Samfunnets språkforringelse og depresjonen av fornuft

Et velutviklet og komplekst språk indikerer generelt for en intellektuell rekkevidde og forståelse. Dette har med variasjon og adapsjon å gjøre, både på et individuelt nivå så vel som kollektivt. De vinterspesialiserte Intuittene har titalls navn for snø, mens enkelte afrikanske stammer ikke engang har ord for «venstre» og «høyre», noe som forsåvidt kunne vært meget tjenelig for andre, blant annet den vestlige betrakningen av politiske retingsorienteringer og ideologisk taksonomi.

Språk er også definitivt refleksivt av konseptuell ferdsevne og faktisk forståelse. Det er således både et konstruktivt tankeverktøy like mye som det kan virke betingende og ødeleggende ved å frustrere folk flest som er forkrøplet i den forstand at slike mangler intellektuelt initiativ til å sette navn og pris på hårfine forskjeller som innebærer store potensielle utslag avhengig av kontekst. Derfor brukes også språk både manipulativt kynisk, og mer utbredt ubevisst om hverandre. Spesielt så i kontekst av massedemokratiet.

Dette forekommer som en konsekvens av hensikten i å blant annet anføre mest mulig uvesentlige politiske skiller innenfor den demokratiske konfigurasjonen, og i de mer kyniske tilfellene: For neglisjere all potensiell politisk motstand og formuleringer derav som går imot det rådende narrativet som allerede er svært begrenset beskrevet og prekært sådan.

Begrensninger av språk, og oppfordringer til å gjøre språk og egentlig all formidling «enklere» for folk flest, tjener i sosialpsykologisk nettoeffekt alt fra et kulturelt forfall, profesjonelt frafall, til kverulerende partipolitikk, menings- og innholdløse samfunnsdebatter og økt ideolgisk fremveks som følge av en generelt dysfunksjonell diskurs med redusert funksjon mellom parter og idèer.

Det innebærer en systematisk og konstant senking av nivået som generelt ansporer en mindre grad av intellektuelle ambisjoner. Det er derfor ikke merkelig at minste motstands vei tilsynelatende i det nåværende fører rett i dass fremfor til noen utopi, som systemet forestiller det, med f.eks «multikultur» og «mangfold». Dette er noen av de mest fremtredende ‘feilindikerte forenklingene‘ politkerne og demokratiet har påført folket.

Massedemokratiet ender således opp med å «spise seg selv» i mangel på en iboende funksjonalitet og rasjonell forankring vedrørende dets strukturelle og kritiske kriterier for blant annet styring og ansvarhavende. Det som i realiteten legtimerer demokratiet som verdig og av verdi er selve appellen til dets brukere og vinnere sådan: flertallet. Et kvasi-kritisk spørsmål derav er: Hvem kan så være effektivt mot flertallet, for ikke å si— hvem kan være «mot folket» i et slikt selvtjenende system med slik fundamental appell? Svaret er i alle fall ikke mindretallet, per definisjon.

Slik fortsetter den demokratiske galskapen å rasjonalisere sin funksjon og effekt innad i den demokratiske pseudo-diskursen. Et pseudoargument som egentlig bare er et imperativ på bakgrunn av inkonsistensen av sin egen funksjonelle negasjon. En type redundant og doktrinell selvappell vis a vis Aristoteles’ Protrepticus—«Hvis vi har demokrati så bestemmer folket, men hvis vi ikke har demokrati så må folket bestemme».

Enkle folk foretrekker et «enkelt språk» fordi de ikke behersker store og dype konsepter til å begynne med. Veldig enkelt. Det har også med ambisjoner å gjøre, da slike folk ikke aspirerer til noe intellektuelt uansett, og burde aldri vært et argument for å anordne et pseudo-system basert på såkalt stemmerett. Tenking generelt er på sett og vis forstått som en slags byrde og pine for slike enkle folk. Bare mange og vanskelige ord virker nærmest som ren tortur på slike fordi de mangler fundamentale forstand slik at ord og begreper som beskriver og er ment for å illustrere, automatisk bare forvirrer dem snarere enn hva slikt supplerer av kognitive datapunkter og muligheter for flere samtidige fortolkninger, noe komplekse konsepter av natur nødvendigvis innebærer ved forening.

