«Facts»—Kosher-konservativ kontrollert-op cringe kid Ben Shapiro topper iTunes-listene med mega-whack «judeo-kristen» wigger shabbos ‘Goy-Hop’ «rap»

«Facts»—Kosher-konservativ kontrollert-op cringe kid Ben Shapiro topper iTunes-listene med mega-whack «judeo-kristen» wigger shabbos ‘Goy-Hop’ «rap»

For å ta noen «fakta» helt først. Ben Shapiro er et null og kontrollert opposisjon på den såkalte «høyresiden» i USA. Det finnes forresten ikke noe mer åpenbart eksempel på «kontrollert opposisjon» enn den kontemporære konservative fløyen. Og kvalifiserte idioter som frivillig nok identifiserer seg på denne «høyresiden» vil selvsagt mene det stikk motsatte, argsint, nemlig det at Shapiro blant annet er den skarpeste «konservative» høyre- og anti-woke stemmen som finnes! Ja, der snakker vi altså om hva som er meget lettkjøpte vrangforestillinger kombinert med lav-info og lav-intellekt, men likevel med bravur og en type hybris bare middelmådigheter og intetsigende innhold som bare «konservatismen» kan klamre seg til. Da er det heller ikke merkelig, men snarere helt sammenfallende at rap-låta denne gjengen slipper og kjøper på iTunes er noe av det mest teite, whacke søppelet hip hop-sjangeren kanskje har hørt på en liten stund.

For å gjenta, «kontrollert opposisjon» går i essens ut på å fange opp det som eksisterer i hovedstrømmen av «mot-stemmer», for å så (for)lede dem på en slik måte at de ikke utgjør noen trussel for hverken ord- og evt. maktskifte. Sionistene eier mediene, og de kontrollerer det aller meste av «alternative medier». Det er situasjonen og realiteten.

Ben Shapiro er, i tillegg til å være en åpenbar noksagter av politisk «kommentator» samt såkalt «konservativ», også en tulling og enorm hykler.

Ben Shapiro var f.eks. «Never Trumper», hvis sans, samling og dannelse mente det var umulig at Trump ville bli valgt i 2016 mens undertegnede her satset relativt stort på at Trump ville vinne allerede da han formulerte frem budskapet vedrørende «Illegal immigration», en strofe som banet vei til det hvite hus fordi dette brøt med hele den gangs gjengs republikanske sjikt og ordskifte.

Ben Shapiro er og har aldri vært f.eks. «America First», noe han utgir seg for å være ovenfor «Maga-/Qtards» men er ifølge han selv, «selvsagt» «Israel first». Hans jobb går ut på å kontrollere hva de «alternative» meningene egentlig går ut på og hva fokuset skal være. Ben Shapiro bukter begge ender, men gjør en dårlig jobb for de som ser forbi hans sjarlataneri og «diskusjoner», ofte på amerikanske universiteter, hvor han briljerer og «knuser» helt evneveike tullinger med «fakta fremfor følelser». Dette mens Shapiro er den mest lettstøtelige «anti-fakta» forfekteren når det dreier seg om sin egen lille grenseløse og helliggjorte ilk, og dette mens han også donerer penger til «flyktninger» slik at de skal komme seg trygt over den amerikanske grensen, som den jøden han jo er. Jødene er de største og muligens den eneste reelle lobbygruppen med genuine egeninteresser for fremveksten av det destruktive, suicidale «multikulturelle» samfunnet. Det er deres «oppgave» å realisere dette, skal vi vite og få høre, men det er samtidig nærmest forbudt å påpeke det hele som en sannhet. De andre gruppene tar bare regi og mulighetene som deretter byr seg.

Ben Shapiro har ingenting å rutte med i noen som helst diskusjon der hvor vedkommende er sånn cirka halvveis fysisk og litterært oppegående. Shapiro er en simpel sjarlatan som sjarmerer seg inn ved å vise at han spilte fiolin da han var fire år gammel og skryter over å lese tidlig. Man skal være ganske redusert for å la seg intellektuelt imponere av slike ting. Bortimot bare bondetamper vil la seg overbevise.

Men til tross for fiolin og nerding med notelesning, så har Shapiro åpenbart egentlig lite musikalsk teft og sans med tanke på musikk. Manglende nok til å stille opp, men også trolig finansiere en slik pinlig forestilling som ‘jointen’ «Facts» jo er.

