Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang

Ti år etter «angrepet på demokratiet» utført av en opposisjonell hvis meninger mer eller mindre var erklært forbudte, så har den lovte forbedringen og utviklingen til en mer «åpen» debatt snarere skutt fart i den motsatte retningen. Den har heller blitt til en gjennomgående avvikling av et sannferdig demokratisk system, og over til noe vesentlig annet.

Blant dette annet finner vi forkastelsen av fornuft og hvordan korrekt anvendt argumentasjon i debatter er blitt byttet ut med flere kaotiske standarder som normaliserer anti-argumentatoriske absurditeter i samfunnsdebatten. Dette gjøres mer eller mindre i affekt, og er en del av meningssystemets mange ryggmargsreflekser for å motarbeide opposisjonens kritiske fremføring av relevante fakta, og slagkraftig systemkritikk som overholder argumentatorisk og logisk gyldighet.

Bakteppet for denne meget gale og hyklerske utviklingen stammer fra mer totalitære og pseudo-demokratiske tilnærminger, hvis programmeringer i dag, av ren nødvendighet, er enda mer preget av sterkere tanke- og meningskontroll over folket, for å overleve som et politisk system som ivaretar de rådende ideologiske interessene.

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg, og norsk offentlighet generelt, kan likevel sies å ha levert på én av lovnadene sine når det gjelder «mer demokrati», fordi dette er definitivt hva vi på mange måter faktisk har fått: Et mer overbærende, ideologisk inspirert og mer ambisiøst flertallsstyre, med mer åpenbar marginalisering og generelt negativ omtale av opposisjonelle «meningsminoriteter».

Alt dette inngår også i en relativt bevisst, men likevel naiv regi, av relativt kortsynte og overfladiske aktører som er redde for å miste både makt og sin offisielle offerstatus. En slags omvendt heltestatus, som paradoksalt gir dem ytterligere makt og flere de facto rettigheter.

Den demokratiske massekonsolideringens mobiliseringsstrategi har sådan lykkes godt med sin revansjering. Og systemets «demokratiforkjemperne» har langt fra mistet appetitten på mer makt og kontroll på bakgrunn av samme oppskrift: Mer demokrati! Mer av alt! Enn så lenge det foregår på deres premisser.

Det er også relativt lenge siden man for alvor begynte å la det gå stor prestisje, og politisk sport, i det å forkynne sine meningsmotstandere som et «onde» som må bekjempes med utelukkelse og sekulær forbannelse i norsk politikk.

Spesielt i etterkant av 2011 så har den nye politiske ambisjonen vært bekjempelsen av dette onde «uforståelige hatet» og «grumset», med sterkere «demokratiske» midler og dets mange utdanninger. Altså, i realitet og praksis; å banke flertallets formeninger enda hardere inn i hodene til dem som skulle finne på å tenke mer enn to ganger over hva de blir forestilt eller fortalt, samt hva som er riktig å mene eller hvordan orientere seg politisk og ideologisk.

Eventuelt så kan man i sanntid, med dagens teknologi og med den vertikale teknokratiske integrasjonen til hjelp, også bare fjerne og stenge ute fra debatten dem som måtte finne på å ytre seg kritisk til det forsmedelige utvalget av tilmålt partipolitisk retorikk og samfunnsfaglige programmeringer.

I denne nåværende versjonen av det nyliberale «sosialdemokratiet», så heter det seg tydelig mellom linjene at flertallets syn skal ivaretas og beskyttes mot kritikk, og at visse «sannheter» ikke skal utfordres; heller ikke i funksjon av verken det klassiske demokratiets sedvaner, eller ei det ytterligere og svært lovprisede moderne demokratiets mer pluralistiske og «anstendige» dannelse. 

