Javier Mileis markedsfundamentalistiske, anarki-korporative, libertarianske motorsagøkonomi slakter esel og brenner ned nasjonalparker for å gjøre Argentina «Great Again»

Divergensen mellom offisielle makrotall og den degenererende økonomiske situasjonen i Argentina under Javier Milei har gått fra obskurt fargefylt til noe mer av et åpenbart klovnesirkus. Den sterke inflasjonen, som i snitt nådde 200% årlig i 2023 etter en lengre periode med akselererende prisvekst, har nå lagt seg lenger ned fra Weimar-nivåer og nærmere 30-tallet. Økonomisk løsrivelse over 200% har i Argentina vært tradisjonelt forbundet med sluttfasen av funksjonelle sammenbrudd, noe som innebærer at reduksjonen i stor grad representerer en normalisering fra enda en krise, men neppe mer enn det med tanke på varig stabilitet, og den endemiske historikken lagt til grunn. Inflasjonen ligger dermed fortsatt på et nivå som i enhver annen kontekst ville blitt betraktet som alvorlig ustabilt, samtidig som den månedlige utviklingen atter en gang viser tegn til forverring.

Det må også presiseres at lavere inflasjon ikke automatisk impliserer økt kjøpekraft. Argentinske reallønninger har falt, samtidig som kostnadsnivået er blitt skjerpet gjennom kuttt og tilsvarende kostnadforskyvning. Resultatet er at kjøpekraften svekkes ytterligere, selv i en periode med fallende inflasjon, ettersom de to størrelsene i realiteten er separate derivater, til tross for at de ofte idealiseres og tvetydig fremstilles som én og samme utvikling. Konvensjonell økonomisk systeminflasjon måler endringsraten per priser, mens kjøpekraft betinges mer forenklet av forholdet mellom inntekt og kostnadsnivå. Dermed, at prisveksten har avtatt fra ekstreme nivåer sier sådan nokså lite i seg selv angående den økonomiske situasjonen for befolkningen i helhet, men slike fremstillinger lar seg også misbruke og er derfor svært utbredt.

Det må også understrekes at «inflasjon» som fenomen ofte reduseres til en grovt forenklet forklaringsmodell, til tider på grensen til det meningsløse, dette også til tross for at det i praksis er resultatet av enda flere sammenfallende mekanismer. I Argentinas tilfelle kulminerte prisveksten i 2023 som følge av en forsterkende dynamikk mellom vedvarende monetær finansiering til et svekket produksjonsgrunnlag. Budsjettunderskudd fremstår mer generelt i den sammenheng som et grovt og ofte misvisende makromål, løsrevet fra mer kvalitative og vise vurderinger av hvordan statlige midler faktisk anvendes, hvor politisk betingede hensyn ofte fortrenger mer strukturelle prioriteringer.

Relevant: Trumps populistiske proteksjonisme: Skadelig symptombehandling for en synkende økonomi

«Motorsagtiltakene» under Milei har i hovedsak rettet seg mot å redusere den løpende finansieringen av det symptomatisk kroniske underskuddet, noe som på kort sikt riktignok kan dempe inflasjonen, men uten nødvendigvis å løse de underliggende strukturelle forholdene knyttet til produksjon og økonomisk komposisjon. Markedsfundamentale libertarianere har per definisjon ingen strukturert løsning på dette, kun en implisitt appell til markedet og menneskets «godhet» i form av desentraliserte aktører, som gjennom prisrespons og kapitalallokering antas å frembringe en funksjonelt optimal økonomisk struktur over tid. Det tilkjennegis imidlertid ingen konkret mekanisme for hvordan en økonomi med svekket produksjonsbase og overstadig kapitalavhengighet faktisk skal rasjonelt re-organiseres. Resultatet blir en variant av det samme, og derfor en ny vri av det samme mønsteret; med midlertidige justeringer og tilsvarende tomme løfter. En syk syklus og politisk korrupsjon samt mer klassisk korrupsjon og ideologisk betente parter.