Men kanskje vi ikke skal klandre Shapiro for musikken, selv om han visstnok spilte fiolin. Kritikk kan snarere rettes mot wiggeren, Tom McDonald, kanskje noe av det mest patetiske «artisten» og «Fed» jeg har sett på lenge, helt på lik linje av cringe som f.eks. «nynazisten» «Bone face».

Enda mer kontrollert opposisjon i USA. Ja, de ((((«Konservative»)))) gnir seg i hendene

McDonalds «musikk» og rap er uansett utrolig dårlige greier sånn generelt og kategorisk. Det minner meg om han der max whacke wiggeren og døgnflua «Macklemore», som blant annet rappet om å suge kuk og kule værs om å kjøpe bruktklær mens han hadde en svær token-neger i bakgrunnen av lydbildet for å virke «autentisk». Men det blir ikke mindre gangsta enn det.

De som liker denne musikken er også helt evneveike tullinger, muligens helt uten musikalsk sans, for ikke å snakke om forståelse og komparativt kunnskap innenfor sjangeren hip-hop og rap som form. Deres politiske forståelse matcher vel deres musikalske innsikt og vurderinger generelt, og det er ingenting som sier at man skal bare godta et lavt nivå.

Nei, «konservative» kosher-Ben bør holde seg til hva han kan, hvilket er å tale Israel og sionistenes sak for idiotiske lav-info desillusjonerte «konservative» samtidig som han funksjonerer som intellektuell kurator og moralsk veskebærer for «verdens rikeste mann» mens de canossaganger rundt på photo-ops i «Auschwitz», det største symbolikken for dagens såkalte «høyreside» som er den historiske fiksjonen bak det såkalte «Holocaust», som vi i «vesten» nærmest skal «feire», verdt år og hvor mye lenger? Bare tøv.

Og de fleste hvite, såkalte «kontra-kulturelle» og de banale brigadene av «anti-woke»-høyre, bør holde de banale, fåfengte og kontrollerte formidlingene sin unna alt som har med rap og hip-hop å gjøre. Det er ikke den rette sjangeren eller måten for å nå frem til «ungdommen».

Man kan i den forstand «faktisk» begynne å snakke om reell såkalt kulturell appropriasjon, da hip-hop for det meste er og fremdeles blir en «svart» kunstner-greie,, noe helst bør fortsette å være, selv om sjangeren har betraktelig tapt seg i sin siste fjerdedel siden 80-tallet.

McDonald o.l er bare standard system-opportunister og «grifters». Tenk deg å være så whack at man lager en «rap» om at man ikke vil ha transetoaletter og at man har «Karens» i kommentarfeltet sitt! Det blir jo ikke mer latterlig.

Sådan er det helt perfekt at slike kontrollerte konservatards kollaborerer sammen og leverer en drittlåt som de booster opp på iTunes for å gi seg enda en falsk seier. For et freakshow, og for et forfall. Låta er så dårlig at man kan like gjerne tro at det er en paordi. Men det er jo uansett et stunt mer enn noe annet, men et tåpelig et, som vanlig fra det holdet.

Men i den anledning jeg sitter her og kritiserer Shapiros «Facts» som noe utrolig cringe og ellers helt elendig politisert vås, så blir det dog med rette å eksemplifisere, og sådan «argumentere» videre ved å notere noen hip hop-låter til direkte sammenligning, for det er hverken hip-hop eller musikk å regne.

Dette vil forhåpentligvis begrunne det å røre ved eller opp i de mange dumme forestillingene, og hypotetisk dempe det fremtidige potensialet disse ser i å voldta rap-sjangeren, som sagt, en sjanger hvor det allerede finnes ganske mye overvurdert søppel.

Så hva med et forsøk på en noe spontan Topp 20-liste over de beste hip hop-låtene..

Jo, ingen lett oppgave, men jeg er også utrustet med et meget bred musikalsk interessespenn, hvorpå inkluderer noe «svart musikk», såvel som mye veldig annet rart.

Disse «konservatards» som måtte finne på å lytte til Shapiro’s skandaløse rap-bidrag, har vel aldri i det stusselige livet hørt noen annen «rap» enn dette pinlige skvipet, og de har vel kredittkortet allerede lastet inn i skyene hos Apple, så «what fucking gives»??