Pseudo-demokratiets kommende fallitt

Den nye demokratiske disiplinen, og metoden for å begunstige maktens posisjoner, er nå på god vei til å bli av en mer desperat og kaotisk karakter. Ettersom de mange vedtatte, flerfoldige og store samfunnsløgnene i vesten, deriblant asyl- og innvandringsbløffen, med tiden viser seg å være demografiske og økonomiske fallitter, blir naturlig nok også den politiske debatten og retorikken rundt slike omfattende politiske prestisjeprosjekter tilsvarende mer flyktig, mindre disiplinert og mer irrasjonell. 

I pseudo-demokratiets siste dager består den nye ytrings- og meningskulturen av mer blottlagte selvmotsigelser, løgn og spill, på emosjoner enn i de tidligere utgavene. Mange av metodene for massekontroll og tillitsskapelse er nå oppbrukt og avleggs, delvis også rent gjennomskuet av et økende mindretall som korrekt har forstått mye av dette som bare er beleilige hersketeknikker.

Man kan ganske åpenbart bevitne denne økende ekskluderende utviklingen av politiske narrativer i politikk, debatter og medienes fremstillinger, hvor spill på frykt, større løgner og andre kronisk uredeligheter nå er oppskriften på å oppnå nødvendig «demokratisk enighet» og parlamentarisk flertall. Avledet fra disse konstellasjonene kommer såkalt appell til mer «toleranse», og en kokett konsensuskultur som fungerer sterkt begrensende for folks fornuft og politiske motstand.

Det er sådan flere klare tegn i tiden på at vi nå er vitne til en sterkt forfeilet offentlighet og politisk diskurs, når fortrinnsvis frykt, feilargumentasjon og løgn er blitt selve hovedkomponentene av samtlige narrativer som formidles til folket gjennom utdanningen og ut fra massemediene.

Det er derfor enklere enn noen gang å konstatere at hva som opprinnelig en gang var ment som sanne demokratier, og mer funksjonelle demokratier, nå har utviklet seg til å bli pseudo-demokratiske og maktbevarende konsensusstrukturer, og at disse systemene har begynt falle fra sitt historiske høydepunkt, som diskutabelt kanskje var på sitt høyeste i år 2001. Alle demokratier og andre styresett, med sine aktualiserte ideologiske forestilinger, har konseptuelle sykluser og materielle utløpsdatoer. Avviklingen av dem kan således foregå på forskjellige måter.

Imens er livsforlengende arbeid definitivt iverksatt av systemet selv. Det snakkes hele tiden heftig om at demokratiet er «truet» og under «angrep». Men det å holde liv i regimer hvis erkjennelsesgrunnlag og diskurs, mer enn noe annet vesentlig, er korrupt og drevet av løgn og massebedrag, er som å forsøke å tilsette masse sukker til sur melk. Resultatet blir ikke særlig innbydende, og den kunstige tilsetningen gjør også selve problemet mer omfattende med tiden. Det akselererer også de gode gjæringsprosessene som allerede er i gang.

Når en slik prosess av løgner og misbruk har gått for lenge, så må nye akuttmessige midler til veis for å opprettholde en levedyktig demokratisk konsensus. Koste hva det koste vil.

Fortidens demokratier, så vel som andre mer despotiske system, vil da begge som oftest utvikle seg i en eller annen slags totalitær retning for å overleve som gestalter. Dette arter seg ganske forutsigbart og utarter tydelige symptomer.

Lefling med stor og fantastisk retorikk, som blåses opp i fraværet av argumentasjon og appell til høyere «verdier» enn sannhet, er et klart totalitært symptom under hva som kan tilskrives den nyliberale «nyfascismens» fascinasjon for utpreget føleri, og dens forakt for fornuft som dens første og største folkelige forledelse.

Behovet for en nykonfigurert polemisk konfigurasjon for å opprettholde konsolideringen av ordskiftet, og definisjonsmakten, er hva vi nå er daglig vitne til i dagens norske og internasjonale demokratiske konsolideringer. Dette har trappet opp og blitt enda mer synlig, og det er blitt gjenstand for mange flere eksemplifiseringer i det siste for folk flest med tanke på koronasituasjonen.

