Sionistiske «nasjonalkonservative» regjeringer og radikalere oversvømmer Europa med millioner av «flyktninger»

Den europeiske «nasjonalkonservative bevegelsen» er på en oppsving. Deres intellektuelle fundament og sanksjonsenhet er Edmund Burke-stiftelsen, hvilket bare er atter en sionistisk filial forvaltet av folket innenfor det Jerusalem-baserte Theodore Herzl-instituttet. Denne transatlantiske alliansen funksjonerer som et vertskap, og fusjonerer ledere fra det amerikanske republikanske partiet, Ungarn, Polen, Storbritannia og Italia som søker å implementere den «nye høyre»—ideologien som ble satt på papiret av den israelske akademikeren Yoram Hazony i sin bok fra 2018, «The Virtue of Nationalism», som uttrykker støtte for NATO, en antirasistisk ‘borgerpatriotisme’ forankret i «jødisk-kristne verdier» (Judeo-Christian), og et verdensbilde epistemologisk forankret i anglo-amerikanske, høyreliberale verdier, som han setter opp mot de mer autoritære kontinentale ideologiene som «marxisme» samt flere forfektede former av «fascisme».

Disse «nasjonalkonservative» insisterer på at deres bevegelse innebærer et radikalt avvik fra Reaganist-Thatcherist høyre-atlanter-konsensusen. De omfavner også typisk 4chan-sjargong og memes, fotflørter med Peter Thiel (en støttespiller av NatCON-bevegelsen), finansierte nyreaksjonære som fremmer monarkisme, katolsk integralisme, libertarianisme, «post-venstre’isme» samt et mindre utvalg av såkalte «paleo-konservatisme», og søker aktivt å disiplinere og integrere (eller kapre) den «hvite populistiske energien» som forsøksvis fordres av både Alt-høyre og «Trumpisme», om enn uten de «rasistiske» kjernen, eller til og med foruten Trump selv.

Relevant: Jordan Petersons ufornuft og feighet er en fiende av fakta og fremgang for «høyresiden»

Tanken om at dette er en slags politisk nybrytning på «høyresiden» er vanskelig å være med på når så og si alle gårsdagens nykonservative (neo-con’s) er bak dagens og morgendagens «Nat-CONs». Bortsett fra de israelske operatørene som selv på papiret offisielt kontrollerer Edmund Burke-instituttet (Yoram Hazony, styreformann og Ofir Haivry, (visepresident), Christopher DeMuth (konferanseleder) og David Brog (president), sammen med flertallet av menige støttespillere , stipendiater, internett-influensere og mer statiske foredragsholdere, plukkes de fleste andre rett fra USAs mest beryktede jødiske «neokonservative» ‘tenketanker’ og frivillige organisasjoner (NGO’er), som «Hudson Institute», «Claremont Institute», «Christians United For Israel», «Young Americans Foundation», og så videre.

Den gjennomsnittlige «nasjonalkonservative» klakøren stammer fra foretak som typisk «National Review» og Wall Street Journal, og har etter hvert som vinden har vendt, transformert seg til såkalt post-liberale Twitter-«populister» som foregir å være «Trumpister» og «MAGA», dette til tross for at de i 2016 aldri var spesielt begeistret for den samme bevegelsen de nå hevder å fronte. Flere av disse var også såkalte «Never Trumpers», men lever nå av å promotere politisk sivilnasjonalistiske forestillinger.

Relatert: Drama og renkespill i «Big Con»—den korporativt kontrollerte, «konservative», «opposisjonelle» plattformen

Den plutselige fremveksten av denne mystiske gruppen, som ifølge offentlige skattedokumenter har en beskjeden inntekt, er et mysterium i seg selv. Yoram Hazony har, på en eller annen måte, klart å å tiltrekke seg flere fremtredende verdensledere, milliardærer og kjente intellektuelle til å tale på arrangementene hans til tross for at han er en lite kjent akademiker ved et annenrangs israelsk universitet.

Det er i det minste flere indisier, og sådan grunn til å tro at dette opplegget til Hazony kan dreie seg om et politisk konspiratorisk påvirkningsprosjekt i regi av det amerikanske statsdepartementet og Israel i visse nøkkelnasjoner, hvorav kjente personer ved «Heritage Foundation» presenterer og aktivt promoterer «Nasjonalkonservatisme» som et hendig utenrikspolitisk verktøy i Washingtons retoriske verktøykasse. Hazony og hans bevegelse uttrykker voldsom fiendtlighet mot de mer tradisjonelle europeiske «høyresidene», som selv i sine mer vage former typisk holder ideologisk fast ved blod- og jord-teser à la Jus Sanguinis-statsborgerskap, beskyttelse av det felles beste og særlig skepsis til markeder (korporativ markedsfundamentalisme).

