Drange Moens fåfengte forestillinger om USAs rettsystem og «20/20-visjon»

I sitt innlegg på Resett.no 2. februar forsøker Olav Drange Moen å fremme motgående og pragmatisk skepsis i front til det han så pyntelig kaller «høyresidens virkelighetsbrister». Deriblant vedrørende synspunktene om valgfusk i det amerikanske presidentvalget, og påstander om den behandlingen disse relaterte søksmålene har blitt møtt med i USAs rettsinstanser.

Drange Moen presser ut angående de meste, blant annet om den såkalte pedofili-, «blackmailing»- og trafficking-eliten i politikken, Qanon-propagandaen, diverse personlige laptoper på avveie, forsøk på sammenligninger mellom 2020-valget og demokratenes «russia collusion-delusion».

Til tross for alle disse heftige temaene er likevel kanskje hans mest utflytende omtale det som gjelder disse mange såkalte «rettssakene». Det ser ut som Drange Moen har latt seg overbevise av «faktasjekkerne» og andre glatte «gjerdesittere» om at valget generelt var av rettmessig karakter og uten nevneverdig juks å bry seg om.

Den populære forestillingen som foregis av disse mediekanalene er at amerikanske domstoler har vært alt fra innholdsrike, granskende, opplysende, legitime, inngående og ellers nokså fullstendige i sine utredninger. På bakgrunn av denne forestillingen fremkommer gjerne også den videre konklusjonen at det heller ikke fant sted noe omfattende valgjuks eller systematisk triksing med tallene, og at rettssystemets behandling er et overbevisende argument for denne konklusjonen.

Men disse forestillingene, og den kritikken som fremsettes av Drange Moen, vil jeg snarere påstå er et uheldig produkt av mange forskjellige påvirkninger og forvirringer hos dem selv, og ikke noe som består av spesielt brukbar substans. Det fremstår snarere på den måten at mye av det som hevdes fra den kanten springer ut av overforenklinger og rettslige villfarelser, særlig angående rettstaten USAs juridiske funksjoner, og utviklingen der forøvrig.

Drange Moen har mottatt en drøss av motkommentarer under sin bredtfavnende ytringsartikkel på Resett. De fleste utrykker seg meget uenig i hva han beskriver som virkelighetsbrister, ikke at det heller er noe bevis for at han tar feil, fordi han er i mindretall, selv om han kanskje er smått truende til å påstå annerledes så lenge det skjer i en annen kontekst.

Fremstilling av premissene

I det følgende skal jeg begrense kritikken til å fremstille det som tvert imot er virkelighetsbrister og flere lettvinte faktaforfektelser, primært de som hefter på Drange Moens side av argumentasjonen. Han klarer jo faktisk å oppstille en viss argumentasjon i form av noen mangelfulle premisser, men disse er sådan ikke særlig godt anlagt, og inneholder lite av det vi kan kalle for systemkritisk substans, ei heller noe begrunnet av rettsanalytiske holdepunkter.

Drange Moens generelle fortolkning av det rettslige spillet som har foregått i amerikanske rettssaler er nemlig altfor juridisk misforstått og forhastet skrudd sammen til at hans generelle fremføringer kan sies å være i spesielt god tro eller tjeneste. De er heller ikke direkte nyttige for både hans egen opplysning, eller for de av oss som er interessert i å ha en viss skepsis til overmaktene.

De mange prosedyriske problemene og rettsforholdene som generelt preger rettsprosessene rundt disse sakene angående valgfusk i rettsrepublikken USA, har alle på sine forskjellige og sammensatte måter, som vanlig, bidratt til å fremkalle den helt typiske og forutsigbare flommen av idioti og diverse høylytte konklusjoner. Både innenfor og utenfor den juridiske sytematikken.

Drange Moen later til å også posisjonere seg på den mer hypotetiske og insisterende begrunnelsen når han i sitt innlegg at fremhever at:

«Det hevdes at domstolene og ankedomstolene derfor har avvist søksmålene på formalia uten engang å se på dem. Men dette er rett og slett ikke sant.»

Drange Moen viser så til et utvalg av tolv (egentlig elleve) ulike former for rettsdokumenter og kjennelser fra ulike instanser i USAs rettssytem. Seks fra førsteinstanser, tre fra ankeretter, og to fra ulike delstatshøyesterettsutvalg. (Notat: Ett av Drange Moens vedlegg var duplikater.)

Ingen betviler at domstolene rundt om i USA ikke har «sett» på søksmålene, men spørsmålet er hvordan domstolene, i en rettstat som USA, har greid å forkaste sakene i den grad de har gjort, og det uten videre konskvenser. For å skjønne dette så må man i det minste lese hva som faktisk er fremholdt av domstolene, og deretter gjerne prøve å sette dette i sammenheng med rettssystemets fundamentale begrensninger i slike spørsmål.

Hva Drange Moen har gjort av slikt for å oppnå sin formening vet jeg ikke, men forhåpentligvis er det ikke bare noe han har hørt på NRK eller lest på andre statspropaganda-sider som Faktisk.no

En faktisk kritisk, men relativt rask gjennomgang (jeg har blant annet ikke sjekket ajourført domsregister) av disse refererte rettsdokumentene fra Drange Moen, viser nemlig alle, på delvis ulike måter, hvordan det amerikanske rettssytemet fungerer, og samtidig hvordan det i behandling av visse spørssmål ikke alltid og nødvendigvis fungerer like godt.

Rettsdisiplinenes tidige balansegang

For det første må man i sine intellektuelle vurderinger alltid være svært oppmerksom på selve anvendelsen av holdbar logikk og utøvelse av rasjonell stringens i praksis når det gjelder den juridiske disiplinen. Det eksisterer altså per system regler for lover, og lover for regler, som forsøker å være av en viss rasjonalitet. Og disse rammene (under common law) kan arte seg som ubestandig fra sak til sak. Den anvendelsen av referansematerialet som følger deretter kan, i visse saker, også sterkt bidra til mindre heldige konklusjoner og juridiske konsekvenser.

Foregående rettsavgjørelser er likevel ansett som en av de mest veiledende rettesnoren under common law-systematiken etter skriftlig lov, og den fortolkningen av rettskildefaktorer som veies tungt og trutt av domstolene i motstrids-tilfeller eller annen rettslig problematikk.

Ofte anvendes slikt sterkt analogisk, og med mindre fravikelighet og avgjørende presiserende fortolkningspotensial enn innenfor andre rettssystemer. Innenfor common-law benyttes slike avgjørelser selv i diametralt ulike saker, og på tvers av ulike rettsområder. Til og med på tvers av skriftlig rett får disse faktorene regelmessig og relativt betydelig innpass. Common law-systemet er sådan meget menneskelig forankret enn det vi har i Norge, sett både på det positive og det negative siden av rettspleien.