Det stemmer med observasjonene ellers, da politiske «konservative» for det meste består av inngrodde boomers, skrullete kristen-cucks og div. normie-streitinger fra særdeles skjermede mileus. Å være på «fest» med disse folka er forresten mye verre en «venstresiden». Her snakker vi tørre, meget forutinntatte, indoktrinerte og generelt kjedelige folk, de «konservative». Ikke rart de er utdøende politisk. Ja, heldigvis er det relativt snart over.

Sammenlignet med denne trasige typiske hopen blir jeg som en ekstremt habil og kompetent kjenner å regne, nærmest når det gjelder alt av substans, inkludert musikk. I alle fall tilstrekkelig å vurdere og gi en notering og evt. nummerering derav av «rap».

Dette vil være en vurdering på basis av en standard av det noe som ‘faktisk’ kan sies å være sjangerdefinert kvalitet fremfor tilbakestående begeistring og liste-hoarding for at Shapiro ikler seg en svart hettegenser mens han ‘spytter’ sine sinnsvake «facts» og stjålne fraseringer som sitt famøse slagord.

Kriteriene for Topp #20 er kun èn låt per hoved-artist, helst med et visst spenn i era, og en overordnet balansert vurdering som går på produksjon, krativitet, ny-brytning, «hardhet», mottakelse og potensiell populær-appell samt generell musikalitet.

Det er veldig vanskelig vurdering i og med at det er mange motstridende veiinger og mer merkelige ting som gjerne bør være med i mente her, blant annet faktorer som tilholdssted (west, vs. mid-west, east etc) og div. direkte rivaliseringer derav, noe som særpreger hip-hop mer enn noen annen sjanger og som står for mye av substansen i selve låtskrivingen underbygget av de andre mer kulturelle kommentering og posering, noe som også særpreger hip-hop som sjanger.

Denne artikkelen ble forresten sponset av Sprite, og en halv grillet kylling fra Meny.


#20 Naughty By Nature – Yoke the Joker

Jeg kunne vært så jævlig kul og «oldschool» ved å sitere masse gammedags og mer originalt fra opprinnelsen på 80-tallet. Men vi skal her la nostalgi være mest mulig nostalgi, og ikke noe sentralt kriterium for å bedømme kvalitet. Denne låta er fra 1991, og er på mange måter en god oppsummering og kulminasjon av hvordan rappen gikk fra noe mer stuerent og street flashy til en noe mer hard forfatning, og omsider over til det som ble «gangsta rap».

Enkelt og klare, harde budskap samt tunge ‘tromme-toner’ markerer også skillet fra de mer evt. lystige låter fra 80-tallet.

«Yoke the Joker» var visstnok til stor inspirasjon for Eminem slik at vedkommende gikk fra å være veldig rund i stilen til verbalt skarpere og en rendyrket «battle rapper», så denne fortjener en plassering, i alle fall ifølge en av de beste han selv.

#19 Outkast – Hootie Hoo

Jada, de fleste vil nok forbinde Outkast med de mer poppa låtene sine, som bla. «Mrs. Jackson» og «Roses» og hva annet har du. Mens begge disse er av en meget høy produksjonsverdio g duoens definitivt mest populære og fengende, og kunne like gjerne vært valget her.

Problemet er dog at disse blir litt for «hook heavy» av seg, dvs. bla. for mye resirkulerende refreng og mindre fokus på pur hip-hop. «Hootie Hoo» er oldschool Outkast, og er en smidig og smalere låt, enn de store hitsene, men med nok av andre nyanser. Undervurdert nok? Ja, i alle fall i kontekst av Outkast selv om man først skal ha de med på listen.

#18 Cam’Ron – Losing Weight Part 2

Cam’Ron rappet mest om å selge dop og pule damene i hood’en, mens dagens mumble-rappere tjater på auto-tune om å bruke dop og demonstrere/sanntids-debattere sine homoseksuelle dragninger. Denne låta har det meste om det motsatte sådan, og er Harlem-rapperens klart ypperste som frontmann for en større rap-klikk.

#17 Kanye West – So Appalled

Kanyes kollaborering på «Dark Fantasy» er noe av det bedre han selv leverer med tanke på ren rap.

Igjen, mange vil nok f.eks. mene at mer normie-hits som «Runaway», «All of the Lights» eller «Flashing Lights» er mer framtredende og anerkjente verk, men angående komposisjon per kategori av hip-hop så er dette et bedre eksempel på nettopp rap og det som styrer mer klart av pop-produksjoner med damerefreng, pluss, at det inkluderer et knippe andre rap-artister som det ellers ikke blir plass til på denne svært komprimerte listen.

