Er det for lettvint å skjære folk på «venstresiden» over èn kam som «onde», mens man forestiller jøder som fantastiske, og bibelen som sunn moral?

«Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.»

Trenger vi egentlig en «høyreside», drevet frem av såkalte kultur- og kristenkonservative medier, som i det ene øyeblikket legger all skyld på helt vanlige folk på «venstresiden», og som ironisk nok samtidig forguder og nærmest kategorisk fornekter realitetene av jødisk makt, deres originale kristenlære og dennes sionistiske sosialinnflytelse og institusjonaliserte innpass i verdens politiske virkelighet?

Etter å ha lest forskjellige alternative medier i en god stund, har det slått meg at forskjellen mellom disse mediene minker jo mer «konservative» de påstår å være. Det spinnes og skrives om de samme kjedelige og åpenbare nyhetssakene, de samme faglige kildene med de samme talspersonene, og et overordnet kristenkonservativ narrativ som fremstiller motstanderne sine som «onde», til og med som satan selv.

Er en slik omtale av andre del av den samme nestekjærligheten som bibelen og kristne mener å representere? Hvor leder disse ensidige forfektelsene opposisjonen hen? Er det for å skape en intern konflikt blant oss og bygge opp den politiske «polariseringen» slik at mediene får mer makt? Hvem eier mediene, som Elon Musk?

Mitt første forslag er at såkalte kristne og konservative må begynne å operere litt mindre i hva som faktisk er en meget dårlig «god tro», og kanskje heller bli mer kritiske sin egen politiske rolle mer bevisst i stedet for å risikere å fremstille seg som enda mer reaksjonære, bakvendte surpomper.

Kristendommens samfunnssosiale forfall

Jeg er heldigvis ingen «ekspert» på religion, og takk for det. Jeg har likevel mine ord i behold når jeg sier at det er nok ikke helt uten grunn at de unge i dag ser ned på kristendom, og heller opp til andre dumme ting i stedet. Det er ikke så rart, i grunn, at kristendommen er i ferd med å gjøres bort med på den måten, og såpass bredt, da dens morallære nå blir erstattet av av et mer jordnært syn, med en sterkere sosial substans, som for eksempel hyppig aksentuert av aktivistdisiplinene anti-rasisme, anti-semittisme og anti-fascisme som roten til all «ondskap». Budskapene der er omtrent det samme, og folk kjenner seg derfor igjen i dette, men mer på en kantiansk måte. Videre, og med tanke kristendommens ellers daterte dogmatikk, og i møte med dagens moral-aktualisme og sosialisme, kommer kristendommen derfor predikabelt til kort.

Relevant: (Video) Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»

Bibelen er en bok av forskjellige fortellinger. Og slik jeg har hørt er det, for det aller meste, snakk om sagn og andre tilnærmede og sammenlappede overtroiske eventyr og tvilsomme beretninger. Disse konseptene, og deres symbolikk og figurer, ble som oftest plagiert fra mer ur-kulturelle kilder, blant annet så av Filo Judaeus, en jøde.

Man kan på mange måter hevde det slik at Bibelen og kristendommen effektivt erkjennes som en slags spillopp-religion skrømtet til av jøder for blant annet å kontrollere ikke-jødiske gentile hedninger og villstyringer og fiender med vidløftig ideologi i stedet for en mer robust kultur, som fordrer en mer egen og egnet folkevilje. Ideologisk krigføring er ikke noe nytt.

Uansett tilfelle, Bibelen som politisk kode fungerer altså ikke særlig teknisk bedre enn Hammurabikoden, og de dessuten mer religiøse fremtoningene av fortiden burde heller ikke konsekvent forveksles med de naturlig praktiske fordelene av et samlet homogent fysisk folkeslag, derav med en felles indre sinnelag, nivå av intellektuelle og karakteristiske kongruens, samt mer grunnleggende; et felles ytre ønske og ambisjoner ut i fra sine territoriale, og således større sosiale forhold.

Det er også derfor at blant annet sosialismen i den økende globale verden nå har erstattet kristendommens dogmatikk med nettopp det som kan sies å være sin versjon av «de ti bud». Dette oppkoket er populært i dag kjent som «menneskeretter», hvilket nå kodifisert og derfor en mer enn bare en vesentlig del av norsk lov (Mrl.) som alle må forholde seg til.

Men Bibelens lære må man heldigvis i dag ikke forholde seg hverken spesielt eller særlig generelt til, og derfor blir det nødvendigvis mer og mer irrelevant, spesielt jo tøffere tidene blir.

Kritisk kontrafaktisk til mange kristnes historiske fortolkning, kristendommens inntog i Europa etterlot seg et ingeniør- og naturvitenskapelig vakuum som strakte seg over flere århundrer etter romernes fall, også kjent som middelalderens mørketid, hvor den romersk-katolske kirken vokste seg sterk i sin overtro og korrupsjon, også videre i form av føydalsamfunnets mange konger og feider seg imellom fremfor noe av mer fornuft. Det aller meste av invensjoner i denne perioden, var små fremskritt innen våpen- og redskapsteknologi, forøvrig noe som er funnet å være mindre assosiert og konkret betinget med statsdannelse sammenlignet andre teknologiske fremskritt enn hva mange gjerne tror.

