Norsk «offentlighet» som (u)kritisk enhet—En håpløs gjeng av ideologiske aktivister, pseudo-rebeller, subsidierte synsere og et konform-kokett spillfekteri uten forståelse og fornuft

Demokratiet i seg selv, per sin påståtte funksjonsnytte, befinner seg som ofte nevnt her på skakkjørt stadie. Hvorfor? Fordi det hele er myntet på en feilsluttet ideologisk ìdè så vel som et mer intellektuelt grunnlag. Etter som systemet havarerer mer og mer, kommer relativt flere og flere frem, til og med innenfra systemet selv, med uttrykk av sin negativitet og påbegynnende tvil. De fleste har ingen svar, men snarere, forstår og tilnærmer seg på et angstpreget og opportunt aktivistisk grunnlag, som oftest fullsubsidiert, med kampsaker som grenser til det helt idiotiske og absurde. Dette er altså oppsummert den traurige tilstandsrapporten for «demokratiet» i dag—En tåke av tøv og forvirring hos folk flest om selv de enkleste saker.

Høyresiden i dag er for det meste preget av «konservatisme» og reaksjonære resepter for å få orden på et samfunn disse innehaverne riktignok kategoriserer som dysfunksjonelt, evt. dystopisk. Men midlene og diagnostikken deres er, i likhet med sine motstandere, bortimot helt forfeilet og fundamentalt misforstått.

Der hvor de ytterste på den post-demokratiske «venstresiden», og deres politiske «proxies»; nyttige idioter, prater om bla. «klima» og «rettferdighet» som de største og mest selvfølgelige kampsaker, kontrasterer den like så feilslåtte og allmennbetingende «høyresiden» med utelukkende symptomatiske betraktninger av samfunnet som skor seg på at å ‘forby’ islam’ og «woke», samt mangel på gjerne indoktrineringer av stupid kristendom, er selveste løsningen på alt som de av mange tilsvarende grunner av Marxisme, ikke forstår som utslag av allmenn implementert idioti og dumt, men «ondt».

Relatert: Koranbrenning, den «kontrollerte opposisjonenes» «verdikonservative» aktivisme og sivilnasjonale idioti

De kristenkonservative «tror», noe de forøvrig er mestere på, at bare alle forbyr islam og tar opp bibelen, fjerner «onde» politikere, så vil alt ordne seg.

«Vi», folk flest, vender mot «venstresiden», fordi den er mest full av feilslutninger

Det er ingen tvil i det berømte utgangspunktet for all politikk, at «venstresidens» vesen og ‘ånd’ representerer selve masse-demokratiet, men de har, som tidlig spådd av de aller mest fremstående ved antikkens «Akademi», nettopp også misbrukt denne appellens vesentlige tilforlateligheter til sin egen utelukkende maktpolitiske vinning. I dagens «demokratier» handler det hele om å vinne, per største majoritet og middelmådighet, og det før man engang og egentlig ikke har begynt å beskrive de mer alvorlige premisser som skriver seg fra enda mer fundamentale feilslutninger.

Faktorer som fornuft og saklig substans kommer på en slags delt sjetteplass etter hvem som kan si de mest idiotiske på TV. Alt passer som hånd i hånske i et samfunn som bare degenererer per I.Q, hovedsakelig og svært sammenfallende med importen av «velgere» fra tilbakestående og gjerne mer sørlige «sivilisasjoner».

Og alt dette lar og har «konservative», kristne og kommunister på samme tid, latt skje uten særlig motstand, blant annet fordi disse grupperingene egentlig ikke mestrer kritikk og fornuftig politikk, men snarere sådan er å forstå som kategoriske, livsfjerne synsere på sidelinjen av praktisk politikk med mye av sitt misforstående tøv, feighet, teologiske tilforlatelighet, intellektuelle tilkortkommenhet samt annet av flere forbigåtte faktorer, alle videre moderert og evt. mer modulert av tidsåndens ideologiske tilnærminger, ofte betegnet som rene nødvendigheter i tesen av det nye samfunnet.

Et ekstremt enkelt og konkret eksempel på dette er, som vanlig, dem pågående politiske-ideologiske, «vestlige» universialiseringen i form og funksjon av bla. «menneskerettigheter»; en ideologisk arvtager og sekulær utfordrer av den visne, kristne, territoriale totalitarismen.

Og selvfølgelig, fra ideologi vis-à-vis f.eks også teologi, springer det aldri noen type reell eller funksjonell nødvendighet.