Utfylling av retten trengs heletiden av ulike grunner og det eksisterer sådan alltid en evigvarende, sterkt ignorert eller åpenbar akseptert feilslutningsfaktor og tolkingsrom for mindre heldige slutninger innenfor de fleste juridiske systemer. Alle rettsresultater kan dernest av aktørene, og for det større publikum, ende opp å forveksles med et ideal av korrekte og «gode» juridiske fremstillinger, ofte kun i kraft av egen konsekvens og konvensjon eller generelle kompromitteringer av annen rett.

Vanligvis muliggjøres slike systemkollektive rasjonaliseringer gjennom uniforme prioriteringer og kompetanseregler hvor rettsmekanismene for eksempel går foran logikk og annen fornuft, da all juss i essens er politikk, og politikk i beste fall er befestet på et minimum av logikk, stedvis fornuft. Det resterende er som hovedregel retorikk og føleri som feter seg godt opp på alt som er tilgjengelig av annen positivistisk pseudoargumentasjon og ting av annen ignoranse i samfunnet.

En av mest fundamentale logiske feilslutningene, «argumentum ad logicam», er i denne kontekst alt av slik «annen» tilgjengelig appell til at det rådende (rettssytemet) er å anse som et tilnærmet optimalt. Presumsjonen som følger er gjerne den at rettsgestalten, i alle sannsynlige tilfeller, er tilstrekkelig nok til å fange opp egne svakheter med det som eksisterer av kjente forbehold.

Men selv om dette er banalt, er dette en åpenbar og meget betydningsfull feilslutning i sitt grunnleggende omfang. Det kan i kraft av uteblivende og enkel fornuft og andre rettskildefaktorer, foruten de positive, sies å eksistere en «sterkere» rett (for eksempel betrakninger innenfor «naturretten»). Disse beholdningene og formene for rettslige paralleller inneholder også mye stedvis utappet potensial for en mer anselig praksis, som både er mer granskende, systemkritisk og til og med mer rettferdig enn hva det rådende kan garantere.

Dette potensiale kan innfortolkes og således realiseres blant de eksisterende representasjonene for systematiseringen av fornuft, og kan i videre syntese ivareta retten bedre enn det foregående systemet kan i kraft av sine rettssikkerhetsmekanismer og konsitusjonelle konstruksjoner. Dette er rettsutviklingen i et nøtteskall.

Analogien i en metafysisk kontekst er at det fullstendige og perfekte, evigvarende system, ikke er teoretisk mulig uten en gjennomgående og uavhengig og komplementær kraft. Systemet er altså enten dødt, eller i konstant påvirking og utvkling.

Sådan er alle rettssystem også, i en lignende teoretisk forstand, alltid avhengig av en stor virkningsgrad av gjennomført fornuftig faktor utenifra sin egen systematikk, men at å overlate dette til dommere på den måten det er lagt til opp under common-law, har naturligvis også en utpreget tendens til å operere irrasjonelt og bedra seg selv i flere sammenslutninger.

Det å for eksempel anta at en fremsatt påstand er falsk og ikke-gyldig som «sannhet» og rettferd fordi den materielt ikke oppfyller et begrenset, eller ufullstendig systems mange varierende, og ofte helt vilkårlige, ikke-proposjonale (common-law presedenser) systemstandarder, er en meget typisk feilslutning som preger all rettsfilosofi og andre ideolgiske konstruksjoner. Et system som for lenge står stille uten å utvikle seg vil etterhvert således avvikle seg selv gjennom egne fallitter.

I kontekst av stedvis mangel på fornuft i form av sine mindre modererte rettsprinsipper. og en generell utviklingsfaktor basert på mye menneskelig vilkårlighet som skal fortolke individuelle hensyn, er amerikansk rettgestalt et system som ofte kontradikterer seg selv. Systemet er således i stedvise sammenhenger og strukturer knallhardt og kompromissløs mot sine rettssubjekt, noen ganger helt ubønnhørlig sammenlignet med den norske.    

Små detaljer, store forskjeller

For det andre er det tjenelig å erkjenne at amerikansk rettstradisjon, konstitusjon og foreliggende rettspraksis ikke er nevneverdig sammenlignbart med den tilsvarende nordiske beholdningen og den germanske. Å påstå at norsk rett og konstitusjon er av samme ånd og prinsipp som den amerikanske, er også en alt for typisk overforenkling som vanligvis lar seg betone av mye uvitenhet og historisk idyll. Man kan altså ikke bruke simple parallellføringer fra norsk rett over til amerikansk rett og dernest nærmest forvente at rettslæren og metodologien er tilstrekkelig kongruente til å drive forventningsfull rettshandel. Samtidig er det heller ikke spesielt fornuftig å foreta juridiske fortolkninger på tvers av systemene.     

Bare ved å lese rettsdokumentene fra førsteinstansene som refereres av Drange Moen selv, ser man umiddelbart at disse sakene er stort sett meget begrenset i sine anførsler. Påstandene som fremmes er av sivil-deklaratorisk natur, det vil si lov som er gjenstand for fortolkning og utfylling. Det er altså ikke snakk om straffesaker, men ofte typiske begjæringer om for eksempel tilsvarende til såkalte midlertidige forføyninger her hjemme. Det kan også være andre rettsforhold som er gjenstand for grader av fravikelighet på basis av de rimelighetshensyn og rettslige prosesser som leder an til en større sammenheng.

Dette kan typisk være spørsmål om å utsette frister og fastsette nye i påvente av annen utredning, tillatelse til ransakelse, tekniske undersøkelser, innhenting av video osv. At noen slike saker («injuctions») blir avvist, er helt vanlig, og ikke å regne som et «tap» i sammenheng av et større rettslig spørsmål.

Det blir da fordummende å vise til at Trump har «tapt en rettsak» fordi han eksempelvis ikke fikk tilgang på et poststempelmaskin eller hard-disk som følge av ting som ikke har noe med saken om valgfusk å gjøre, jo, det blir uansett kontekst en mindre korrekt femstilling av virkelighetene enn mye annet man kan finne på å hevde seg.

En eksemplarisk «rett» sak?

I ett av disse rettsdokumentene prosederer Trumps advokater mot «Wisconsins election comission» og begjærer domstolene om rettslig avhjelp ved å anmode det de formener som ugyldige poststemmer som bør trekkes fra den totale stemmegivningen, eller å alternativt erkære valget for «null and void», og legge an til et mulig omvalg.

Disse rettsmidlene søkes hørt på bakrunn av hva Trump-kampansjen mente var lovmessige ugyldigheter da kompetanseregler angående delstatens egne lovgivningsstandarder ble brutt og som fulgte til at den lokale «WEC» fikk fritt legge til rette for et valg som ikke fulgte delstatsens egen foreskrevne valglov og noe som gjorde at poststemmer skulle kunne godtas i stort omfang, men uten de sikrings-kritieriene og andre tekniske bestemmelser som i henhold til loven skal følge med den type stemmegivning. Disse lovstridige unntakstilstandene ble anført som legitime, utelukkende pga. forhold relatert til den meget farlige «pandemien».

