«Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

«Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

Hva betyr «korrupsjon», og hva er det? Etymologisk betyr det å «ødelegge». Hva ødelegger vår verden? Kun korrupsjon. «Korrupsjonen» styrer mer og mer, og «demokratiet» er, til tross for sine fanatiske forestillinger og pseudo-intellektuelle forfektelser, på intet vesentlig vis noe som forebygger eller står imot vesentlig korrupsjon. Faktisk og funksjonelt sett er «demokrati» mer abstraherende (fra helheter og sannheter), og kan sådan være mer potensielt korrumperende enn mange andre såkalte styreformer og samfunnsstrukturer. «Korrupsjon» er «virkelighetens» manipulasjon av «realiteten», for maktens skyld. Og «korrupsjon» i generell forstand, er best faktisk forstått som frakoblingen av realiteten hvor man i stedet danner sin egen virkelighet. Mens denne artikkelen skal dreie seg mer om korrupsjonens vesentlig konsistente, inkonsekvente vesentlighet ogevt. verdenssyn, og forhåpentligvis forklare litt mer hvordan «korrupsjon» er noe som egentlig og mer effektivt rammer de aller fleste, og da spesielt den såkalte majoriteten og særlig de mange middelmådige; altså det og de folk flest gjerne og automatisk forstår som aksiomatisk «de gode», særlig i kontekster foregitt av «demokratiet».

«Demokrati» og «mangfold», som i og for seg nå forstås som to gjensidige politisk vedtatte «sannheter» som konsept, er over-komplekse når det gjelder konsistens. Konsistens er i konsept-forstand en egenskap eller system som sikter til det man i matematikken, og dels logikk forstår som aspekter av «avgjørbarhet». Når kompleksiteten øker, og slutningene etter hvert går over i abstraherende former og slike argumenter, minker den potensielle og sannsynlige avgjørbarheten. Fiktive, fanatiske systemer uten f.eks. mulighet eller sannsynlighet, har til eksempel null såkalt avgjørbarhet i, og av seg selv.

De aller fleste ideologiske systemer er nødvendigvis konseptuelt selv-konsistent og således ekspansive i forstand av en slik potensiell kompleksitet/avgjørbarhet. Dette er fordi slike ide-logiske systemer stadig søker å kun kultivere en form for selvtjenende og legemliggjørende egen-appell fremfor å korrigere sin virkelighet via abstraksjoner som korresponderer med objektiv realitet.

Forskjellen mellom «virkelighet» og «realitet» er her likt det som utgjør forskjell mellom effekt og årsak. All ideologi formaner å søke sannhet, men dreier seg utelukkende om å formidle effekter, og obstruere årsak. Ideologi «fungerer» og regjerer politisk fordi folk flest er alt for ukritiske til å engang forstå forskjeller og distinksjoner av årsak og virkning, altså «virkeligheten» de gjerne lever i, og realiteten (sannheten) som f.eks. er gjort dem «forbudt» å ytre seg i «offentligheten». «Offentligheten» er «virkeligheten». Sannheten er denne helst helt separert. Ofte er sannheten uavhengig hva «virkeligheten» mener den er, og vi får div. utslag av krisetilstander, generell forvirring, «tillitsbrudd» og mer praktisk teknisk inkongruens av mangt en art.

Korrupsjonen får mer spillerom jo mer komplekst et «samfunn» blir. Man forestiller en type ideologisk appell som synonym med abstrakt virkelighet som foregis som f.eks «fakta» og som derfor korresponderer med objektiv realitet.

Men mange ideologier prøver ikke engang å bli oppfattet som rasjonelle-fornuftige sådan, men appellerer til f.eks. profetiske myter, totale tvetydigheter, feil-fortolkelser av rake motsetninger, som er grunnlaget for dogmatikken innen bok-religioner. Mens et eksempel på forskjeller av mer sekulær ideologisk konseptuell-kombinatorikk, som foregir å være i tråd med politiske sentiment, kan være kommunistisk historieteori—historisistisk «materialisme-teori» mv.