Kjernepolitikeren i demokratiet. Maks-I.Q: 110

Noe særlig høyere av ekvivalenter av «intelligens»…og disse hadde ikke vært politikere eller i alle fall såkalte «representanter» til å begynne med, og de berømte unntakene er helt minimale, snarere overgått av unntakene på den andre siden; på venstresiden av bjellekurven.

Politikken i dag er også nærmest rensket for sanne «eliter». Disse er effektivt erstatter med middelmådige monopolmenn og korpo-kleptokrat-fascister, hvis foretak og foreninger forfekter nymotens nyfascisme for å forlokke folk flest. Pengesterke Rema-Reitaner og Rimi-Hagen i Norge sitter stille i båten, og gir mer eller mindre faen så lenge butikken går greit. Status quo er gull for disse. Derfor de gir penger til de etablerte fallittpartiene. Det finnes null av videre klarsyn eller inngående kritikk til det politiske regimet.

Den eneste formuende mannen i Norge som sigende og stadig signaliserer en viss motforestilling, er investor Øystein Stray Spetalen, forøvrig en fyr med annet enn faglige fjongheter, men som har yrkesbakgrunn som ingeniør, noe som med tanke på politisk kritisisme per I.Q, presumptivt ikke bare er et rent sammentreff.

Det er faktisk slik at ‘systemet’ ønsker å være middelmådig. Demokratiet er der for å være middelmådig, men tør ikke si eller nødvendigvis stå det helt ut. Man kjører til det går på felgen og i grøfta før man evt. korrigerer kursen i demokratiet, da det politiske systemet uansett fungerer som skylapper på minste motstands vei. Hva kan gå galt? Hva får vi? Jo, pseudo-feministiske kakle- og grinekjerringer i alsken spalter og kanaler, som bla. sier at de vil «dø for kvaksinene», eller, at Jonas Gahr Støre må svette, gråte og blø for klimaet??? Latterlighetene stopper aldri når man har penset seg inn i et slikt politisk paradigme som per nå.

Seleksjonen av politikere er selvsagt også et problem. Som sagt, elitene, dvs. de reelt intelligente, er for lengst fordrevet bort fra politikken, og de som ønsker forandring, det være reell forandring bort fra fallittene, de hundses ut med alle midler tilgjengelig, blant annet belemres de for å være «rasister», «fornektere», «hatefulle» osv. Moralregimet som sementerer seg derav, består generelt derfor også av mer eller mindre kvinner og feminserte menn, hvis mest konstante bidrag til samfunnsdebattene når ting går dårlig, er div. av «bekymringer» og utslag av ren angstpreget og ofte dum, føre-var-politikk, som ikke engang klarer å være konsistent med konseptet «føre-var».

Relatert: Myndighetenes idè om «lockdowns» og pandemitiltak var altså idiotiske

Kvasi-tvang-kvaksineringen under COVID var et godt eksempel på dette, og muligens en slags «vekker» for noen, men, vesentligheten bak denne svakheten og idiotien har vært der mye lenger før «pandemien»: Den sanne pandemien er demokratiets demagogi, dekadanse og selv-fortreffelighet som avler en enorm kollektivistisk hybris basert på gjengs idioti.

Dumme og svake statssubsidierte synsere

Alle har hørt om «gutteklubben grei» som angivelig styrer saker og ting. Men ikke like mange har hørt om «syteklubben gay». Det være kostebinderiene av bekymrede, delvis på randen av desillusjonerte sosialdemokratiske fanatikere og «raddiser», som styrer etter «magefølelse» eller «hjerterom» i alle spørsmål fra hva de skal ha til middag til innvandringspolitikk. Alt disse har å bidra med når problemene vokser, er enten enda mer av det samme, på lik linje med en «junkie», eller simpelthen flere ytringer av «bekymringer» for å sikre seg en videre plass i konform-kabinettene som anstendige og tillits verdige personer. Noe mer av rasjonalitet eller funksjon har de ikke.

Relevant: Anti-rasjonalitet, undergangens makt-etikk og den svakes moral

Alle etablissement-politikeren i dagens Norge lever relativt godt som synsere og retoriker så lenge de ikke «glemmer» reiseregningene, ansette sine venner i vernede, ikke-utlyste stillinger, eller leie ut for mange pendlerboliger samtidig.

