Trumps populistiske proteksjonisme: Skadelig symptombehandling for en synkende økonomi

Det skiftende politiske landskapet i globale handelsdynamikker har igjen aktualisert debatten om de strukturelle ubalansene som opprettholder handelsunderskudd og hvilke politiske tiltak som er nødvendige for å motvirke dem. Med Donald Trump omsider tilbake i det hvite huset har denne diskusjonen fått økt aktualitet, ettersom Trump-administrasjonen ‘tradisjonelt’ tar til ordet for en politikk som markerer et klart brudd med den forrige presidentperioden under Joe Biden. Men dette bruddet fremstår ikke akkurat som en sannsynlig forbedring, men snarere, som en forverring av eksisterende problemer.

Trumps hovedfokus med tanke på handel er at USA ikke skal delta i avtaler som oppfattes som under dets verdighet eller verdi, noe som tidligere har manifestert seg i en rekke omfattende tollsatser på utenlandske importvarer og reforhandling av NAFTA for USMCA og brudd med TPP. Tiltakene søker å redusere USAs handelsunderskudd, men utfordrer tradisjonelle forklaringer som peker på amerikansk overforbruk og lave spare-rater. I stedet peker Trumps politikk på de industrielle strategiene til eksportland som Kina og Tyskland som de viktigste driverne bak de voksende underskuddene.

Historisk sett har lignende strategiske skifter funnet sted, som da Nixon-administrasjonen i 1971 avviklet gullstandarden. Dette ga USA større fleksibilitet i en ekspanderende global økonomi, men også fundamentale ubalanser som fortsatt forblir uløste under dagens politikk. Trump-administrasjonens tiltak kan tolkes som en videreføring av denne tradisjonen med å redefinere amerikanske økonomiske prioriteringer, men i en tid preget av langt større global økonomisk integrasjon, industriell skalering og teknologisk produksjons-kompleksitet. Realiten nå er at USA på mange måter ikke er hverkn industrielt skalert eller strutkurert for noen slik omleggelse, og at den «globale» økonomien uansett er rigget for nettopp en slik økonomisk globalisme, og at politikken må føres smart deretter, noe Trump tilsynelatende ikke har forstått mye av, men kjører for det meste på reaksjonære impulser og «instinkt». Politikere kan heller ikke mye om økonomi, og lar derfor finanssektoren mer eller mindre bestemme veien videre, noe som heller ikke akkurat generelt optimalt med tanke på de fleste foruten dem selv. Gamle løsninger, mer av det samme, men i et litt annet format, kan ikke fortsette i evigheten med tanke på hvordan USAs økonomi og ikke minst samfunnet nå er surret og smeltet sammen.

Relevant: Hvem er mest «skrudd»? Økonomer eller økonomien?

Ganske sentralt i disse spørsmålene er hvordan eksportland systematisk undertrykker innenlandsk forbruk ved hjelp av lave renter, manglende fagforeningsrettigheter og direkte subsidiering av industrisektorer. Dette resulterer i store handelsoverskudd, som igjen reinvesteres i amerikanske statsobligasjoner og andre gjeldsfortungende finansielle instrumenter. Disse enn så lenge vedvarende kapitalstrømmene styrker dollaren, noe som gjør amerikanske eksportvarer dyrere og import billigere, men som dermed øker handelsgapet.

Trump-administrasjonens svar på har vært radikalt og reaksjonært sådan. Samtidig har administrasjonen ironisk nok ønsket å øke legal immigrasjon fra land som India, for angivelig å dekke et stort behov for økt produktivitet og sysselsetting, selv om dette klart undergraver amerikanske arbeidere og deres økonomiske sikkerhet, samtidig som det skaper en skarp motsetning i politikken forøvrig. Tollsatser på opptil 33 prosent for utenlandske varer, og enda høyere for kinesiske produkter har blitt foreslått for å øke kostnadene ved import, styrke den minkende innenlandske produksjonen og gjenopprette tapte industrielle arbeidsplasser. Selv om denne strategien kan gi visse kortsiktige gevinster, er den ikke uten større negative konsekvenser. For det første kan det øke prisene for forbrukerne betydelig. For det andre risikerer det å utløse handelskonflikter med andre nasjoner. Videre derfra er veien kort til spørsmål som retter seg mot dollaren som verdens reservevaluta. Den globale etterspørselen etter dollar opprettholder en kunstig høy verdi, noe som forverrer USAs underskudd. For å motvirke dette har Trump-administrasjonen vurdert tiltak som å beskatte kapitalstrømmer fra eksportland per handelsbalanse. Men, igjen, selv om slike tiltak potensielt kan styrke amerikansk eksport, kan de også forstyrre det innenlandske finansmarkedet og skape ytterligere økonomiske utfordringer.

