Innvandrer-invasjonen og utraderingen av Norge som nasjonalstat er fortsatt bare en demokratisk «utfordring»

I kjølvannet av at Unge Høyres leder, Ola Svenneby, gikk ut i Aftenposten og påtalte de åpenbare problemene vedrørende innvandringen i Norge, stilrent som Europa forøvrig, har de evneveike motreaksjonene og argumentasjonen fra det konforme kostebinderiet som er norsk politisk offentlighet, manifestert seg helt som forventet. Det samme gjelder nok hva hele denne debatten kommer til å ende opp med, nemlig i beste fall bare enda flere dumme og ubrukelige partipolitiske kompromisstilstander, som i likhet med «utfordringene» ift. den forfeilede «integreringen», vil være uten vesentlig effekt til å adressere hva som faktisk er problemet.

Problemet er at Norges populasjon per nå allerede er godt over 1/5, og stigende, innvandrer-invadert, og sådan demografisk sett, konstituerer en kulturell kollaps hvor man er i ferd med å effektivt utryddes som folke- og kulturnasjon uten at så mye som en kule er avfyrt. Nasjonen Norge, som flere hele tiden liker å skryte av og heie frem som «verdens beste» på alle mulige måter, har så absolutt vært i verdenstoppen når det kommer til innvandring, kanskje kun slått av det forfalne feministstaten Sverige, store deler av Storbritania, og det igjen synd-voldtatte Tyskland.

Relevant: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

I løpet av knappe 30 år med absurd og idiotisk politikk, og nå, i lys og flammer av et generelt økende kulturelt konfliktnivå i Europa, begynner selv Norske yrkespolitiske forståsegpåere innenfor etablissementet, å ane at noe har gått galt. Det spekuleres på den ene siden, og rasjonaliseres på den andre, hvordan og hvorvidt den avviklende, styrte utviklingen av landet, muligens er relatert til den «ekstreme liberale innvandringspolitikken» som i Norge er blitt ført med åpne øyne og «høl i hue».

De som lever i nuet, og som ikke har noen overskuelig evne til å tenke forbi sin egen nesetipp eller forgodtbefinnende, kan ikke, og burde ikke ha noe med såkalt forvaltning å gjøre, men «demokratiet» åpner for slikt, nærmest helt uten grenser, fordi «folket» kan bestemme akkurat hva de vil så lenge man enten er kollektivt dumme eller velfødde nok. Demokrati fungerer sådan per mekanisme, aller verst når man har det bra. Dette forklarer forsåvidt hvorfor Norge, og «vestlige» land, med skinnhellig pseudo-demokrati har skrantet såpass mye på såpass kort tid etter velferdsøkningen som også blir tatt for gitt, og sådan som en «rettighet» for alle, men med universialismens sosial-sekularismer, noe som nå også inkluderer alle utenfor landegrensene hvor disse div. verdiene både ble produsert og funnet opp, og stadfestet i form av sine gjeldende lover.

Relevant: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Å dele ut gratis penger til alle som måtte finne på å søke/spørre om det, og formulere slikt som «rettigheter», er ikke «politikk», men en form for grenseløs naivitet og idioti. Men dette er i effekt hva dagens asyl- og flyktningpolitikk i Norge alltid har vært siden første, forøvrig anti-demokratiske stortingsmelding, som prinsippfestet det som en selvfølge at Norge skulle opphøre å være et land for Nordmenn. Den naturlige følgen, bare noen tiår senere, er at man har fått plass ei sykelig overvektig og ellers sinnsvak statsminister med dysleksi, som i fullt «alvor» presterer å påstå at alle verdens innvandrere har «like stor rett på Norge» som Nordmenn.

Dobbel Dagsnytt Atten

Svenneby har hittil vært på Dagsnytt Atten to ganger på under èn uke som følge av sine åpenbare påpekninger, altså hva som som per faktum er åpenbart om man bare er villig til å se seg litt rundt uten å rasjonalisere dette bort. Han formulerer det dog dithen til at det eksisterer en slags systematisk berøringsangst og unnfallenhet i møtet med «kulturer» som er «åpenbare utfordringer» i Norge, altså, en stat som er i ferd med å avvikles som en nasjonalstat som følge av denne løssluppenheten og konformismen. Han mener også at asylsystemet som det praktiseres er avleggs.

Han vil derfor ha en stopp på innvandringen som den er for å forbedre den myteomspunnede «integreringen», vel-inkludert den spekulativt og kynisk utnyttede ordningen som så fint heter «familiegjenforening», som står for den største andelen av antall innvandrere per fattet vedtak.

Svennebys uttalelser møtes selvsagt og forutsigbart med det helt sedvanlige system-snakket fra hopen av konformist-klakører og politiker-opportunister.