Slikt av ideologisk støpning forestiller å vær mer i tråd med noe av en fornuftig virkelighet, og er riktignok mer etiologisk forankret enn klassiske religioner, men noe som likevel er massivt definert av en type tro og intellektuell god tro, som med mindre er sterkt abstrakt konstruert, korresponderer heller dårlig med realiteten. Det er sånn sett her også anerkjent at det kan eksistere et nokså realitetsorientert system med en sterk nok virkelighet så lenge forutsetningene og fundamentet for en slik, om så statisk, ideologisk kreasjon, men slike eksisterer sjeldent relativt lenge i historien, og som sagt er de gjerne svakere jo mer komplekse det per nødvendighet trenger å være for å konkurrere med annet.

«Konkurranse» er et nøkkelord når det gjelder korrupsjon. Helt vanligvis, i en «demokratisk» kontekst, som alt annet, forestilles det at «korrupsjon» er det å betale for noe man ellers ikke har «rett» på. Å bestikke for å unnslippe loven er riktignok korrupsjon, men er også i den forstand bare et mindre symptom på mye større. Demokratiet i seg selv er en form for enorm korrupsjon av veldig mye.

Relevant: Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

Korrupsjon er essensielt det å forakte og forkaste rasjonalitet til fordel for det som forstås som egen vinning. Korrupsjon kan i den forstand like gjerne lettvinthet eller systematisk, evt. systemisk naivisme. Eksempelvis en ukritisk offentlighet kan sies å være korrupt selv om det ikke foregår en åpenbar teknisk transaksjon av materielle goder. Man trenger sådan ikke engang «hate» rasjonalitet, men bare være rasjonalitet og fornuften nok fremmed for å være korrupt, og i det minste være en brikke i et korrupt system, for ikke å snakke om såkalt «nyttige idioter», noe blokk- og partidemokratiet egentlig er basert på.

«Sannhet»

«Sannhet» bør best, dvs. mest fornuftig og realistisk, forstås som en rasjonalitetsprosess. Sannsynligheter, f.eks. statistikk, er kun sant om metodologien er mest mulig avpasset og representativt for realiteten. Problemet er at statistikk er en alt for rigid, statisk og et slikt anti-dynamisk design til å i det hele tatt representere objektiv realitet. I tillegg er statistiske metoder praktisk-nødvendig og dessuten per definisjon alt for lett å manipulere. Matematikk er i seg selv heller ingen slik rasjonalitetsprosess, men er snarere noe som kan defineres som et menneskelig instrument for objektivering via kvantifisering, og en form for fornuftig reduksjonisme, og ikke en «prosess» mer enn hva det er reduksjonisme, og reduksjonisme i seg selv er ikke noe som konseptuelt sett kommer av nødvendighet. På samme måte kan ikke matematikk skape noen reell realitet helt av seg selv, bare måle, teoretisk representere og i visse tilfeller evt. etterprøve seg selv. Matematikk kan derfor ikke sies å være «korrumperende», fordi dens stringens nettopp lar seg rasjonelt etterprøve, mens all korrupsjon som representative konsepter ikke lar seg etterprøve uten enormt masse hell.

Når relasjoner mellom virkelighet og realiteter resonneres, f.eks. rene forhold av årsak/virkning blir gjerne de riktigere relasjonene tydeligere og sannheten forsterkes sådan samt at motsetningene blir tydelige og rasjonaliseringene reduseres.

Dette impliserer at såkalt sannhet øker ved å produsere rasjonalitet. Og denne sannheten er den eneste entiteten som de korrupte og deres kumpaner aldri kan beseire.

Snarere er det slik at alle «korrupte» hater rasjonalitet. Ja, her bruker jeg «hater».

