Spatio Brevis | Video: Fra krypto-klisjeer til knappe øyeblikk av litt felles fornuft

Nyfrelste bitcoinere er overalt. Idioter er fortsatt i sterkt flertall, og mange idioter kan potensielt og har blitt coiners «Fordi de ikke forstår hva bitcoin er», ifølge boblemannen Peter Schiff i debatten herunder. La oss ta definisjonen av et «pyramidespill» med en gang siden dette alltid kommer opp når det er snakk om middelmådige argumenter mot Bitcoin. Enklest sagt er dette en svindel hvor det ikke eksisterer noe særlig av faktisk verdi, men hvor prisene og utbetalingen avhenger helt av hvor mange flere man kan innlemme i svindelen. Slik sett kan så mangt i tillegg til børsnotert Bitcoin, forfektet som både et «store of value» samt «medium of exchange», defineres som et pyramidespill. Denne definisjonen inkluderer også dermed vestlige, velferdsstatlige pensjonsordninger og lignende. Den marginale forskjellen av nyanse er at mens pensjonssystemene hviler på en slags materiell og politisk vedtatt samfunnsstrukturert realitet, hviler Bitcoin på et luftslott av memetisk entusiasme og teknologisk sjamanisme.
Begrepet «digital økonomi», som blir hyppig fremført som et slags argument av pro-bitcoineren i denne videoen, fremstår i økende grad som en intellektuell kasteball for dem som insisterer på å tilskrive internett en slags fremtidig fremtredende markedslogikk, som om data i seg selv har en slags ontologisk verdi uavhengig av de materielle strukturene som faktisk og fysisk sett opprettholder dem. Typiske bitcoinmaxi-freaks elsker å påberope seg en form for økonomisk nyvinning, men det hele stammer fra en felles desillusjon og en grunnleggende misforståelse av systematisk desentralisering som løsning på alt som de mener er fælt og dysfunksjonelt. Det koker ned til en estetisert illusjon om at immaterielle enheter kan operere på linje med fysiske «verdibærere» utenfor de fysiske rammene som gir dem eksistensgrunnlag.
Det er ikke bare en observasjon fra sidelinjen eller kjellermørket, men snarere en konklusjon trukket fra et privilegert ståsted, formet av innsikt, solid formidling og egenerfaring basert på en dypere og faktisk opplyst forståelse av hvordan denne nye «økonomien» faktisk hviler på en kombinasjon av algoritmisk tåkeprat og kollektiv ønsketenkning. Når det er sagt, eier og har jeg eid mer Bitcoin enn de fleste coiners som skravler i vei om en revolusjon og systemnytte de knapt forstår, men hvor jeg har lært av de beste, de mest intelligente og minst fanatisk inhabile.
Det samme kan neppe sies om deltakerne i denne debatten, men utrolig nok kommer Schiff best ut her, sammen med Michael J. Oliver, som jeg tidligere har vært borti gjennom «The New Libertarianism: Anarcho-Capitalism», mens Frisby-fyren fremstår som en typisk maxi-friker som til og med presterer å påstå at Michael Saylor er et individ av «utrolig høy IQ» og snart vil være en av verdens rikeste menn. Jeg tør satse hardt på at det i realiteten er helt motsatt, med det forbeholdet at vi lever i en tid preget av opprør og forvirring.
Det smått fascinerende og samtidig patetiske i denne utvekslingen er hvordan Bitcoin har gått fra å være noe helt annet enn hva som forfektes i dag, og hvordan det opprinnelig var tiltenkt som både et prisspekulativt og gjeldsutslettende instrument. Den såkalte «digitale økonomien» som delvis diskuteres, forsøker å febrilsk fristille seg fra de mest grunnleggende prinsippene som definerer økonomisk aktivitet: produksjon, distribusjon og forbruk av reelle ressurser. I stedet dyrkes en illusorisk forestilling om verdi, sementert av spekulasjon og forsterket av memetisk dynamikk i enkelte, nærmest effektivt ekte ekkokamre hvor «desentralisering» klinger som et frigjøringsrop, men i praksis bare forflytter maktkonsentrasjon fra gamle institusjoner til nye teknokratiske sekter, noe dagens Bitcoin-statssymbiotiske forhåpninger reflekterer ganske godt. Kanskje er det nettopp dette som er kjernen, en digitaliseringsfetisj der økonomisk substans byttes ut med symbolske pekere, uten at noen egentlig stiller spørsmålet om hva som gjenstår når hypen forsvinner og virkeligheten, som alltid, krever sitt av fysiske holdbarheter.
Relevant: Breaking Bitcoin: Liquidity Traps, Speculative Frenzy, FIAT Entanglements
Sammenlignet med før fremstår Michael J. Olivers bok for meg i dag som mer et intellektuelt stillestående eksperiment enn et sammenhengende politisk verk. Det er som å bivåne en mann som forsøker å lime sammen tusen glasskår uten substans annet enn fragmentariske analyser, mens han triumferende hevder å ha løst problemet med strukturell svakhet. Den andre ambisjonen, ofte inkludert i samme frikoblede tankesett, handler om å dekke «objektivisme», staten, såkalt «kapitalisme» og «voluntarisme», og gir inntrykk av dybde ved første øyekast, men avdekker raskt en hulhet der ideologiske slagord forsøker å fylle tomrommet etter fraværende forklaringer.
