Videre kollektiv-kritikk av den usynlige masse-korrupsjonen som er «nyfascisme»

All ideologi spiller på en type appell som søker å distansere seg fra realiteten. Dette er fordi den objektive realiteten både er vond, og ofte veldig vanskelig å forstå for Folk Flest™, som på sin side foretrekker snarveier, minste motstands vei, fantasi, og i beste fall, store overforenklinger når det gjelder kompleksiteter. Derfor er denne gruppen også å betrakte som konsumenter; div. mottakere og stagnerte (anti)individer av systemets status quo’s. Ideologi er på den måten virkelighetsfjernt vås, og derfor er mye og nye skrønehistorier av religion, samt div. andre overskridende universaliteter, såpass populære av appell, dvs. meget egnet for å indoktrinering av massiv sosialpropaganda og mobilisering av «intellektuelle» samfunns-pornografiske fremstillinger som søker å idealisere, og sådan berettige seg selv. Dette er konsistent av alt ellers som er kollektivt diagnostiserbart.

Tilbake til det vesentlig viktigste og det største problemet med dagens samfunn, og hovedårsaken til at ting aldri blir «bedre» før de blir helt hinsides all faktisk fornuft, masse(-)politiske «valg» og sosialinitiativ, indoktrinering til tross. Alt galt skyldes i bunn en form for naturstridig, systemisk og hierarkisk korrupsjon som blant annet for alvor kommer til syne når man styres av folk som aldri burde vært på «toppen», og dette på bakgrunn av et mental-ideologisk internalisert såkalt «system» og appellativ argument typ: (vårt) «demokrati», som kun betinger og garanterer et maksimumsnivå av middelmådigheter, og da spesielt inkludert middelmådige «løsninger» på «utfordringer» skapt av middelmådighetens egen idioti.

Men å koble nok konsepter sammen til å se denne helheten er noe som krever en type kritisk sans og forståelse, samt ærlighet de fleste ikke evner å kombinere. Dessuten er påpekningen i all effekt nyttesløs, men likevel riktig, og derfor fremdeles viktig nok til å hamre på. Å kritisere middelmådigheten er nemlig også noe middelmådigheten selv ikke er i stand til å gjøre, og som nærmest er å forestille som nærmest et tabu. Kanskje særlig sådan i «sosialdemokratiet«? Kan godt være. Det handler jo om å være «god», ikke kritisk eller undersøkende.

Problemets kjerne er helt endemisk det såkalte «demokratiets» vesen, altså altomfattende dvs. også alle ideologiske konstruksjoner og forgreninger «demokratiet» utgjør, følger og forsterker disse underoptimale tilstandene., som et knippe folk, her og der, alt etter som, klager over. At man ikke klarer å nærmest kategorisk frigjøre seg fra all ufornuften som følger av dette «demokratiet», skyldes altså demokratiets egne mekanismer og type-appell, samt hvilke typer fundamentalt politiske prioriteringer som med hell slår an som «populære». Vi snakker altså om en kronisk sykelig syklus, og en slags klassisk «ond sirkel».

Nyfascismens sykelige sosial-syklus

Det liberale demokratiet er så til de grader å betrakte som nettopp «Nyfascistisk», det vil si et ideologisk system hvis store hybris hviler på foregående, og videre ekstrapolerte kristne verdier av «likhet» som mentale representasjoner på den største av alle «godheter» og «rettferdig». Kristendommens tros-konsept er også universalistisk antatt, og derfor også imperialistisk anlagt. Det samme gjelder dagens vestlige samfunn, og dens designert sekulær-liberale sosialisme, hvor meget konsoliderte markedskrefter, dvs. mega-korporasjonene nå utgjør den samme demokrati-syndikalismen man forfektet som «demokratisk» i Mussolinis Italia.

Relevant: Slipp «Nyfascismen» fri!

Man kan også si det slik at den kvasi-kapitalistiske, korporative og materielle effektiviseringen og denne typen «velferds-garanti’sme» nå betinger hva som skal sies å være i tråd med såkalte «verdier» mer enn noe annet f.eks. åndelig og ellers immanent ment.

