Mer om inflasjon—Idioter og deres renter, kompleksitet, korporasjoner og «kapitalistiske» konspirasjoner

Det renner over av synsing i det «frie» og «demokratiske» samfunnet, og denne synsingen er for det aller meste totalt uten substans og funksjon annet enn å forlede flertallet enda mer mot idiotien. Tanken bak «demokratisk» diskurs og offentligheten var visstnok den at man på et eller annet magisk vis skulle kunne avlede de «beste» meningene på basis av flertalls-appell, men dette har sin pris, også med tanke på «forklaringene» angående inflasjon.

Foruten moral- og meningsmajoritetens institusjonaliserte konsensustenking på «venstresiden» av mynten, er ikke den andre siden noe bedre. Når kostnadene for folk flest drar på, øker også den politiske, økonomiske og konspiratoriske synsingen om såkalt inflasjon i «demokratiets» div. ekkokammer. Men de aller fleste av disse tar, som vanlig, feil, ofte helt fundamentalt, delvis fordi demokratiets konsept-fornuft av standarder består kun av sin egen verdi-appell, og er i politisk praksis blitt et ideologisk system den mest sentrale verdien er at alle kan ha sin egen sannhet.

For å gjenta, om så til det kjedsommelige, så må ikke «økonomi» som fag under noen generell omstendighet, forstås som en slags vitenskap. Det er på mange måter det stikk motsatte, altså snarere en slags virkelighets-kreasjon. Det bør også forstås som et fag av som først og fremst springer ut fra politikk og spinner videre med tekniske prioriteringer derav, hovedsakelig med hensikt til sentralmakten fordeling, og dette med få hensyn til markedet. «Markedet» er markedet, foruten «økonomien», og trenger ingen teori for å eksistere effektivt, for ikke å si optimalt. Den sanne kapitalisme er en tilstand uten reguleringer. «Kapitalisme» er forøvrig et Marxistisk begrep, og var opprinnelig en slags stråmann per begrep, som ironisk nok skulle skremme folk bort fra en stor dystopisk stat, umenneskelig og kynisk, med sterk kapitalkontroll mv. Som om ikke kommunismen på mange måter er akkurat det samme, bare med en annet utopisk mål. I dag er «kapitalisme» blitt en synonymitet med global sentralbankøkonomi og dens såkalte markedstimuli, inkludert såkalt «QE».

Relevant: Inflasjon: Kompleksitet og misforståelser

Når økonomi på det rene ikke er å forstå som en vitenskap, så følger det et naturlig og meget umettet behov for forklaringer etter som politikken på området feiler og markedene krakker. Årsaken til at økonomien skranter og kontraherer slik den gjør, er altså å betegne som en eller annen form for fundamental dysfunksjon, ikke et uhell eller plutselig endring—saker og mer trivielle ting som den pågående diskursen i demokratiet er mer tilbøyelig å diskutere seg ut av fremfor å tillate noe av mer en fundamental selvkritisk substans.

Teknisk dysfunksjon oppstår enkelt sagt der hvor mekanismer enten mangler eller feiler. Så hva er det som feiler økonomien, spør mange seg? Og man blir ikke noe klokere når «ekspertene» som rulles ut og taues inn i TV-studio er like idiotiske som alle andre, eller i beste fall såpass priviligerte at de ikke trenger å bry seg noe særlig om at arbeiderklassen på gulvet, og de ellers på ‘bunnen’ av økonomien lider. Alle skal være et geni og finne opp hjulet på nytt, spesielt når det handler om økonomi, fordi det finnes meget få konseptuelle (natur)lover, men et hav av reguleringer. Forskjellen mellom disse to er vesentlig, men blandes i et slags forsøk og håp om å fremstille økonomisk politikk som den eneste farbare realitet. Et eksempel på et skisme mellom systemets spilleregler og økonomiske naturlover (som forøvrig ikke eksisterer), er kryptopenger v.s fiatvaluta—to ganske diametrale entiteter, med hhv. ulike realiteter.

Syntetisk markedskreasjon og sentralstimuli

Jeg skal komme til det etiologiske poenget raskt og enkelt.

Hovedårsaken til at konsept-økonomien som føres i vesten skranter, er fordi versjonen av dette kunstige «kapitalistiske» systemet opererer i flere former for konstant ubalanse som en direkte følge av jaget etter å etablere nye markeder til (for) enkel profitt.

