NASA prøver å dra til månen—igjen
I dag så begynner det som er starten på NASAs forsøk å (igjen) komme seg til månen, og lande mennesker der for å returnere dem tilbake, trygt.. Til tross for at dette er en bragd historien hevder å allerede ha notert og mennesket mestret med seks bemannede månelandinger for godt over 50 år siden. Så hvorfor skal man tilbake nå, kan man spørre.
Svarene er tvetydige som vanlig. Med NASA får man aldri et godt svar på noe som helst.
Jeg har lest nærmest alle rapportene fra NASA i forbindelse med Apollo-programmet samt det av undersøkelser som ledet opp til det, fra 60- og 70-tallet. Er det èn ting som er sikkert etter denne gjennomgangen, så er det at mye som skriver seg fra disse rapportene, noen på flere tusen sider, er mye mindre tillitsvekkende, og på enkelte måter absurd enn hva det med all rimelighet lagt til grunn er.
Et av de bedre eksemplene på slike absurditeter er f.eks den bio-medisinske rapportene sluppet i 1972, og ‘håndboken’ for Apollo 11; en type funksjonell brukermanual for fartøyet. Generelt når man sammenligner NASAs egne uttalelser vedrørende Apollo-programmet, før, utenom, i utviklingsfasen og etter de angivelige landingene, så er det alt for mye som rett og slett skurrer litt for mye til å ta dette veldig seriøst og som en teknologisk selvfølgelighet. Spesielt når man ser på dette i lengre ettertid.
Å forsøke å plukke fra hverandre Apollo-landingene på de tekniske premissene er det mange i skeptikermiljøet som allerede har gjort, og jeg har sett på alt av dette, selvsagt, og mye av det er fornuftig kritikk, selv om noe og det meste, som vanlig, er av en lavere kritisk kvalitet enn det andre. Samtidig så er det en problematisk oppgave sånn sett fordi dokumentasjonen fra NASA uansett ikke speiler de angivelige romferdene, og strengt tatt så følger ikke dokumentasjonen fra 60- og 70-tallet som en nødvendighet med tanke på det tekniske uansett. Man kan skrive medisinske journaler, men så lenge premisset er at f.eks Astronautene ikke landet på månen, men sirkulerte i lav jordbane, så er alt i disse journalene, om så autentiske og objektive i seg selv, derfor irrelevante i seg selv som noe motbevis. Slik er det generelt. De beste motbevisene for skeptikerne er derfor hvorvidt uttalelsene og de fysiske vedrørene gjennomføringen av de bemannede månelandingene er konsistente og konsekvente, noe de ikke er. Hva grunnen til dett er er forsåvidt også gjenstand for en viss spekulasjon, og det kan være mye og mange forskjellige forklaringer på dette.
Så hva sier NASA selv, nå, er grunnen til at de skal tilbake til månen, noe som er forståelig i seg selv. Skal man utforske et område så er det optimalt å kartlegge og mestre forholdene mest mulig, hele tiden. Det store problemet med Artimis-programmet er at NASA skal tilbake til månen på mer eller mindre de eksakt samme premisser som de svermet for på 60-tallet. Det som selvsagt er enda verre, er at fundamentale tekniske problemer vedørende ferden som skeptikere har kritisert hele tiden tilsynelatende fremdeles ikke er løst av NASA, og at mange av disse uløste problemene, ifølge NASA selv, er selve argumentet for å «dra tilbake».
På mange måter er begrunnelsene og hele programmets premisser, tekniske så vel som generelle, mistenkelige i seg selv når man sammenligner dette med hva Apollo-programmet angivelig gjennomførte med en enorm suksessrate. Enda mer unnvikende, diffuse og indirekte er ‘redegjørelsene’ fra blant annet NASA om at man nå skal dra til Månen f.eks fordi mennesker kan plukke «stein bedre enn roboter», at vi egentlig skal til Månen fordi vi skal til Mars, eller at det er «masse vitenskap å gjøre» på månen og at dette kan fungere «inspirerende på unge forskere». Det er virkelig labre greier tatt tidslinjen, teknologi (presumptivt), «Måneøkonomi»: en annen absurditet iblant det andre, og alt annet i betraktning. Alt dette er på mange måter mildt sagt merkelige og veldig fantasifulle mål.
Det er heller ikke overraskende hvor tåpelig og åpenbare politiske målsetningene hos NASA er når de begynner å dra frem hvor fantastisk det er at de nå skal lande en «person of colour», svart person, og et kvinnevesen på Månen. For en bragd i seg selv.