Det blir ergo med blaff og like tomme løfter som før, men med en litt annen vri, det vil si appell til korporative krefter langt utenfor folket og staten selv, som nærmest ses på som et slags onde i forhold til for eksempel diverse israelske korporasjoner som man like gjerne outsourcer drikkevannet sitt til. Dette er i et nøtteskall hva som har skjedd i Argentina. Ett skritt frem først, og så to tilbake.

De offisielle arbeidsledighetstallene nådde 7.5% mot slutten av 2025, samtidig som kvaliteten på sysselsettingen er svekket på måter som ikke fullt ut fanges opp av slike mål. Samlet produksjon (EMAE) viste en nedgang på 2.6% i februar 2026 sammenlignet med måneden før, ifølge INDEC, noe som markerer det kraftigste månedlige fallet siden slutten av 2023. Det mesgte tyder på at nedgangen er drevet av svak utvikling i industriell produksjon, samtidig som div. anleggaktivitet og utbyggingen også viste tydelige tegn til kontraksjon. Dette står så i kontrast til mer isolert vekst i kapitalintensive sektorer som energi og gruvedrift, og peker sådan sammen mot en økonomi som allerede er i ferd med å miste momentum etter en kort periode med stabilisering, hvor «veksten» i liten grad har vært forankret i noen bred økonomisk produksjon og re-distribusjon derav, snarere: Den labre, populistiske lav-skattkapitalismen har hittil bare levert økte levekostnader for flere uten noen generell oppveiende effekt, fordi en slik effekt kun eksisterer i en idealisert, dels idiotisk og forfektet kontra-kommunistisk økonomiteori.

Forbruksøkonomien har også blitt fragmentert på en måte som tydeliggjør den svake underliggende strukturen, der de øvre inntektslag opprettholder etterspørsel etter importvarer og eiendomsprising, deriblant utleie, samtidig som boligkostnader for store deler av befolkningen har økt markant. Etter dereguleringen av leiemarkedet under Milei i slutten av 2023 steg leieprisene i Buenos Aires kraftig, med økninger på godt over 150% på årsbasis i 2024. Samtidig har tilbudet av utleieboliger økt betydelig, og mer innvandring, deriblant fra Russland, noe som isolert sett bekrefter forventningen om økt tilbud. Men denne økningen har imidlertid ikke ført til tilsvarende lettelser i kostnadsnivået for leietakere, ettersom reallønningene for innbyggere samtidig også har falt. Resultatet er igjen et «marked» hvor prisene i større grad reflekterer betalingskapasiteten til høyere inntektsgrupper og dollar-agerende aktører, mens lavere og midlere inntektslag presses ut ig tvinges inn i mer uformelle eller ustabile boforhold. Utviklingen reflekteres også i økende grad i mer ekstreme utslag. Antallet hjemløse i Buenos Aires har altså økt markant, en offisiell økning på nær 30% på ett år og over 50% på to år, mens mer uavhengige, desentraliserte, anslag peker på 60% i hovedstaden.

Også offentlige ansatte og pensjonister har uunngåelig opplevd betydelige real-inntektsfall som følge av motorsagingen, noe som bidrar til å forklare hvorfor Mileis oppslutning nå har sunket til under 40%, og da også særlig sett i lys av at den offentlige sektoren omfatter rundt 3.3 til 3.5 millioner arbeidstakere i Argentina, tilsvarende nær 1/5 av arbeidsstyrken.

Satt i en litt bredere kontekst fremstår denne utviklingen mindre som et brudd og mer som en videreføring. Argentina har gjennom flere tiår, nærmest historisk, beveget seg gjennom gjentatte faser av inflasjonsdrevet ustabilitet, etterfulgt av tiltak basert på enten mer monetær disiplin, dvs. lån eller «markedsreform», før disse igjen og lite overraskende har kulminert i nye kriser.

