Fra grasrot til gevinstkapital: Teknokrati og konservative kapitulasjoner
«Verdens rikeste mann har brukt noen milliarder på å kjøpe seg en plass i Trumps regjering. Han insisterer også på at tyskerne må stemme på det høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige partiet AfD. Nå promoterer han også den britiske islamhateren Tommy Robinson. Hva vil han?»
Dette spørsmålet kommer fra en relativt profilert norsk pressepersonlighet som angivelig identifiserer seg på venstresiden. Men «venstresiden» i Norge, som ellers, har alltid vært et forvirret kasus-kobbel når det gjelder det meste, spesielt politisk diskurs. Argumentasjonen reduseres ofte til banaliteter og emosjonell resonans, pakket inn i pseudointellektuelle fakter som appellerer til stemmekveget. Manglende evne til å forstå eller forklare sine motstandere fører til en nesten rituell forventning og påliggende at smartere og kjøligere hoder må fordøye, forenkle og servere sannheten på fat. Her.
Svaret på spørsmålet om hva «Elon Musk vil» er enkelt: Han vil ingenting. Musk er ikke et individ drevet av idealisme eller visjon, men snarere en symbolsk frontfigur for det teknokratiske, statsfinansierte maktapparatet som har styrt Washington i flere tiår. Dette er ren business as usual, korporativ politikk maskert som noe annet, en merkevaretilpasset finans-fascisme hvor ideologi alltid kommer i annen rekke etter kapitalstrømmene den tjener.
Jeg har vært relativt raskt med å tidlig ta ut tiltale mot både den famlende MAGA-bevegelsen og den gjennomgående idiotien i «Kasino-konservatismen», en treigtenkt bevegelse som synes å tro at verden kan kjøpes via dips i krypto, meme-aksjer og hva enn Elon Musk standardmessig overfladisk markedsfører som flotte teknokratiske narrativer. Dette var før folk som Nick Fuentes formelt satte i gang «Groyper War II», et imaginært slag i internett-luften om at Trump ikke var Trump nok lenger. Utenom alt som er galt med Trump, og hvor mye han har solgt sjelen sin til dypstaten 2.0, er Musk og hans likesinnede simpelthen deler av en større kosmetisk rebranding. Denne består av en teknokratisk stiløvelse, iblandet konvensjonelle «konservative» grep og resirkulerte memes, alt iscenesatt for å skjule den samme politiske impotensen og korrupsjonen som preger aktørene han later som han opponerer mot. Trump og hans base gikk til valg på å knuse «globalistene» og drenere Washington-sumpen, men endte, ironisk nok, opp med å forsterke akkurat det systemet de skulle bekjempe, inkludert det å skranke eller evt. simpelthen skrote og suspendere ytringsfriheten. Sensuren på Twitter/x er dessuten såpass sofistikert at normies ikke forstår noe særlig.
«MAGA» har i dag degenerert til et aldrende boomer-sirkus, supplert av griftere som parasitterer på illusjonen om en opprørsk bevegelse. Etter nærmere et tiår med systematisk mediemanipulasjon fra begge sider, har store deler av den eldre generasjonen, særlig i USA, blitt dratt inn i denne stadig mer pseudopolariserte dynamikken. Men polariseringen, som på overflaten fremstår som ideologisk konflikt, er i praksis en strategisk manipulering for å sementere maktforholdene og avlede oppmerksomheten fra genuin politisk reform.
I Norge har vi fått et speilbilde av denne dynamikken gjennom institusjonaliseringen av diverse «alternative medier», hvor statsstøtte og økonomisk opportunisme har blitt en vesentlig del av målet som helliger midlene. Ideologi er redusert til en inntektsstrøm og en stagnerende, fordummende «polarisert debatt» som nærmest har blitt en egen bransje. Ingen av disse pseudo-alternative mediene har engang vært inne på hva som foregår på Twitter/x, hvilket sier hvor de befinner seg. De har alliert seg med Musk for å «Own the LIBS» Det meste de engasjerer seg i er bare dårlig skuespill, forvirringer, fanatisme i et politisk teater hvor ideenes faktiske slagkraft er marginal sammenlignet med pengemakten/oppmerksomheten det evner å samle.
Vi skal ikke trekke dette altfor langt ut, for fenomenet som forgriper seg på «Høyresiden» er alt annet enn komplisert og «konservativt». Likevel må det understrekes hvor prinsipielt nedrig, hyklersk og ytterst manipulativ denne bevegelsen faktisk er.
