Inflasjon: Kompleksitet og misforståelser

Inflasjon: Kompleksitet og misforståelser

Som ved mangel på gull, og som en gylden regel, så er all inflasjon politikerskapt. Noe inflasjon er formelt villet, og et mål for vekst, og mesteparten ikke, men drevet av politisk idioti og innblanding. Politikere er som ofte nevnt bare nikkedukker, og kan kun ødelegge når det dreier seg om komplekse systemer generelt. Alt de gjør og sier er som oftest generelt feil, og løsningene fra de politiker-oppnevnte er spesifikt like ille.

Dette er hovedsakelig også på grunn av deres tilnærming generelt. Alt det som angår hva som kan sies å være vedrørende demokratisk representasjon, og slikt fokus deretter, dreier seg om konsensuskulturens banale forventinger, forestillinger og økonomiske trivialiteter. Følgelig enorm blir mangelen på en større kontekst, foruten teknisk innsikt eller nødvendig kompetanse for den saks skyld.

Foruten politikeres overordnede fokus på hva som kan beskrives ‘demokratisk ekspansjonisme’, kombinert med deres tilsynelatende konstante inkompetanse, så er politikeren effektivt også maktesløs per rådende økonomisk teori, og intellektuell veiledning derav når det gjelder å løse de økonomiske problemene de selv introduserer. Politikerne og finansklassen som ofte står bak dem er og utgjør problemet, og forstår på mange måter ikke dette selv. Ei heller kan eller vil de bryte med systemet.

Populismen politikken som mest forståelig kan formidles flest mulig folk. Dette byr naturlig nok på flere «utfordringer».. Samtidig er økonomi et fag uten mye reell fagdisiplin og objektivitet for hånd. Faget er også ekstremt betont av en politisk orientert karakter, og har alltid vært det, og noe som er såpass flytende av systematikk og fortolkning generelt at nærmest det meste kan rasjonaliseres som relevant og realistisk. Dette gjelder spesielt overfor et folk eller deres partipolitiske kollegial som heller ikke forstår noe som helst.

Krisenivå på kompetanse

Èndimensjonelle oppfatninger iblandet banale sentimenter innbefatter som oftest tilsvarerende ubetydelige tiltak, og økonomi og politikk er det verste eksempelet på dette misforholdet mellom politkk og økonomer og de finansielle storinteressene. Rendyrket kapitalisme er ikke problemet, mens kombinasjonen av sentralmakt og kreditt er.

Eksempelvis så var Donald Trumps tollsatser nokså kontraproduktive i effekt. Det man oppnådde var en slags imaginær og umiddelbar gevinst for industrien(e) i form av skattekutt på kort sikt, men noe som deretter bare førte til høyere importvarepriser, spesielt fra Kina.

En annen konsekvens av Trumps «handelskrig» var den systemiske effekten dette hadde på leveringslinjene og produksjonstilnærminger for eksportører til USA. Den imaginære produksjonsgevinsten i form av både skatteletter og føderal stimuli, rundt fire billioner (4,000 000 000 000) ble for det meste brukt til å kjøpe og betale ut aksjeposter og utbytte.

Den kumulative effekten, og over tid, spesielt, var begynnelsen på en uforholdmessig prisøkning i USA så vel som på det globale, integrerte markedet generelt. De mer vesentlige effektene av Trumps handelskrig tok ikke til i effekt før midten av 2018.

Jo mer utviklet, og spesielt, hvor kompleks en økonomi er, jo lengre tid tar det før regulative virkninger viser seg. Kompleksitet her går generelt på hvor differensiert det finansielle markedene er satt opp mot sentralbanksmonetære faktorer. I kontekst av USAs økonomiske bilde, så stabiliserer reguleringer som skriver seg fra relativt enkle monetære og finansielle enkeltgrep seg i snitt først etter 23 måneder. Eurosonen er på den måten mindre effektiv og derfor ganske mye høyere på 39 måneder, dog EU er et mer løst sammensatt system. Huskrakket i USA tok i effekt flere år å manifestere seg som et «sjokk» for middelmådige analytikere.

Finanskulturen og de pengepolitiske strukturene i USA er det som primært driver inflasjonen ut av sine mer gunstige proposjoner iht. normal økonomisk vekst. Konglomerater som kjøper opp konkurranse er en ekstremt undervurdert faktor med tanke på ringvirkningene dette så videre har med tanke på systemisk inflasjon. Systemet selv er på denne måten konsumatisk selv-predatorisk. Såkalt kvantitative lettelser er en beviselig farsott og markøkonomisk feilbruk av misforstått institusjonsmakt generelt.