Et mer komplisert språk inneholder rent teknisk, potensielt, alltid, en større nytte med tanke på flere konseptuelle holdepunkter og dermed et større forestillingspotensial. Alle språk og begrep er effektivt tankemessige an- og henvisninger; ikke noe som på noen måte bør forstås som absolutt eller eksakt per bokstav. Snarere dreier språk seg om formidling av tankekonsepter og noe man kan billedliggjøre på bakgrunn av dens holdepunkter og mulige deduseringer. Jo flere holdepunkter, dess bedre.

Men det motsatte er dessverre tilfelle for lesere som bare fortyder innhold ut fra ordlyd og av annen sterkt betinget konvensjonslære. Såkalt enkle folk vil utvikle en dysmorfi og forakt mot «tunge» språklige fremstillinger og tematikker av emner eller individer de ikke forstår. Det av substans som de ikke kan underholde aktivt, dvs. å bruke språket sosialt effektivt og i en produktiv relevant kontekst for dem selv å formidle personlig, kan sannsynligvis ikke engang oppfattes og forstås, ei forestilles. Slike folk har sannsynligvis heller ingen eller lite av såkalt «indre dialog», og må fortås som mer eller mindre tanketomme undermennesker.

Mentalt dreier språk for folk flest om sentimentalisering og følgelig oppslutning rundt en formidling om å ha forestille seg et slags intimt eierskap til selve budskapet foruten prosessen. Det vil si å beherske språkets mest trivielle innhold proposjonalt til bredden av hva konseptet kan sies å bestille for den enkelte, men altså helst ikke mer enn ordlyden kan aktivt fortegne for slike og de fleste. Alt det andre som forståelig nok faller utenfor personlige kontekst- og konseptrammer, eksisterer således ikke for primitive fortolkere.

Gjengs usikkerhet og teknisk utilpassheten i forhold til slik imperativ kontekstuell ‘kompleksitetsbeherskelse‘ forplanter seg også videre i kontekst av enkle folks sosiale søken. Dette manifesterer seg og er teknisk relatert i form av gruppetenking, konformitet og generelle bevissthetsproblemer som oppstår som en gjensidig følge av enkle formidlinger og de primitive fortolkningsevnene. Dette organiserer seg videre, særskilt i retning av dogmatisk tankeformer, eksempelvis i hva som eksisterer av populær–ideologier og annet tanke-reduserende, overtroisk nonsens som ‘forhåndssimplifiserer’ substans ned til noe som egentlig og i effekt er ganske trivielt.

Nonsens er per definisjon det som faller utenom objektiv virkelighet. Objektiv virkelighet er hva alt språk, først som sist, både utvikles fra og med videre hensikt mot. Fundamentale fremskritt i så måte består aldri i det å forenkle. Effektivisering (av f.eks språk) utgjør heller ikke noe enkelpremiss i så måte.

Trygghet er en konsekvens som er sterkt relatert til en form for kunnskap, eller mekanisk (fysisk) sikkerhet i form av adlydende objekter. Den formidlende syntesen og syntaks mellom forholdene av menneskelig kognitivt derivert kunnskap og trygghet, kan kun oppstå og anvendes der hvor tankeprosessen er tydelig og mest mulig fristilt de mange abstrakte forholdene som forringer konseptet. Denne ‘fristillingen‘ består i åpenhet, evt. transparens og aktiv inspeksjon av bestanddelene, f.eks av et argument, og er en fundamental forutsetning for gyldigheten av all kontekstuell relevans og anvendelse generelt såvel som i tilfellet språk.

Både korrupsjon og ‘feilindikerende forenklinger‘ kan sånn sett hverken deduseres eller deles opp i mindre konstituenter, fordi prosessene bak slike pseudo–rimeligheter består som regel av ikke–konstituerende bestanddeler, det vil si; Noe som språkelig ikke kan representeres i en fornemmelig form av logisk konsistens uten at man støter på konseptuelle kontradiksjoner relativt umiddelbart.