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

I virkeligheten ser det ut til at disse «nasjonalkonservative» agentene, i realiteten forsøker å posisjonere og dra nytte av den europeiske-hvite grasrotas økende misfornøyelse med tanke på den nå regjerende liberale orden med et par enkle formelle grep. Blant annet ved å pakke det essensielt samme, «de-nazifiserte», «kristelig-demokratiske» sanksjonerte tankegodset inn i en ny politisk-ideologisk emballasje for populistisk ny-konsum, etter at blant andre Angela Merkels «kristenhøyre» led et katastrofal tap av «tillit» på bakgrunn av politikken som ble ført med tanke på «flyktningkrisen» i 2015, osv.

I følge denne «nasjonalkonservative» konferansens programmerklæring, «avviser de det sosialistiske prinsippet», og støtter «tradisjoner for individuell frihet som er sentrale i den anglo-amerikanske politiske tradisjonen», som mer intuitivt er fremmed for det meste av Europa og europeere, særlig den østlige halvdelen. Utenrikspolitisk kritiserer de (åpenbart forfeilet) liberal intervensjonisme, men dette blir som moment noe komplisert av instituttets flere krigshissere og «Kina-kritiske» (såkalte hawks), som har før og ellers har talt for å sende amerikanske tropper overalt, inkludert for å krige mot Kina på vegne av Taiwan.

De «nasjonalkonservative» er tilsynelatende åpne for immigrasjonsrestriksjoner, men har en ideologisk «sikring» i bunn mot å evt. bli kalt «rasist» ved å samtidig hevde myten at «vestlige nasjoner også kan dra nytte av liberal innvandring» er sann, altså «berikende». Når det gjelder spørsmål om rase, etnisitet, samfunn og kongruens derav, så står de fast i fornektelsen, og kommer i stedet med flere andre floskler, samtidig som de selger sin form for nasjonalisme som et «sunn grunnlag for forsoning og enhet mellom forskjellige samfunn» og da inkludert særbehovene til visse «minoritetssamfunn», altså sedvanelig «integrering» og annen systemisk tilrettelegging for disse.

Relevant: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Denne merkelige bevegelsen av «nasjonalkonservative» søker således å være noe for alt og alle, og har også fanget opp noen få, tidligere «Alt-right»-personligheter, men i praksis følger man en ideologisk bane som bedrar kjernen av selv deres mer lunkne prinsipper. Det som driver de «nasjonalkonservative» frem til makt og politisk relevans er imidlertid deres tilsynelatende og uttalte ‘motstand’ mot massemigrasjon samt den store befolkningserstatningen som pågår i Vesten. Men så er det samtidig også påfallende nok de egenltig bare de samme tilhengere av denne nasjonalkonservative ideologien som nå er i ferd med å bli noen av Europas verste og mest ineffektive i spørsmålet om åpne grenser.

Problemet innad er så ille at de tiltrekker seg kritikk fra enkeltpersoner i egne partier, og til og med venstreorienterte og mer sentristiske politiske rivaler som beskylder disse for å være for slappe i spørsmålet om afrikansk og «asiatisk» immigrasjon!

I Storbritannia

Innenriksminister Suella Braverman fra det «konservative partiet» sto for hovedtalen på «NatCon»-konferansen 2023 i London i mai i fjor. I sitt foredrag mante hun til en drastisk reduksjon av immigrasjonen til Storbritannia.

Relevant: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

Men hun nevnte ikke, at siden hun tiltrådte, har Braverman, som forresten Toryene fikk til makten ved å vinne over Labour i en lignende «anti-immigrasjonskampanje», og således, i det som var en «valgkamp» omfattet av ett tema, sanksjonert innreise for 600 000 migranter (1,2 millioner for hele 2022 under Tory-styret) til Storbritannia, den største innfarten i landets historie.