Kan man derfor kanskje si det slik at religiøs overtro er kun enten et kollektiv og individ i stor sorg og angst, eller, i og med slik stor assosiert fremgang kan festne sin fornuft til? At religion per se enten er «himmel» eller noe man finner i «helvete»? Forresten, så er det kristne «helvete» enda et mer åpenbart plagiert konsept fra Platons «republikk» (370 f.kr), og legenden om Er.

Den ideelle imperialismens anti-folkekollektiv

Man må også huske på at de mest ihuga i det som i dag er det illusoriske kristne kollektivet, alltid og som regel er og var en gjeng raringer. Foruten å tro på ekvivalenter av spøkelser, og det som enda dummere er, klarer de fleste kristne ikke engang å bli enige om enkle tolkninger av forskjellige tvetydige bibelvers. I undertiden er den jødiske tora og talmud derimot klokkeklar i sin lære. Selv grunnlaget for det store sosialistiske samholdet er i dag ferd med å bli hva kristendommen aldri egentlig klarte per sin kraft, nemlig å bli en virkelig fremgangsrik, «progressiv» politisk verdens-institusjon som bare venter med å utrette mirakler i samme forstand, nemlig trampe ned nasjonal og etnisk stolthet, systemisk «rasisme», og gi «likeverd» til alle som åpner sitt hjerte, grenser og ikke minst, «hjerterom».

Ganske mange av de fremskutte mediene, og som kaller seg og sin prateplattformer for «konservative» i dag, er også kristne. Hvorfor har det seg slik? Det kan være fordi «konservatisme» er en nytteløs politisk tilnærming med effektivt null motstandkraft og substans i forhold til dens motpol, sosialisme og marxisme.

Relatert: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Jødene, som eier og derfor kontrollerer mediene, er merkelig nok ikke et problem for de mange «kultur- og kristenkonservative» mediene. Dette er også et tankekors, hvorfor det er slik, og hva slags samspill og nytte dette «konservative» mediekomplekset egentlig betinger rent politisk.

Er det for eksempel nyttig og rimelig av «alternative medier» å drive med et slags «hat» mot Kina for den påstått bevisst planlagte COVID-pandemien, mens man totalt neglisjerer eller ignorerer den jødiske maktens mange mistenkelige roller og fordeler i det hele.

Relevant: Drama og renkespill i «Big Con»—den korporativt kontrollerte, «konservative», «opposisjonelle» plattformen

Deriblant med tanke på deres «warp-speed»-produksjon, og tilsvarende inntjening på bakgrunn av monopolsalg av defekte og sterkt skadelige vaksiner, samtidig som de selv distribuerte saltløsninger til jøder i diverse fremskutte samfunnsposisjoner, samt innad i den israelske befolkningen?

«Høyresiden» av kristenkonservative mener å kunne forfekte at det er vanlige folk, dvs. «venstresiden» som er roten til mye av det onde i dagens samfunnsutviklingen. At staten i dag er forledet eller styrt av selveste «satan». Men hvor nyttig er en slik «forklaring» annet enn å forsterke sine egne ufornuftige begrensninger og dermed styrke sine mange motstandere, inkludert i forstand av f.eks. Talmudisk lære, som er brukermanualen for den jødiske tora, og som de fleste jøder, inkludert «sionister», følger mer eller mindre til punkt og prikke? Også sådan med særlig tanke på den vestlige korporative, konsum-kulturelle nedbrytningen som pågår i vesten, samtidig som «alternative medier» febrilsk fornekter og fordømmer de som påpeker jøders mer faktiske innflytelse, samtidig som denne «kontrollerte opposisjonen», som mange kaller det, sprer feber og -fantasiforestillinger bla. om at «nazister» er nærmest overalt, eller at det egentlig ikke er «jøder» som ødelegger per se, men kvasi-historiske rasjonaliseringer om at jødene som eier mediene, og som herjer med kulturen, egentlig er «khazarer» eller «interdimensjonale vampyrer», «demoner», «reptiler» o.l

Når skal, og eventuelt må de kristne, og særlig mer; dette kultur-konservative komplekset, innse at de og deres politiske engasjement, på mange måter er sosialt funksjonelt og filosofisk forfeilet, og som ellers opererer i et ideologisk ekkokammer som kun skader dem selv og deres sjanse til å komme med og til sann sans og samling for nasjonens og folkets faktiske beste?

Det kan imidlertid se ut til at de kristne, så vel som de «konservative», er både for kontrollerte som et preplekst kollektivt kompleks, og bare med på spillet for egen vinst av «synd» og moral til å være villig eller i stand til å vesentlig endre noe som helst. Tross alt, for alt som skjer er jo «Guds vilje».