Det som «demokratiske» personer, og deres demokratiske organisasjoner som er fundert på middelmådig appell, ikke er i spesiell stand til å forstå, er at det de forestiller som et produktivt «meningsmangfold» med stor «åpenhet» og toleranse, forutsetter uendelig mer oppfinnsomhet, underfundig rasjonell substans og politisk teft enn hva deres sterkt begrensende ensretting av masseindoktrinering, og fokus på såkalt «riktige tanker», noen gang kan produsere.

Det er utenfor deres rasjonelle fatteevne hvor mye de kan lykkes og være produktive, med sine utopiske samfunn og statiske forståelse av en allerede meget minimal kunnskap med harde politiske doktriner dertil, og hva man samtidig kan tillate å påberope seg av såkalte moderne demokratiske kjerneverdier.

Med andre ord så kjenner ikke demokratiets iherdige forkjempere av evne og interesse, og kan derfor heller ikke erkjenne demokratiets konseptuelle begrensninger når det gjelder en slik optimalisering av samfunnet som de selv forfekter og forskriver av demokratiet. Å anerkjenne dette ville paradoksalt også bety for disse å gi fra seg enkel tilgang på makt og selve appellen til makt.

Eksempler på den «desperate» og defekte debatteknikken

Det demokratiske maktkomplekset, dets begeistrede tilhengere og diverse subsidierte profitører, blir i sluttfasen av et slikt løgnaktig og vaklevorent system, naturlig nok mer og mer desperate i sin ideologiske fanatisme til status quo og absolutte i deres fremherskende roller.

Når sannhet og konsekvensene av det politiske prosjektet ikke samarbeider med de fremtredende virkelighetene, og oppfinnsomheten forblir middelmådig, så blir den gjennomgående demokratiske løsningen å tåkelegge. Å appellere til forvirring og frykt for å kapre til seg folkets tillit med makt, slik at de forhåpentlig fortsetter sin støtte til systemet.

Dette må på ulike måter opprettholdes helt til makten blir mer kreativ, eller dristig nok til å finne på noe mer drastisk som en mer permanent løsning på sin fallende oppslutning og sitt sykelige system.

Stort spill på flyktigheter og følelser er en sentral del av maktapparatets lydighetskontroll til hva den allerede har erstattet av fornuft. Appell til såkalt «toleranse», noe som forøvrig er en klausul i det moderne demokratiske konsept, brukes nå for alt hva det er verdt, på alle tenkelige måter, for å heve tersklene for hva folk rett og slett skal måtte forvente å finne seg i.

Da betyr det heller ikke noe at behovet for slik «toleranse» som oftest er et direkte utslag av en konsekvent politikk som makten selv har introdusert og forårsaket.

Dette er en type selvlegitimerende sirkelargumentasjon som tjener maktens politiske interesser, enn så lenge premissene forblir uangripelige for folket å diskutere rasjonalet av og formålet med. Det er en ganske utbredt type feilfortolkning av resonnementet som inngår i consequentia mirabilis; en bevisteoretisk negasjonstese innen klassisk deduktiv logisk metode.

Konsekvensen av en slik akseptert fallitt er en stagnasjon og logisk suspensjon av samfunnsdebatten, som gjør at man ikke kommer noen vei videre, og hvor man konkret er begrenset til å fortsette diskusjonen på de tillatte premissene som er godkjent av systemet som «riktige».

Innen logikken kaller vi de videre konsekvensene av en slik premisstilstand for «eksplosiv-deduktiv»; ex falso, sequitur quodlibe, oversatt: «fra falske premisser følger hva som er beleilig». Altså, per definisjon hva som er beleilig for definisjonsmakten. Dette kan være alt fra totalt kaos og generell begrepsforvirring, eller bruk av utførlig løgn og forledelse for å utnytte folks godtro, og dermed sementere deres politiske naiveté og ytterligere befeste definisjonsmaktens maktposisjon. 

