FrPs siste feilformulerte fyllebrøler og fortsettelsen av det ekspansive ideologi-demokratiets forrykte begrepsinflasjon
Frp, et parti jeg i stor likhet med de aller fleste dissidenter har lite til overs for, har igjen klart det: å drite seg ut to ganger på rad, og på to forskjellige måter. Dette er litt av en prestasjon, og noe som først blir mulig når et politisk parti er såpass ideologisk forstoppet, politisk forvirret, konseptuelt liberalisert og samtidig fullt av den typen frustrert, småborgerlig og nervøs opportunistisk opposisjonsenergi som aldri helt vet om den vil være farlig eller folkelig, dannet, pyntelig, i tillegg til stueren for de flere titallstusen hjem med «norske» pakistanere, hvis diaspora, helt uten videre, bare dukket opp i form av enslige menn i Norge på 70-tallet.
Sakens faktum trenger knapt å gjentas her, da det via moralpanikken og idiotiens intensitet for lengst har spredd seg som….ja, som innvandrere i et Europa med vidåpne trygdekontor og kåte gråtekoner for alle, i alle aldre, som enten vil bli voldtatt eller blir voldtatt like så som følge. Nå har Sylvi Listhaug, etter relativt lang betenkningstid, og etter drøftelser med sine smarte rådgivere, gjort det eneste norsk opportunistisk opposisjon er i stand til: å legge seg så flat at ingenting kan legges imellom mens man sjonglerer standardfraser som «nulltoleranse» og «uakseptabelt»
Riktignok, det denne Hårek Hansen sa var for det første idiotisk og ikke høvelig på hverken en presis og produktiv politisk basis, om så bare som personlig pubbravade og rasistjazz-tvistig måte.
Formuleringen «minusvarianter» er på alle måter ubrukelig, og i politisk kontekst potensielt svært selvskadelig, konseptuelt sammenrasket og retorisk hjemmelagd med begge hender i lomma.
På den andre siden av selvskadelig idiotdiskurs står imidlertid et provokatorisk, åpenbart lavpannet og egentlig ganske absurd spørsmål, altså om hvorvidt «pakistanere bør få flere barn», som i seg selv fungerer som en opplagt gavepakke til den samme journalistiske moralindustrien FrP foregi å forstå fullt ut for å klatre på meningsmålingene fra drøye 15% i regjering, opp mot 30% i dag. Men gang på gang lar de seg lure av sin egen idioti, og det mangler ikke på brølere sådan, veldig dumme brølere. Ja, akkurat der har FrP levert stabilt i en årrekke som begynner å bli altfor lang, i tillegg til mye annet rart av reiseregninger, rølpbefattet og voldtektbelagte «enkeltsaker». Samlet sett ligner FrP ellers bare mer og mer på Sverigedemokratene, som på sin side av grensen har spilt seg fullstendig ut som noe seriøst opposisjon og «alternativ» til det bestående. De var ferdige som opposisjonelt parti så fort de kom til regjringsmakten, og FrP følger ganske klart samme mønster og forledende metode, bevisst eller ikke.
Det som likevel opprører mest er hvor dumme disse folka egentlig er, enten det er snakk om personlige sammenhenger under bordet som lastes opp i spaltene, eller offentlige politiske øyemed der mikrofonene rettes mer opp i trynet. Poenget, og problemet angående FrP er at fremsettelsen av denne «hatefulle ytringen» samsvarer helt og følgelig med den liberalistiske partikulturelle forståelsen FrP representerer utad, og som samtidig virker å være noe undertrykt internt: At masse innvandrere liksom er helt supert enn så lenge de «integrerer» seg, jobber rævva av seg og følger alle lover og regler FrP måtte finne pertentlige, inkludert lover om ståhjuling, vannscootere og hva annet de nå måtte ha gjort til ‘borgerlig’ frihetskamp. Det har nemlig vært en god stund siden jeg sist gadd å sjekke prisen på det FrP prater mest om, altså avgifter på tobakk, strøm og lakrispiper.
Jeg vet heller ikke, og bryr meg egentlig ikke om hva disse spørsmålene egentlig kom av, enten det var en sløv pubquiz, billig pseudojournalistisk ‘gotcha’ eller vanlig norsk presse-etisk skoleinstinkt på jakt etter neste moralske scoop. Blir det Skup-pris av dette, mon tro? Det kan ikke utelukkes, for det ville også være rasistisk.