Ikke tilfeldigvis er en økende andel av disse markedene ofte ikke funksjonsmessig lønnsomme, til og med anti-produktive eller bare helt gjennomkorrupte svindler av ulike sorter. Denne systemisk fundamentale ubalansen må ikke forstås som (sosialt)«urettferdig» eller f.eks. som kategorisk inkonsekvent i forhold til sine egne utmåling, selv om mange prøver å dreie debatten dithen, som oftest for å slå moralsk mynt på det hele, men med fullstendig mangel på fundamental forståelse.

Ja, den kvasi-kapitalistiske, markedsfundamentalistiske korrupsjonen» er riktignok å betegne som nærmest systemisk i form av store overføringer fra statens sentralmakter, f.eks. såkalte «bailouts» av store banker og deres «venner». Men hensikten og nødvendigheten av slike «bailouts» og store overføringer til korporasjonene må, for det første, ikke nødvendigvis kobles sammen med kynisme og korrupsjon, men snarere, forstås i den mer rasjonelle forbindelse at f.eks disse finans-institusjonene bare er en forlengelse av hvor «frie» Folk Flest ser og hevder seg økonomisk generelt. Dette klarer ikke folk å ta inn over seg. De vil bare at festen skal fortsette, bare med andre, ofte helt absurde «løsninger» som speiler idiotien ellers, men som de per sin bias feilaktig forestiller som både fornuftig og funksjonell.

Relevant: Mynten ‘verdt’ 1 trillion dollar—Idioter og svindlere pusher absurd «løsning» på sitt skakkjørte økonomiske system i USA

Denne formen for såkalt kapitalspekulativ system-økonomi kan, i likhet med konspiratoriske økonomi-synsere som klinger til idiotiske videoer om FED på youtube, ikke overleve uten en form for substans. Substansen i den spekulative økonomien er gjeld og represaliene av å jobbe hardere for å tjene inn verdien av det man har lånt. Samtidig må det på plass den banale konstateringer som kontra-indikerer det som nå er blitt klassisk konspiratorisk snakk om sentralbankens kynisme, at inflasjonen tjener åpenbart ikke utlånere, så hvorfor skulle de initiere disse syklusene med nettopp hensikt å svekke egne rentemarginer.

Sentralbankene trykker penger for å blant annet ekspandere sin makt i form av det globale dollarmarkeder, hvilket er den største delen av USAs utenrikspolitiske verktøy, samt, de trykker penger fordi markedene, dvs. Folk Flest i «vesten», er alt for ulønnsomme og særdeles ineffektive til å produsere eller garantere for tilsvarende verdier, men denne realiteten er for mye i utakt med Folk Flests egne, ofte materielle ambisjoner samt finans-institusjonenes fundamentale forretningmodell, som er en manifestasjon av akkurat det samme generelle sentiment. Alt er det samme.

Systemisk forvirring samt systematisk synseri

De mange demokratiske mytene, så vel som de elitistiske markeds-fundamentalistiske forestillingene om at systemet fungerer, i tilfelle penger fordi de effektivt tjener 1% av befolkningen; en klassisk tilfelle av såkalt «survivor bias», men er begge idèer hvis funksjon belager seg på utopisk og innenfor psykologien, såkalt «magisk tenking».

Fordi denne magiske tenkingen er basert på «verdier», en slags overtro, fremfor funksjonalitet og rasjonalitet, vil det naturligvis, derfor nødvendigvis også bære med seg div. av dysfunksjon og kaos. Dermed er det eneste man klarer å oppnå av potensielle «forklaringer» i så måte kun div. rasjonaliseringer.

Pseudo-kritikere når det gjelder inflasjon, er et kobbel av synsere, som oftest av middelmådig intelligens, som primært peker på ekspanderende pengemengde som den kategoriske hovedårsaken til all initierende «inflasjon», og f.eks. samtidig forestiller gull som en naturlig substitutt til hva de kritiserer av fiat-valuta—dette i et meget tilsvarende økonomisk system som allerede foreligger, er nært sagt å nødvendigvis forstå som idioter.

