Demokratiets destruktive forenklinger og pseudo-medisin

Hva er medisinen mot politikkens kontemporære galskap?

De mangfoldige sykelighetene vedrørende demokratiet er generelt et bevissthetsproblem og en logisk følge av dens konsekvente kompromittering av kunnskap og konstruktiv kritikk samt konformisme.

Demokrati er egentlig systematisk maksimering av mest mulig tilbøyelig anti–rasjonalisme, og derfor nettopp derfor er demokratiet en døende politisk entitet som følge av en umettelig appetitt og appell til ekspansjon av en kategorisk større kompleksitet enn hva konseptet logisk legitimerer.

Demokratiet henvender seg til følelsene fremfor alt av fornuft, og vi hører det nesten heletiden, i forskjellige former av eksempelvis: «Vi vil hjelpe», «Vi vil redde liv», «Dette kan redde liv!» og så videre.

Folk må begynne å ta det litt mer innover seg at slike sentiment-uttalelser hverken er et teknisk gyldige argumenter, eller utgjør noe av kritisk substans som nødvendigvis rekvirerer løsninger. I vitenskapen, som søker å teorisere objektiv realitet; stricto sensu—kartlegge konfigurasjonen av masse og substans, er slike sentimentale hensyn og folke-retorisk storappell av nærmest null relevans. Til tross for dette, så har den demokratiske fallitten, i kraft av sin eksplisitte fraseologiske reduksjon og kompromissgjøring av premisser klart å korrumpere selv disse relativ enkle standardene.

Vitenskapen er langt på vei blitt kapret og rasjonalisert som en ‘allmenngyldiggjørende’ virksomhet, med tilsvarende kvalitativ standard; kvantifisert og hyperrasjonalisert og forenklet som konsekvens av flertallets manglende mottakelighet og generelle tilbøyelighet for retorisk sentimentalisering av objektiv substans og virkeligheter.

Massedemokratiets semiotiske dysfunksjon

Donald Trump og hans administrasjon forsøkte under press av politisk handlingssøkende sentimenter å levere folkelige løsninger på høyden av COVID-hysteriet. Ifølge granskninger konspirerte Trumpadministrasjonen selv om å utøve politisk press mot næringsmiddelvesenet (Food and Drug Administration) til å godkjenne allmenn bruk av «malariamedisinen» Hydroksykloro-kin(in), som også, angivelig, Steve Bannons «medkonspiratører» hadde 20 millioner tabletter av.

Konspirasjonen avdekkes i form av e-poster og andre korrespondanser samt vitemål. Slik lobbyisme foregår heletiden i politikken, og bør ikke vekke noen særlig oppsikt eller spesiell harme i dette tilfellet. Mye verre ting foregår bak det skinnhellige demokratiet.

Poenget er at det eksisterer ingen automatisk vesenforskjell mellom ‘verre ting‘ og denne typen lobbysime, som angivelig orienterer seg mer alutirstisk, altså, under sløret av å «Hjelpe folk» og «Redde liv». I all effekt som brukes og vinkles de samme premissene i alle tilfeller, nemlig under den kategoriske politiske presumpsjonen eller pretensjonen om at løsninger skal presenteres folket for å berettige statens eksistens, selv om disse løsningene såfremt er langt fra kvalitative eller i det hele tatt sanne, ‘Gode løsninger’.

I massedemokratiets skakkjørte premiss-paradigme er det alltid snakk om å komme sentimentbefengte forestillinger og rasjonaliseringer mest mulig i møte. Dette ofte i motsetning, og på direkte bekostning av kvalitets- og rasjonalitetsbelagte remedier. Dette forplanter og stadfester seg så ytterligere i form av et offentlig helsevesen, som av sin offisielle medisinfilosofiske bakgrunn ikke er spesielt sannhetssøkende, ergo, ikke årsakorientert, men snarere handlingssøkende og symptomfokusert. I et slikt paradigme av vilkårlighet og definisjonsmanipulasjon så stortrives både korrupsjonen og opportunismen mer enn under noe annet politisk system.