Det som på en måte fortsetter å nærmest forundre et fornuftig menneske, er hvor lite denne klassen av synserne, som angivelig driver med både politikk og i fortsettelse av slik, argumentasjon, har lært og plukket såpass lite opp av mer substansielle motsvar. Årsaken til at dette evneveike system-snakket i norsk kontekst er såpass moralistisk forankret, er trolig den fundamentale mangelen på andre argumentasjons-kilder.

Man har f.eks. ikke samme betoninger tilgjengelig som en har i USA, hvor det vanlige pro-system-narrativet generelt er todelt med retoriske banaliseringer som f.eks. at: «USA er bygget av innvandrere/Er en innvandrernasjon», og at div. variasjoner rundt posisjonen at rasismen mot svarte er hva som per effekt utgjør hvorfor svarte systemisk undertrykkes i USA («systemisk rasisme»). I Norge er unnskyldningene og forsøk på rasjonaliseringene rundt dysfunksjonen en litt annen, men også nettopp fordi man har importert inkompatible kulturer og folkeslag, dog på en annen måte enn USA, eller andre «vestlige» land, men som alle lider under samme symptomatiske situasjon.

Døvhørt og dødfødte motargument

Begge gangene lederen for Unge Høyre var invitert hos NRK, var nivået hos hans mot-debattanter av det samme lavmålet og intetsigende. Den første var en oppvisning i etnisk betinget kynisme forkledd som moralisme blandet med fundamental politisk uærlighet i form av et byrådsmedlem fra selveste Apepartiet, som prestere flere floskler på rad, samt å motsi seg selv sikkert fire-fem ganger på få minutter.

Den andre gangen ble Svenneby til og med forsøkt mot-debattert av en egen partifelle, Elisabeth Tangen, som på sin side slett ikke var med på å begrense innvandringen eller tenke generelt nytt, men snarere, å tilsynelatende tro at en bedre «løsning» på «utfordringene» ville være å fortsette «Noe av det vi (Høyre) gjorde i regjering—å gjøre reisen (for «flyktninger») bedre», altså tryggere i og over middelhavet.

Ifølge var det altså bedre om Norge kunne «hjelpe båtene over». Hun forsikret også at Norge hadde en «lang og stolt tradisjon for ta imot folk som trenger hjelp» (og så? -Fundamental feilslutning), men at det var så mye «kulturutfordringer» (problemer) fordi «venstresiden ikke hadde klart å gjøre jobben (med integrering) godt nok». Hennes rasjonalisering var mer spesifikt at man måtte ha «bedre skoler»; et av mange intetsigende, meningsløse standardsvar fra folk uten teft og ærlighet.

Relevant: «Demonstrasjonene» i Frankrike demonstrerer det fremtidige fallet av Europas nasjoner, folk og «demokrati»

Som en sidebemerkning, det er påfallende hvordan to politikere, her til og med fra samme parti, klarer å demonstrere hvordan både «demokrati», og i forlengelsen av det; partipolitisk deliberasjon og drakamp, som hovedregel har det med å munne ut i effektivt meningsløs politikk. På den ene siden vil Svenneby ha stopp, på den andre siden vil man snarere «hjelpe flyktninger bedre» over middelhavet slik at de får sin ‘rett på å søke asyl’. Resultatet delt på midten, altså i en «demokratisk» forstand, blir sånn cirka det samme resultatet og situasjonen som allerede er tilfellet i dag. Dette beviser altså hvor lite egnet «demokrati» og pluralistisk, parlamentarisme og «representasjon» i realiteten er.

Grunnleggende «rettigheter» og «utfordringer»

Også NOAS, «Norsk organisasjon for asylsøkere» var representert i panelet. Derfra hører man sjelden noe sant eller fornuftig, og ikke heller denne gangen var det sådan store avvik å spore.

Interessant og sigende nok, så fremhevet generalsekretær Pål Nesse det faktisk slik at «flyktningskonvensjonen er ett av de viktigste menneskerettsinstrumentene vi har».

Til dette kan man si veldig mye. Men selve retten til å flykte, kan neppe sies, ut i fra et annet syns- og ståsted enn kanskje «Norsk organisasjon for (nettopp) asylsøkere)», å være den viktigste på noen måte. Èn ting er retten til å søke, en annen er å få rett. Slik er det også med alle positive retter. Foruten det folk kanskje forstår som flise-spikk, så er det heller neppe i seg selv å forestille som en «rett» å kunne ‘flykte’, men en «frihet», men her forsøker NOAS, som andre noldus og null, å forbinde to konsepter som ett og det samme, helt kategorisk for egen oppfatting og vinst.

Det kommer også frem at antall «flyktninger» har tredoblet seg på tolv år, noe som ganske trolig er et meget moderat estimat. NOAS-Nesse forsøker seg så på en ganske absurd form for logikk-etikk, nemlig at hvorfor skal «nærområdene» ta menneskerettene seriøst hvis ikke Norge etterlever sine «forpliktelser», hovedsakelig sådan, og som èn av verdens beste? Hvorfor, spør Nesse, ganske dumt. Svaret er selvsagt naturlig nok fordi flyktningkonvensjonen formål først og fremst er myntet på situasjonen etter andre verdenskrig, og forholdene som var lagt til faktum den gang.