Deres forklaringer av økonomien er nettopp latterlige fordi deres forestillinger er utslag premisser hvis nærmest er like fantasifulle kreasjoner, uten nødvendig konseptuell forståelse og konsekvent tenking som den gjennomsnittlige lånekunde i en gjeldsøkonomi som samtidig gjennomgår en nødvendig metamorf utvikling med tanke på markedskreasjon.

Et mer konkret eksempel er her noe nødvendig: Folk med relativt store, nye forretningsideer i dag i, dette f.eks forhold til den praktiske funksjons-nytten sammenlignet med den kapitalistiske (spekulative) markedsverdien, er i stand til å skape stor potensiell ubalanse i økonomien med tanke på mer stabil vekst. Denne stabile potensial-veksten som en forutsigbar faktor, er for stor til at bankenes utlån og likviditet ellers kan besørge økonomien på hva som blir en mer usikker sikt. Derfor må slike ekspanderende, mer konsum-innovative økonomier, etter hvert også stabilt sentral-stimuleres for at de i det hele tatt skal kunne eksistere som en tilstrekkelig sammenhengende entitet. Derfor printer man også penger, deriblant i form av «kvantitative lettelser» pluss f.eks utgifter i vestens feilsluttede velferdstater, men altså ikke for å kynisk underminere sparepengene til en idiot som lever på i god tro av 1900-tallets såkalte kapitalisme, da dagens kontemporære kapitalisme er preget av institusjonell forenet finansialisering. I korte trekk, og som ellers beskrevet her, er formålet med finansialisering stor profitt, og ofte fra «ingenting» av materiell substans, eksempelvis intellektuell kapital o.l, Dot.com-bobler, «tech», osv.

Fordi dumme og idiotiske folk mer enn gjerne forveksler kvantiteten av diverse billige forbruksvarer med et produksjonsdyktig og effektivt system av pluralitet, evt. ekvivalenten av «demokratisk mangfold» i politikken, fortsetter dette å ekspandere økonomien til hva som i per rasjonalitet i realitet er hinsides all realisme.

Dumme og idiotiske folk, som er majoriteten, og som oftest godt over det, har per sitt fundamentale undermål og konnekse komplekser, en vill drøm om oppgang og ergo profitt for å forestille seg at man har lykkes. For disse folkene handler markeder fundamentalt om å tjene penger, og ikke mye annet. Hva de enkelt sagt ikke bryr seg om er dermed bokstavelig talt rasjonalitet. Dette kan illustreres og eksempelvis demonstreres på mange måter, alt fra finans-institusjonene absurde kreasjon av derivater og syntetiske markeder, over til kinesiske plast-produkter som nærmest sagt er totalt ubrukelige eller som er av en såpass elendig kvalitet at de ikke engang er kostnadseffektive.

Generelt, så innbefatter samtlige slike markeds-kreasjoner, fysiske eller ei, en påtvingelse av skrot og metning av markedet med dårlige produkter av div. slag, som som første formål har å enkelt sagt svindle—skape vinnere og tapere, fremfor noe annet lignende. Markedet er per definisjon mer og mer blitt noe predatorisk og dekadent kompulsivt.

Utledet fra dette, følger en annen gjennomgripende fundamental feilslutning, som de aller fleste forstår som «fornuftig» fremfor noe annet, nemlig det at jo mer penger som «økonmien» kan generere, inkludert via mekanismene som herover er forklart, samt hvor mye man gjeldstynge seg selv, jo bedre er den. Dette er feil, og en generelt en grov misrepresentasjon mtp. funksjon som bla. berettiges av demokratisk-universelle verdier, f.eks det at «alle har rett» på ditt og datt. Dette genererer ekstremt av syntetisk dog system-syntont moment mtp. økonomien og derfra videre, også pengetrykkingen, som blir nødvendigheten selv.

Nødvendigheten av å trykke penger blir altså større jo mer dysfunksjonell og i segmentarisk ubalanse økonomien blir. Et enkelt, men nå overveldende eksempel på en slik skisme—en syntetisk markedskreasjon, er det «grønne skiftet», som går fra mer til mindre effektivisering.