Uten å bli helt unødvendig teknisk, så holder det egentlig i den kontekst å framheve at dommer Brett H. Ludwig, i saken han først omtaler som helt «ekstraordinær», forkaster forsvarets mange rettstekniske formildninger og anmodninger. Disse går på ulike prosessuellt relaterte grunnlovsbestemmelser (ellevte grunnlovstillegg via implementering) som ble forsøkt å forfekte at Trump ikke hadde søksmålskompetanse (partstilknytning), og subsidiært at Trump uansett ikke oppfyller et prejudikatbetinget krav som sannsynliggjør at han er «juridisk berørt» selv om valgfusk faktisk har forekommet.

Deretter begynner konstruksjonen av det som er ment å ligne på et juridisk argument, primært basert på fortolkninger anført av annen, men mindre samsvarende rettspraksis og således av ganske sammensatt oppbygging. Denne rettskildebruken er selvsagt helt utpreget under common law-systemet, og dommerne har generelt mer fortolkningsmakt og juridisk frihet samt litteratur til å navigere etter enn hva norske dommere gjerne har i sine tilsvarende saker.

Dommer Ludwig opererer, sammenlignet med med norske dommere, på en utpreget fragmentarisk og selektiv «common law-basis», hvilket har sine begrensninger.

Dommeren foretar i korthet en rekke helt banale, men nødvendige ordfortolkninger hvor han etterhvert kommer til den konklusjonen at «the manner in which the electors are chosen», og at denne tolkningen i følge hans synsmåter, samsvarer med det øvrige forhold som finnes i faktum, og som ble fysisk organisert av «WEC».

Det rettslige premisset sådan fremsatt av dommer er her at: Så lenge det holdes (parafraseringer) et «valg» hvor «flertallet kan sies å ha avgitt sin stemme» i delstaten Wisconsin–uansett hvor mye som eksisterer av provisoriske særordninger med blant annet «absentee ballots», eller annet som kan sies å stride mot ånd og bokstav i delstatslov, så er domstolen ganske fornøyd med det. Således er loven fulgt i den videre konsekvens av kjennelsens nye fortolkninger, og da er heller ingen av disse påståtte uregelmessighetene å anse som fusk, uansett bevis som eventuelle som fremlegges domstolen.

Det man så kan kalle for «fusk», eller i det heletatt den teoretiske muligheten for valgfusk som Trump-kampanjen anfører, eksempelvist med kynisk misbruk av ugyldige poststemmer uten vedlagt søknad, er sådan per dommer Ludwigs rettslige dekret å anse som en juridisk-teknisk umulighet.

Dette premisset og konklusjonen som her utledes av domstolen, er den juridiske ekvivalenten av en meget trengt person som frenetisk karrer til seg små papirbiter av ymse slag som skal fungerer som provisorisk toalettpapir i en nødsituasjon. Et aldri så lite tørt stykke juridisk magi. 

Dommer Ludwig bemerker til slutt at selv om Trump på et eller annet vis hadde fått medhold i sin anførsel om at poststemmene var «ulovlige» jamfør delstatslovgivningen, så er det fremdeles de folkevalgte representantene som i henhold til den amerikanske grunnloven uansett velger sine valgmenn på bakgrunn av hva de anser som å være en korrekt representasjon av «folkets vilje». Dette er jo ikke feil, og noe som Trump-kampanjen selv motiverte sterkt for da de mener at valgfusket har vært enormt og at folkets representanter ikke er bundet av selve stemmegivningen og resultatet. Dette juridiske faktumet stadfestes en rekke ganger i dommer Ludwigs gjennomgang.

Det til tross, så blir det på flere måter formodentlige å rettslig konkludere, ut i fra denne kjennelsens fortolkninger og presedens, at delstaten Wisconsin stort sett kan gjøre det den vil, nærmest litt sånn uansett sett i lys av den føderale konstitusjonen.

Domstolen legger sådan opp til at bevisstandardene som skal gjelde å kunne konkludere med omfattende juks i delstaten må inneha bevisermengder og forsett av en natur som må fremstå med nærmest «astronomisk» mektighet for å bli sett, anerkjent og hørt av domstolene.

Og slike bevis som denne kjennelsen bedyrer kan trolig kun oppnås gjennom en gigantisk teoretisk, og kumulativ kriminell straffeforfølgelse in personam, av hvert rettsindivid som begår valgfusk, for eksempel ved å påfallende forfalske stemmesedler på høylys dag, for å deretter helst innrømme forholdet og helst angi de som har bistått eller vært med på ulovlighetene før det skal få videre konsekvenser med tanke på valget sett under ett.

Å sikte tjue tusen borgere for å trekke i fra like mange ugyldige stemmer synes ut ifra konklusjonens premisser å være det eneste gjenværende rettslige fremgangsmåten mot omfattende valgfusk i fremtidige valg.

Men det å ta sikte på en slik storstillt potensiell insitusjonell og organisert korrupt virksomhet på toppen av pyramiden, de som er ansvarlige for valget, og holde dem mer ansvarlig istedenfor å såkalt pulverisere ansvaret ned på et kriminelt straffenivå, det fremstår herved og deretter som en rettslig in rem de facto uangripelighet hva gjelder domstolskontroll av delstatens valgmyndigheter.

Foruten resonnementene som er oppstilt, og oppbyggingen av det juridiske argumentet som lest, så er denne dommen først og fremst «dårlig» i den forstand at dens presedenser, tilsynelatende og naivt, legger opp til en økt dispensering og fravikelighet fra egen delstatslov generelt. Men først og fremst hva gjelder lov og bestemmelser som omfatter organisering, gjennomføring og kontroll av fremtidige valg i Wisconsin.

Show trials og meningsteater

Dette enkle eksempelet fra førsteinstansen i Wiscounsin er sigende for hvordan den brutale beleiligheten og dommerstandens forutintatte begrensninger, strukturelle vegringer og mangelfulle vilje til å foreta visse systemkritiske og proposjonale prøvinger, resulteter i mer eller mindre intetsigende og kriselignende rettstilstander som må styltes opp på pinlig svakt vis.

Det gjensværende resultatet fremstår som kvalitativt dårlige rettsavgjørelser som også får umiddelbare føringer for andre domstoler som evt. samtidsbehandler relaterte og lignende saker. Noe av tanken bak denne tilnærmingen er at like rettsavgjørelser skal avle samme resultat og på den måten gjøre retten forutsigbar og klar, men det er ikke alltid like bra å konkludere på denne basis. Særlig ikke i slike mer spesielle og saker relatert til demokratiet, og det på bakgrunn av mer generell rett. Men det er mye minste motstands veis-tankegang som gjelder for disse domstolene og mange middelmådige dommerne som føler på presset i et sterkt overpolitisert og polarisert USA.