Den korporative risikokapitalen har i tilegg mer eller mindre erstattet banker som primæraktør i lånefinanssektoren, og denne kapitalen brukes til å kjøpe opp eller ut konkurranse. I større effekt bidrar denne hyperkapitalismen til at industrinæringer uungåelig faller utenfor nasjonal kontroll, som i tilfelle med Ford til Mexico, og Boeing til Kina..nesten.

Disse enkle mekanismene illustrerer poenget ovenfor: At enkle sentimenter ofte medfører kompliserte problemer når disse loves å realiseres på et politisk plan hvor virkemidlene ofte er utilstrekkelige, eller rett og slett ubrukelige.

Enkle inflasjonsteoretiske motargumenter

Teorien om at etterspørselindusert inflasjon kan fremtre i utviklede industrier og globale markeder, og evt. ligger bak nåværende prisstigning er begge gale og ganske irrelevante med tanke på etterspillet av «pandemiens» eventuelle (store) forskyvninger, forsinkelser i produksjon og etterslep i logistikkøyemed.

Slike faktorer er heller ikke noe som egentlig medfører noen betydelig gyldighet innad i økonomisk teori av den enkle grunn fordi økonomer og monetære grep kan ikke nevneverdig drive effektiv nok avhjelp på faktorer og produksjonsstrukturer som ikke er av en monetær og pengemessig natur. Men dette stopper selvsagt ikke system-idiotene fra å prate, prøve, skylde på annet og ‘eksperimentere’.

Analogisk, så hjelper det ikke med sentralstimulerende når ‘nervenettverket’ og distribusjonen er svekket. Dette kan faktisk bare bidra til mer kumulativ og såkalt integrert inflasjon. Dette er nettopp hva man ser etter større skattekutt og føderale pengedryss, samt utbetalinger til aksjonærer: Finansiell overinvestering og opphoping av inflasjon i form av overpriset aktiva og aksjemarkedet generelt. Ingen såkalt pengehastighet alene kan særlig effektiv avhjelp rundt dette strukturelle problemet, så de Keynesinianske tilnærmingene av mer syklisk fundamentalisme feiler desto like mye i slike scenario.

Monetarisme, generelt, og innbefattet «quantitative easing»; å (forsøke) regulere økonomien via pengemengden, har vist seg som en fallitt. Denne teorien fikk i særdeleshet gehør på 70-tallet, da inflasjonen svevde høyt samtidig som den økonomiske veksten var minimal. Monetaristiske grep som fulgte ga sterke indikasjoner på feilslutningene økonomene forholder og fremdeles betror seg til angående sentralbank-stimulerende tiltak, eksplisitt med tanke på økning eller relativ reduksjon av pengemengde.

Realiteten er at monetarismen er en sanksjonerende kartellvirksomhet som brukes kynisk eller forstokket, alt etter som, til å styre svingninger i økonomien som videre nødvendiggjør og appellerer til systemets egen berettigelse til å nettopp eksistere. Inflasjon er også en genial måte å kanalisere midler fra de fattige til de rike, samt å kjøpe opp og absorbere eiendom og eierskap. Det undergraver eiendomsretten på en måte som både er lovlig og idèell.

Handel av statsgjeld og derivater er utelukkende betinget og opprettholdt av den monetaristiske forfatningen, spesielt i USA, men også på verdensbasis i kraft av dens implementering ellers i verden. Dette er absurd, men godtatt fordi vanlige og dumme folk ikke tenker særlig langt uansett, og de som tenker penger tjener penger på dette.

Biden har ikke mye av skylden

Selv om Juksemakeren Joe Biden er åpenbart ubrukelig og en pseudo-president på høyeste nivå, så er det ikke korrekt at det er han eller hans administrasjon som er skylden i den pågående inflasjonen. Faktisk så er det tvert imot. For èn gangs skyld har de (få i bøttekottet) som støtter Biden rett: Trump og systemet forøvrig, har større av skylden for både nedgangstidene og springende inflasjon. Biden foreslo faktisk, utrolig nok, den eneste løsningen på inflasjon selv. Om dette var en forsnakkelse eller ikke, vet man ikke.

Den andre årsaken til inflasjonen er åpenbart ettervirkningen av kreditt-stimuli i form av pandemitiltak generelt, og forstyrrelser i produksjon og leveransekjedene. Dette går på mye forskjellig og ved mange produksjonsretninger, men alt dette pågikk og var i gjenget før pandemiens effekter slo inn for fullt.

Realiteten angående inflasjon er mer strukturell enn hva den er pengestyrt og hva monetarismens sentralbankmessige styringsrenter og injeksjoner kan rette opp i.