Eksempler på og konsekvenser av disse forvirringene, og det psykotiske kaoset, er flerfoldige og utallige i den norske offentlighetens spalter. Det ender som oftest opp som «rundgangsretorikk» og rasjonaliseringer på tomgang uten noen spesiell eller generell forklaringskraft, men full av appell til alt annet som med hell og bravur kan brukes som pseudoargumentasjon:

En «sosialdemokratisk» far som er sint fordi en innvandrer voldtok hans datter, parerer på predikabelt vis denne forbrytelsen med at han selv «skammer seg over mannsrollen». Den sinte sympatien, og den frustrerte kanaliseringen av sosialdemokratisk selvtukt for gjerningsmannens handlinger, blir her forsøksvis blandet sammen til et slags rasjonalistisk poeng, som videre prøver å legitimere en meget oppstyltet og andektig «forståelse» for slike handlinger. Dette er et sentiment som også er avhengig av ens tidligere grad av tilgjengelig og overført politiske «toleranse» for konsekvensene av sin politiske overbevisning. Rasjonalet her er cirka noe slik at: «Har vi først importert folk som viser seg å være ganske tilbøyelige å voldta våre døtre over en lav sko, så må vi også godta og nærmest forstå at slikt forekommer». 

Innlegget er en typisk liberalsosial sjablong som desorienterer og distraherer hva saken egentlig handler om, nemlig voldtekt, ingen respekt eller toleranse, samt flere former for mannlig feighet blant slike innvandrere som samvittighetsløst voldtar norske jenter som del av sin lavfrekvente terror. Dessverre blir slike «tolerante» rasjonaliseringer som denne sosialdemokratiske faren leverer av mange misforstått som noe klokt, sterkt og innsiktsfullt. Men denne beundringen bærer snarere preg av personer i lett kollektiv psykose og som marsjerer i retning av offerkulturell underkastelse.

I forbindelse med smittevern og koronateateret, så brukes frykt og empati for alt det er verdt.

En kreftdiagnostisert og således «sårbar» student kjører ut med at hun er «redd» og derfor må vi ikke bare lytte til hva hun har å mene, men faktisk burde vi også innrette oss etter hva hun foreskriver som løsninger. Hennes angst for at «skumle» smittetilfeller går opp er også gjenstand for atter et debattinnlegg på NRKs famøse ytringssider. Som om ikke det første var nok, så føler NRK tydeligvis at budskapets mantra må gjentas atter en gang med litt andre ord og skussmål: Vis «toleranse» hold ungdommen inne(?), mens den kreftsyke stakkaren… også holder seg inne(?) i et samfunn som er på «bristepunktet».

Konkretisert og i praksis, så er logikken i begge innleggene derav mer eller mindre suspendert på bekostning av følelser av frykt og helt uforholdsmessige bekymringer, og det på vegne av noen ekstremt få og perifere personer. Alt av slike narrativ og emosjonelle og hensynsfylle oppfordringer som klistres opp, går alltid med sterke strømninger i medfart av maktens bestemmelser. Aldri motstrøms, men i favør det snille «demokratiets» ærbarhet og innfall. Dette er et eksempel på mange slike resonnementer og emosjonell argumentasjon, hvor slik appell brukes helt kynisk for å promotere visse narrativ og skape politisk oppslutning, her rundt smittevernstiltak i Trondheim.

I en annen sak, som dreier seg om politikere som opplever netthets, kan vi lese at politikere som møter ukvemsord og kritikk på nettet av denne grunn vegrer seg for å delta. Frykt brukes her igjen som et gjennom- og hjerteskjærende poeng, og det på en svært misforstått måte, da det å ha meninger og ytre disse offentlig som politiker i sin essens ikke skal være gratis, og noe som man skal skjermes fra å motta uønskede tilbakemeldinger fra publikum. Å fronte omfattende politiske ideer ovenfor mange skal selvfølgelig koste.