I alle fall møter sjarlataner, fanatikere, ideologer og idioter rasjonalitet ofte med en form for forakt som minner om hat og ekstrem misnøye fordi rasjonaliteten ikke forstås, og neppe kan ikke forestilles dem, og dette fører til at de oppfatter den som rigid og potensielt destruktivt, evt. truende.

F.eks. pro-innvandrerfanatikere hvis aktivistiske argumentasjon møtes med rasjonell-pragmatisme, føler seg enten fullstendig dominert av «hatefulle» krefter. «Hat» er sjeldent et argument, men snarere et symptom på at personen som mener noe er «hat» mangler argument-vis substans.

Fordi fanatikere, sjarlataner, ideologer og idioter ikke kan forstå objektiveringer av fornuft, foretrekker disse også det å rasjonalisere frem mer subjektive fiendebilder og forestillinger. Derfor mener folk på den famøse «venstresiden» at det f.eks. er helt greit å «kansellere» folk de ikke er enige med.

Alle majoritets-middelmådighetssøkende moralpersoner finner trygghet i store tall, altså i «flokken» fremfor å fremstille og fronte noe mer skarpt av f.eks argumentasjon og forståelse. Mekanismer som går på bla. gruppetenking og andre sosiale fordeler gjør også at majoritets-middelmådigssøkende moralpersoner automatisk assosierer sin egen gruppetenking som en kilde til makt, noe som dermed rasjonaliseres videre til at dette er «rett», fordi det gir jo dem makt, altså er dette for dem en slags bekreftelse på at de som individer og grupperinger er berettiget alt og alle, og derfor er de også ofte preget av en enorm arroganse tross sin store ignoranse.

Relevant: Litt om hvor lett det er å forlede Folk Flest™ med massehysteri og moralisme

Forskjellen på en slik majoritets-middelmådigssøkende moralperson med korrupt makt, og en med faktisk berettiget, fornuftig makt, kan måles i den grad av hvor stor og omfattende ens rasjonalitetsprosess og realitetssans egentlig er. Problemet med å avdekke hva og hvem dette er består imidlertid i den uheldige realiteten at korrupte personer naturlig nok kan enklere og hyppigere kollaborere med «likesinnede» idioter, samt at den eneste gode referansen, altså en potensiell ‘dommer’ i spørsmålet. Enten er de som vet bedre enn de korrupte fordømt eller håpløset engasjert i å overbevise noe de andre ikke kan forstå,eller så har de korrupte kollaborert, korrumpert og ødelagt alle muligheter for at en slik rettmessig og faktisk habil prosess i det hele tatt kan finne sted.

«Normalt» og naturlig nok har de mange korrupte, spesielt i et stort korrupt system, absolutt ingen interesser av å prøve å forstå noe de hverken kan, vil eller ofte er sterkt incentivert til å «regelrett» «bekjempe». «Rasisme» og det konform-kokette komplekset av «anti-rasister» er et banalt men like godt nok eksempel på hvordan denne sosial-mekanismen fungerer i «demokratiet».

De fleste «anti-rasister» jobber for det første med «anti-rasisme» som en slags «jobb». De er også ofte over-priviligerte, lav I.Q-tullinger uten særlig annen såkalt reell (fler)kulturell kontakt og erfaringer enn den de aktivt søker seg til i form av trygge og uskyldige bekjentskap i feilforestilte, egne eller lite representative virkelighets-kontekster. Hvor mye multikultur har en Fjell-afghaner «erfart» før han kom til Norge og innlemmet i mølla? Hva med kvinnene som ble skalpert og snuff-halshugget i Atlasfjellene? De fikk en litt annen erfaring enn den Anti-rasistisk senter «ARS» (ASS) kan vise til.

