Om fremtiden, og hvordan hele «høyresiden» skal byttes helt ut

Om fremtiden, og hvordan hele «høyresiden» skal byttes helt ut
Demokrati; et system som fort går i vranglås

«Høyresiden» er i dag helt håpløs, men ser det ikke selv. Til likhet er dagens såkalte opposisjonelle, «alternative» medier i Norge er helt marginale, og er det på alle måter. Kanskje foruten intelligensen av deres tilstedeværende lesere, fordi akkurat der er nok «høyresiden» av samme forutsetninger som den mer etablerte «venstresiden».

Alt dette er selvsagt et problem. For høyresiden i dag. Fordi det er den som taper mest terreng og som står igjen som, eller rettere sagt, med selveste svarteper mens «venstresosialistene» bader i billig-champagne enn så lenge. «Elitene» står imidlertid bak, som vanlig.

Den smålige, mer frynsete ‘pengeliten’ har annet å gjøre enn å synse med politikk, fordi politikken for det første er så idiotisk, samt at den tjener som oftest elitene selv på regnearkene. Hvis ikke, flytter de bare utenlands. På mange måter eksisterer «politikken» i dag for å tjene makteliten på ulike nivåer i de finansielle segmentene. Derfor kan og må elitene settes til side med tanke på et eventuelt kategorisk politisk taktskifte.

Mer distinktivt. så er «venstresiden» generelt noe mer konformistisk og gruppetenkende, nærmest av natur, men har ut i fra dette også mer kollektiv slagkraft og appell til en mer tanketom politikk. På venstresiden er den minste motstands bredere og ‘mentalt billigere’ motorvei, hvilket gjør at den gjerne har flere «velgere» og mer populære partier— altså, fordi det er billigere å love enn å handle, sånn generelt. Snyltere og hykleriet lever godt på venstresiden, mens snusfornuften og håpløsheten dominerer på høyre.

De aller fleste på «høyresiden» i dag er ofte reaksjonære og ‘systemisk desillusjonerte’. De har følgelig gjerne blitt indusert i et diverse av dumme symptom-dikotomier; politiske forståelser av hva som snarere er en affektiv re-orientering enn hva de er effektive. Altså, en politisk virkelighetforestilling som aldri vil føre frem politisk i realiteten fordi den både er for generell, forutsigbar og ideologisk intetsigende til å bli politisk fruktbar i praksis.

Og denne situasjonen på «høyresiden» vedvarer fordi, i likhet med «venstresidens» mange håpefulle, derav håpløse forestillinger, så forhindrer disse forutsigbare forestillingene dem i å få adgang til fornuften samt det å navigere rundt premissene til det politiske etablissementet som på sin måte også har statuert disse premissene på bakgrunn av sitt eget politiske fremherskende.

Det man sådan ender opp med på høyresiden da er taperposisjonen, «Konservativ», en slags ‘målmanns-posisjon’ som hele tiden må stå til rette og redde den ene «ballen» etter den andre, men aldri skåre noe selv, for å bruke en banal analogi i disse VM-tider..

Alt dette kategoriske og politiske situasjonsbetingede, er disse rett og slett for dumme eller blinde til å forstå. I alle fall om man skal vurdere ut i fra hva de skriver, og hvordan de ellers mener det er nyttig eller smart å gå/nå frem på politisk. Dette gjelder også det lille av aktivisme som de foretar seg, når de først i det hele tatt foretar seg noe.

Et annet ekstremt banalt eksempel på dette, som jeg kommer på i farten, var et eller annet «bompengeparti’s» ‘aksjon’ mot ja, riktig, høyere bompenger. Dette ved å arrangere en såkalt «kjør sakte-demonstrasjon».. Denne meget gjennomtenkte aksjonen førte nok dermed garantert ikke til at noen andre irriterte utenforstående ble enda mer sikre i sin sak, at flere biler bare skaper mer kø og frustrasjon, og derfor at bompengene i alle fall burde forbli slik som de er.

Man kan muligens ane desperasjonen og idiotien allerede der. Machiavelli ler med læreboka si godt i hånd.

Ja, slike former for mangelfull politisk kreativitet og oppfatting, eller snarere, desperasjon og tøv, illustrerer kanskje på egen hånd hvor dårlig det står til med kløkt og orientering ellers i dagens opposisjonelle Norge. Et bedrøvelig og til tider totalt patetisk skue.