Formålet med å skyte inn mer penger inn i økonomien (9 billioner nå sist), og senke prisen på pengene slik at folk skal bruke mer i en pengepolitisk situasjon som relativt skranter likevel, er ganske absrud og direkte idiotisk. Men det mer bakomforliggende av disse formålene er antakelig av en meget kynisk natur, og noe som dessuten alltid tjener de rike, og derfor fortsetter nok skuespillet og i alle fall inkompetansen mot nye høyder.

Den eneste reelle løsningen på springende inflasjon av kost- og produksjonsart, er enkelt sagt, men kategorisk effektivt det å faktisk beskatte kapital- og finanseliten slik at selve sirkulasjonen og skiftefrekvensen i økonomien, i seg selv, etterhvert opphever de strukturelle hindringene som måtte foreligge, enten disse er av logistisk og produksjonsmessig art, eller mer av insentiver og reguleringer. Det går på det samme. Men det finnes selvsagt ingen politisk vilje til å gjøre dette, da lobbyvirksomheten praktisk talt fanger opp og eier politikerne, spesielt i USA.

—You want to bring down inflation? Let’s make sure the wealthiest corporations pay their fair share.
Joe Biden, 12 mai 2022

De øverste strataene i 1%-økonomien er hvor det meste av likviditeten befinner seg, og de rike vil under inflasjon generelt holde igjen på det meste, og selvsagt drive med mye opportun prisskjæring og omjustering av sine posisjoner der hvor lovene kommer til kort, og mulighetene er mange, hvilket er overalt for dem.

Monetaristiske kvantitative tiltak, pengetrykking, er ikke selve hovedårsaken til inflasjon, men noe som i effekt bare utsetter problemet og gjør det hele verre til neste kumulative svikt, uansett art og foregående årsak.

Andre dumme sentraltiltak (eksempelvis, nå, den foreliggende «Federal Inflation Reduction Act» er potensielt like misforstått, men dette kommer også an på hvor pengene dirigeres sammenlignet med hva som finnes av makroøkonomiske, monetaristiske og langsiktige tiltak. Under Trump ble de føderale pengene og skattelettelsene, som nevnt, fortrinnsvis brukt til å forstørre boblen og bygge ned konkurransedyktigheten i forhold til Kina. Lignende forhold kan lett oppstå igjen, og vil sannsynligvis være mindre effektive på den måten desto senere slik stimuli kommer.

Disse sviktene og syklusene kommer an på tusenvis av andre og mindre faktorer, men økningen av pengemengde over proposjonalitet forblir implisitt i systemet så lenge alt annet forblir vesentlig det samme. Mengden i seg selv kan ikke diktere pris direkte. Men slik blir og glir økonomien i retning av et slags halsbrekkende kasino, eller et slags bølgebasseng.

En lekestue for de rike hvor de små og fattige drukner, mens de store står igjen, og de som ellers er fulle av likviditet og aktiva ikke kunne bry seg mindre, men snarere og gjerne ser at pengebassenget fylles ytterligere opp slik at det blir enda større bølger og sprut neste gang.

Enda mer fundamentalt, så kan det fremholdes at dette hadde aldri vært spesielt mulig i en økonomi som var totalt selvforsynt, altså i retning av nærmest et autarki. Dette kan gjenspeiles på 50-60-tallets Amerika med tanke på pengemengde eksplisitt illustrert. ‘Produsere eller dø’ er i dag blitt: ‘kredittproduktivitet’ eller forbli en slavebefolkning styrt av finansielle institusjoner og FIAT-valuta alt etter som.

Trump bommet med handelspolitikken sin, ganske grovt, og alle politiske gallionsfigurer etter ham vil sannsynligvis være enda mer forstokket og bundet til masten på skuta de liksom skal styre. Det nytter ikke å vise til at man har gjort seg rik i et korrupt og ‘kaputt’ system som et slags argument for at man angivelig kan forbedre økonomien under som man på sett og vis støtter seg på, men ikke er spesielt posisjonelt berørt av uansett, eventuelt at lovgivningen kommer de rikeste til unnsetning.

Jeg er langt fra noen sosialist, men ønsker man å forhindre springende inflasjon og det som verre er, så må man skatte de rike for å bringe inn endogen kapital i stedet for å bringe inn ny. Man kan alternativt utferdige et mye bedre lovverk med tanke på mer selektiv og umiddelbar beskatning (USA).

Forutberegneligheten angående slike mekanismer kan lett la seg formidle korporasjonene uten særlig teoretiske problemer, men det eksisterer ingen vilje for dette, og problemene vil nok derfor fortsette.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan