noe slikt egentlig er helt sentralt. Fanatikere har heller aldri noen rasjonelle grenser, delvis fordi der ribbet for forestillinger av fundamental fornuft, og er endog særdeles autoritære og absolutte i sin tro. Enten er du med, eller mot «oss», er som oftest posisjonen de later til, fordi de evner ikke å forstå andre enn syntetiske skillelinjer, særs så når det gjelder politikk.

Spørsmålene koker uansett alltid ned til hva som er substratet av deres forståelse og former for «moral». Såkalte debatter på andre premisser enn dette tåles, forstås eller tillates effektivt ikke. Man blir fort heller redusert til å snakke om subjektive forførelser og følelser. Det å ikke ta noen posisjon derav, og evt. forkaste hele premisset i sin helhet som dumt og trivielt, er for slike ideologiske tullinger kanskje enda mer forkastelig enn å støtte motstanderen deres. Man skal tvinges med i deres fanatiske fantasi og politiske virkelighet fordi det er kun der disse evner å ha noen makt eller mening overhodet.

Det er ikke helt uten grunn at frafallet fra de politiske prosessene øker blant flere og flere etter som skuespillet som er demokrati og universalisert pekefingerpolitikk presses på og øker i systematisk omfang som følge av at det i realiteten synker i appell. Demokrati som system fortsetter å forutsigbart falle markant og stabilt på den globale menings-indeksen.

Flere, og etterhvert ganske mange, melder seg ut av et «samfunn» som tilsynelatende ikke har noen fremtid i mente. Diverse av reaksjonære forsøker febrilsk og finne vei til makten igjen, men forstår fremdeles ikke at at utviklingen er noe de og deres meningsgods selv har betinget. Kommunisme, sosialisme og marxisme er bare en sekulær versjon av kristendom, som ruinerte og utryddet mye av den stetsevarende æreskulturen, og som i dag, i stedet effektivt utgjør det moralske synd- og skyld-grunnlaget for hva som i realiteten bare er en konsum-utilitaristiske samt «anti-rasistiske» ideologien, hvilket bokstavelig «sørger» for, og muliggjør at nasjonene demografisk erobres av enda mer fremmede horder.

«Gud» er ikke død i det hele tatt, men for de fleste gått ut på dato, og hans rolle som voyeuristisk overvåker er blitt erstattet av sekulariserte staten i form av et økende overvåkning-samfunn. Ja, ideologene «finner» hverandre, møter hverandre i døra, går i verste fall i hestesko-sykler, og deres løsninger og resultater kommer på bakgrunn av det som er meget av felles mekanismer. Det er snakk om en ganske klar systematisk symptomatikk som i virkeligheten opererer uten særlig store konseptuelle skiller. Dette selv om mange mennesker insisterer at det er snakk om ideologiske vesenforskjeller hvor det egentlig essensielt er få. Alt betinges av hva som er i tråd med de ideologisk betingede refleksjonsevnene, som vanligvis er meget mangelfulle. Rasjonell tenking forutsetter det stikk motsatte av nærmest alle former for ideologisk forfølgelse og deres lettvintheter, ofte forstått av fanatikere som en slags «logikk» i seg selv. Konsekvensene med tanke på rasjonalitet og fornuft i realiteten er dermed nokså katastrofale. Et komplett kaos. En dødskult. Ørken-religiøse røverhistorier, fortellinger fortolkninger, mystikk og folketro, eller statssekulær, sosialistisk indoktrinering—det er og blir det samme i effekt og praktiske konsekvens når det gjelder realitetens krav til faktisk fornuft og samfunnsmessig stringens.

Relevant: «Evolusjonsteorien og ost» — Betraktelig barnebok for Folk Flest™

Såkalt norsk sosialisme og «velferdskapitalisme» er ganske åpenbart den mer sekulariserte og ellers homogene, evolusjons-adapterte formen for kristendom, bare praktisert i en mer og større statlig forstand og av såkalt økonomisk «forvaltning». Disse «sjelelige» substratene av den gode substans er blitt enda mer «samfunnsrelevant» og omfattende av natur enn før, aksentuert om man vil, og enda mer videreført enn før via den demagogiske plattformen som er og blir å forstå som «demokratiet», og ikke minst, proporsjonalt muliggjort av en økende velstand basert på den faktiske verdiproduksjonens effektivisering, som nå også skal legges ned, fordi det ifølge andre fanatikere er en slags «synd» mot naturen. En natur disse fanatikerne lever mer og mer isolert fra, og forstår lite av, og som de arrogant og ironisk nok også tror de er i stand til å kontrollere, fordi de er intet annet enn stupide fanatikere som burde vært fjernet fra all politikk og holdt sine stupide overbevisninger til det private i stedet for å forpeste politikken med i beste fall middelmådigheter, men dette er vel hva folk, i sin egoisme, egentlig vil ha, makt uten ansvar eller evne, og da skal man visst bare godta det. Elitene hadde nok gjort mer rett enn galt med å gjøre bort med majoriteten av hva de utad fornemmer som «useless eaters», for hva disse effektivt produserer er for det meste bare unødig lyd og irrasjonelt rør.