Man kunne forsåvidt like gjerne spurt denne Hårek om han syntes indiske/pakistanske incelmenn bør onanere tre, seks eller ni ganger om dagen, og etterpå om de helst burde skifte sofa litt oftere hos Skeidar eller Ikea, og hvor mange pakistanske nordmenn som i så fall trengs for å sykle med sofaen tilbake til den alt for trangbodde leiligheten, og hvor mange pakistanske gangstere som trengs for å skru inn en lyspære. Det hadde kategorisk gitt i alle fall like mye mening om ikke mer, selv om vi heller ikke kan utelukke at en FrP drillet «rådgiver» hadde klart å spektakulært fucke opp et slikt spørsmål.
Slike ‘spørsmål’ er heldigvis ikke en seriøs inngang til innvandringspolitikk og statsbærende demografi, selv om det dessverre ikke ser ut til at det statsstøttede pressekorpset i Norge forstår såpass. Slikt vil, og kan ikke disse folkene uansett forstå eller prate om. I stedet snakker de typ bæsj og promp, og stiller dumme, promptende, NPC-aktige spørsmål av typen: «skal de snille pakistanerne ikke få barn, da?». Det finnes ikke noe rett svar på et slikt galt spørsmål, men Hansen beit på. Nå venter også en super-substansiell politianmeldelse av topp demokratisk prioritet sendt fra selveste Pakistan.
FrPs evige problem er at partiet bare ønsker å peile seg inn mot og høste den negative energien fra reell politisk misnøye, uten å ha noen hard linje selv. Således kvalifiserer FrP ikke engang til å klassifiseres som konservativ. Selv betegner de seg som et «liberalt» parti. Den ideologiske forvirringen er såpass fundamental av art at man kan ikke forvente noe politikk. FrP vil bare fotflørte med det folk ikke får si, samtidig som det vil være et respektabelt, administrativt, parlamentarisk, «anstendig» og liberalprogressivt parti som nikker pent straks de moralske signalene aktiveres. Det ønsker inderlig å fremstille seg selv som opposisjon mot systemet og samtidig være systemets trykkventil. Det vil si at innvandringen er et problem, men vil ikke konstruere et seriøst verdensbilde der nasjon, demografi, politisk suverenitet, kulturell kontinuitet og statlig styring henger sammen i noe mer enn tåkeprat om «norske verdier», demokrati, frihet og annet borgerlig blått som liksom skal være felles bærende for alt og alle. Resultatet blir derfor det samme hver gang: rå sentiment og appell uten gjennomtenkt teori, samt geleliberale ryggmargsreflekser straks noen skrullinger desperat ytrer anklager om «rasisme» som sitt eneste trekk.
Relevant: Kritikken MMXXV VIII – Venstresidens genealogi
FrP er heller ikke noen bona fide høyreside, og det er viktig å forstå med en gang. Det er snarere snakk om et liberalt mikrokontrært friksjonsmellomlegg til de andre partiene, en slags parlamentarisk gnagsårplaster med høy promille av politiske styrevansker, ganske langt ute på jordet og med en merkelig tafatt blanding av beste- og spissborgerlig sutre-energi, av minimal reell uttelling, akkurat slik det dysfunksjonelle «demokratiet» dikterer per funksjon.
Apropos vansker, begrepsvansker er selve grunnen for selvskadingen, på begge sider. Å bore særlig mer i det evneveike, demagogiske rasismebegrepet, for at eventuelle idioter skal forstå noe mer, er ikke av noen interesse, og milevis under mitt intellektuelle repertoar å sløse mer energi på. Ingen kan argumentere noe særlig, ei generelt på samfunnsnivå, at såkalt «rasisme» ikke er naturlig. Det er også heller mer foretrukket, og fremtidig mer fruktbart, at de dummes forestillinger om dette fortsetter nærmest uforstyrret og ukritisk. At de tror de forstår hva «rasisme» betyr, og hva det egentlig er snakk om, slik at de forblir hjelpeløse, fordrukne og politisk appellative. Det er helt ønskelig, og helt uunngåelig like så.