Anti-rasister er også ofte sosialister, hvilket innebærer at deres syn er underbygd av en såkalt prekær «universalisme», hvilket ironisk nok også er en korrupt konsept-konstruksjon og kun «universell» i kontekst av dens eget ideologiske rammeverk, altså en form for fundamental feilslutning hvis «avgjørbarhet» kun består av beleilig selv-appell. Universalismen som forestiller universelle menneskerettigheter er også og altså korrupt fordi den er er ideologisk forankret fremfor realistisk og rasjonelt, f.eks. økonomisk, demografisk, og sosialt-kongruent.

Hos majoritets-middelmådigssøkende moralpersonene blir ryggmargrefleks-reaksjonen, og det intellektuelle botemiddelet mot legitim og rasjonell forankret kritikk fort til idiotiske substansfrie, ideologiske slagord som e.g «Mangfold er styrke», hvilket selvsagt er mer ønsketenking enn hva det er praktisk rimelig og ordentlig på mange andre måter enn rent økonomisk. De som vinner økonomisk på innvandring er selvsagt de rikeste, mens de fattige taper på det. Og aller fleste er per definisjon «fattige», for ikke å snakke om den intellektuelle fattigdommen som gjerne preger middelklassen i vesten. Middelklassen tror forsåvidt at de er veldig velstående så lenge disse har dekket visse forestilte basisbehov. De intellektuelle blind-sonene og system-skylappene er ofte mer enn bare tilstrekkelig for at de aller fleste aldri trenger å tenke en såkalt selvstendig eller uavhengig tanke. Den teknologiske integreringen i form av f.eks. internett og annen innflytelse gjør flere til idioter enn noen gang før samtidig som systemet og korporasjonene insisterer på at de og Folk Flest™ aldri har vært mer «opplyste». «Pandemien» og idiotien som betinget den de facto tvangsvaksineringen viser hvor primitive og/eller svake de aller fleste er i et mer omfattende og sentralstyrt system. I Norge var det rundt 94% av alle over 18 år som «vaksinerte» seg. Ikke bare var jeg èn av de veldig få som ikke gjorde dette, men som ytret dette aktivt i flere kanaler, hvor jeg selvsagt ble sensurert og utestengt av pent sagt idioter som knapt nok burde kunne kalles «folk».

«Anti-rasistene» er i den kontekst korrupte idioter som midlertidig godt av å ødelegge sitt land og økonomi, kultur i bytte mot penger og pseudo-moralske bekreftelser fra systemet at de er «gode» mennesker, noe som de mer enn gjerne også fører opp på sine mange humanistiske profiler på sosiale medier, til og med på CV’er. Å være korrupt er og blir derfor en identitet de aller fleste ikke er i stand til å korrekt betrakte og identifisere. Det blir en slags usynlig kollektiv konspirasjon, hvis fenomen blir større og mer alvorlig jo mer kompromittert kompleksiteten i «samfunnet» av ulike årsaker blir uten tilstrekkelig bevissthet rundt disse mekanismene.

Nødvendige flyktige virkeligheter

Svake fanatikere, nyttige idioter, middelmådigheter og tredjesorterte innvoterte evner ikke å forholde eller navigere etter objektiv realitet. Løsningen på problemet blir at de så de går heller sammen og skaper sin egne virkeligheter, ofte fullstendig fritatt for all fornuft. Dette kan være kulter eller hele sivilisasjoner. Korrupsjonens galskap kjenner per definisjon ingen grenser. Og fordi disse virkelighetene for det aller meste er kompileringer av nonsens, blir nødvendigvis virkelighetene dette avskummet skaper også en totalt flyktig virkelighet, hvor alt såkalt «flyter» i en slags totalitær grøt av div. «liberale», ekle oppkok.