Dette fordi «demokratiet», av folk flest, feilaktig antas som et slags genuint strukturelt folkestyre med tilstrekkelig konstitusjonelt og institusjonell kontroll som av deres (småfolkets) skjønn er bedre til å forhindre såkalt ‘skummelt’ maktmisbruk enn noe annet foregående eller nytt system. Men det motsatte er snarere og dessuten naturlig nok konsekvensen av den objektive ukritiskheten som «demokratiet» påkaller som et egenmektig, kvalitativt gode samt berettigelsen av dets appell, som er en logisk forbrytelse i seg selv: appellen til majoritet. Dette forstår ikke folk flest, fordi de er dumme og heller vil rasjonalisere enn å være rasjonelle og ydmyke med tanke på sin ignoranse, som demokratiet verner for.

Pseudo-medisin som demokratisk ned-dopingsmiddel

Kort om såkalt hydroksyklorokinin som medisin, så er det ingen. Definisjonen av en medisin bør i alle fall være noe i retningen av et preparat eller metode som sikter på en eller flere biokjemiske mekanismer, eller funksjon som styrker kroppens immunologi.

Hva medisin ikke bør defineres som er et preparat eller metode som maskerer eller forvirrer kroppens immunologi der hvor immunreaksjoner kan sies å være avhjelpende eller positivt adaptiv.

Ut i fra disse definisjonene, så er ikke hydroksyklorokinin medisin. Det er snarere mer gift.

Kinin er et anti-insektsmiddel som akkumulerer seg i celler og forkludrer syntetisering av energi og celleånding generelt. Det er således cytotoksisk (‘cellegiftig‘). Denne egenskapen i seg selv medfører ingen mulig proposjonalitet i å forbedre immunologi, tvert i mot, så maskerer og ‘distraherer‘ det immunologiske reaksjoner og mulig adapsjon. Molekylært sett har kinin en velutviklet lipid–lignende struktur i den ene enden (blå) som gjør at det enkelt går gjennom cellemembraner, og spesielt hjerteceller. På den andre siden av molekylet, kinolin (rød), et relativt enkelt heterosyklisk stoff uten noen særlig virkningsgrad, men med organiske likheter til f.eks nervegiften stryknin, som også ble brukt som «medisin».

Det å tilføre kinin klorin, en annen unaturlig nervegift som ikke finnes i naturen, har ingen plausibel biokjemisk effekt enn å eventuelt fungere som et typisk primitivt immun–undertrykkende antigen, i beste fall. Ingen annen mekanisme eller egenskap er foreløpig kartlagt i form av kliniske studier. Man har kun relativt enkle observasjonstudier, noe som ikke er vitenskap. Som nevnt, å dekke over symptomer er ingen kur eller medisin tilsvarende som en krykke heller ikke objektivt leger et benbrudd. Men, med statistikk og manipulasjon av forståelser, så kan man rubrisere alt slikt som en slags medisin.

Observasjonsstudier og pseudovitenskap forøvrig utgjør sådan mer enn nok et grunnlag for klakører, lekfolk og profitører, deriblant spesielt leger, til å anbefale dette som en konvensjonell «medisin» for folk flest. Politikere og demokratiets fordringer fasiliterer for denne anti-funksjonelle og objektiv gale svindelen nærmest som en nødvendighet av sin anti-kritiske natur og sentimentale påjag.

Derimot så er sink objektivt en mye mer sannsynlig immunstyrkende substans, og noe det er svært utbredt næringsmessig mangel på hos majoritetsbefolkningen. Det kan være en mulig forklaring hvorfor immunologien er såpass variable utslag av COVID-virulens. Det er nok også en forklaring på at de som blant annet gikk fem på hydroksyklorokinin-svindelen, men kombinerte inntaket med sink, tilsynelatende, hadde bedre utfall og prognoser enn komparative kohorter. Imidlertid så foretas de foreløpige kliniske testene av hydroksyklorokinin uten doseringer av sink med tanke på basis av vitenskapelig kontroll.