#16 Eminem – No Love ft. Lil Wayne

Eminem er en vanskelig nøtt mtp. denne listen.

Han er en av de beste per lyrikk, men når man ser på karrieren til Eminem, og per sjanger hva han leverer av største hits, så er det for det meste av hva jeg vil kalle «Emo»-rap, dessverre. Eminem er en krypto-melankoliker som sådan egentlig burde vært en alkoholisert forfatterfaen enn en pillespisende, speeda battlrapper.

Eminem karret seg til toppen av hip-hop ved å enten spille klovn og sidekick hos Dr. Dre, men holdt seg for det meste unna feider, noe som krympet hans repertoar kraftig. Fordi Eminem leverer egentlig aller best når han går aggressivt på andre rappere, eller harselerer mer konkret med bransjen. Denne låta velges nettopp da den er et eksempel på det sistnevnte, og Lil Wayne sitt bidrag er heller ikke det verste, så her slår vi mange fluer i en enkel smekk. Samplingen av Haddaway uansett ganske brukbar.

#15 Cypress Hill – No Rest for the Wicked

Rap er på sitt beste når det er snakk om diss-tracks. Cypress Hills diss av Ice Cube etter at vedkommende stjal og plagierte dem er blant de aller beste, og noe «Cube», tross sitt harde rykte fra bla. «N.W.A», etter min mening ikke klarte å svare godt på. Produksjonen her er også klasse. Kanskje Cypress Hills heldigste, og en gruppe som fortjener å være med på listen.

#14 Snoop Dogg – Murder Was The Case

Nokså bostavelig talt begynnelsen på mer «murder rap» fra «Death Row» og Snoop Dogg, en selvskreven rap-legende man kan mene mye om, og som fortsatt holder koken. Denne låten kapsulerer mye, og er blant Snoop Doggs hardeste. Denne versjonen i b-moll med standard 4/4 uten hard-kick reverb er til stor forskjell i kvalitet enn de andre versjonene, som etter min mening taper seg mye i sammenligning.

#13 N.W.O – Straight Out of Compton

Det blir vanskelig å ikke ha med denne på listen, selv om jeg ikke er noen stor fan av låta per se, men den er likevel legendarisk å regne, og starten på mange store karrierer og feider innenfor sjangeren.

#12 Ice Cube – Get Em Up

Ice Cube som rapper har sin styrke i nettopp styrke, og denne kollaborerte låta med Paul Oakenfold får dette meget godt frem. Rap er også en meget kollaborerende sjanger som har glidd mer og mer inn i annen musikk, og dette er et slik eksempel hvor det fungerte ok.

#11 Raekwon – Ice Water

Raekwon er langt fra den største, men albumet «Only Built 4 Cuban Linx» ble det ikke spart på noe mtp. sterkt krutt og solid produksjon. Historien bak denne låten er også relativt mer interessant enn de andre på albumet, og det leveres. Dette er mer en slags kjenner-låt som muligens normies og casuals klør seg i hue av, men produksjonen fra «RZA» grenser her i så måte til genial, og booster hele driten opp på en ukonvensjonell 11. plass. Albumet er også debutalbum og en representerer en sterk stadfestelse av East Coast-hip hop.

#10 Ras Kass – Van Gogh

På samme måte som Raekwon gjør seg merkverdig med sin 11. plass, gjør på sin side West Coast-underdog Ras Kass seg gjeldende med sin låt «Van Gogh» fra et album som aldri ble sluppet pga. feider og bransje-sabotasje. Ras Kass tegner seg selv om en av de større lyrikerne innen rap, noe han ikke mangler helt grunnlag for å påstå, men som i seg selv blir en slags nisje. Men denne låta er på mange måter enkel god kvalitet per hip-hop å dømme.

#9 The Game feat. 50 Cent – Hate It or Love It

Kollaborering mellom vest-øst via «Death Row», etterhvert det som ble deres varemerke. Denne låta er egentlig ikke særlig spektakulær og heller ingen favoritt, men scorer på andre kriterier og har en viss signifikans og «sound» samt produksjon som representerer noe større per sjangeren slik at en plassering kan berettiges.

#8 Eazy-E – Real Muthaphuckkin G’s

Enda en diss-track fra feiden mellom tidligere medlemmer av «supergruppa» N.W.A.