Tidspunktet for programmet er på mange måter merkelig for utenforstående. SLS-systemet (Space Launch System) har vært i effektiv utvikling bare siden 2011, og effektivt i seks år, med relativt lite testing. Saturn V-rakettene meritterte seg egentlig for alvor, spesielt med tanke på løftekraft, under Skylab-prosjektet. Selv om skeptikere har kritisert data fra Saturn V og dens bruk under Apolloprogrammet, så er det et tema av mindre interesse enn de mye mer omfattende problemene angående selve romferdsdelen og spesielt systemene involvert i menneskelig romutforskning, hvilket er det aller mest tvilsomme for hele Apollo-programmet overordnet sett.
NASA har altså selv innrømmet i ettertid (se videoklipp) et relativt mindre, men likevel heftig debattert problem som går på materielt strålingsvern når det gjelder flyvninger som går høyere enn 270 km. Van Allen-beltet er uhyre kort sagt hvor den isotropiske strålingen akkumulerer seg i jordens magnetfelt, hvilket kan per teorien manøvreres rundt, men noe som aldri er engang forsøkt per offisielle kilder. I stedet er dette fremdeles være et anerkjent problem som ikke er løst, altså relativt skadelig stråling for mennesker som krever en teknologi som NASA (endelig) innrømmer de ikke har.
De mange forskjellige tilnærmingene til teoretiske beregninger og forholdene som betinger strålingen i feltene varierer, ofte vanvittig, og er som sagt veldig disputert. Såkalte skeptikere regner veldig feil og det samme gjør mange av de som forsvarer de offisielle premissene, som i seg selv er veldig ‘varsomme’ og noen ganger rett og slett ikke-eksisterende. Men indirekte, og ifølge NASA selv, er det slike problemer som man kunne forstå som løst på 60-tallet nå altså selve grunnen, eller skal vi si: enda et merkelig påskudd for at de nå aktiverer Artemis-programmet, som også inneholder sonder som presumptivt skal måle nettopp denne strålingen.
Forklaringene på den faktuelle dissonansen hos NASA kan enkelt sannsynliggjøres med at de som jobber for NASA i dag, er ikke de som var der før. De er alle døde. Nye generasjoner skulle angivelig kunne bygge på foregående løsninger og teknologi, men, denne «teknologien» er, i følge NASA selv, «ødelagt» og borte vekk (se klassisk videoklipp nedenfor).
I seg selv, så grenser målsetningene for Artemis til det ekstremt ambisiøse, selv per NASAs egen tidslinje og premisser for prosjektet per nå. Det er i så måte egentlig helt urealistisk og svært morsomt å tenke på hvordan dette systemet, NASA, fungerer sånn internt. NASA er en merkelig kreasjon, en del av CIA og et amerikansk etteretningsorgan i seg selv. Hvem det egentlig er som setter den faktiske agendaene i NASA er et godt spørsmål. Ikke er det sjefsforskerne hos NASA selv, det er helt sikkert, og det har det aldri vært heller. Politikere har ikke snøring på noe som helst teknisk, så de kan utelukkes også. Realiteten er nok snarere at NASA er en propaganda-arm, og dessuten, en veldig beleilig kanal å generere enorme tilskuddsordninger gjennom for blant annet det såkalte militærindustrielle komplekset.
NASAs Artemisprogram later til at det skal lande mennekser på månens sørpol så tidlig som i 2025. Dette vil aldri skje. Garantert. Uten å komme med en hundre siders argumentasjon og undersøkelse av hvorfor, så holder det i denne omgang å bare konstatere dette og se hva som skjer.
Spørsmålet videre sådan er hva som skjer i stedet for disse landingene og hvordan dette eventuelt utarter seg. Med dagens teknologi er det for eksempel mye enklere å jukse med en ny iscenesetting av en månelanding, noe som per teknisk teori og NASA selv, er mer nærtliggende enn en objektiv og reell fysisk landing på Månen. NASA selv innrømmer som sagt at de ikke har mange av de fundamentale løsningene på plass.
Fundamentale og relativt enkle løsninger som per anekdote, og i med Apollo-programmet allerede skulle være løst. Et primitivt eksempel: NASA har ikke engang, per nå, løsninger på romdrakter som kan brukes på Månens overflate. Men likevel formoder noen der i gården at man skal lande på månen om bare drøye tre år?
Det er og blir latterlig. Det er og blir et show for normies og utenforstående, uten noen som helst kritiske evner eller kompetanse. Mye av det NASA foretar seg er et slags tekno-show for fanatikere og andre føyelige. Vi lever i degenerasjonen og falskhetens tidsalder. Alt kan skje. Folk kan tro på hva som helst. Eksempelvis at menn kan føde barn. Det er ingenting per den standarden og logikken for folk flest som står i veien for at de skal tro at en svart kvinne kan fly til månen og lande trygt igjen.
Video nedenfor er direktesending for den planlagte oppskytningen av Artemis 1 (SLS) 29.08 med alternative datoer 05.09 eller 08.09 :