Demokratisk sanksjonert misbruk

Sjarlataner, klakører, opportunister og svindlere jobbet på tåhev med å komme med medisinelle mottiltak på COVID-hysteriet. Det var masse penger og status å tjene på mye rart utenom medikamenter også.

Et av de mest halsbrekkende forslagene, foruten massekvaksinering, var forslagene om allmenngodkjenning av det som i sammenligning med cellegiftig hydroksyklorokinin, kan betegnes som RNA-destruktiv ‘omprogrammeringsmedisin’, «Favipiravir», alternativt «Molnupiravir». Medikamentet er tross stedvise anbefalinger, hovedsakelig fra inkompetente/overmodige leger, og rasjonalisert ut i fra skrøpelige observasjonstudier, å regne som et mutagenisk preparat. Med andre ord et preparat som saboterer kroppens arvestoffer med relativt liten kontroll foruten dosering og intervall. Og disse såkalte legene fordømmer ting som homeopati i samme åndedrett som de skriver ut sine krystalliserte medisiner.

På samme rasjonaliserte grunnlag som hydroksyklorokinin, bare mer ekstremt, ble medikamentet Favipiravir altså foreslått som en løsning, også av norske leger. Som om tullet med hydroksyklorokinin ikke var tilstrekkelig, så skulle man altså bare gå et skritt lenger med tanke på det som feilsluttet blir forstått som remediets (pseudo)-«potens» mot det som i realiteten var relativt harmløse helseutfall, både i statistisk øyemed og fysisk alvorlighetsgrad. At COVID-19 teknisk sett er anslått å være av en ti ganger høyere virulens enn influenza er forøvrig et veldig forsmedlig argument da virulensgraden alltid er relativt til immunologisk repsons, noe den immunologiske adapsjonen hos folk med tanke på influenza er og blir selve kontrollkriteriet for sånn sett, uansett.

Heller ikke tidligere og lignende medisinelle fadeser, deriblant smertestilleren «Vioxx», ‘mirakelmiddelet’ «Thalidomide» samt begrenset bruk, men store utslag av «Avignan» i Japan viser seg å være av liten forbeholdmessig hindring for leger å skrike opp med sitt vås, dog antakelig i den berømte gode tro om «å redde liv», men uten å egentlig forstå hva de driver med og hvilket mandat de egentlig besitter i form av sin begrensede kompetanse og tilsynelatende intelligens. Kunnskapen kompromitteres på alle måter under demokratiske føringer og mangel på kvalitativ kontroll og appell generelt.

Legemiddelet Favipiravir er relativt sterkt assoisiert med blant annet fostermisdannelser, hjertefeil, og dessuten påvist å være svært potensielt, ‘langdrivende’ og overflytende mutagenisk med tanke på å effektivt produsere sterkere mutasjoner av viruset, dette også relativt uavhengig av dosering, ifølge litteraturen. Leger og politikere er ikke i stand til å vurdere noe av dette vitenskapelig, men har som følge av ‘demokratiseringen‘ og standardene for generell appelll, fått større innflytelse i mer og mer komplekse spørsmål, ikke bare i kontekst av samfunnet generelt, men nå også teknisk i form av for eksempel det å nærmest tvangsvaksinere og medisinere folk med ting de ikke forstår noe som helst av. Medisinell eksperimentering er forsåvidt en naturlig følge av den demokratiske dystopien folk flest ellers har i vente som følge av sin ukritiskhet og konformisme som ikke akkuratt er noen garanti for hverken ‘frihet‘ og i alle fall ikke mye av rasjonalitet. Det blir med rasjonalistiske tenkemåter og appell til sentiment, som sammen og samtidig er en ekstremt destruktiv kombinasjon.

Alt pratet og tiltak for å såkalt «Hjelpe folk»..Det mer eller mindre bevisstløse og dvaske demokratiske systemet kan ikke utrede eller promotere mye av kritisk masse, og i alle fall ikke å hjelpe folk flest på bakgrunn av hva det fordrer av funksjon. Det er andre ting som sørger for det, og samtidig sørger for dets kommende effektive kollaps.