Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd
Forfall og nedgangstider er to ting av samme sak. Siste drives frem av diverse faktorer og ut i fra en overordnet forringelse av standarder i samfunnet som manifesterer seg på ulike måter. Det være seg innen vitenskap, journalistikk, politikk og så videre.
Verdi- og moral-relativistene er som oftest ganske dominert av dumme folk, som i sin ignoranse og inkompetanse kun kan oppnå makt på bakgrunn av syntetiske splittelsene av de allerede kunstige koalisjonene av folk flest (i demokratiet) slik at de deretter kommer til i forskjellige makt- og mindre institusjonelle posisjoner hvor de både kan segmentere og aktivt fremme denne ignoransen og idiotien i ledd av sin konkrete politikk. Et falsk politisk paradigme som bare handler om snakk og preik, er det mest beleilige miljøet for både ukritiske velgere og udugelige politikere. I tillegg medfølger det en kontinuerlig helt automatisk forringelse av standarder rent passivt som følge av deres dominans av middelmådighet og begrensninger. Idiotien de representerer er altså totalt destruktiv og kaotisk forbundet, og nedfallet av disse fruktene de har sådd vil være tilsvarende.
Grunnen til at dette systematiske forfallet i det hele tatt er gjennomførbart og hovedsakelig forstått som noe utelukkende «godt» «anstendig» og det hele, går først og fremst ut på at demokratiet og folk flest uunngåelig ender opp med en i en slags kollektiv latskap og psykosetilstand.
Denne sykeligheten oppfatter seg selv mer enn gjerne som en implisitt moralmakt—som ikke bare har rett på bakgrunn av demokratisk flertall og sammensvorenhet, og det de antar som «rettigheter» derav, men at flertallet av disse faktisk, og som implikasjon og følge der med, forestiller seg at majoriteten som oftest har rett i de fleste spørsmål som forelegges dem. Altså, toppen av ignoranse er det kun majoriteten som kan teknisk danne og vedlikeholde, eksplisitt så i et «demokrati».
Dette gjelder til og med i en ren teknisk-argumentatorisk og logisk forstand og som en konsekvens av en minkende intellektuell motstand mot denne økende utbredelsen og selvdyrkingen av middelmådig tøv uten hemninger eller kritisk moderasjon. Med andre ord, der de (flertallet) ikke finner noen motstand, ikke oppfatter motstand, eller er for dumme til å eventuelt søke motforestillinger generelt, eventuelt inkludert det å sensurere disse motforestillingene bort, så antar slike ukritiske og dumme folk, med (u)rette, at de simpelthen har rett.
Dette er en form for massiv gruppetenking som kun kapitulerer dumme folk, og historien er fullt av det, og opererer syklisk ut i fra en offentlig ukritiskhet av majoriteten uavhengig av sentiment eller ideologisk slagsider.
Det ukritiske flertallet forstår heller ikke at det er standarder, deriblant meritokrati og kompetanse, som er forutsetningen for nærmest alt de passivt oppfatter og engasjert «forstår» som «fremgang» og velferd. Alt dette kan m.m kan ikke folk med dårlig forestillingsevne og middelmådig intelligens forstå de minste konstituentene av, eller i noen slags annen korrekt omfang, men snarere noe de på ulike måter bare tar helt for gitt, og en pseudo-intellektuell, industriell trivialiseringsmekansime som rasjonaliserer det meste ‘ned’ til ‘sosiale spørsmål’ om f.eks. «riktig fordeling», «inkludering», «integrering», «mangfold» osv.
Det er blant annet ikke uten grunn at de mest fanatiske aktivistene er de mest idiotiske, deriblant de som også bruker dumme former for slagord-retorisk nonsens som fremste og eneste våpen for å bli såkalt «hørt» i spørsmål de egentlig ikke forstår noe av. Det finnes ingen tilsvarende verre form for meningsdannelse og generell framferd enn slagord-retoriske tilnærminger og definert ‘posisjonisme’. Slikt burde i all grunn innebære automatisk anti-intellektuell diskvalifisering av deltakerne, men folk synes det er morsomt, da slikt betinger seg av en pueril sjarm, og «debattene» som følger blir også gjerne deretter av nivå.