Et kategorisk eksempel på en såkalt feilindikert forenkling er, i kontekst av demokrati og anvendelsen av enklest mulig språk som en pseudo–representsasjon for objektiv virkelighet, at bestanddelene av en politisk appellativ uttalelse, med forankring i den demokratiske majoriteten: «Politikerne representerer folket», derfor medfører en rasjonell gyldighet, også utenom system-anerkjennelsen. og noe av en større gyldighet enn dets argumentmessige bestanddeler i realiteten og av nødvendighet er i stand til å rasjonalisere.

Anti–tesen av eksempelet anskueliggjør (delvis) hvordan den logiske holdbarheten og bestanddelene av en språkkonstruksjon automatisk fordrer slike typer selv-legitimerende virkeligheter: «Politikerne representerer ikke folket». -Hvis en slik uttalelse hatt tilsvarende forankring i den demokratiske majoriteten som den første, så ville uttalelsen plutselig ikke bare være illegitim, men også være av en type såkalt feilindikerende forenkling som per ‘demokratisk virkelighet‘ (metafysisk, objektiv så vel som empirisk) var teoretisk umulig, og derfor ikke sann.

Mye av de samme konseptuelle føringene ligger an og betinger folks forestillinger angående demokratiets funksjonalisme, foruten det rent retoriske, som også er en faktor, så er det snakk om kumulative forestillinger som alle fordrer en feilindikerende og forenklet virkelighetsoppfattelse for folk flest at demokratiet følgelig er i seg selv berettiget og legitimt kun i kraft av folks oppfatninger og banale tilknytning til det.

Sosialiseringens grunne dybde

Tankeprosessers karakter og ånde, samt eventuelle språkelige dybde, indikerer også vesenforskjellen mellom overfladiske og dybe posisjoner: Ingen prosess befordrer således ingen kunnskap, og derav ingen trygghet. Ergo, et fundamentalt behov for enkle personer å gå inn i meningsgrupper for å representere evt. beskytte seg fra sin egen ignoranse og udugelighet. Svakhet generelt.

Gruppekonformitet når det kommer til mer eksplisitte tankeprosesser er en form for intellektuell kapitulasjon som burde kvalifisere slike til å ikke være spesielt meningsberettiget i den samme forstand spørsmålene skulle dreie seg om, inkludert det å argumentere for seg selv og «sin» sak. Men folk flest, og spesielt dumme folk har et begrenset språkelig repertoar, og vil av sin svakstilthet heller bli sosialsøkende mobb–droner enn sannhetssøkende individer for å heller tjene sin sak i en fysisk kontekst enn en intellektuell. Dette er en av forskjellene på sanne eliter og henholdsvise underklasser.

Den kollektivt betingede svakstiltheten realiseres politisk rent tanketeknisk på to hovedsakelige vis: Den første ved at den materielle troen er inkonsekvent gjennomførbar som følge av et lavt tankekritisk evne til å begynne med og at dens innhold er primært egnet for sosialt akseptet hos flest en størst mulig mob. Den andre går mer på at (all) forståelse reduseres til noe så banalt av et fellesmessig premiss slik at konklusjonene kan relateres og relativiseres nærmest alle og enhvers ‘tvetydighetspotensial‘, selv på helt ulike og individuelle måter. så lenge den sosiale kontekstens konsistens ikke utfordres nevneverdig av denne tvetydighetens ‘sosiale slingringer‘.

Således er selve nøkkelen til å skape et ‘forhåndssimplifiserende‘, og sosialt betinget tanketransformatisk tøv; ideologi, å bygge på hva som sterkest sett eksisterer av subjektivitet fremfor rasjonalisme innenfor gruppens totale tvetydighetspotensial pluss selv–realiseringspotensial. Disse to størrelsene er sterkest når ingen klar linje kan distingveres mellom dem, noe som er det ultimate kvalitative målet for all ideologi.

Det såkalte selv–realiseringspotensialet er hva som er mindre avhengig av sosial kontekst og som samtidig kan subjektivt forestilles av de fleste som ikke lar seg styre eller synliggjøres av egen rasjonalitet og fornuft hos subjektene. Dette går altså mer på gruppens evne til selvkritiskhet, og toleranse for kritikk generelt. Et eksempel på et dogmatisk tankekonsept med stort selvrealiseringspotensial, er den Gyldne Regel. Slike doktriner er effektive forenklinger og sosiale platformer fordi de innebærer en viss trygghet med tanke på gruppen, og for gruppen, og derfor blir grupper typisk særtilpasset slike formål også, fordi det åpenbart er beleilig å være medlemmer slike grupper for fortrinnsvis usikre eller svake personer.