Disse pseudo-rasjonalitetene ender ikke bare opp som presedens for andre domstoler, men virker også som mindre forstyrrende forvirringer hos mange lettvinte journalister og forståsegpåere som fortolker virkelighetene på bakgrunn av slike intellektuelle havari.

I besittelse av dette marginale rasjonalet fra tvetydige rettsdokumenter, fra et system de ikke kjenner eller forstår mye av, så påløper det seg for slike som Drange Moen gjerne deretter diverse konvensjonelle kortslutninger og feilfortolkninger som de på eget sett og vis klarer å veksle om, i beste fall, til vikarierende argumenter for sine helt generelle påstander og bidige sjablonger. Dette  presterer de så å presentere som generelle realitetsorienteringer som for mange fortolkes som informasjon og formeninger av forbeholdsrik «fornuft».

Dette ender så opp i typiske almenne trivialiteter og fordummende forsøk på spissformuleringer som at «alle dommerne kan ikke være korrupte» og «ingen bevis på juks er funnet», selv om potensialet i virkeligheten for opportunistisk stemmejuks er vesentlig forfremmet. Og til tross for at dette er en inntatt realitet som mye av den rettslige argumentasjonen underbygges konkret av domstolen selv, men som den likevel «regelrett forkastes og ikke behandler på bakgrunn av andre «rettshensyn», (les: politikk).

Når virkelighetspotensialet for skjellig mistanke og grunnlag  for systematisk stemmejuks i praksis øker mtp. ustrakt bruk av poststemmer. Så burde man kunne forvente at domstolenes tilnærming og fortolkning av saken generelt, og deres følgelige anvendte rettsstandarder for terskler vedrørende bevis og sakens indikasjoner ellers, proposjoneres rettsdynamisk etter forholdene som konstituerer faktum. Men som billig substitutt for slike fornuftige grep, serverer domstolene heller det de kan gjemme seg bak av analogi og vilkårlige henvisninger til andre saksforhold, fra andre typer rettsaker og grandios formaning av juridiske prinsipper.

Dette kan betraktes som en rettslig mekanisme og «branntrapp» som domstolene dessverre flittig benytter seg av for å komme seg unna ubehagelige saker under common law, og det er således en åpenbar svakhet, men det trenger likevel ikke å ikke ha noe med «korrupsjon» eller systemet å gjøre da domstolener i teorien «står fritt» til å også anlegge saken annerledes, og noen gjør jo dette, men til liten nytte da disse dommerne ofte er i klart mindretall.

En bedre og mer edruelig konklusjon enn at domstolene er korrupte, er den at at domstolene per nå henger etter i en «rettseksistensiell» krise betinget av så mangt. Denne krisen består i at amerikanerne ikke er i særlig stand til å betjene seg selv ut av en rettsproblematikk som the «Founding fathers, til tross for deres store fornuft, strengt tatt ikke kunne forutse eller predikere hvordan den teknologiske utviklingen nå betinger omfanget av.

Den typen for underutviklet rettslig argumentasjon man kan observere i disse, og mange andre amerikanske rettssaker, utgjør nemlig en type generell juridisk dereliksjon som ofte blir den dvaske realiteten i mange omfattende rettsspørsmål. I denne saken i Wisconsin, feilanvendes også mange fundamentale rettsprinsipper som blant annet omfatter uskyldspresumsjon og utredelse av god tro.

Disse prinsippene får, i slike saker som overfor, knirkefritt og overtydig innpass i det rettslige rasjonalet når det eventuelt overføres fra individet over til en juridisk person i form av statlige organer, for å deretter «misproposjonaliseres» med en viss balanse av andre kostitusjonelle vilkårligheter.

En annen konsekvens er at kritiske aspekter som tjener som fortanke for rettstøvelsen og den juridiske selv-inspeksjonen i den amerikanske konsitusjonen, blir mer og mer satt til side i takt med byråkratiets ekspansjon. I tillegg kommer andre føringer som legges dertil, gjerne det som er sterkt initiert av den dype «sump-staten». Resultatet av alt dette er at staten blir sterkere og individmaktens prinsipper glatt ofres der det tjener sentralmakten levekår.

Alt dette er tydelige tegn på en «anti-amerikansk» rettsutvikling, hvor systemet kommer til kort, og dommere som denne Ludwig må trolig utvikle alvorlige strekkmerkeskader og kronisk sinkmangel som følge av sin febrilske juridiske akrobatikk som muliggjør å forfekte slike pinglete og sprikende slutninger og begrunnelser. Dommerne bruker heller mesteparten av tiden til å skjønnmale seg selv og domstolens betraktinger med prektige sentiment som at de «ikke vil mot demokratiet» og «folkets vilje». Dette i meget slående språklig likhet med blant annet dommerkollegialet som overværte lignende søksmål anført Sidney Powell samtidig i Georgia. 

Denne snevre versjonen av juridisk fornuft, den som her skinnhellig forherliger demokratiets ærbarhet og ukrenkelighet, er samtidig en platthet av meget irrasjonell karakter da demokrati som samfunnsinstitusjon allerede er såpass påvirket av flere typer for ulike systemkorrumperinger. I tillegg til sine andre determineringer, er demokratiet også særdeles utsatt for slikt kvantitativ juks som jo poststemmer uten spesielle krav til personlig verifikasjon objektivt innebærer. 

Det å prinsippielt, som dommer, å forsvare et høyst statistisk suspekt valgresultat à la 2020 med dictum om «folkets vilje», samtidig som man konfronteres med massive påstander vedrørende omfattende stemmesvindel og gjennomgående mangel på kontroll fra domstolene i sine «aktive fravær», ja slikt fremstår for de med litt vett som lite sindig og monoton rettsetisk propaganda.

Lys mot idiotiet

Å konkludere med at Trump tapte saken, og at hans rettslige anførsler i denne saken er blitt «hørt», er på samme måte langt fra noen som helst fornuftig eller systemkritisk fortolkning. Men heldigvis er det unntak fra tåpelighetene å finne. Det gikk et annet sammenlignbart søksmål i Wisconsin parallelt med det ovennevnte. Dette søksmålet gikk direkte til delstatshøyestretten, hvor to av dommerstanden tok dissens. En av dommerne er inne på spørsmål som ganske ukomplisert tilbyr mye mer fornuftig substans og holdbare premisser som videre leder til et mye sterkere juridisk resonnement og resultat.

Men det rene dommerflertallet seiret likevel med en sammenlignet svak digresjon og forfektelse av «demokratiske verdier». Både i rettssytemet og demokratiet så «vinner» alltid flertallet, og det meget ofte uavhengig av saklighet eller annet av kategorisk gyldighet.