Relatert: «Nyfascismen», feilslått «demokratisk» folkestyre og liberal-totalitær degresjon

Et enkelt eksempel og illustrering på dette fenomenet er hvordan «Woke»-idioter f.eks. ikke forstår hvor realiteten begynner og virkeligheten av deres nonsens egentlig stopper, eller i det hele tatt hvor det er strengt nok er passelig at dette «liberale» tøvet begrenses til. Dette fører gjerne til at hele det «samfunnet», dvs. det også korrumperte «universalistiske» «demokratiet» tvinger en (fornuftig person) til å ta disse idiotene på deres «ord», deriblant å adlyde og anvende absurde pronomen som passer deres idiosynkratiske identitets-kaos, dette igjen via konformistiske kanaler og en insistert «tolerant» konflikt støttet opp av andre såkalte «strukturelle» ‘samfunnskritiske’ flyktigheter.

Korrupsjonen er altså aldri liten, ubetydelig eller marginal hos mennesket, men alltid potensiell total. Alt man trenger er å godta ett galt premiss, noe de aller fleste av ulike grunner og årsaker gjør. Mye av det har med intelligens å gjøre, og fordi Folk Flest™ faktisk er generelt mye mer «korrupte» enn hva de er effektivt bidrags ytende, fornuftige entiteter, men snarere ser på «flyktige virkeligheter» som en slags «frihet», «frihet» til å gjøre mye rart, også for å tjene penger for dumt eller meningsløst «arbeid», dette blir mer og mer påtakelig i en mer og mer abstraherende og abstrakt verden hvor f.eks. den materielle produksjonen er fritatt de aller fleste. Verdenssynet hos de aller fleste deriveres, kultiveres og kontrollerer også nødvendigvis mer eller mindre totalt derav, altså av systemet selv. Dette hadde ikke vært fundamentalt problematisk og så alvorlig så lenge systemet i seg selv var rasjonelt og fornuftig forankret, men det er altså heller langt fra hva som er tilfellet.

Konsistent inkonsekvens

Fordi Folk Flest™ for det meste «tror», og derav forestiller blant annet også det som et slags faktum at deres «fremgang», evt. posisjoner i samfunnet, tjener som et konkret nok «bevis» på at de har «rett», ergo, at de er gode fordi de befinner seg i en form for (forfektet) realitet. Dette er selvsagt bare enda en konsekvent forrykt rasjonalisering og type selv-konsistent fanatisme som medbører all korrupsjon. Men dette er per perspektiv for de fleste «bærekraftig» fordi systemet er såpass gjennomført «korrupt» som det er. Systemet har altså oppnådd en slags status av konsistent inkonsekvens—en form for galskap som forfektes som f.eks. «produktiv», mens den i realiteten egentlig er degenerativ og stagnerende. Symptomene på at dette er den sanne menneskelige virkeligheten i dagens realitet er mange, og spenner over nært sagt alle tematikker, fagfelt og samtidsfilosofiske forestillinger og institusjonelle forgreninger.

Igjen, vi kan for eksempel anføre den ikke-vestlige innvandringen som et av de mest banale, noe som de aller fleste kan forestille, og evt. gjen-forbinde begrepet «korrupsjon» med, altså «virkelighet»: fokusert og fremhersket ikke-avgjørbar effekt som en slags substitutt for realitet av substans. Dette i rakt motsetning til de mer rasjonelle, konseptuelle koblinger mellom årsak og effekt og produktivitet derav.

Det er altså ikke beviselig at ikke-vestlig innvandring, i den skala som foregår, er såkalt «berikende» eller en generell styrke for «samfunnet». Det er en slags «sannhet» med helt ekstreme modifikasjoner og ideologiske føyeligheter som neppe er kongruent med selve konseptet sannhet, altså ren følgelighet. Det følger ikke, derfor må det nødvendigvis være et et aspekt av abstraherende eller mer fundamental korrupsjon til stede som ett eller flere premiss, at konklusjonen er disjunkt eller en irrasjonell bisubjunksjon. I tilfelle av typisk innvandring-vennlig argumentasjon, er det på lang vei klart at det sistnevnte er tilfelle—at konklusjonen, altså at både formålet og effekten av masseinnvandring er en ganske annen enn hva premissenes predikater funksjonerer/representerer. Enklere sagt: Det er ganske sammentvinnet løgn konstituert av flere faktorer, og dette i et system eller spørsmål som er av en stor nok kompleksitet til at f.eks. avgjørbarhet eller annen mer primitiv appell i form av systemer som «demokratiske prosesser» er i stand til å funksjonere ut noe produktivt.