Rasjonalisme representerer menneskets intellektuelle streben etter å innordne seg den objektive realiteten for å uvikle seg utover dens tilsynelatende hindringer. Alt utenom denne objektive realiteten medfører automatisk brudd med rasjonaliteten, og følgelig enten et logisk sammenbrudd eller pseudo-logisk anvendelse i form av bidige rasjonaliseringer.

Masse-demokratiet og dets ideologiske og vilkårlig verdsettelse av såkalt (pseudo)rasjonalisme, er sånn sett en betydelig negativ utviklingsfaktor med sin fremherskende marginalisering og forskyving av fornuftige personer ut av systemet. Dette nettopp på bakgrunn av kriterier som utelukkende skriver seg fra konformisme og folkemassens kumulative og konsentrerte ukritiskhet alle sammenhenger massedemokratiet realiserer, aktiviserer og effektivt sådan dikterer i en anti–logisk form av kun appell til flertall.

Spesielt innen sosialdemokratisk konseptforståelse råder slike vrangforestillinger om effektiv appell til konsoliderende flertallstankegang meget sterkt. Dette systemets overlevelse innebærer blant annet å presumptivt senke debatt- og kritikknivået ned på et middelmådig plan og få med seg flest mulige folk, det være seg på og av samme intellektuelle standard. Det hovedanliggende sentimentet og selvrealiseringen i sosialdemokratiet innbefatter videre det å systematisk promotere middelmådigheter opp, og helst til toppen av det politiske systemet og samfunnstrukturene ellers.

Alt dette skjer på bakgrunn av en gigantisk selvtjenende og ukritisk feilindikert forestilling om at slik fanatisme medfører en automatisk heving av både substans og funksjonskvaliteten på tjenester og løsninger for flertallet selv. At flertallet vet best, ikke bare hva de selv trenger, men også vet hva som objektivt er «best». Tankegangen er på alle måter fullstendig gal, og egentlig bare særdeles ignorant og potensielt enormt korrumperende for alle involverte. Det er i beste fall simpelthen særskilt naiv, noe som også særpreger de Nordiske folkeslagene i en kollektiv beskyttet kontekst uansett, derav denne implementeringens mange fallitter i kontakt med andre kulturer og kontekster den alldeles ikke behersker eller i det hele tatt kritiserer.

Den forenklede sykelighetens videre konsekvenser

Når språk misbrukes, i den forstand at det for eksempel begrenses, det f.eks være av såkalte «ytringsfrihetsmessige» hensyn, så begrensens tankemåtene og formidlingene generelt. Dette er svært betingende for forestillingene folk flest derav er i stand til å oppfatte.

For at noe skal bli en del av folk flest realitet, så må ord og konsepter formidles forståelig før det slikes tankebaner i det hele tatt blir en passiv del av deres bevissthet og dermed potensielt relevant.

Demokratiet, som i essens appell til flertallet, befordrer enorme forenklinger av store konsepter fremfor noe av fornuft. Dette forringer automatisk kvaliteten av enhver type diskusjon samtidig som det forsterker enkle og middelmådige folks forestillinger mest av alt på den måten at disse enklere kan «føle» et visst eierskap til tematikken som språket passivt og aktivt begrenser på ulike måter sådan.

Denne forenklingen i alle formidlinger er blitt mye mer effektuerende og dominerende i den såkalte informasjonsalderen, hvor tilgangen og formidlingen av informasjon har blitt enda mer kvantitativ og konsoliderende fremfor noe av mer kvalitet og nødvendigvis sånn sett mer klargjørende. Det meningsmessige markedet har vokst, og dette passer som hånd i hanske for den demokratiske ekspansjonen, og følgelig, inflasjonen (kostnadene) av å føre en konstruktiv debatt har eksplodert og således samtidig nærmest utradert fornuften av det som på basis av fysiske fremstillinger kan sammenlignes med materiell substans satt opp mot masse.