Det stabiliserende sideleieforsøket på 90-tallet, da også under konvertibilitetsregimet, reduserte inflasjonen gjennom via injusering og dollarisering, men skapte samtidig en alt for rigid økonomisk struktur som til slutt sprakk i 2001. Forsøket på markedsbasert stabilisering under Macri forsøkte en lignende logikk, hvor storkapital og IMF-støtte; herunder den amerikansk-støttede IMF-pakken på rundt 50 milliarder dollar i 2018, skulle gjenopprette en form for «tillit», før det hele endte i en veldig påregnlig valutakrise, som mange tjente godt på samt inflasjon, og enda et predikabelt politisk tilbakefall. Men Mileis kvasiøkonomiske politikk opererer innenfor den samme strukturelle rammen, hvor mer ekstern finansiering igjen blir satt frem som glidemiddel og pillekur, med enda flere «redningspakker», blant annet fra IMF, som da i praksis bare viderefører tidligere forsøk. Dermed er Argentina nå den mest gjeldstyngede nasjonen på IMFs regneark.

Milei fremstilles av libertarianere og anarko-kapitalister som en kategorisk korreksjon av et påstått «sosialistisk» sammenbrudd. Begge bestanddelene i dette resonnementet er feil, og fyren er mentalt en nutcase og et politisk null, kjøpt og betalt av jødisk mafia som også har satt deler av Patagonia i fyr for å blant annet forbigå slemme «sosialistisk» eiendomslover og få ned prisene i «markedet» på landet til null for visse «minoriteter». Likevel presenteres dette ideologiske skuespillet og generasjons-politiske renkespillet at Argentina representerer en ren tilnærmet stats-filosofisk, totalitær feil som kun kan rettes opp gjennom «kapitalistisk» markedsliberalisering. Allerede startpremisset forutsetter en historieløshet og en grunnleggende finansøkonomisk vrangforestilling som ikke lar seg opprettholde når utviklingen settes inn i sin faktiske sammenheng.

Denne premissleggingen avdekker også et mer grunnleggende problem som sjelden adresseres, nettopp fordi det impliserer en posisjon utenfor den etablerte dikotomien av ortodoks økonomiteori og praksis.

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Dersom man først aksepterer at «markedet» skal fungere som en ideell eller optimal fordelingsmekanisme, forutsetter dette at de små og store signalene det opererer etter reflekterer underliggende økonomiske realiteter og sådan fordrer en viss produktiv synergi på langre sikt over tid. På lavere kompleksitetsnivå kan dette til en viss grad fungere, men i en finansialisert økonomi under eksterne kapitalbetingelser blir dette premisset stadig svakere som navigasjonsgrunnlag.

I en slik kontekst påvirkes målrettelsen i økende grad av likviditetssykluser fremfor produktiv verdiskaping og en konsistent oppbygging av nasjonal økonomisk kapasitet. Resultatet er en økonomisk retning som i mindre grad følger rasjonelle prioriteringer og i større grad drives av kortsiktige, konstante tilpasninger til eksterne kapitalstrømmer og finansiell predasjon. I et slikt system blir det også stadig mer uklart om observerte resultater uttrykker kompetanse eller eksponering mot tilfeldige utslag. Cue Talebs «Fooled by randomness».

Saken er og blir at i et slikt pseudo-integrert, kvasi-kapitalistisk gjeldssystem, hvor selve informasjonsgrunnlaget angivelig skal legitimere markedets rolle som øverste fordelingsmekanisme, og hvor man samidig masse-finansierer milliardærer som liksom skal avse mer midler enn før slik at alle blir rikere og jobber smartere samtidig som effektiviseringen akselererer, blir dette over tid totalt strukturelt uholdbart, og på en tidspreferanse-horisont som hverken tilfredsstiller finansielle fordringshavere eller demagogiske, «demokratiske» forventninger.