De aller fleste synsere som ikke er politikere, forskanser seg også i para-parlamentariske pressgrupper; e.g NGO’er, menneskerettsinstitusjoner, tenketanker og «samfunnvitenskapelige»[samt]«eksperter», hvor alle, mer eller mindre, er fanget i den samme rigide post-historiske, «liberale», Francis Fukuyama’s neo-konservative ideologiske gospel. Dette preger således alt som kommer ut av konsensus og derav, den politiske konsolideringen. Det er helt følgelig da deres ideologiske rasjonalisme og etikker, om så, per Hegelianske fornuft, blir hva den er,—feilbarlig av tidsånd, påsmurt overfladiske «verdier» av «toleranse», men med et underliggende av uinnskrenket kapitalglobalsmie. Globalisme per metonymi og manifestert politisk fenomen, er noe annet som naturligvis følger, men som ikke nødvendigvis trenger å bety slutten for bla. nasjonalstaten per se.. Demokrati er ellers å forstå som en form for «Folkekapitalisme», hvor «Nyfascismen» utgjør det mer ideologiske fundamentet.

Anti-revolusjonistiske klimakleptokratikere

Etter hvert som det fundamentalt venstre-ideologiske masse-demokratiet forutsigbart og funksjonelt degenererer, bla. per demografisk utradering, inkludert via visse markedglobale krystalliseringer, melder det seg et tilsvarende påtrengende behov for «venstresidens» ideologer for å finne på nye kampsaker for å beholde det ideologiske initiativet de riktignok besitter. Over en viss terskel er dette er en oppgave for radikalere og marginalere på «ytre-venstre».

Relatert: Hvor dumme er folk flest? Hva betyr det, og hvordan ser det ut på papiret?

Som oftest finner det så sted et form for samarbeid og syntese mellom ‘marxist-venstre’ og dagens markeds-fundamentalistiske monopolmenn. Korporativisert «wokekulturell» aktivisme er et åpenbart eksempel på hvordan både tåkelegge en forfeilet ideologisk utvikling samtidig som man monetariserer det hele samtidig som man slår moralsk mynt på det.

Problemet er dog at disse venstre-ideologiske radikalerne, mer eller mindre, har gått tom for reelle kampsaker da det aller meste de står for, langt på vei, har eller er i ferd med å bli implementert som hovedstrøms, om ikke for lengst allerede blitt anerkjent av etablissementet og «elitene» som den aller største «krisen». Imens utslettes hele kulturnasjoner og nasjonalstater av ren og skjær ekstrem-innvandring, blant annet slik at de rikere skal bli enda rikere på «billig arbeidskraft» samtidig som man bastardiserer samfunnet, hvilket utgjør en nokså reell krise og det på en meget kort sikt i kontekst av naturlige klimatiske sykluser, uten at venstrefascistenes «klimademokrati» bryr seg om det. Tvert om, de vil ha mer innvandring, fordi…ja, si det. Fordi det er «rettferdig». «Klimarettferdighet» er også et konseptuelt menneskerettslig påfunn som venstre-ideologene har kokt opp.

De venstre-ideologiske tullingene har egentlig ingenting holdbart eller praktisk av reell substans foruten bare mer av det samme som egentlig allerede ligger til grunn politisk. Alt som er fakta, men som ikke passer med deres syn, opphører å være fakta, trumfet av følelser. Men følelser er fremdeles ikke fakta, enda.

Så veien ut av slike kniper med tanke på stadig relevans er selvfølgelig å koke opp div. hysteri rundt fiktive saker som «systematisk rasisme», «rasisme» i seg selv, «forskjeller», hvor den såkalte «klimakrisen»; en ideologisk kreasjon med et nærmest imaginært og ikke-operasjonalisert «vitenskapelig» grunnlag, spiller hovedrollen, om kanskje foruten «rasisme», selve hovedårasken til alt som er galt i verden i dag. Alt kan spores tilbake til klima, eller i alle fall argumenteres i kontekst av det. Til og med forsvar, for selvsagt å ikke snakke (ren) energipolitikk.

Relevant: «Anti-rasister» skjønner ikke hva «rasisme» er, og «kjemper» forgjeves

Hva man har fått på plass med klimademokratiet er dog en perfekt fase-dialektikk på bakgrunn av div. konstante kriser og konstant konsolidering som folk flest ikke er i stand til å forstå særlig av, eller, å forestille noe bedre imot annet enn at det hele eventuelt kan koste litt for mye. Konvensjonelle «kulturkonservative» tuslinger har ikke mye å slå tilbake med når klimademokratiske anstendighetene og føre-var-politikken deres kommer marsjerende. Er man imot grønne skifter, så er man simpelthen en gnier, en ny «Hitler» som må tas og mobiliseres mot, med bidige referanse til 2. verdenskrig, eller bare en gammel «riking». Alt dette fullstendig i tråd med forøvrig tøvete kommunistisk, marxistisk og sosialdemokratisk tankegods.