Uten å forstå viktigheten av kritiske standarder, så forstår heller ikke disse idiotiene, passivt i så måte, hvordan deres egen ubevisste korrupsjon av standardene egentlig avler dem mer systemmakt, f.eks. politikere som insisterer på å selge unna sitt eget folk, og heller importerer ‘stemmer’ fra MENA, Mexico eller andre invaderende folkeslag i bytte mot statlige trygdeordninger, billig arbeidskraft for å pumpe opp BNP og nøkkelferdige hus—de som står bak denne «veldedigheten» og «godheten» fortolker i sin ignoranse og prioriterte idioti slikt gjerne som en slags «seier». Dette selv om det selvsagt ikke er i nærheten av å utgjøre noen som helst seier annet enn i deres eget lille hode og tilbakestående verdensanskuelse påprakket dem, men snarere, en utvikling som innbefatter en effektivt folke-kollektivt og kulturell avvikling av den etniske staten av Nordmenn.
For mange av dem er en slik konsekvensetisk ligning ikke en tålbar realitet, men noe de konstant rasjonaliserer seg bort fra slik at ubehaget av deres idioti som regel holdes ute fra å komme inn bevisstheten fra fornuften.
Standarder er prosess uten avvik med tilsvarende predikable resultat. Verdier er prosessering av rasjonaliseringer etter behov hvor resultatet ellers er helt vilkårlig. Uendelige varierende eksempler på fullstendig fravær av både intellektuelle og rene logiske standarder finnes eksempelvis manifestert i alle rasjonaliseringene som er innbefattet pro-«klimaendringsnarrativene», et forklaringsmodell styrt og betinget av den totalt ubetydelige sporgassen karbondioksid. Grunnen til hvorfor akkurat denne fallitten er så utbredt per nå, er nok en funksjon av hvor lenge denne stratifiseringen av idioti har blitt påført alle og enhver, systematisk og på ulike intellektuelle nivå av den totalitære anti-intellektuelle korrumperingen.
Uansett vær og vind, eksempelvis, så holder enhver rasjonalisering av slik villfarelse mål i de indoktrinerte og teknisk tvetydige forestillingene. Alt kan således plutselig «forklares» med og av anti-vitenskapelig tøv, nonsens som folk flest uansett ikke er i stand til å plukke i fra hverandre eller i det hele tatt stille enkle spørsmål til. Alt kan således godtas når alt først flyter, og alt er igrunn basert på «verdier», partipolitikk og penger fremfor f.eks. vitenskapelige standarder og disiplin.
Journalister og den elendige, oppkjøpte, såkalt «uavhengige» pressen klarer til og med å videreføre, ikke bare svindelen, men i all sin storhet og «samfunnsoppdrag» å fremstille nærmest helt ukorrekte reportasjer helt uanfektet som selvsagt. Slikt forsterker selvsagt både oppfattingen og forestillingene til folk flest om at det de tror man «tenker» og hva de blir fortalt er riktig.
Også bortfallet av enkle journalistiske standarder fordrer et betydelig samfunnsforfall. Særlig sådan med tanke på hvor omfattende digitaliseringen har forvandlet mediene til noe som konstant konsumeres og underbevisst påvirkes gjennom alle typer medium. Antakelig er proporsjonene av denne ‘syntone medinnflytelsen’ i seg selv en funksjon som muliggjør at kvalitet effektivt kan utraderes av totalt overfladiske verdier på kryss og tvers av majoriteten. Dette innebærer at man kan fremme saker med mindre, eller ingen reelle forklaringer, og danner selve grunnlaget for blant annet teknokratiske tyrannier.
Korrumperinger som kategorisk svarer til «verdier», og motivene derav, korresponderer således direkte med forringelsen av standarder og den negative forandringen på samfunnet, og det kommende forfallet på alle måter.
Den sosiale revolusjonen, den post-moderne resolusjonen og den økende, «liberaliserte» konforme pseudo-makten resulterte med at høyt sofistikerte stillinger og institusjoner av potensiell stor samfunnsmakt ble overtatt av inkompetente og korrupte som videre medførte at kritikk og korrigerende tiltak nå nesten ikke kan sies å i det hele tatt effektivt eksistere.