Relatert: «Konservatisme», et politisk instrument for klassisk «kontrollert opposisjon» og akselerert kollaps
Postulatvis, «Kongen» og den angivelige «eieren» av Twitter/X, Elon Musk, fremstår som en opportunist og kvasi-kapitalist. Han er en mann som aldri har funnet opp noe av betydning og som lever høyt på en syntetisk skare av bots og fanbois på Twitter/X, hvor de stadig forsøker å fremstille ham som noe nær et geni. Hans misbruk av Nikola Teslas navn, både som merkevare og som en ideologisk rekvisitt, er et enkelt eksempel på hybrisen og ignoransen. Tesla-navnet har blitt redusert til et kommersielt symbol som ikke bare legitimerer elbiler som ingen egentlig burde kjøpe og kjøre, men også rettferdiggjør enda et historisk-absurd politisk narrativbygging. Dette inkluderer å bruke Teslas navn og image som «innvandrer» for å argumentere for masseinnvandring, særlig fra India, under dekke av å fremme teknologisk innovasjon og «vestens overlevelse».
I denne sammenhengen er Musk kun en statssubsidiert brikke, oppskrytt til det absurde, for å gi glans til foretak og teknologi som i bunn og grunn hverken er revolusjonerende eller hans egen fortjeneste. Hans «SpaceX»-raketter, basert på relativt gammel teknologi, skytes opp fra samme LC-39A-plattform som NASA og Pentagon bruker. Musk har lukrative kontrakter med Pentagon, inkludert «Starlink», som opererer med dundrende kommersielt underskudd uten subsidier. Musk fremstilles som en messiansk figur, anti-ideologisk og guru-lignende, med skyhøye ambisjoner som stadig påstås å ligge rett rundt hjørnet. Det meste av dette er imidlertid intetsigende tech-narrativer, og mange konseptvis nærmest utelukkende leaset fra spillet «Deus Ex». Alt dette er verifiserbart og til dels bekreftet av Musk selv gjennom ulike intervjuer.
Sammen med sine bakmenn har Musk studert og manipulert den republikanske basen over hva som er en lengre tid. Han har alliert seg med mørkemenn som Jared Kushner, Donald Trumps svigersønn, en notorisk korrupt aktør med sterke bånd og innflytelse i det som var, og sannsynligvis blir, den nye Trump-administrasjonen. En nærmere kikk på Kushner-familien avslører flere systematiske og nærmest institusjonelle quid pro quo-ordninger som får Hunter Bidens eskapader til å fremstå som en fortelling tatt fra Ole Brum. Mn til tross for denne åpenbare korrupsjonen har formelle tiltaler latt vente på seg. I stedet har «systemet» vært mer opptatt med å fremstille Donald Trump som en politisk martyr gjennom rettssaker som aldri holdt vann, og et par halvhjertede og øreflippende attentatforsøk iblant masse annet tåpelig forskrullet-fabrikkert, psykotisk mediekjør. Alt dette har ironisk nok bare resultert i at Trump fremstår sterkere, særlig mot Kamala Harris, kanskje den svakeste kandidaten i USAs valgkamphistorie.
Trump tok også inn Musk relativt kort tid etter det første attentatforsøket, et attentat vi hører påfallende lite om. Musk har siden beveget seg fra try-hard rightoid og kvasi-raseideolog til en tech-liberalistisk kasinokonservativ med sterke bro science-tendenser. Det fremstår som om ingenting, hverken selvinnsikt eller intellektuell redelighet, faktisk står i veien for hvor teit og åpenbart imitert-kynisk MAGA og Musk nå har fortolket sitt nedslående mandat etter valget.
Musk og andre frontmenn bak ham har nå vendt blikket mot britisk og tysk politikk, hvor de sammen med en annen versjon av «dypstaten» enn den som er assosiert med «DEMS», ser ut til å være i ferd med å kapre enda en populistisk grasrotbevegelse og styre den i en teknokratisk-demokratisk retning. Gjennom et mønster av overfladisk frihetsretorikk og manipulativ markedsføring rettet mot de naive og prinsippsfattige, forsøker han å forme disse bevegelsene til lydige instrumenter for sine arbeidsgiveres agendaer.
Dette er ikke annet enn nok et kalkulert attentat på nasjonal misnøye og politisk frustrasjon, en metodisk kapring av narrativene designet for å gi systemet enda større makt under dekke av å fremstå som en reformatorisk outsider. Resultatet er hverken frihet eller autonomi, men en underkastelse forankret i en kald, algoritmisk kontroll, hvor folkelige opprør reduseres til et kommersielt produkt. Ironisk nok representerer Musk ikke noen reell trussel mot etablert politisk integritet, men snarere en hindring for genuin og betydelig forandring, fordi han i sin kjerne er og forblir en uoriginal sjarlatan av systemet, for systemet.
Den sanne og fremtidige høyresiden står altså overfor en eksistensiell oppgave, en krevende kamp om å forene sine splittede fraksjoner, rense seg selv for de korrupte, opportunistiske parasittene, og gjenoppbygge en autentisk, prinsippfast bevegelse, nå også fri fra den teknokratiske og ideologisk utvaskede korrumperingen som har lagt seg som en klam tåke over dens egentlige kjerne og sanne hensikt.