Altså, man har nå «rett» på en type standard via «verdier», og ikke evt. omvendt, altså, «nyfascismen» i dag har på mange måter sluttet sirkelen på hva som i opprinnelsen var et kommunistisk konsept, dog tidligere avgrenset til noen få, mens i dag, goder av alle slag, til alle og enhver så lenge de bare kan sies å være omfattet av såkalte «menneskerettigheter» og kollektivisert sosial skyld. Dette avløser, og er forøvrig ellers kongruent med kristendommens arvesynd, og derfor har overgangen fra det geistlige til det mer sosialistisk velferds-sentrerte gått meget glatt for seg som en slags «sekulær» sosialprosess og overordnet mangfoldig samfunnsutvikling. Et mangfold berettiget med overflod av både det ene og det andre, og da spesielt på bakgrunn av beleiligheter som skriver seg fra blant annet sosiale og økonomiske overforenklinger, hvilket i effekt er løgner.

Nyfascismen og demokratiets overflod av overfladiske «forklaringer»

Grunnen til at ting går dårlig er, som enkelt allerede nevnt, fordi folk ikke bare foretrekker, men kan kun forstå overfladiske, dvs. falske, ofte hel-syntetiske pseudoforklaringer. På denne måten blir premissene for enhver såkalt «samfunnsdebatt» heller aldri realitets-nær nok, men snarere å betrakte som et helt virkelighetsfjernt teater. De som stiller spørsmål, fundamentale sådan, til dette teateret, blir ofte automatisk sett på av flertalls-folket og moralmajoriteten som «farlige», rare, gale, osv.

Mange av de som ikke slipper til er riktignok galninger og idioter, men bare et fåtall er i stand til å konkret skille mellom skitt og kanel sådan, og det er som oftest middelmådige kapasiteter som settes til å vurdere, som paradoksalt nok kun evner å referere substans ut i fra seg selv og sine lite utviklede forutinntattheter, og da blir fort gærninger mikset inn med genier, og kvaliteten på hvem som dyttes inn, opp og evt. frem i «debatter», forblir like middelmådig og rigid som den var før. Altså, null faktisk fremgang, bare teater og «ord mot ord». Bare se på absurde og stupide konflikter som «Gaza», som har sin rot i nettopp latterlig ideologi og fanatisme. Selv synsere i Norge tørster så mye etter en å forestille seg en slags intellektuell posisjon, at de begir seg ut i syning rundt slike konflikter som om det eksisterer noen slags «fasit» i slike spørsmål. Spørsmål som de også mener vedgår dem så til de grader når dette heller er et meget irrasjonell initiativ og engasjement.

Enkle virkeligheter, sammenlignet med harde realiteter, er også foretrukket som et maktmiddel for de middelmådige operatørene i samfunnet. Trivialiteter og selv banaliteter blir fort en kilde for makt i «demokratiet», og resultatene følger som sagt deretter. Alt dette foregår uten særlig inngående kritikk av tilstanden, fordi tilstanden er kun synlig for et fåtall av Folk Flest™, mens resten av flertalls-folket gjerne fokuserer på ting som er mer eller mindre irrelevant dog gjerne umiddelbart for dem selv, f.eks. ut i fra deres egen emosjonelle tilstand. Dette er alt de har å navigere etter, som regel. I mens tar «ekspertene» seg tid og råd til å melke og utnytte hva de kan av ressurser og tilstander uten særlig motstand mens allmenn-kringkastende og statssubsidierte pseudo-medier, som er selve definisjonen på sementering av middelmådighet, løper systemet i hælene. Reelle kritikere forstås eller tolereres ikke. Det man så ender opp med er en totalt inkompetent, hjelpeløs «offentlighet» og samfunn.

Relatert: Norsk «offentlighet» som (u)kritisk enhet—En håpløs gjeng av ideologiske aktivister, pseudo-rebeller, subsidierte synsere og et konform-kokett spillfekteri uten forståelse og fornuft

Anti-kapitalisme, passiviserende massekonsumkultur og retorisk markedsføring

Nyfascismen er ikke kapitalistisk. Beviset er klart nok i f.eks. forhold til «pandemien», hvor man «stengte ned» markedet, suspenderte all konkurranse og hvor sentralmakten mer enn bare forsøkte å sette seg over det meste av individuelle friheter. Det samme gjør seg gjeldende under fanen av «klima», «innvandring» samt hvordan statsøkonomien ellers faktisk fungerer. Det man har er kvasikapitalisme. Definisjonen på kapitalisme er i motsetning til hva som er intuitivt med f.eks. «fritt», mer statlige reguleringer, ofte fundamentalt inngripende. Den vestlige «kapitalismen» har riktignok kapitalen for øyet, men med store og systematiske begrensinger foruten rent kvantitative, naturlige og rimelige begrensninger. Grunnen for det er åpenbart nok å kontrollere flest mulig med mest mulig kapital, hvilket er en bedre oppsummerende definisjon på den vestlige kapitalismen og finansialiseringen i dag.