Begge sider er tapere

Begge sider av disse befolkningssammensetningene er i realiteten, foruten den formelle virkeligheten som de gjerne presenterer først som sist, gjerne tekniske tapere, men dette på forskjellige måter:

Folk på høyresiden er i dag som gjerne marginaliserte individer. De lider som oftest på bakgrunn av samfunnets flere forskyvninger av dem. Dette er delvis et demografisk og meget samfunns naturlig fenomen som kommer med alder, forandring og relevans ellers, men i all hovedsak er denne nåværende utviklingen i så måte ‘hyper-disponert’ for en politisk kategorisk sykelighet som intet reelt og samlet «samfunn» ville utsatt seg selv for om dette premisset om slik ble formidlet dem i en slags «blindtest» hvor ingen av partene eventuelt kunne hvite hvem denne sykeligheten rammet.

Deriblant disse sykelighetene som rammer spesifikt i dag, er en helt enorm, unaturlig, kulturell inkongruent og kriminelt skalert innvandring, som enkelt og på relativt kort tid har omveltet alle sosioøkonomiske vilkår for alle i Norge. Det er bare et spørsmål om tid og eventuelt også penger.

En ting hadde vært om slike «endringer» av samfunnet hadde nødvendig, men det er langt fra tilfelle i denne konteksten av masse-importen av «flyktninger». Det er snarere snakk om en villet og destruktiv politikk som folk flest demonstrativt alt for enkelt har latt seg forlede fullstendig ‘fra konseptene’.

I tillegg er all denne nedgangen generelt mye mer til relativt umiddelbar politisk gavn for «venstresiden» enn «høyresiden». Dette er fordi, og som sagt, det politiske spillfekteri og diskurs foregår på mye av de ideologiske forestillingene og premissene som førstnevnte har introdusert og således er førende for—ikke «konservativ», sådan. Angripende.

Angripende endring på samfunnet og landet. «Venstresiden» vil tape, fordi både deres ideologi og kulturelle bakgrunn vil forsvinne i enden og som følge av sin eget politiske løp. Selve ‘mållinjen» og utopien for venstre-ideologiske tapere er heller ikke realiserbar, hverken i virkeligheten i kraft av «demokratiet» eller noen annen utopi. I realiteten av deres politikk er de derfor å regne som suicidale.

Imens har flere av venstrepolitiske idioter effektivt også slått seg opp som «rene» ‘menneskerettighets-industrialister’; det være glorifiserte menneskehandlere og regelrette autoritære i forstand av sin utpregede anti-fornuft. Den moralske støtten for denne utnyttelsen finner de så i et fiktivt kreert «kunnskapssamfunn», et retorisk pseudokonsept som produserer sin egen kunnskap gjennom en kontinuerlig demokratisk-syntetisk prosess som aldri stopper og aldri kan gi nok «rettigheter» ut til nye folk og formål.

Denne «kunnskapen» og «kunnskapssamfunnet» er altså bare et propagandabegrep for endeløs emosjonell appell. Det er en fabrikk for syntetisk grenseløs «toleranse», som etter enorm indoktrinering og politisk selv-appell dermed er blitt forestilt av folk flest som et slags selv-legitimerende substitutt for å nærmest totalt forkaste det man tidligere kalte «sunn fornuft».

Denne «demokratisk» misforstående anti-fornuften på «venstresiden» er dog bare effektive aksentueringer av et allerede minimums-eksisterende av falleferdig «kunnskaps-konsensus» i befolkningen generelt. Man har bygget på disse syntetiske strukturene lenge. Mye av dets ideologiske fyllmasse kommer til og med fra inntredende entiteter og ‘rasjonaliseringsbanker’ som kristendommen.

Dette er altså snakk om tanke- og ideologiprodukter som nå har etablert seg som en slags sekulær konsensus, formidlet og formodet av det som i dag utgjør de foregående generasjonene, typisk «boomers» og hippiebarn.

Disse generelle, ofte intetsigende og totalt åpne forestillingene om det meste, som derfra er blitt til gjengs oppfatting, er altså en akkumulasjon av diverse tankesett; kulturelle og ideologiske forankringer som egentlig aldri hadde den helt store funksjonen eller selv den generelle anvendelsen de fleste tok dem for å innebære.