Dette er den beste. Ingen tøv og ingen jåleri. God gammeldags drittslenging og det som i dag er og blir av en ganske gylllen retro-sound.

#7 Kendrick Lamar – Money Trees

Dette er Kendrick Lamars beste låt, og ferdig med det. Har siden dette ikke hørt lignende av ham. Denne låta er også fra det jeg i farten mener var debutalbumet hans. Låta har klare trekk og kvaliteter som går spesielt på ny-brytning i retning av det som i dag er mer «moderne» rap, gjerne med et annet og mer «personlig» fokus og skal vi si mentalitet. Produksjonen per standarder innenfor hip-hop er klasse og teknisk uanstrengt.

#6 Mobb Deep – Shook Ones, Pt. II

Klassiker fra Queensbridge, New York, et sted som har radig avlet frem mange rappere. Duoen «Mobb Deep» debuterer med plata «The infamous» og hit-låta «Shook ones pt. 2». Uten den store oversikten vil jeg hevde at dette albumet kan være blant de sterkeste og mest organiske debutalbum innenfor hip-hop. Et veldig konseptuelt fokusert verk og gjennomført, med skarpe vers og dyp tematikk og sample-repertoar, og dette uten den helt store eller særlige hjelpen fra stjerneprodusenter.

#5 Dr. Dre – Still D.R.E ft. Snoop Dogg

En meget kjent låt, men med en interessant bakgrunn. Scott Storch, en av de største hip-hop produsentene, ble tidlig i karrieren hyret inn av Dr. Dre og kokte opp en av de mer gjenkjennelige temaet på pianoet innenfor sjangeren mens Dr. Dre spiste sandwich.

#4 DMX – Intro (It’s Dark And Hell Is Hot)

DMX, «Dark Man X» debutalbum introduserte seg med denne låta. En meget hardtslående og av en stilistisk standard som helt i det berømte utgangspunktet definerte en ganske stor rap-karriere. Det blir vanskeligere å finne en bedre introdoksjon på et debutalbum og på en så markant artist som det DMX var. Alternativt kan kanskje Tupac’s debut debatteres som like bra, men jeg holder likevel mer enn èn knapp på denne.

#3 The Notorious B.I.G. – Juicy

Vi må ha med feiten. Ingen fan av Notorious B.I.G, men han er høyt om ikke høyest ansett i bransjen av mange. Dette noe grunnet sympati fordi han både var feit og døde tidlig, men han var ikke uten talent. Blir vanskelig å utelukke denne. Den har for mye rap-historisk signifikans. Samplingen fungerer.

#2 Nas – The Message

Nas, Nasir Jones, også et produkt av Queensbridge. Nas, Tupac og «Biggie» regnes generelt som de tre største rapperne. Man kan kanskje slenge inn Eminem i diskusjonen, evt. på en slags andreplass, men hvor førsteplassen må sies å være delt mellom Nas og Shakur. Hadde som sagt Eminem vært en hardere rapper og ikke så jævla hvit og emo-klovn, så hadde han valset over hvem som helst.

Dette er nok den beste låta til Nas fra hans andre album. Samplingen av Sting fungerer utmerket. Alternativet var enda en debut og introduksjon i form av «Life’s a bitch», som også er en klassiker, men denne er mer omfattende, hardere og mer lyrisk overbevisende. Denne låta burde være topp 5-6 i alle kåringer, men smuldres som oftest bort av nostalgisk sentimentalitet i vurderingene fra rap-boomers som fremdeles lever på 80-tallet.

#1 Tupac – Until The End Of Time

Førsteplassen går til en slags post-mortem kompilering av katalogen til Tupac Shakur, hvor man her sampler Mr. Mister. Det fungerer også meget bra. Rap er som regel best når man bruker allerede utprøvde slagere fra andre sjangere, med et visst «hell». Tupac har mye i sin diskografi, men denne er velgjort, og forøvrig et godt eksempel med tanke på rap-sjangerens fotspor tilbake til dets essens som ‘improvs’ på populære tema og påklistring av typisk sjangerdefinerende perkusjoner.

Denne låta er også mer universell av tematisk substans og generell appell enn hva f.eks. «California Love» kan sies å være, selv om det muligens var Tupacs største «banger». Jeg synes dessuten det er greit å runde av med Tupac samt de tre store, og som «den beste» for å samtidig blidgjøre alle liste-normies og fans av rap slik at de ikke kan komme her og her.

Hummingway

Hummingway