Det formodes derfor at Drange Moens og hans formeningsfeller, tydeligvis ikke evner å anskeliggjøre at rettssytemet i USA, i svært mange tilfeller, områder og instanser, er mer «firkantet» enn hva de selv tillater seg selv å tro eller er i stand til å faktuelt fatte.

Det er en helt legitimt tankeeksperiment å forestille ethvert system, spesielt de juridiske systemene, med et sterkt tilhørende av ulike kritikkverdige svakheter som potensielt innehar store blindsoner for rettsfunksjonell introspeksjon i viktige spørsmål som omhandler de facto praksis.

Et annet eksempel på denne firkantete fornuften finner vi også i listen av Drange Moens oppramsing av rettsdokumenter og i en sak som gjelder en føderal ankebehandling av et søksmål mot staten Georgia.

I denne saken er Lucian. Lin Woods rettspleie utelukkende realitetsbehandlet på et slikt begrensende «formalia»; nemlig det at heller ikke Wood har partsdyktighet, eller videre søksmålskompetanse fordi han ikke kan redegjøre for at han er omfattet av et rettslig tap, jamfør samme standard innenfor økonomiske forhold og erstatningsretten. Retten finner heller ikke noen krenkelse av hans konstitusjonelle rettigheter, eller av andre avledede rettsgoder.

Kjennelsen innleder med å delegitimere sitt eget mandat og følgelig godskrive domstolens kvalitative mangel på noen utredelse av sakens øvrige innhold den er forelagt. Dette skjer på bakgrunn av det ellevte grunnlovstillegget; det at føderale domstoler må, i de tilfeller hvor mulig med prøving, i alle fall tre meget varsomt for å overprøve delstaters lovgivning. Retten hevder raskt at noe sånt ikke er mulig. Det ankedomstolen så gjør er å gå gjennom punktene og utheve deler av faktum, og spekulere litt i noen av spørsmålenes juridiske implikasjoner.

Resten av ankebehandlingens beskrivelser er uvesentlig da den uansett forkaster samtlige av Woods anførsler på flere enn en basis, inkludert på aspekter som «laches» (forspillelse av frister via passivitet) under «equity-retten», altså, juridiske ‘rimelighetshensyn’ implementert som saksførsel- og rettsregler i den alminnelige rettbehandlingen.

Uthevet fra rettsdokumentet kan vi dessuten lese hvordan retten begrunner sin motvilje:

«This appeal turns on one of the most fundamental principles of the federal courts: our limited jurisdiction. Federal courts are not “constituted as free-wheeling enforcers of the Constitution and laws.  (…)….because we lack the power to entertain this appeal, we will not address the other issues the parties raise.»

Det er jo greit, men hvis dette, og mer, i følge Drange Moen og flere, skal sies å kunne funksjonere som sammfunnsmessig evidens og historisk empiri for at valgfusk sannsynligvis ikke fant sted i 2020, eller generelt argumentere i favør at domstolene har «behandlet» og prøvet sakene i sin helhet på en akseptabel måte, ja da er det definitivt en betydelig brist et eller annet sted i deres analyse.

Hvis ikke er slik at Drange Moen mener det slik, hvorfor i det heletatt vise til slike saker som relevant til hans formeninger og anti-konspirasjonteoretiske snakk? Kan det ha noe med å gjøre at Drange Moen selv hverken har lest eller forstått hva det er han viser til, men gambler på at andre er like tafatte som ham selv? Slik jeg ser det kan man stille det spørsmålet her.

Med det sagt, så skal jeg ta Drange Moen litt i forsvar, da det er en realitet at de varierende og ulike synsmåtene samt politiske prioriteringer er det som gjerne determinerer hvordan folk velger å forholde seg til hva domstolene og retten sier angående hva lov eller såkalt rettferdighet er.

Bokstaver, setninger og lover er tydbare, og det er fullt mulig å vedta en «dårlig» lov, men som kan anvendes av domstolene slik at effekten av den type inkonsekvent og dårlig lovgivning reduseres. Dette er noe av argumentasjonen bak konstruksjoner som dommerstander, folkejury og flere ankeinstanser istedenfor diktatoriske tribunal med korrupte dommere..

På den andre siden er det også meget mulig og dessverre mer utbredt det å anvende gode lover på en «dårlig» måte. Ulike rettsystemer takler slik rettsproblematikk ganske ulikt, og vi har altså sett litt av hvordan slikt kan spille seg ut på bakgrunn av disse sakene.

Anklager som «bevis»

Men la oss se litt på en sak fra et høyere nivå, fra første- til siste ankeintans, en sak hvor jo «bevis» faktisk, og til en viss grad ble tatt til følge for vurderingen, og således kan sies å ha blitt rettslig vurdert av domstolene. Rettsaken i seg selv har riktignok, i likhet med stemmegivningen, også skjedd også via posten, og hovedsakelig har det prosedyriske blitt holdt i form av skriftlig utveksling- altså, ikke på basis av en realitetsbehandling i en fysisk rettsal. Det er ingen stor overraskelse at dette skjer i selveste «gangsterstaten» Nevada, som forøvrig i skrivende stund topper rangeringen over delstater i USA med størst andel hjemløse.

Bakgrunnen for denne ankebehandlingen, som også gikk mye per post i Nevada, demonstrerer en annen skyggeside når det kommer til rettspleien i USA, og noe som ellers er svært gjennomgående når det gjelder domstolers vurdering av det som forstås som bevis, nemlig valget av såkalt bevisstandard.

I slike sivile saker og saker av forvaltningsnatur, er det såkalt «preponderance of the evidence» som legges til grunn som slik standard. Det er ikke veldig nødvendig å gå nærmere inn og forklare, eller sammenligne denne standarden med andre bortsett fra at grensedragningen mellom det man omtaler som «rimelig tvil» i dette tilfeller begynner å vippe på midten av femti prosent. Innenfor denne fortolkningsmåten kan det oppstå tilfeller hvor også bevisbyrden også snus på hodet alt ettersom, men dette påligger domstolene å anrette utifra sakens karakter eller utvikling av den.   

I førsteinstansen av denne saken, ledet av Dommer Russel, ble det fremlagt beviser, noen som gikk på vitneuttalelser, men flere av disse forfektes som ugyldige vitneforklaringer og dermed ikke tilatelig for vurdering. Videre så forkastes også vitner (Baselice, Kamzol og andre) på blant annet den spissfindige teknikaliteten at dommeren ikke «liker deres metodologi», mangel på faglig bakgrunn og mangel på  hva retten refererer til som kvalitetskontroll av data vitnene presenterer.

Mr. Gessler, et annet vitne, blir så forkastet på samme grunnlag. Det fordi at han selv ikke har utført noen «uavhengig» etterforskning av bevisene. «Etterforskningsarbeidet» er her altså noe som påligger individene og vitnene, noe som i denne rettslige konteksten både høres rart og samtidig også rettslig konvensjonelt og greit ut, men som på andre måter, når det gjelder en slik sakstype, noe som virker ganske urimelig.