Korrupsjon: Kynisme pluss idioti

All korrupsjon er sosial-attraksjonsteoretisk og abstrakt forankret. All korrupsjon er altså menneskelig, og ikke materielt. Alle «narrativ» er også nødvendigvis heftet av korrupsjon, da dette er en form for intellektuell ryktespredning fremfor noe rasjonelt. Derfor må det alltid bes om en forklaring, og en fundamental forklaring kan aldri være kort eller for lang. Derfor er de fleste beskjeftiget med å kommentere narrativ og rent attraksjonsteoretisk nonsens. Mediene er et godt eksempel.

Et «naturlig objekt» kan per den definisjon aldri sies å være «korrupt». Ei kan en menneskelig idè eller forestilling om et naturlig objekt sies å være «korrumperende». En dyd i seg selv kan, og er som oftest en form for menneskelig korrupsjon, uten at jeg skal gå inn på hvorfor, men fenomenet kan lett kontekstuelt illustreres i banale rettspørsmål når dyder f.eks. kommer i konflikt med et helt sett av eksisterende lover. Å forveksle «rett» med eller som en personlig dyd er en meget menneskelig rasjonalisering som sådan ofte ikke har noe mer rasjonalitet å gjøre. Mange dyder er f.eks. rent anti-rasjonelle, og ofte dødelige for den dydige eller dyktige, om man i forvirringen velger henfaller til slikt.

Også et menneskeskapt objekt i seg selv kan neppe sies å være «korrupt», selv om det er f.eks. er ødeleggende eller dysfunksjonelt. Hva er isåfall et «dysfunksjonelt objekt»? Det må i så fall være snakk om et objekt som på en eller annen måte konsekvent ikke adlyder visse naturlover uten noen motsigende effekt. Hva med noe enklere og mindre teoretisk, si en fundamentalt feilprodusert bil. Er den «korrupt»? Nei, men måten og mekanismen som den fysiske bilen forsøker å forene seg realiteten med kan sies å være korrupt, altså usann.

Hva med det såkalte sosialdemokratiet? Er sosialdemokratisk teori «korrupt» eller evt. (selv)korrumperende? For det første er all ideologi mer eller mindre betinget av «korrupsjon», dvs. usannheter som ikke følger realiteten, men i aller beste fall, no konsistent disiplinert som søker seg mot sannhet, f.eks «vitenskapen».

Sosialdemokratiet er dog ikke «vitenskap», men dreier seg snarere om omfordeling av goder og sentralregulering basert på relativisering av visse menneskelige behov og sentiment. I henseende av dette overstyrer man også sådan realiteter med politiske virkeligheter i form av forestilte penge-realiteter, som i seg selv er mer fiktivt forankret enn rasjonelt (fiatvaluta vs. noe av en mer pur, forsåvidt ikke-korrumperbar substans) deriblant å f.eks. kjøpe seg fri fra mer fundamentale «problemer», ofte problemer som har opprinnelse i en ufornuftig tilstand som følge av systemets egen endemi, noe som paradoksalt også gjør at det hele kan defineres som et «system» til å begynne med, altså der virkning på mange måter blir til omformet til grunn og årsak. Massedemokratiet er særdeles vesentlig egnet for å manipulere bort årsak og snakke/stemme/skrike opp om symptomer.