Relatert: NGO-gråtekoner med statlig suge- og talerør serverer mer naivitet og emosjonell eristikk om «flyktninger», som «systematisk sultes» i Hellas

I tillegg så fremgår det klart at man som «flyktning» skal søke hos nærmeste grenseland, altså per definisjon, først i «nærområdene». Blir det krig i Kongo, så søker man seg ikke asyl i Acapulco, Nesse. Spørsmålet Nesse stiller kan like gjerne inverteres med mer rimelighet til det at «Hvorfor i all verden skal Norge ta menneskerettighetene om nærområdene, per konvensjon, ikke tar situasjonen seriøst? Rimeligheten renner ut i rasjonaliseringer om overflod, «hjerterom» og det som nærmest er en norsk arvesynd for egen velstand og nasjon.

Nesse fortsetter med sin naivitet, nå med synseri om situasjonen i Afghanistan, hvor han formaner hvorfor: «afghanske kvinner, som står opp mot Taliban», selvsagt skal komme til Norge.

Som tilsvar kan man påpeke enda et faktum, nemlig at Taliban etter den 20-årige fadesen, nå er regjeringen i Afghanistan, og at det er ikke en menneskerett å ikke bli født i Afghanistan. Det mangler sånn sett svært mye av prinsipiell forankring i Nesses virkelighetsforståelser. Han forestiller det på en måte slik, som de fleste idioter gjerne gjør kategorisk, at deres idealer er å automatisk forstå som såkalte «rettigheter», og noe som trumfer alle andre virkeligheters hensyn.

Nesse virker bare som en forvirret idealist, men han er i alle fall ikke den verste fra NOAS jeg har sett. Han påpeker en åpenbar realitet, nemlig at «menneskerettighetene» per i dag er under «stort press», noe som er sant. Men hvorfor, og hvordan de er under «press», er han således ikke egentlig interessert i å finne ut av eller kanskje formidle?

Tangen skyter for ‘sikkerhets skyld’ inn at innvandringstopp er ikke løsningen, men «løsningen er hva man gjør når de (de invaderende) kommer hit».. Dette oppsummerer den helhetlige fornuften som er å spore hos denne gjengen, og deres løsningsevne.

Det handler ikke om politisk fornuft, men flertall

Folk Flest™ klarer aldri å forstå det at «demokrati» handler ikke om noen som helst type fornuft eller fremgang, men som snarere er et endeløst og kontinuerlig spill hvor politikken, på alle mulige måter som konsept, tenderer og omkranser omfordeling fra de produktive til de unyttige, slik at «alle» kan være ditt og datt under bla. «egalitarisme». Politikerne i «demokratiet», de som «representerer», er veien til utopia, og bla. «pluralismen» er veien til denne politiske pseudo-produktiviteten.

Denne dogmatikken, denne løgnen og pretensjonen sprer seg lett til andre overdådigheter, også kjent som «verdier». Så har «mangfold»; dvs. innvandringen, gavnet Norge som nasjonalstat? Neppe. I så fall, hvordan?

Er det noen politikere som kan vise til noe spesifikt sånn sett? Nei. Det man får servert, dreier, som vanlig, rudnt (på tomgang) at man tilsynelatende hele tiden, over alt «trenger arbeidskraft». Dette resirkuleres, dag etter dag som en forklaring på bakgrunn av generelt elendig eller meget misforstått økonomisk forståelse og prioriteringer.

Relevant: NRK: Gassbrann ble til «Gullgruve»

Samtidig har man i Norge, og «vesten» forøvrig, systemisk skyhøy arbeidsledighet, vekst i antall uføre og trygdede, samt frafall på kompetanse, hvilket som også er en følge-effekt av utradering mtp. egen arbeidsstyrke.

De mange sosiale virkningene derfra er sånn sett helt enorme for samfunnet på sikt, og nærmest totalt underspilt i offentligheten, hvor det som oftest kun blir med små blaff av div. forvillede utslag og forestillinger med tåpelige vinklinger og mis-representative «forklaringer» og evt. hensyn.

Sånn sett, er det og vil det heller ikke være overraskende om rasjonaliseringene angående innvandringsstopp i Norge, muligens vil kunne presentere en løsning som går på at man heller må ta imot mer «innvandrere» og flere flyktninger, på samme måte som man gauler etter «mer åpenhet, mer demokrati!».

Og hvem vil vel ikke være så kul, trendy, tolerant og god å ikke ta imot flere såkalt «utfordringer», på sporty-strak arm? Utfordringer er jo bra, noe som man kan «vokse» på, la seg styrke og «berikes» av, så det må jo bli bra, bare sånn helt til slutt, vil nok politikerne omsider finne ut av. Dette har de allerede begynt å internalisere som løsninger (spesielt blant innvandrerne) i Sverige, og Norge ligger fremdeles ikke langt etter.