Men det sedvanlige utvalget av opportune tullinger innenfor de statiske marxist-miljøene opplever imidlertid ingen krise når det gjelder tilgang på tom-hodet idioti og intellektuelle minuskapasiteter.

Ta for eksempel Andreas Malm, en typisk svensk-feminisert, fullsubsidiert forståsegpåer, formelt en såkalt human-økologistudent, noe som for den mer fanatiske «venstresiden» er tilstrekkelig til å referere ham som en «klimaforsker». Èn av Malms mange tøvebøker, f.eks i tillegg til hans bok «White Skin, Black Fuel: On the Danger of Fossil Fascism», How to Blow Up a Pipeline, er et tafatt wannabe-Ted Kaczynski’aktig aktivisme-manifest avlagt med omtrent halvparten av I.Q’en, og som presumptivt krever mindre enn 120 for å på noen måte tas seriøst, taler for videre venstre-øko-terroisme, og ikke overraskende eller originalt—å sprenge rørledninger og annen «klimafiendtlig infrastruktur» i ledd av en større klimarevolusjon for å redde hva de seriøst forestiller som en «klode i brann».

Selvsagt, mange og enda mer nyttige idioter og konformister enn Malm står klare, og gjennomfører dette, ofte for å score meningsløse, stupide sosialpoeng slik at de kan «krabbe (opp) i bøtta»; mentaliteten som rår i disse, bakvendte, idiotiske og backstabbende middelmådighet-miljøene.

Dette farger av på andre tullinger, bokstavelig talt fjoller som også i Norge fant på å søle maling på statuer i Vigelandsparken, samtidig som de på riksdekkende TV, naivt og freidig nok siterte tullingen Malm som et slags intellektuelt fyrtår. Det sier det meste om både nivåets bunn- og toppnivå. Dette handler selvsagt også om oppmerksomhet, og desperasjon som incels tar til for å få seg fitte innad i de klamydiske venstremiljøene, hvor soppkremen går på rundgang i delingsøkonomisk regi. Selvsagt, ingen av disse idiotene forstår det minste om «klimavitenskap» annet enn hva de får servert og som de svelger og resirkulerer innad i runkegjengene sine. Igjen, de som er mest ukritisk i sin utøvelse, er de mest sikre i sin sak. Hva kan gå galt med en slik standard?

Relevant: Mer dumt klimasnakk fra Faktisk.no—«Nei, solen styrer ikke klimaendringene». Replikk, nedsabling og tilbakevisning av deres idioti og lav-intellekt

All propaganda handler aldri om substans, men å oppmerksomhet. Folk Flest tenker ikke, men lar seg styre eller mer bevege av slike narrativ og føringer. Oppkonstruert og konstant forfektet hysteri er perfekt for å manøvrere mer eller mindre labile og dumme folk politisk ideologisk enn noe annet.

Selv om implikasjonen er å avvikle seg selv via massiv ikke-vestlig, fordummende og forkrøplede innvandring som avvikler ditt eget folk, eller, å mer konkret kutte livslinjen til din egen velstand, gjerne samtidig, så gjør det ikke noe for venstresiden. Deres sak kan ha hatt noe for seg en tidligere verden lang tilbake, men er i dag primært og utelukkende drevet av idioti samt et sekundært, men like desperat behov for å fremstå som opprørske, dette i den mest statiske, dødfødte ideologiske, politiske konsensusen som trolig har eksistert i verdenshistorien, hvor de allerede sitter på makten. Dette er ikke annet enn et stort skuespill.

Det illusoriske men etter hvert økende desillusjonerende demokratiske renkespillet leder an slik at de samme politiske forestillingen som betinger krisetilstanden bare kan fortsette, og slik at folk flest forestiller samfunnet de styres av som såkalt «liberalt», «tolerant» og «rettferdig». Alt er bare tøv for dumme folk, av dumme folk, som ikke skjønner, og som antakelig heller ikke er veldig interessert i å løse hva som egentlig er galt med «samfunnet», eller i det hele tatt, hva som kan sies å betinge et sivilisert samfunn til å begynne med. Alle disse må bort fra politikk og styring. På en eller annen måte, med eller uten «demokratiet» og folket flest.