Forvirrende og merkelig nok fortsetter Braverman å utvise ‘motstand’ mot massemigrasjon som en vesentlig del av den politiske karakteren hun spiller når først TV-kameraene går. Hun har således kjempet en falsk mediekrig med «venstresiden» siden hun ble utnevnt, og har tatt retorisk harde standpunkter mot immigrasjon for å forvirre den allerede distraherte offentligheten samtidig som hun i det stille har muliggjort og etter-sanksjonert en helt enestående invasjon.

Relatert: Rishi Sunak: En rask guide til Storbritanias nye statsminister

Toryene legger stor politisk vekt og mye retorikk i å debattere det mer irrelevante kategoriske skillet mellom «ulovlig» og «lovlig» migrasjon, men selv når det gjelder åpenbart ulovlige horder av såkalte båtmigranter til Storbritannia, som Toryene har krevd nulltoleranse for, har likevel Braverman og hennes parti effektivt kapitulert og sagt at britene uansett må gi amnesti til alle som skulle finne på å skylle opp på strendene deres, som et kompromiss for kanskje å bli mer konsekvent med immigrasjonen senere.

Immigrasjonsproblemet har blitt så skandaløst og absurd, at man i parlamentet trygler en annen indisk galjonsfigur; statsminister Rishi Sunak, om å sparke Braverman så snart som mulig. Hennes embetsperiode har blitt et lammende politisk ansvar for en regjering som ikke vet hva den holder på med.

I Polen

Den nåværende regjeringen i Polen ble utpekt som en ideell modell å følge i Hazonys «Virtue of Nationalism». Statsminister Mateusz Morawiecki, og leder for «Lov og rett»-partiet, som liker å understreke sine «jødiske røtter», er dypt beundret av de «nasjonalkonservative». Han holdte også tale på et møte i Brussel i 2022, hvor han i en anti-russisk tirade om trusselen fra Vladimir Putin mot den liberale orden, krevde at vestlige militære makter skulle eskalere konflikten i Ukraina.

Relevant: Er det for lettvint å skjære folk på «venstresiden» over èn kam som «onde», mens man forestiller jøder som fantastiske, og bibelen som sunn moral?

Den polske regjeringen har lenge posisjonert seg som en av verdens mest ihuga innvandringsmotstandere, nylig ved å bredt definere unge venstreorienterte fanatikere i en bunt, for deretter å generere «god» vs. «dårlig»-publisitet vedrørende den pågående kampen mot EU, og deres påprakning av flyktningkvote-avtaler. Men igjen, og samtidig med dette, så nærmest industrielt ‘importerte’ «Lov og Rettferdighet»-regjeringen nokså skamløst over 130 000 mennesker fra «Asia» og Afrika i fjor for å skaffe til veis billig arbeidskraft. I Polen..

Som vanlig skjer dette med en typisk politisk henvisning til hva som i Polen er et stramt arbeidsmarked, og hvor de innenlandske lønningene øker for raskt. «Løsningen» på problemet ble nylig presentert, og går selvsagt ut på å utvide den ikke-hvite immigrasjon til landet, betydelig, for å underby polske arbeidere.

Dette hykleriet og politiske uærligheten er såpass dristig og dum at Donald Tusk, en skikkelig «turbo-liberal» tulling, som for sikkerhets skyld var president i Det europeiske rådet fra 2014 til 2019, også har kastet seg over saken og planlegger med sitt politiske parti å kjøre på nettopp dette som fanesak under parlamentsvalget senere i år.

I en video publisert tidligere denne måneden, hvor Tusk angrep PiS-sjef Jaroslaw Kacyznski, spurte han retorisk: «Hvorfor angriper han utlendinger og innvandrere samtidig og ønsker å slippe dem inn i hundretusenvis og fra slike land?», og la til at «Vi ser på de sjokkerende scenene av de voldelige opptøyene i Frankrike, og akkurat nå forbereder Kaczynski et dokument som vil tillate enda flere borgere fra land som Saudi-Arabia, India, Qatar, UAE, Nigeria og Iran for å komme til Polen.»

I Ungarn

Den kanskje mest overraskende bondefangeren på denne listen over politiske forbrytere er Viktor Orban og hans «Fidesz-parti», som jo er den mest aktive nasjonen utenom Israel og USA i det «nasjonalkonservative» universet. Den ungarske regjeringen, som nå er desperat etter å blidgjøre Washington, slik at de slutter å prøve å isolere og effektivt styrte dem, ser effektivt på den amerikanske regjeringen som en nasjonal sikkerhetstrussel, ifølge Discord Leaks.