Man kunne like gjerne argumentert for at de med vannskrekk ikke tør å svømme. Det blir nesten like meningsløst, spesielt når saken brukes til å invitere til debatt om ytringsprinsipielle spørsmål i samfunnet spesifikt så vel som generelt.

Man kan selvsagt også bare lyge og appellere til sin egen uvitenhet og naivitet, slik som i denne kronikken, hvor man ikke tar seg særlig bry med å forklare begreper og konsepter, men bare baker inn alt som er beleilig av hyper-generell «fakta» og andre misrepresentasjoner om verden under ett. Deretter bruker man dette som noe kvalifiserende for å konkludere med at man opp og i mente er et «godt» og veloverveid, politisk medmenneske som du burde ha tillit til og stemme på. Helt fortreffelig faktisk.  

Dette helt minimale utvalget av ulike innlegg viser klart veien videre for konsensus og hva det nye samfunnslimets bestanddeler og appell inneholder: Forvirring, frykt og løgn. Alt for å fremme agendaer, men uten spesiell fakta eller tilhørlig argumentasjon.

Mystifiseringen av demokrati

Foruten defekte og desperate debatteknikker som i all hovedsak består av appell til følelser som frykt, medfølelse, empatisk smerte og mental selvskading i dyd av å være hensynsfull og «tolerant», så er den absolutt viktigste ingrediensen for dette nye «samfunnslimet» som kokes opp det å kunne fremstå og bli forstått som såkalt «demokratisk».

Men hva «demokratisk» faktisk betyr og innebærer er det meget få av disse demokratiske forkjemperne som evner eller virker særlig oppstemte å formulere i klartekst i sine store skrik og skravlete skriverier.

Noen forsøk gir mer latter og mindre forklaring enn andre. Et utdrag fra en bok om Utøya titulert: Å bygge et «demokrativerksted» er èn måte å virkelig få sagt det på.

Dette er et sted for «demokratilære» hvor er løsningen på at folk angriper «demokratiet», eller rettere sagt: løsningen på at noen angriper appell til flertallets overbevisninger, består i mer kynisk utøvelse av gruppekonformisme, mobbing og systematisk marginalisering av opposisjonelle. Ja, løsningen er også faktisk å forkaste opposisjonen som «ekstremister», og bruke denne retorikken til å effektivt øke rekrutteringen til slike indoktrineringsprosjekter som denne demokratiske flertallsmaskinen på selveste Utøya.

Hva er så demokrati der? Jo, det er det å mene mest mulig likt eller det samme som oss, de etablerte med «riktige» meninger som ikke kan kritiseres.

Helt for ordens skyld, så kan vi forklare meget kortfattet at demokrati, som konsept, er appellen flertallets stedvise sømmelighet og beleilighet. Kategorisk så er demokrati troen, og dyden av å tro på flertallets sannsynlighet til å faktisk ha «rett» i aktuelle spørsmål. Demokrati er for øvrig, i deduktiv forstand, også en fundamental appell til majoritet, noe som er en logisk forbrytelse, og en form for filosofisk og psykologisk hedonisme.

Dermed, aktivismen som går ut på å kategorisk forherlige «demokratiet» som en slags kvalitativ «løsning» på «anti-demokratisk» virksomhet og motstand, er derfor ikke noe annet enn ekstrem demagogi, politisk ignorant og amoralsk. Dette kan ikke bestrides med annet enn større og mer appell til konvensjon, noe som også er en logisk forbrytelse og et heller svakt argument.

Demagogi og demokrati er beviselig mye av det samme fenomenologisk, hvor skillelinjene mellom meget raskt kan bli svært utydelige. Og ved hjelp av amoral og umoral kan man som «demokrati» enklere forlede folket til å bli politisk ignorante nok til å støtte demokratiet til fordel for makten selv, enn hva noen despot eller diktator i dag kan gjennomføre med mer fysiske midler. Demokratiet er således ikke noe mindre farlig enn noe annet styresett, bare mindre selvbevisst sitt objektive maktbehov for effektiv oppslutning og styring.