Hele dette opptrinnet demonstrerer atter en gang hvordan demokratiet korrumperer fornuften via demokratifiseringens ekspansive inflasjon generelt. Det sies, da som oftest fra plebens perspektiv, at «makt korrumperer», men folk tar igjen mer feil enn de har rett. Makt korrumperer ikke i seg selv. Makt kan dominere, skade, misbrukes og ramme dem som ikke har makt, og derfor må man ta makt, ikke fantasere den bort gjennom moralsk abstraksjon. Men det de maktesløse så gjør, særdeles så i «demokratiet» de kun kontrollerer via tom og nå tynnslitt moral, er å rasjonalisere sin egen frykt for makt som om maktens eksistens i seg selv var problemet. Derfor må makt, og etter hvert sannhet selv, svekkes, forfalskes, så spres, kontrolleres og moraliseres til den til slutt kan manipuleres av alle andre enn dem som faktisk burde styre. Problemene som kommer derav er bare skal så kun betraktes som utfordringer.
Demokratiet gjør deretter noe enda mer destruktivt, da det gjør selve språket til et konformitetsverktøy. Det ekspanderer sådan såkalt «demokratisk» deltakelse, meningløshet og moralsk selvfølelse på bekostning av rimelig presisjon, og indoktrinerer folk å ‘forstå’ det riktige svaret før de engang har forstått spørsmålet. Ethvert problem rasjonaliseres til en slags performativ dyd samt pålegg for mer av det samme så lenge konflikten holder seg innenfor liberalismens trange, konforme korridor. Sådan er blant annet «rasisme» blitt et av vår tids mest bastardiserte begreper.
Det er derfor heller ingen grunn til å synse særlig mer i om Hansen er «rasist», ikke rasist, egentlig suicidal anti-rasist, nesten rasist, teknisk rasist, en liten trass fyllerasist eller bare en politisk fjott med dårlig munnmotorikk. Alternativt, en fyr som bare gir litt vel faen på feil sted med tanke på sin posisjon.
Slike banale etterspørsmål er bare enda en avsporing, en distraksjon for plebeiere, pressefolk og parlamentariske midwits som fullstendig feilaktig tror «politikk» handler om å plassere den siste synder i riktig moralsk kategori og deretter iaktta kanossagangen med klam borgerlig andakt. Det mer interessante er at hele systemet produserer slike saker, fordi det åpenbart trenger slike saker mer og mer. Dette er et uttrykk for desperasjon, og for et ideologisk institusjonalisert maktgrep som er i ferd med å glippe nokså fullstendig. Politikerne fungerer her som priser i markedet av ideer, altså som et forsinket signal om hvor det politiske trykket allerede ligger, og er derfor de siste som reelt vil forandre posisjon med tanke på årsak. Mer teknisk: når alt fra analytisk gruppeforskjell til simpel pubidioti, personlige preferanser, premisser for nasjon og faktisk raseideologi skal belastes samme begrep, mister begrepet sin presisjon. Og når presisjonen forsvinner, forsvinner også den intellektuelle verdien og det ideologiske premisset begrepet utgjør, slik at «demokratiet» blir et lekegrind-prosjekt for humanistiske nyfascister.
Relevant: «Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes
Hadde man med rimelig kunnet tilskrive FrP et marginalt av politisk strategi, kunne man anført at de produserer slike skandaler for å akselerere utviklingen, men det er egentlig ingenting som egentlig tyder på det. Det er mye mer trolig at dette er utslag av støy og friksjonsvarme i en politisk skakkjørt prosess der gnisningene overdøver hverandre, og fordi FrP er for fundamentalt veikt og feigt, altså blant annet for «liberalt», til å gjøre sin egen innvandringsskepsis konseptuelt seriøs og motstandsdyktig mot noe som helst annet enn å kokkett spille på misnøye mens man hever statstøtte.
Den statssubsidierte pressen produserer slike saker fordi den trenger moralske kadaver å henge opp i offentligheten, mens den nærtstående moralprinsippdrevne, idealpopulistiske, villfarne, komfortsøkende og feminine «venstresiden» produserer slikt fordi dens største bragd har alltid vært å betone offernarrativet til et maktforliggende.
Massedemokratiet masseproduserer de skrømtede narrativene videre fordi det ikke kan annet enn å konfabulere fiktive fiendebilder fordi det er vesentlig inkongruent med faktisk konflikt og kontakt med realiteten. Det kan bare «tolerere» og simulere kontrollert og synergistisk demokratisk pseudokonflikt og sin egen krisekritikk, der alle ulike, mangfoldsparter til slutt deltar i det samme liberalretarderte ritualet.