Når kritieriene for etter- og kvalitetssikring av bevisene subjektivt stadfestes av retten, foruten det selvsagte, hva er så domstolens hensikt med å legge slike ekstra bevispremisser til grunn? For å kanskje enklere forkaste dem? Det fremstår som noe prekært og tåpelig.

Det man i effekt ender opp med er å redusere kravne, både til kvalitetskriterier og den følgelige bevisgraden som retten opererer på. Dette, i tillegg til flere andre fortolkningsfaktorer, vil også følgelig reduseres for begge parter fordi retten skal likebehandle partene rimelig og konsekvent.

Dette henspiller seg særlig mtp. med det av annen rettslig grunnprinsippiell forrang som tvinger seg frem når domstolen foretar en slik rettslige reduksjon av premissene, nemlig at andre rettsprinsipper, eksempelvis usyldspresumsjonens mange føringer, får et større innpass og ytterligere utjevner muligheten for hensiktsmessig tilpassninger. Dette resulterer i at man automatisk nedregulerer graden av motbevis som trengs for å tale på vegne av forsvaret.

Selv om dette ikke er en straffesak, så er det som regel enklere å forsvare seg i rettergang enn hva det er å føre bevis, spesielt i saker som dette. Det kan være vanskelig å feste noe forståelse til hva som menes med slike rettstekniske tilpassninger og prinsippielle begrensinger når det kommer til bevis. Derfor er en eksemplifisering vedrørende dette, selv om den er uhyrlig banal,  kanskje noe som hjelper litt på:

La oss konstruere et smått illustrerende faktum, hvor tusen personer går inn i samme storbutikk, og hver av dem så stjeler èn drue. Disse tusen ulovlige handlingene, med tanke på faktorer som blant annet bevisforspillelse, stadfestelser, observasjoner, vitner og alt annet juridisk som har med å konstatere omfanget av ulovligheten å gjøre, (jamfør det å «stjele» tusenvis av stemmer), er mye vanskeligere å rettsteknisk- og teoretisk disponere og dermed føre «bevis» for enn hva det er om bare èn person stjeler flere kasser som inneholder tusen druer (sammenlignet med det å bære inn kasser med stemmer inn i et stemmelokale kl 03.00 på natten). 

Her er det altså snakk om lovbruddets natur, utførelse, og stadfestelsen av at det sannsynligvis kan bevises rettslig på bakgrunn av hvilke juridiske hensyn og metoder som ellers anvendes som er de mest ideelle for å konkludere over en viss terskel av forhold relevant til skjellig grunn og gjerningspersonenes tilknytning til enkeltbevis.

Enkeltpersonen i eksemplifiseringen som stjeler tusen druer, eller person(er) i sitt virke som valgarbeider(e), og under visse sannsynliggjorte forhold hvor man overværer en situasjon hvor potensielt tusenvis av stemmer har blitt eller kan la seg forfalske. Disse rettsubjektene har i så måte mer «skitne hender» enn hva som eksisterer av andre forbehold og flyktigheter som de ellers kan påberope seg av rettslige forsvar.

«Clean hands doctrine» er en forøvrig en reell resstandard i amerikansk rettergang, og dens prinsipper er anvendelig i slike tilfeller som her. De rettsubjekt som faller under en slik rettslig prøving bør derfor av en fornuftig dommer bevisbelastes ytterligere enn det å simpelthen motgå anklager med generelle teoriseringer og lene seg på uskyldpresumsjoner, noe som denne prøvingen i enfoldighet ganske utelukkende baserer sine mye av sine vurderinger på.

Den relevante kontekst-overføringen blir at i slike tilfeller, som omhandler påstander om systematisk valgfusk, så formodes det at institusjoner og personer som er ansvarlig for å ha overværet, lagt til rette, og som uansett satt til å ivareta valgsikkerheten, av almenne hensyn bør ses mer kritisk på av retten. Disse bør med andre ord måtte stå for det største rettslige ansvaret og føgelige bevisbyrden for å godtgjøre for at èn eller eventuelt også flere «druer» ikke har blitt stjålet, eller stemmer systematisk forfalsket når først slike anklager om fusk fremmes og sannsynliggjøres på bakgrunn av ulike metoder.

Av rent allmenne henshyn bør dette også gjelde, til og med om en anklage fremsettes på basis av kun matematiske uregelmessigheter eller annen avledet teori, da slike teoriers validitet burde kunne la seg teste på flere måter og av uavhengige kyndige.

En slik juridisk anvendelse bevisbyrden jeg her argumenterer for, er både rettssikkerhetsmessig rimelig, juridisk holdbar i følge amerikansk rett, og praktisk gjennomførbar med tanke på mange forhold som notorisering av stemmesedler og annen kontroll på bakgrunn av stemmeregistrering.

Men i denne rettsbehandlingen ser dommeren fullstendig bort fra slike hensyn og korrekt påleggelse av ansvar, og derfor blir det heller ikke noen følgelig tilpasset og godt anvendt bevisvurdering eller riktig dimensjonert sakførsel.  Dermed så får også pipen raskt en annen lyd når forsvarets bevis skal vurderes av dommer Russel. Dette blant annet fordi at rettstandardene angående sannsynlighetsovervekt således er blitt beleilig forflyttet enda lenger i favør av forsvaret enn hva som er hensiktmessig for sakens utredningsevne.

Forsvarets beviser er av samme karakter som saksøker, og etterhvert også av samme analytiske tyngde da de i utpreget grad opererer på teori. Såkalte vitenskaplige undersøkelser, og spesielt rene teoriseringer uten evidens er forøvrig ikke å anse som tunge bevis i amerikanske rettsaker.

Men angående forsvarets teoriseringene konkluderer så domstolen med at disse vitnenforklaringene er å anse som «gode» bevis med stor B, og ikke «hearsay», som Russel betegnet saksøkernes vitneforklaringer som, hovedsakelig fordi at forsvarets forklaringer har det blankt «formelle» i orden.

Eksempelvis så er personen som er ansvarlig for stemmemaskinene i følge dommerens vurderinger etterrettelig fordi: «Because of Mr. Ellington’s experience, lack of bias, and first-hand knowledge of the subjects he testified to.»

Eller personen som var ansvarlig for stemmeregistrering og oppfølging av rutiner er sådan også å anse som et «godt» vitne fordi: «This testimony is credible because of Mr. Gloria’s experience, lack of bias, and first-hand knowledge of the subjects he testified to.»  

Og på denne måten pseudo-argumenteres det gjennomgående i rettsavgjørelsen til fordel for at forsvarets bevisførsel «indikerer» for at det ikke har foregått noen fusk, og at anklagernes innsigelser, satt opp imot disse teoretiske begrensede forsvarstalene, er å anse som ikke tilatelige eller for «dårlige» til å bety noe som helst.