Alt dette gjør all politikk og produktivet følgelig mindre effektiv. Behovet for mer inngripende og totalitære ‘tiltak‘ for staten og etablissementet er en direkte følge av forenklende fremstillinger manifestasjonen av politiske forestillinger for det følgelig økende degenererende samfunnet disse dikterer frem.

Når samfunnet og de demokratiske systemet bak det spiller mer og mer fallitt og avsløres som uten tilstrekkelig funksjon og styringsevne, så må selvsagt språket systemet fordrer utvikles slik at folk flest, majoriteten, begrenses i sine forestillingsevner slik at reell opposisjon ikke forstyrrer forestillingene angående den falske folkestyringen, pyramidespillene som ligger bak den ‘demokratiske ekpasjonen‘.

Eksempler på slike språkelige forenklinger er uendelige, men noen kan dras frem:

Svindlere, opportunister, fiender, migranter, menneskesmuglere og kriminelle menneskesmuglere blir per språk plutselig til «udokumenterte mennesker», «Dreamers», «Flykninger» «Sårbare».

Propagandafolk blir til «faktsjekkere», voldelige raseopprør blir til «fredelige protester». Økonmiske forenklinger er egentlig enda verre, rent teknisk sett. Ingen er i stand til å engang forstå hva enkle ting som stigende inflasjon kommer av, eller at et land aldri kan mangle arbeidskraft versus det politiske bakomforliggende motivet at et staten gjerne vil ha mer skattebetalere og infantile økonomiske mål som f.eks større BNP, for at staten skal kunne ta opp mer lån og for at banker skal kunne utvide sin kreditt.

Donald Trump var hadde to meget effektive grep, i en mer rasjonell forstand angående innvandring, både før og etter han ble valgt inn som president. Det ene grepet av å anføre problematisk innvandring, eller innvandring generelt, som «Illegal immigration», noe ingen andre kandidater hadde benevnt på denne mer realistiske og konseptuelle måten under valgkampen.

Det andre grepet, enn noe mer retorisk, var begrepet «ankerbarn»: en begrep som referer til kynisk utnyttelse av å utlendinger å føde barn i USA som et vidre påskudd for å få borgerskap selv. Uten dette begrepet så ville folk flest aldri engang kunne forestille problemet. Det sagt, så var «ankerbarn» et retorisk begrep og ingen ‘språklig konstant‘ som uten videre virker universielt beskrivende, og er sådan ikke å regne som en forenkling.

Dette beviser at potensielle feilindikerte fremstillinger, eksempelvis i form av grassale tvetydigheter, trumfer fornuft og forklaringer generelt i demokratiet. At et såkalt enkelt eller middelmådig språk egentlig er fundamentalt utilstrekkelig for å forklare noe som helst på en god måte, og at forutsetningen for et enkelt språk således alltid må utformes i en mest mulig ‘åpenbar prosess‘ fremfor noe begrensende i form av forenklinger på en generell og allmenn basis overhode..

Denne såkalte åpne prosessen er det som alltid har størst samt mest konseptuelt substans av seg, og kan således aldri være basert på banale eller middelmådighetsmessige forenklinger. Det motsatte av denne rasjonaliteten kan kun fungere som «tankestoppende» korrumperinger av språket, a la «newspeak»-lignende tilnærminger, og således selve tilværelsen i kraft av forenklinger.

Men likevel så er det forenklinger som folk angivelig foretrekker på grunn av begrensede forestillingsevner i demokratiet, og det er hva demokratiet egentlig er. Absurde forenklinger og et enormt potensial for løgner og politisk svindel sånn sett.

Forenklingene fungerer direkte forringende på kvaliteten av det bokstavlige offentlige ordskiftet, dramatisk, og noe som dessuten er det det feilslåtte pseudo-representative, demagogiske demokratiet helt sentralt.

Konsekvensen er herved klar: Atter et komponent av den demokratiske fallitten er identifisert, og dette er noe man i sakte film og overalt kan observere. En nærmest pefekt konstellasjon av faktorer vedrørende språk og dets betingelser og bruk som samsvarer og ellers forklarer den relative samfunnskollapsen i kraft av de konsensussøkende strukturene som er endemisk demokratiet.