Relatert: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Konsolidering og monopolisering er effektivt hva som er den største nettoeffekten av dagens kapitalisme; det på folkemunne: at «forskjellene mellom folk blir større». Løsningen, ifølge politikere? ——Stem på oss, særlig «sosialistiske» partier. På den andre siden har man «konservative», som kun er i stand til å politisk holde på de samme finansielle institusjonene som i realiteten kun gavner det lille som finnes av kritikere med noe de skulle ha sagt godt plassert på «venstresiden».

«Politikken» og sivildiskursen i et slikt samfunn er på mange måter et ideologisk kongruent samspill mer enn det er snakk om klare motsetninger nok til å engang effektuere noe av potensielle politiske kompromiss i en sann demokratisk kontekst. Uten vesentlige motsetninger finner mange det for godt til å la seg passivisere mtp. politikk, enda mer sådan når de materielle godene er og blir et altomfattende mål på tingenes tilstand ellers. Det som gjenstår er å så la seg passivisere ytterligere, og la seg dumme ned av systemet enda mer via retoriske og propagandistiske fremstillinger i et totalt ukritisk medier. Medier som får betalt av staten for å spre ukritiske, dvs. idiotiske forestillinger blant andre dekadente hjerne-balsamerende banaliteter.

Relevant: Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

I en slik mottakelig og passivisert sinnstilstand og som et et samfunn, kan man forestille folk flest nærmest hva det skal være kollektivt uten at de reagerer stort. Man kan promotere all slags galskap uten at folk engang forstår fundamentalt det at ting som er «gode» og evt. fungerer, trenger ingen særlig markedsføring, da dette selger seg selv. I mens er nærmest alt det samfunnet i dag pusher av promoteringer helt syntetiske konsept-kreasjoner som springer ut i fra ideologiske røverhistorier.

Hvordan kan man vite at man lever i et såkalt «sykt» samfunn? Testen er enkel: Se på hva det promoterer og spør så om dette er strengt nødvendig, gunstig, eller noe man trenger foruten det ideologiske som betinger promoteringen. Nærmest ingenting av det systemet i dag promoterer kvalifiserer som fornuftig sådan. All svindel kan spores tilbake til en ideologisk forestilling som folket selv ikke forstår noe som helst av, men som de i sin stupiditet, angst og passivitet bare godtar.

Det sekulær-liberale sosialdemokratiet forkynner og vil forkomme på sådan samme måte som kristendommen gjorde i forhold til sine «fiender» og trusler, nemlig: «Vend det andre kinnet til!»—Sekularistene: «Toleranse!». Hvis ikke er du «rasist» og «fornekter», fornekter av systemets forfektede og grupperte virkelighet som noen har indoktrinert en til å nærmest helt ukritisk tro, dette på i mangel på noe av fornuftig substans.

I og med at I.Q i våre samfunn er fallende, delvis også grunnet «innvandring», men også andre faktorer, så er man i dag mye verre stilt enn før med tanke på bevaring av samfunnet, «konservative» helt til tross.

Relatert: Samfunnsdiagnostistikk og mekansimer: Dumskapen dominerer mer og mer, per det demokratiske design

I stedet klager de samme folkene over de samme trettende symptomene og sine sørgelige stemninger, mens realitets-immune politikerne roper etter mer «demokrati» og «åpenhet» uten at de fleste i det hele tatt aner ugler i mosen. Ingen løsninger i sikte. Lite til ingen konkret fornuft blir fremstilt eller engang effektivt tolerert i det tolerante demokratiet.

I det hele tatt demonstrerer og indikerer dagens samfunnsituasjon det stikk motsatte, all pro-samfunns-pornografi til tross, at det meste av hva som markedsføres som både løsninger og suksess blir mer og mer primitivt og overfladisk etter som de reelle problemenes kompleksitet bare øker, noe «demokratiets» såkalte «mangfold» bidrar vesentlig til, om så rent politisk prosessuelt.

Demokratiet er med andre ord ikke egnet for annet enn diverse former for «Fascisme» så lenge hovedingrediensen som er homogenitet holdes utenfor, og erstattes med universalistisk «Liberalisme»; et ekspansivt, misjonerende og imperialistisk konsept, fjernt og ofte ideologisk foruten all familiaritet og fornuft, men dominert av falskhet og forfektede system- og ideologisk fakta som kategorisk ikke kan kritiseres i et styringssystem som forfektes som konseptuelt komplett; «Demokrati».