Foruten de mange rettstekniske svakhetene og bevisvurderingen, så er det også ved en umiddelbar lesning også problemer med det generelle resonemenntet angående denne arugmentasjonens åpenbart vilkårlige vesen.

Det første er jo ordlydens orienteringer og verbale vektleggelser som benyttes for oss i publikum. Rettsreferater er riktignok ikke fullstendig representative for hva som foregår i rettsal til vanlig, og man må gjerne være tilstede, men her er det altså, igjen, snakk om en rettsak og vitneforklaring som primært har gått indirekte og via brevutveklsing.

Med hensyn til ordlyd, så er det meget forbigående å vekte et vitnemål for kategorisk kredibelt eller avgjørende for sakens utredelse på den svake formodningen av inhabilitet alene. I rettstekniske kasus og i saker som dette, er betrakninger om habilitet beste fall av de mer sekundære kritierier, ikke noe som bør veies tyngst og settest fremst i rettens vurderinger.

Den andre argumentatoriske blemmen man observere er at en del av forsvarets vitner faktisk er personer som har direkte tilknytning til det samme valgapparatet som er under granskning. Disse individene kan være å betrakte som potensielle tjensteforsømmende personer, eller til og med å fortolkes som mulige mistenkte, og eventuelt medskyldige i å ha fasilitert eller direkte bidratt til at gjennomføringen av omfattende valgfusk i det heletatt var mulig.

Men istedenfor blir flere av disse vitnene tilordnet mer godtro og faglig kredibilitet av domstolen fordi de er en del av systemet og i samme slengen kalt for habil. Men hadde bevisbyrden blitt anlagt slikt det er argumentert for ovenfor, så hadde ikke en slik opp-ned tilnærming til vitneforklaringene på forsvarets side vært mulig. Det meste av saksbehandlingen i Nevada som foretas av både første- og høyesterettsinstans, fremstår sådan som meget forhastet og delvis reglementert absurd.

At også en slik gjennomgang som denne rettssaken skal forstås som en fornuftig og rimelig behandling av denne typer saker vedrørende demokratiske institusjoners pålitelighet og gjennomføring, er åpenbart mer enn kunnskapsløst og alt for naivt.

Inkompetanse eller korrupsjon?

Når den rettslige argumentasjonen først er som den er, skal jeg tillate meg selv å spekulere litt i premiss og faktum selv, for eksempel ved å sette flere spørsmålstegn angående dommer Russels’ og hans dommerkollegials intellektuelle kyndighet til å faktisk vurdere tekniske bevis og fortolke vitneforklaringer som dette, særlig via post og video og uten noen profesjonell kryss-utspørring.

Mer avansert metodologi av eksempelvis statistikk, matematikk, datateknikk, kommunikasjonssytemer og maskinell ingeniørkunst er ikke fagdisipliner de aller fleste dommmerfullmektige alene, på en fullstendig basis, er i stand til å forstå fullt ut og sådan heller ikke noe de nødvendigvis er kompetente til å stille kritiske spørsmål til.

I Texas’ søksmål, som aldri ble hørt, var et av stjernevitnene en fagkyndig mann, Charles J. Chichetti, hvis relevans til vitneforklaringer fremstår som mer enn tilsynelatende kompetent, og en av mange vitner som fagutdanningsmessig hadde det formelle helt på stell. Hans enkle men statistisk meget overbevisende analyse og følgelig vitnemål (Texas-v-States s.20-29) anbefales lest av de som ønsker å påstå at valget sannsynligvis var legitimt.  

Dommer Russel kaster på sin side isteden ut mange av disse vitneforklaringen av rettsvurderingen sin fordi noe av det intervjumessige og det tekniske formatet på blant annet videoopptakene ikke tilfredstiller Nevadas standarder for slike vitnemålsforklaringer. 

Javel, men ikke nok med det. Dommer Russel var så sterkt overbevist at han samtidig la ned et rettslig forbud for Trump-kampanjen å i det heletatt revidere søksmålet sitt, og blokkerte muligheten for stevne på nytt i samme instans med saksutbedringer og med ytterligere bevis. Dette er smått forundrlig, særlig når mye av den resterende argumentasjonen produsert av dommer Russel konstant går på hvor ufullstendig utfyllingen av visse dokumenter er, og hvor ukorrekt anrettet de andre bevisene på saksøkers side fremstår for ham selv.

Om noen begår en teknisk komplisert og organisert svindel ved hjelp av tellemaskiner tilkoblet inernett og inngående tallmanipulasjon, så sier det seg selv at slikt ikke lar seg enkelt bevise, og i alle fall blir det nokså urimelig å pålegge den «skadelidende» byrden for å kvalitetssikre slike bevis på bakgrunn av hva domstolens daterte og rigide bevisstandarder. Slike standarder er trolig heller ikke i nærheten av å holde mål med den teknologiske utviklingen som muliggjør slik stortstilt teknisk manipulasjon, sofisitikert omgåelse og koordinert valgsvindel.

Dette er i essens hva Trumps representanter og advokater reagerer på etter tapet i ankeretten som pålegger saksøkerne en enda høyere bevisbyrde, denne gangen bevisbyrde som demonstrerer for at for at underretten har bygd på feil rettsanvendelse, feil i bevisvurdering (ingen ny bevisførsel eller beramming av vitner er mulig i ankesaker). eller annen faktafeil underbygget av andre typer bevis.

Men det blir åpenbart mildt sagt håpløst å også skulle tilfredstille ankeinstansens terskler for bevis, i tillegg til hva som er forfektet av standarder av underetten for at delstatshøyesteretten skal kunne underkjenne førsteinstansens syn. Det blir dermed mildt sagt håpløst å tro at ankedomstolen skal konkludere med noe så pinlig som at systematisk valgfusk jo har foregått i delstaten Nevada. Det blir også mer dårlig markedsføring for Nevada og USA. Nevada var også første delstaten som valgte å nominere «alternative valgmenn» for Trump til Kongressen.       

Underrettene og ankeinstansene i USA har her sterkt demonstrert, på bakgrunn av sine mangelfulle undersøkelser, vilje og på bakgrunn av svake rettstekniske vurderinger, hvor nærmest alle forbehold og kompromitteringer av fornuften blir uthevet til fordel for det prosessuelle og rent refererende. Dette skjer på stor bekostning av noe som kan betegnes som en ideell rettsprosess og rettferdighet. Domstolene har på den måten vist at de ikke er i nevneverdig i stand  og åpenbart ikke interessert i å føre rettsaker med en behandlingmåte som faktisk tar for seg omfanget av denne påståtte valgsvindelen.