Særlig sådan i en mer utvidet kontekst av fremtiden disse forestillingen la opp til. Eksempelvis meget høy, til tider eksplosiv innvandring kombinert med en såkalt «velferdsstat»—to totalt inkongruente ideer, både i praksis og teori. Men idiotien tillot at disse begrepene og konsept ble blandet sammen, fortrinnsvis av demokratiske-demagogiske politikeres aktive misrepresentasjoner, neglisjeringer, feighet og idioti, og deretter brukt som et politisk argument om hverandre for at disse skulle få makt til å fortsette det som etter hvert ble en synlig suicidal styring av land og nasjon.

Med andre ord, og kortere sagt: Disse ideologiske beholdningene, gjøremåtene, og forståelsene de representerte var lite fremtidsrettet og dessuten meget dogmatiske av form. Disse ideologiske produktene var også veldig sosialistiske effekt i verdenssammenheng, og var derfor også kun en meget begrenset levedyktighet innenfor de samme internasjonale og globale rammene.

Disse rammene ble så misforstått forsøkt utvidet utover sin politiske realisme og funksjon, og ble dermed umiddelbart helt uholdbare, noe som fremdeles ikke har gått opp for deres fanatiske forståsegpåere som bare vil ha mer av det samme. De kan ikke få nok av velferdsstat for hele verden. Det er en såkalt «rett», gjerne uten at disse fanatikerne engang forstår selve grunnlaget for velferden de selv nyter og skal forvalte. Det man ikke forstår, ødelegger man som oftest over tids bruk.

Det samme kan sies om Norge og politikere som ikke forstår hva de driver med når det gjelder alt fra enkel økonomi, monetær-politikk, ideologi, historie, eller det å plassere sin egen kulturelle status i verdenssammenheng på lik måte som mange amerikanere ikke kan finne Europa på et verdenskart.

Alle disse iboende og inkongruente fallittene som disse folkenes forestillingene inneholder og byr opp til, på begge sider av politikken i dag, vil pga. dets overordnede misforstående fokus, velferdsrettede levemåter og inflaterte forståelse, først manifestere seg meget negativt for disse alle, og det på de aller fleste måter, inkludert for de som synes å sitte og synse sterkt på toppen, før hele dette ideologiske rammeverket endelig kollapser og forkastes. Dette viser historien.

Folk flest er og har nemlig aldri vært spesielt i stand til å kollektivt forhindre deres egen sivilisatoriske undergang, delvis fordi de ikke oppfatter denne selv. Historien gjentar seg sådan, og velferdsstatens oppgjør kommer knapt 40-50 år etter dens naive opprettelse og misforstått anvendelse. En regelrett tragedie nærmest uten sidestykke i Norden. Argentinas fall kan egentlig ikke sammenlignes.

Hva er løsningen er

Pekefingeren må altså rettes mot selve systemet og det «demokratiske» samfunnet, og joda, også mot den falske «venstresiden», men som kun egentlig kan betegnes som inventaret i dette systemet, med sine forvridde forestillinger og autoritære holdninger om såkalt global solidaritet og konstant økonomisk avhjelp som en slags «løsning» på hva den ser på som kulturelle problemer, deriblant at folk egentlig vil ha en egen kultur jf. det idiotene på venstresiden har gjort til et våpen i form av såkalt «rasisme».

Pekefingrene må på mange vis også veives mot disse fulltids-demagogene på «venstresiden» som selv lever på statssubsidier og i nærmest totalt friksjonsfrie menings-miljø, og som sådan påstår at det er kritikerne—ikke dem selv, som befinner seg i såkalte farlige og fjerne «ekkokammer».

Det er disse som er må forestilles som gratispassasjerer på denne katastrofale togreisen som foregår i et ideologisk blindspor, og som forøvrig sitter på selve definisjonsmakten av både «høyre» og «venstre». Resten er blindpassasjerer som ikke kan hoppe av eller informere konduktøren om at toget er i ferd med å spore uten å bli brennmerket som et «hatefullt menneske».

Hovedproblemet er at man har anlagt et selv-legitimerende, «demokratisk» system for både hobby-demagoger og mer profesjonelle, hvor disse sitter med en definisjonsmakt og moral som generelt styrer etter forestillingen om at all type «fremgang», i det hele tatt, nå går ut på å effektivt bevilge mer og mer penger inn i det som er en suicidal-altruistisk, marxistiske avviklingsprosess for å gjøre bort med flere forfektede abstrakte onder, deriblant sitt eget folkeslag. En legitimert etnisk og kulturell rensing. Intet mindre.

Maskinen i denne tankegangen er selve «demokratiet», selv, og drivstoffet er innvandringen. Så lenge dette maskineriet går, så vil det alltid være nye «utfordringer» og «behov» for mer representasjon og mer «demokrati» helt til det stopper opp av seg selv.