Definisjonsmaktens kyniske ignoranse

Hvorvidt deltakerne i et demokrati er klar over hva de er en del av, og hva de forherliger som «demokrati» er særdeles uvisst og ikke spesielt kartlagt innad i demokratiet med relevante og konkretiserte, vitenskapelige utspørringer. Meget lite tyder på at folk flest, og politikere med dem, er i stand eller interessert i å ta debatten om systemet de har blitt opplært til å ha eksplisitt og urokkelig tillit til. Såpass høy er tilliten at mange forstår motsetningene til «demokrati» som et objektivt onde. Her er det snakk om mye politisk indoktrinering, både på et høyt så vel som et fundamentalt og skoleteoretisk nivå. Og hvor er skolen? Jo, den forguder og generaliserer flertallsstyret som noe fantastisk og frydefullt ovenfor barn fra en tidlig alder.

Men når noe går galt i «demokratiet», og opposisjonelle eller dissidenter tyr til ekstreme handlinger som rokker ved demokratiets egen fortreffelighet, så er det helst ikke snakk om å ta noen debatt vedrørende det systematiske og de demokratiske betingelsene for maktens kår.

Imidlertid, og spesielt etter 2011, så har det vært mye forutsigbart snakk om tusenvis av «oppgjør» mot divergerende meninger, og «farlig» og «ekstremt» tankegods. Men når maktens forkynnere ikke lenger klarer å demme opp for kritikken med skremmeord og kallenavn, og heller ikke evner å drive undersøkende selvkritikk rundt sin egen partikultur, så snur man like greit på selv disse uttalelsene og erklærer at selve debatten om «verdiene» er uønsket og generelt unødvendig.

Problemet med dette er at selve meningen med det klassiske demokratiet, så vel som det moderne forståelsen av konseptet, nettopp jo er et system og en ideologisk arena for å bedrive usensurert og såkalt likverdig verdikamp på. Det er ikke et system hvor flertallet i kraft av seg selv kontrollerer hva som er riktige meninger og hva som kan ytres eller anordnes som faktasetninger. Men dette er nettopp hva alt for mange ønsker at det skal være, spesielt i dagens demokratier, som på flere måter, og hos et økende antall grupperinger, har en fallende anseelse.

Forfjamsede parti-propagandister og såkalte demokratiforkjempere snakker likevel og stadig varmt om demokratiske verdier, og kan i det ene øyeblikket vise til demokratiets og institusjonenes «respekt» for ytringer, meningsdannelse og tro, for i det neste øyeblikk å påkalle sensur, kriminalisering, straffeforfølgelse og «politiske oppgjør» med det de ikke klarer å effektivt gå imot eller utfordre på sannferdig vis.

I totalitet så har norsk politikk, publikum, aktivister, intellektuelle og andre relevante samfunnsaktører dessverre vist seg å være i særklasse av ignoranse, kynisme og hykleri, spesielt siden 2011.

I tillegg til å ha demonstrert at de ikke behersker forståelsen, eller er forvaltningen av et demokrati verdig, så har de også bevist sin vilje til å begå ideologisk hærverk og hykleri vedrørende den sanne og produktive delen av det konseptuelle demokratiet, for egen vinning av makt og nødvendig forherligelse av deres skrøpelige og falleferdige politiske agendaer. De to siste årene har vært et høydepunkt av lavmål i denne forstand, og 2021 markerer ti år siden en lovet forbedring av demokratiske forhold. Vi har som forventet fått det stikk motsatte. 

Vi må derfor begynne å forkaste de altfor mange typiske og feilaktige forestillingene, samt denne intetsigende gospelaktige ordbruken vedrørende «demokrati» som en slags magisk løsning på alle politiske uenigheter og samfunnsproblemer.

Vi bør deretter strebe etter å fullstendig omfavne rasjonaliteten og logikkens anvendelse i sted av den totalitære demokratiske demagogien og det korrupte, illusoriske meningsmangfoldet.