Når denne tendensen blir såpass tydelig, så må man konkludere med det som er nærmest kategorisk sannsynlig, nemlig at rettssapparatet i USA ikke er skikket til å ta for seg valgfusk, hverken innnenfor delstatene selv, eller med oversyn av det føderale. Det er ikke nødvendigvis mye «hokus-pokus» eller ordrett korrupsjon som er hovedårsaken. Mye av grunnen til denne fallitten kan som sagt spores tilbake til selve konstruksjonen og oppgjørsmåtene i det amerikanske rettssystemet.

Også USAs høyeste domstol og Trumps «egne» dommerutnevnte dertil hadde såpass med åpenbar politisk berøringsangst at de samlet sett ikke engang klarte å forholde seg til de konstitusjonelle spørsmålene Texas-søksmålene i effekt søkte svar på. Sådan er det forståelig at flere og flere amerikanerne, og folk utenfor forblir mindre kloke. Resultatet er det at et økende antall amerikanerne betrakter sitt demokrati og representanter som en vits og et forfinet «freak show».

Derfor blir også stormingen av Kongressen meget mer enklere å forstå og betrakte som et slags positivt utslag av den amerikansk revolusjonære ånd og folkets handlekraft mot korrupsjonen.

Og hva mener egentlig disse demokrati-posørene er alternativet? Skal de som føler seg oppriktig svindlet i dagens demokratier bare akseptere at valget blir stjålet under føttene på dem, og ikke bry seg når at rettstaten lirer av seg slike tåpeligheter. Skal de som ønsker å verne om demokratiet gå hjem til TV-ruta å bli belært at man skal holde ro og «orden»? Er dette det nye folkestyre og revolusjonsånden?

Nordmann i Texas

Undertegnede frekventerer med tidvise innspill på et amerikansk radiotalkshow som er bestyret av folk som beskriver seg selv for å være «fullbloods patrioter», både av av den eldre og yngre skole. Programmets lytterne består av folk som generelt har et mildt sagt tynnslitt tillit til amerikanske myndigheter. Da Texas, støttet av sytten andre delstater, leverte inn sitt søksmål var alle disse kronisk skeptiske og typiske «Doom & gloom»-programlederskikkelsne, og flertallet av gjestene deres, helt sikre på at landets høyeste domstol «garantert» kom til å ri dette hjem i favør Trump og Republikanerne.

Og da jeg som nordmann og «foreigner» uttalte at dette søksmålet hadde jeg ingen tro på, og at høyesterett på bagrunn av manglende presedenser og et tilforlatelig rettsgrunnlag for å henvise slikt til kongressens oppgjørsmåter, sannsynligvis kom til å finne på en saktmodig dårlig unnskyldning av en kjennelse for å ikke engang ta saken opp til behandling, ja da fikk jeg høre både det ene og det andre.

Jeg spekulerte riktignok litt feil da jeg predikerte at saken kom til å bli kastet ut på det grunnlaget at anklagene part hadde oversittet «frister» og sådan forspilt sin rolle om å påberope seg urett («estoppel by silence»). Skuffelsen hos disse desillusjonerte patriotene var likevel et dundrende faktum da høyesterett kastet ut saken på bakgrunn av mangel på søksmålskompetanse («standing»).

Kjennelsen fra USAs høyesterett er på flere måter ikke helt «feil», men den er heller ikke å anse som god eller klargjørende, kanskje tvert om.

Søksmålet er også viktig på andre måter fordi det inneholdt spørsmål som angår foreskrevne rettsmidler «remedies», altså rettslig avhjelp som lemping, utfylling, suspensjon på basis av overtredelse av frister for stemmegivning, eller presiserende fortolkninger av konstitusjonens rolle videre i en slik rettproblematikk.

Og fraværet av slike svar fra høyesterett er etter mine vurderinger å betrakte som en direkte avståelse fra høyesteretts hovedmandat. Det er sammenlignbart med at en admiral på et slagskip i full strid deserterer fra sin post før den avgjørende ildgivningen begynner. Et lignende sentiment var kun to dissenterende høyesterettsdommere enige i, men det kreves minimum fire dommere for å høyesterett å høre saken.

Når det gjelder de syv andre sakene som Drange Moen refererer til, er de alle, i varierende grad, ganske preget av mye samme behandling og juridiske tilnærminger. Det er også en av hovedgrunnene til at rettsresultatetene også er så og si identiske, i tillegg til den faktoren at deres nære rettslige behandling søker å underbygge hverandres konklusjoner. Vi har tatt for oss fire forskjellige typer rettssaker med ulike rettslige anførsler og juridiske implikasjoner på alle nivå.

Konklusjon

Å koke samtlige eksisterende narrativer om amerikansk valgfusk ned til en felles essens som man kaller for «høyresidens virkelighetsbrister» er for mange, inkludert meg selv helt intetsigende, og det på flere enn èn måte.

Foreligger det i såfall en «virkelighetsbrist», så er spørsmålet hva denne svakheten på «høyresiden» består av. Dette gjenstår fremdeles for Drange Moen å faktisk konkretisere hva han mener og vil med dette bortsett fra å slenge rundt seg med politiske merkelapper.

Kanskje den neste brilliante forklaringen at man skal få høre er at «høyresiden» er «dårlige tapere» og like «dumme» som Trump, eller at det er vi ikke forstår hvordan rettsystemet egentlig fungerer.

Eller er kanskje disse rettsavgjørelsen som Drange Moen, og andre viser til, er noe de genuint synes er nært opp til et slags optimal, men spørsmålet blir isåfall på hvilken bakgrunn er disse vurderingene gjort. Mener disse kritikerne at man skal forstå disse rettsbehandlingene av Trump-kampanjen som noe av kvalitet og som ivaretagende for fortsettelsen et demokratisk og rettferdig samfunn?

Jeg mener at disse rettsavgjørelsene som ovenfor er blitt referert og ellers henvist til, inkludert et utall flere av samme sort fra samme periode, mildt sagt er spinkle og særedles sprikende i sine posisjoneringer og argumentasjon.

Og med det stadfestet blir det greit å konkludere med at det grenser strengt tatt til det rent fordummende å påstå at disse rettsavgjøreslene i seg selv «beviser» eller nevneverdig sannsynliggjør for at det ikke har forekommet omfattende valgfusk i 2020-valget.

Virkeligheten er at alle rettsreferatene man kan lese på bakgrunn av disse søksmålene, i sin generalitet, er svært indikerende for hvor liten avstand det faktisk er mellom en såkalt rettstat til en politistat–hvor de totalitære tendensene og vilkårligheten flyter mer og mer over i samfunnsprosessene på bekostning av fornuft og den følgelige friheten. Det er slikt hykleri og idioti man burde fordømme fremfor å kalle folk for «konspirasjonsteoretikere» med virkelighetsbrister, noe som forøvrig er så langt ifra et gyldig argument som man kan komme.