Det å skulle såkalt «konservere» dette, som en ærverdig «konservativ», er på mange måter galskap og idioti, og har anskuelig nok vært det lenge.

Den nye «høyresiden»?

De fleste som mener å eksistere på «høyresiden» i dagens Norge forstår heller ikke hva «høyresiden» egentlig er, hva dens vilkår dreier seg om, eller hvordan det nåværende politiske spekteret de sitter inne med alt for enkelt lar seg determinere av ideologiske utgangsposisjoner i kontrast med fortiden. Ja, jeg snakker om Nazismen, her. Nazismen var ikke «venstrepolitikk», marxistisk sosialisme, som venstresiden og forsåvidt sosialismen er og virker effektivt i dag.

Å påstå at venstrepolitikk i dag egentlig er Nazisme, for å elevere og hovere seg som «borgerlig høyreside» og slikt politisk og teknisk ideologisk sett, burde således innvilge til en teknisk mentalundersøkelse og diskvalifisering som opposisjonell.

Ved å distansere seg på disse banale måtene, lite kreativt sådan, som «konservative» i innvandringspolitikken (etc.), så taper altså «høyresiden» automatisk både terreng og fotfeste. Alt for å komme inn på Stortinget. Men man må spørre seg om det kanskje ikke er andre måter å være mer politiske effektive og fremtidsorientert enn dette, for det er ingen som helst seier i sikte med nåværende kurs og system. Ingen. Null.

Dette forstår kanskje noen på «venstresiden», eller aner konturene av det, men trolig ikke fullt og helt, for da tviler jeg på at de hadde vært like entusiastisk når det historiske regnskapet en dag står klart, og de står på bar bakke med å forsvare konsekvensene av deres idiotiske politikk og ideologiske forledelse.

Disse folka forstår jo heller ingenting, og trenger ikke å forstå noe som helst heller. Hvilket er nøkkelen til å forstå deres kultiverte idioti. De er bare snyltere som har blitt hjernevasket av noen reklamer som spyr ut dogmatiske konsepsjoner om grenseløs «toleranse» og en form for «kjærlighet» som er kongruent med deres naivitet.

Èn av de mest fundamentale problemet vedrørende løst folkestyre, er at demokratiet faktisk blir for tolerant og til slutt ikke kjenner noen som helst grenser. Hvor følelser rangeres langt over fornuft med tiden slik at rasjonaliteten synker tilsvarende og gjerne proporsjonalt. Legg til stor velferd for folk flest, og de kan gi blanke i virkelighetene enn så lenge de tror man kan betale seg ut av alle «utfordringene», som politikerne kaller disse problemene.

Dette idiotiske fokuset på at når Jonas går «ned» på meningsmålingene for Araaaaabpeiderpartiet, så går automatisk Erna «opp», er virkelig illustrerende på den falske dikotomien på demokratisk-politisk basis av hvor fastlåst og totalt skakkjørt det norske politiske paradigmet i dag er. Imens styres Norge alltid av en «venstreside» som egentlig opererer som en slags kriminell gangsterklasse. En meningselite som lynsjer alle meningsmotstandere som utviser antipatier iht. deres suicidale politikk.

Rasjonaliseringsprosessen er blitt så ekstreme, på begge «sider» i Norge, at man blir regelrett blir kalt «ekstremist» for å tenke rasjonelt. Det være å fordømme blant annet hvor absurd og skadelig «demokratiet» er blitt, noe som ikke er en styrke, men blitt gjort til en svakhet og maktinstitusjon i seg selv for å kverne i stykker, ødelegge og fragmentere den endeløse poliske fornuften med føleri fremfor fornuft.

Man kan ikke lenger fortsette å på død og liv «forsvare demokratiet» og dessuten kreditere demokratiet med å virke kategorisk enerådende beskyttende for alle andre avsidesliggende statsstyrings-konsepter, som blant annet ytringsfrihet, folks borger-utøvende og rettigheter. Det er demagogisk og selvdestruktivt.

Det som trengs i Norge er et nytt styresett og overordnet rettsstatsideal som snarere forbinder fornuft og ansvarliggjør dette for folket og politikere, fordi ingenting av dette eksisterer i dag. Slike system eksisterer, og man må begynne å erkjenne at «demokratiet» er blitt hva det i antikken ble spådd som: stupid og en sykelighet for selve «samfunnet».

Kritikken.no

Kritikken.no

Redaktør