Den amerikanske dollarens rolle som global reservevaluta skaper nærmest av seg selv et konstant skrømtet behov konflikt mellom nasjonal økonomisk stabilitet og eksplisitt internasjonal (militær) kontroll. Denne dynamikken gir eksportland et uforholdsmessig stort økonomisk pressmiddel samtidig som den forsterker USAs avhengighet av kunstig etterspørsel. Alternative systemer, som multipolare reservevalutaer, har blitt foreslått, men implementeringen av slike ordninger krever en grad av internasjonalt samarbeid som per i dag virker utenkelig, særlig så sett i lys av initiativ som «BRICS»

Relevant: «Dollardroppet» i Kazan—Sikkerheten vedrørende synkende vestlige standarder styrkes ytterligere

På et dypere plan innebærer denne politikken en bredere kritikk av finansialiseringen per den amerikanske økonomien. Gjennom flere tiår har USA nå beveget seg fra å være en produksjonsdrevet økonomi til å bli en konsumsentrert økonomi, hvor rikdom skapes gjennom spekulasjoner fremfor reell-materiell verdiskaping. Dette har undergravd langsiktig økonomisk bærekraft og gjør amerikansk økonomi ytterligere svekket med tanke på sykluser samt større eksterne sjokk og finansielle feiltråkk som 2008. Trump-administrasjonens fokus på å gjenoppbygge produksjonskapasitet kan tolkes som et forsøk på å reversere denne trenden, men den faktiske sannsynligheten for at dette feiler er også betydelig økende ettersom implementeringen mangler presisjon og noen større langsiktig visjon enn hva som typisk er politisk ettertraktet..

De samfunnsmessige konsekvensene av slike politikkgrep kan heller ikke ignoreres. Simple tollsatser og andre proteksjonistiske tiltak forsterker de økonomiske ubalansene innad i USA, inkludert de mindre åpenbare inflasjonsbetingende, og hvor mer kvasi-produktive og industrielt orienterte regioner og lag kan dra nytte, mens urbane konsumentøkonomier rammes hardere av økte priser. Samtidig kan handelsspenninger være med til å betydelig eskalere til geopolitiske konflikter, spesielt med nasjoner som Kina og Tyskland, noe som kan fragmentere den globale økonomien ytterligere. USA og et såkalt samlet «vesten» prøver å ta knekken på Russland via en proxy-krig, som forsåvidt også inkluderer en hel masse økonomisk strukturelle sanksjoner.

For å oppnå en mer balansert og fungerende global økonomi, kreves det reformer både i underskudds- og eksportland. Samtlige eksportland bør fremme sine innenlands-forbruk og redusere sin overproduksjon, mens underskuddsland som USA må fokusere på å gjenoppbygge produksjonskapasiteten og redusere den største avhengigheten av utenlandske kapitalstrømmer. Dette er imidlertid lettere sagt enn gjort, men et nødvendig første skritt for en mer robust og rettferdig global økonomi.

Relevant: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Sånn sett representerer Trump-administrasjonens politikk derfor ikke bare en reaktiv strategi i gal retning, men vil også mindre bidra til en mer balansert global handelsorden enn de kanskje forstår og forestiller folket. Samtidig må det understrekes at dagens asymmetriske handelsforhold og finansialisert vekst er symptomer på en dypere systemisk ubalanse, og særlig så i post-industrielle, synkende høykonjunkturland som USA, som egentlig hviler mer på sine laurbær og antatte militære overlegenhet enn på et fundament av bærekraftig økonomisk politikk.

Med fokus på overfladiske løsninger, inkludert å betale statsgjelden med bitcoin og mye klassisk proteksjonistisk retorikk, forblir Trumps tilnærming et symptom på en dypere strukturell krise—en økonomi som sliter med å tilpasse seg den globale virkeligheten. Mens Trump-administrasjonen både søker å drive USA som en business, eller som et indisk cricket-lag, og skal redde økonomien med banale kvasi-løsninger fra fortiden, er fremtiden for den amerikanske økonomien fanget i et vakuum av kortsiktig populisme og sikker langsiktig svekkelse samt en systemkorrupsjon som er særdeles vrien å snu uten dyptgripende reformer og faktisk økonomisk innovasjon.