Global handelsinflasjon og renter

Det finnes ingen årsak-virkning mekanisme per økonomien som er holdbar per vitenskapelig metode med tanke på inflasjon fordi problemet er for fundamentalt utenom faget i seg selv til å forstå som et et økonomisk fenomen. Å heve rentene har ikke noe med inflasjon per se å gjøre. Det er det motsatte, ment å bremse en økonomi som fortsetter å kjøre i grøfta. Det er også forstått som et middel bankene mener seg berettiget til å bruke av andre «hensyn» enn å «bekjempe inflasjon» i seg selv. De sikrer til en viss grad sine egne inntekter, og skaper slik samtidig et mer opportunt marked for bla. div. obligasjoner, bankaksjer, derivater og så videre. «Etablissementet» av diverse «eliter», først og fremst i finansverdenen, og deres e»ksperter», forsvarer forståelig nok derfor denne praksisen som nødvendigheten selv.

Synsere på den andre siden er som sagt ikke noe bedre, hvor det populært forestilles at en økende pengemengde, på et eller annet magisk vis, utløser inflasjon, samtidig som at pengetrykkingen er en slags systematisk konspirasjon. Alt dette er misforstått. Pengemengden må som sagt uansett øke som følge av vekst og hva dette fordrer av generell etterspørsel. Prisvekst har ikke noe med pengemengde å gjøre. Mer trykking av penger er nødvendig for å produsere mer ubrukeligheter og risikodekning av spekulativ kapital. Tilbake til den andre siden, hvor det å forby reklame for dumme forbruksvarer ville vært et mye bedre botemiddel mot inflasjon enn å heve rentene. Å strupe forbruket generelt er derfor en dårlig løsning så lenge effektiviseringen og logistikksystemene går sin gang, som gjør at man kan produsere varer på mer kalkulerte marginer. Reduksjon i generelt konsum av ‘dumme’ forbruksvarer, vil følgelig kunne oppjusteres og føre til høyere priser på andre trivielle varer, som igjen innebærer en omfattende markedsøkonomisk faktor med tanke på mer essensiell vareproduksjon, fordi økonomien er såpass integrert-monopolistisk som den i realiteten av kvasikapitalismen jo er.

Relatert: Kvasikapitalismens konkursbo og tryllekunstøkonomiens tilbakegang

Såkalt finansialisering av økonomien har på mange måter erstattet hva som betinget den mer klassiske ekspansjonen av pengemengden betinget av bankenes utlån og avkastning før bla. skismer av utpreget konsumkultur, teknologisk effektivisering og global-monetær pengepolitikk og flytting av kapital tiltok for fullt i vesten. Når disse faktorene tok over, ble pengetrykkingen eksponentielt mer nødvendig, paradoksalt nok mtp. dollaren, både sentralt og globalt.

Dumme folk forstår heller ikke hva penger er, eller burde være det, selv om de skriver masse bøker om dette. De fleste av dem forstår ikke engang den markeds-teoretiske funksjonaliteten av FIAT-penger, og blander som regel inn syns om gullstandard og kryptopenger som pseudoløsninger på et problem de ikke forstår årsaken til. Dette demonstrerer deres totale ignoranse. Man kan begynne å lure på om disse er betalt av «systemet» for å fremføre håpløs kritikk i «demokratiet», fordi det de mener og sier støter ikke vesentlig mot noe av det systemet promoterer. De går likevel ofte i mange av de økonomiske fellene selv, fordi de ikke kan dy seg. De kan ikke «leve» uten mye av hva systemet kaster etter dem.

Relevant: Det «bankøkonomiske» bondefangeriet og store samfunnsbedraget

Alle kontinuerlige, lukkede samt såkalt isolerte systemer, søker en eller annen tilstand av likevekt. Økonomien er ikke noe unntak, men konstituentene er kaotiske og ikke-vitenskapelige, ei derfor spesielt presist konseptualisert av eksisterende økonomisk forståelse, og heller ikke spesielt korrekt representert som en følgelig urokkelig naturlov-tilstand av såkalt kapitalisme i «vesten». Denne «kapitalstimen» er likeledes, likegyldig mtp. f.eks «frie» markeder, definert av masse regler og samtidig, store unntak fra disse, som skaper en kontinuerlig tilstand av endemisk ubalanse, frem og tilbake, mellom ytterpunkt, alt etter som mennesket konstant politisk synser med diverse av påfunn å reorganisere sine prioriteringer i «demokratiet», som i seg selv er en en eneste stor inkonsistent ideologi mtp. funksjonalitet som neppe kan fordre noe mer fornuftig i forlengelsen av den politikken som ellers føres til stor ukritsk hyllest, helt til festen er ferdig.