Oliver manøvrerer seg gjennom komplekse temaer med en slags selvtilfreds overfladiskhet, hvor teorier behandles som pynt, men ikke som verktøy for faktisk forståelse. Spesielt delen om «staten» i Olivers bok er en studie i intellektuell latskap og tendensiøst tankeverk. Påstanden om at staten opprettholder sin makt gjennom «implisitte trusler om vold» presenteres med en pompøsitet som om Oliver har oppdaget en skjult sannhet, snarere enn å gjenta et trivielt faktum kjent og godtatt siden antikkens tid. Istedenfor å utforske de intrikate mekanismene bak makt og legitimitet, velger han å servere libertarianske floskler forkledd som dyp innsikt, der drømmen om et anarko-kapitalistisk paradis fremstår som et mentalt fristed fra virkelighetens ubehageligheter. Libertarianere generelt er som unger å regne mentalt og kognitivt, men de ser på seg selv som de mest hardbarka samtidsrebeller bare fordi de motsetter seg et system som «anti-frihet», samtidig som de knapt forstår spesifikke systemer eller generell orden. Tvert imot ender de opp som nyttige idioter for systemet.
Forestillingen om at vi skal snuble inn i en bedre verden gjennom systemiske kollapser på den måten disse forespeiler, er en naiv og samtidig kynisk ansvarsfraskrivelse av lav-intellektuell infantil distansering pakket inn som visjonært tankegods. Til syvende og sist tilbyr selvsagt heller ikke folk som Oliver noen vei ut av problemene, bare en invitasjon til å beundre hvor grundig han kan forville seg, deriblant ved å tilbe «desentralisering» som et kategorisk gode.
Likevel, til tross for sine ideologiske blindsoner, fremstår Oliver som en mye mer sammenhengende og reflektert figur enn Dominic Frisby, som i denne debatten frmstår som en maxi-karikatur med sine skråsikre, men substansløse utsagn. Goldbuggeen Peter Schiff ender faktisk opp med å «vinne» debatten, og det på ganske enkle kår, dog med en viss mer vesentlig gyldighet, selv om også hans argumentasjon er skrudd sammen svært sårbart.
For øvrig, angående såkalt «teknisk analyse» i økonomisk «vitenskap»: Dette er intet annet enn et moderne ekko av gamle sjamanistiske spådomskunster, bare med mer kompliserte grafer, mindre færre geiteinnvoller og babyblod. Michael J. Oliver, som etter alle sannsynligheter samt åpenbarheter fremdeles heller mot anarko-kapitalistisk tenkning, ser ut til å tro at disse linjene og prikkene på skjermen representerer en slags økonomisk Rosettastein. I realiteten er det mer som å rope ned i en mørk avgrunn og tolke ekkoet som markedsintelligens. Tror jeg han har rett om det meget åpnbare assosiative forholdet mellom BTC og NASDAQ? Selvsagt, for det er bare en begynnelse av en analyse i seg selv, men fremstillse som nærmest en slags merkelighet. At Bitcoin, tokenisering og finansialiering av fysiske goder generelt, sammen med økt forbruk, har frakoblet flere folk fra reell rikdom og formuesobjekter og mer faktiske investeringer, bør være et lite kontroversielt argument, og Schiff er riktignok veldig kort inne på noe av det angående gullhamstring.
Det mer ironiske her er selvfølgelig at anarko-kapitalister som Oliver, som påberoper seg å forstå markedets utemmede natur, ender opp med å klamre seg til teknisk analyse som om det var en slags sikkerhetsline mot et fritt fall. De forkynner ‘markedets kaotiske frihet’ som et gode med den ene hånden, mens de med den andre tegner trendlinjer og glidende gjennomsnitt i et desperat forsøk på å skape en illusjon av kontroll. Det underliggende paradokset er at «teknisk analyse» i praksis fungerer mer som et instrument for institusjonell konformitet, der dets virkelige formål er å synkronisere atferden til aktører i finansmarkedene. Dette ligner på fenomener som felles mentalmodellering og «institusjonell isomorfisme» i psykologien og organisasjonsteori, hvor aktører med like interesser og mål ubevisst ender opp med å ta lignende beslutninger, ikke gjennom direkte samarbeid eller konspirasjoner, men gjennom en delt avhengighet av systematiske strukturer og normer. I stedet for å tjene som et verktøy for individuell innsikt, fungerer teknisk analyse som et kognitivt rammeverk som sikrer at finansielle eliter handler i takt, ikke for å maksimere markedets effektivitet, men for å beskytte sine egne interesser på bekostning av den uvitende massen.