Relatert: Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

Om så videre banalt, så blir motsetningene fort mange når hvilket som helst system heftes av ideologiske forankringer fremfor fornuft. Fornuften kan heller aldri være «kynisk», bare rasjonell, dvs. produktiv. Problemet vedrørende hva som er «produktivt», for hvem, hvordan og evt. når, er hva som passerer som politikk, og noe korrupsjonen således alltid forsøker å rasjonalisere. Rasjonaliseringer er distinkt fra rasjonalitet på den måte at rasjonalitet ser på årsak, mens rasjonaliseringer alltid dreier seg om motivistiske ut- og innfall. Fordi politikken, spesielt med tanke på appell, alltid er en popularitetkonkurrranse, må den være utfallorientert fremfor fornuftig, og «demokratiet» effektuerer på ingen måte nødvendigvis det beste utfallet selv om det påberoper seg å handle på vegne av de fleste, da det «beste» nødvendigvis ikke følger fra hva de fleste kan si og forfekte av div. forestillinger som nødvendigvis ikke følger annet enn deres sinnstemning, som ofte er fullstendig prisgitt systemet. Det samme gjelder selvsagt all annet av tvetydig og/eller konsistent-inkonsekvent dogme-idelogisk appell. Noen religioner er sånn sett mindre heftet av slikt, mens arabiske religioner som «kristendom» og «islam» er definitivt de desidert verste i denne forstand. Kristendommen er så potensielt konsistent-inkonsistent at det noen gannger nesten virker som det finnes flere kristne orienteringer og tolkninger enn det finnes genuint «troende». Selvsagt, de aller fleste «kristne» har ikke engang lest Bibelen, mens de mest fanatiske har forlest seg såpass på ufornuften at de mener at de kan spå frem et helt årtusen.

Det er ikke nødvendigvis helt riktig å definere flere av de ideologiske konstruksjonene som konsistent-inkonsekvente når jo mange av de sentrale føringene(dogmene) som regjerer sentralt er såpass åpenbart konseptuelt konflikterende som de er, altså realitets-motsiende, så vel som selvmotsigende. Likevel, de mer helhetlige menneskelige fortolkningene som i sine sett og snitt stammer fra slike ideologiske føringer, tenderer å være mer eller mindre konsistent-inkonsekvente, spesielt så når de mange divergerende «deduksjonene» systematisk spriker som de gjør, særlig med tanke på forhold av om, så f.eks komparativ avgjørbarhet, som forsåvidt også er umulig, altså, religiøse skrifter og dogmatikk kan ikke tillates å ha flere enn èn mer konkret mening, referanse eller idè, selv om de mange forskjellige religiøse insisterer nettopp på dette når tolkningene skjærer feil.

Hva med «venstreideologiske» ressentimenter som formaner at «ulikhet» er fy-fy, mens såkalt «fremmedfrykt» er «farlig» og en uanstendig forestilling som må bekjempes med alle midler? Dette er bare enda en banal og total kontradiksjon som forblir politisk opportun, men lite operasjonalisert av den såkalte «opposisjonen», idioter som de òg ofte er. Selv slike enkle faktum og motsetninger er imidlertid ikke øyensynlig eller spesielt forestilbart for Folk Flest™ fordi det er andre faktorer enn f.eks. fornuft som styrer tankene. Det som styrer er staffasjer hvor sentiment blir aktivt substitutt for substans, og politisk virkelighet til representativ realitet og spill-premiss. Demokratiet aksentuerer alle slike abstraksjoner via abstrahert fragmentering og konseptuell ekspansjon, som er dets fremste hensikt fordi det genererer makt og videre motiver for de mange korrupte majoritets-middelmådighetssøkende moralpersonene som tror det representerer fornuft, men som i realiteten bare mæler sin egen «virkelighet», dvs. sin patetiske «makt» som motarbeider rasjonalitet, og rasjonaliserer sine egne fallitter som «utfordringer», sin ideologi som noe intellektuelt, og sine mange korrupte renkespill som konformist-presserende «kriser».

Sezeerf

Sezeerf