Orban, som i motsetning til andre «NatCon»-ledere åpenlyst flørter med mer rasistiske ideer i taler, deltok på også gruppens Roma-konferanse i 2020. Tenketanker nært knyttet til regjeringen hans som «Donau-instituttet»—også lastet med skikkelser som Rod Dreher og jøder som Jeffrey Kaplan, fortsetter å sponse og støtte Hazonys arrangementer over hele Europa, selv om det til tider ser ut til at disse nasjonalkonservative liker å bagatellisere slike forhold og bånd.

Ungarn blir fremstilt av New York Times som enda mer fiendtlig mot immigrasjon enn Polen, som også er dets partner når de sammen hyppig protesterer mot EUs migrasjonspolitikk. Men likevel har de, i likhet med naboen, i det stille erstattet sin egen befolkning i et faktisk og relativt alarmerende tempo. Utlendinger oversvømmer Ungarn på bakgrunn av Orban-regjeringens invitasjoner i skrivende stund, hvor rundt 40 % av de som kommer er fra ikke-hvite land.

Relevant: NRKs idiotiske økonomiforståelse: Gassbrann ble til «Gullgruve»

Ungarn er godt i gang med å utvide det utenlandske visumprogrammet sitt, og departementet for økonomisk utvikling bedyrer minst 500.000 importerte arbeidere for å øke deres BNP, noe som for en nasjon på mindre enn 10 millioner mennesker kan forårsake et kulturelt og rasemessig sjokk av historiske proporsjoner.

I Italia

Det er ingen tvil om at hovedspørsmålet som setter Giorgia Meloni og «Fratelli Di Italia» i søkelyset om dagen er ‘motstanden’ mot massemigrasjon. Nok en gang blir velgere som ga denne marionetten av Washington et klart mandat, nå dolket i ryggen på en uanstendig måte. Mellom nå og 2025 kunngjorde den italienske regjeringen nylig at de vil importere ikke mindre enn 425.000 «arbeidere» fra «Asia» og Afrika til Italia.

Relatert: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps

Dette tallet får antallet migranter som ble brakt inn i landet av tidligere sentristiske og venstreorienterte regjeringer til å blekne. Til tross for å ha en av de største ungdomsarbeidsledighetene i verden, uttaler den nå «nasjonalkonservative» italienske regjeringen at de ikke har nok arbeidere til å dekke arbeidskraftbehovene til store bedrifter.

Samtidig, så er det selvsagt at denne typen massemigrasjon egentlig er svært upopulær i nasjoner styrt av «nasjonalkonservative». Denne nye europeiske «høyresiden», med sine merkelige og jødestyrte kandidater, som vinker rundt overdrevet store gigantiske krusifikser, driver i realiteten med idiotiske stunts i stedet for å snakke politikk, og erklærer urokkelig lojalitet til Israel og den amerikanske regjeringen, og er i de fleste tilfeller heller ikke etnisk-europeisk.

I sannhet ser det mer ut som en forfalsket versjon av det republikanske partiet, som bruker Trumps innovasjon om å skape et lokkepresidentskap, hvor den «sinte hvite majoriteter» blir konsumert av simulert politisk konflikt som generelt bare går ut på å, og drite ut den dumme «venstresiden» samtidig som «elitene» implementerer politikk som er like ille eller verre på de viktige sakene som sentrums- og venstreorienterte ‘alternativer’.

Når det gjelder Hazony, hjernen bak denne politiske imperialismen, gjelder ikke de samme «NatCON»-prinsippene for «flerkulturell pluralisme» og «anti-rasisme» i hans hjemland, Israel. Selv om deler av Likud-partiet (og det israelske utenriksdepartementet) kan forestilles som sammenlignbare innenfor denne «NatCON»-forståelsen, er det i realiteten ikke engang en fraksjon i Israel som nært sagt politisk omfavner bevegelsens uttalte etikk, men foretrekker i stedet å drepe og forfølge ikke-jøder og religiøse minoriteter, inkludert kristne.

Hazony var også en av de mest høylytte tilhengerne av Israels «jødiske statslov», hvilket er et regjeringsmandat for aktivt å frata innfødte arabere rettigheter i jakten på et jødisk flertall.

Når man fjerner denne «nye nasjonalismens» mange masker, ser man bare mer av den det som i realiteten er den sionistiske, neo-konservative agendaen med et annet ansikt.