Inkompetent, trolig impotent og definitivt korpulent, jødisk krigshisser tror Ukraina kan «vinne» hvis de bare får mer våpen
Den ukrainske motoffensiven er en fiasko. Det var lett å se at dette var det mest sannsynlige utfallet, ganske tidlig. Det ble som jeg også sa og spådde langt i forkant, bare mer «lights, camera, action», men uten så mye faktisk fremgang på bakken. Snarere er det Russland som har eskalert og avansert på slagmarken. Den vanlige ‘gjengen’ i og rundt Washington insisterer fremdeles på at Ukraina—i realiteten, på en ren hypotetisk basis—fremdeles kan vinne krigen. Det om ditt og datt skjer, deriblant mer forsendelser av våpen. Det er noe helt manisk over disse håp-narrativene og skrullete skriveriene som kvernes ut, og har vært det lenge. Virkelighetsfjernt. Og som kanskje kjent, ideologi åpner for urealistisk og utopisk tenking, snarere, idioti når det hele forsøkes plassert på jord og i realitet. Dette er tilfellet «Ukraina».
Krigen i Ukraina ligner mer og mer på en gruppevoldtekt i sakte film. Estimater taler for 500.000 døde ukrainere. Ukrainerne selv insisterer på at alt går helt greit, og at «Helter dør ikke», så derfor er dødstallene egentlig ikke-eksisterende i denne virkelighetsforståelsen.
Ukrainerne skryter også over mye rart i tillegg til sine iscenesatte aksjoner, hvor en spesialgruppe sprenger et skur langs elvebredden, og kaller det hele for en «russisk kommandopost». Dette er gambits for å gi inntrykk av at man er eller er i ferd med å få litt fremgang som kan legitimere flere forsendelser og mer harde kontanter til regimet i Kiev. Ukrainerne skryter også over statistikk som viser til at Russland blant annet har «mistet raketter», dvs. raketter som både angivelig er skutt ned samt raketter som traff sine mål.
Så, hva blir det neste for å pynte og drømme opp falsk krigstatistikk? Telle hvor mange kuler russerne fyrer av, for å så kalle det for «tapte kuler»? Ikke bli overrasket om det faktisk skjer.
Flere feite nepotist-jøder
Tenketankene, og generelt, krigen i Ukraina er for det meste pushet på og dirigert av «The usual suspects», dvs. hardsionistene som holder til i selveste «sumpen» som er Washington. Frederick Kagan, fra den berømte Kagan-slekten, som også nåværende statssekretær som tok over for en annen jøde, Wendy Sherman, er nå innlemmet i via sitt ekteskap med Robert Kagan.
Samtlige av disse i Kagan-klanen, inkludert deres felles far, var ’tilfeldigvis’ også involvert i «PNAC» (Project[ion] for the New American Century)—den sionistiske krigshisser-sekten som så fint planla det utenrikspolitiske etterspillet fra og med «terrorangrepene» 11. september 2001. Dette fordi de er så flinke, selvsagt. Alle andre forklaringer er selvsagt bare hat og «antisemittiske». Det må vi alltid huske på.
Relatert: Tenketank i USA tenker litt for høyt: USA har «tapt»—har ikke noe igjen å «vinne» på krigen i Ukraina
Disse tenketankenes oppgave er veldig enkel det å forsyne politiske «ledere» i «vesten», hovedsakelig via USA, med akademiske rasjonaliseringer og flerfoldige fantasier som berettiger en viss utenrikspolitisk utvikling på bakgrunn av en mer generell ideologisk instruks. Mer enn ofte, så er disse tenketankene og pseudo-instituttene helt fraskilt ikke bare fornuften, men også alt av såkalt offentlig over- og innsyn samt hvor de mer enn gjerne skaper sin egen (u)etterrettelige virkelighet.
Glanseksempelet sådan, og selve gullstandarden for slike institusjon-kreasjoner, var det såkalte «Direktoratet for spesielle planer» (Office of Special Plans) før og under de fanatiske og falske rasjonaliseringene som førte til invasjonen av Irak. De samme folkene håper og heier hele tiden på borgerkrig og «demokratisering» av andre land. Dette samtidig som deres egne borgerskap skriker av symptomer som indikerer et fundamentalt samfunnsforfall som de blant annet kaller for «fredelige «protester»
Relevant: Massemedienes propagandakjør, primitive projiseringer vedrørende Prigozjins ‘kuppforsøk’ og borgerkrig-fetisj i Russland åpenbarer seg
De ikke-representative andelen av jøder i den amerikanske samfunnsstyringen tar seg med andre ord helt greit ganske så til rette, midt i og innimellom USAs store sentralmyndigheter, disse selverklærte sionistene i USA, og ingen reagerer noe særlig, generelt fordi de er veldig redde for å oppfattet som den pro-israelske versjonen av «rasist».
Relevant: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper
Det samme gjelder dagens situasjon i Ukraina, som for USA tjener som en meget opportun og faktisk-kynisk mulighet for dem å fysisk skade og svekke Russland så mye som mulig ved å bruke den korrupte klientstaten Ukraina som et slags kjøttskjold, men uten å risikere direkte konflikt og en potensiell atomkrig.
Relatert: Hvorfor det allerede døende «Vesten» er veldig langt fra uskyldig i Ukrainakrigen
‘Fred'(pun) Kagan underholder seg selv, med sin selverklærte ekspertise på krig, selve «arkitekten» i Irak 2007, hvor han lister opp flere fiktive scenario (les: ønsketenkinger og projiseringer) som skal tjene som utenrikspolitiske premisser. Denne instansen av Kagan tjente også som politisk og strategisk rådgiver i forbindelse med USAs nylige suksess i Afghanistan, samt, Freddy Kagans kone, Kimberly Kagan, som selv er «militærstrateg», har selv opprettet «Institute for the Study of War»—det sionistiske krigshissende kostebinderiet hvor nettopp feite Fredrik opererer ut i fra.
Når man leser makkverkene disse produserer, så forstår man raskt hvorfor USAs utenrikspolitiske «seiere», per formål, egentlig er såpass få og forfeilet som de faktisk fremstår, når femtekolonne-sionister, som ikke engang evner korrekt tegnsetting, skriver «skriptet» som amerikanske politikere følger til punkt og prikke, helt til skandalene er og blir et åpenbart faktum og pengesøkk.
The Ukrainian counteroffensive can succeed in any of several ways. First, the current Ukrainian mechanized breakthrough could succeed, and the Ukrainians could exploit it deeply enough to unhinge part or all of the Russian lines. Second, Russian forces, already suffering serious morale and other systemic problems, could break under the pressure and begin to withdraw in a controlled or uncontrolled fashion. Third, a steady pressure and interdiction campaign supported by major efforts such as the one now underway can generate gaps in the Russian lines that Ukrainian forces can exploit at first locally, but then for deeper penetrations. The first and second possibilities are relatively unlikely but possible.
The third is the most probable path to Ukrainian success. It will be slower and more gradual than the other two—and slower than Ukraine’s Western backers desire and expect. It depends on the West providing Ukraine with a constant flow of equipment likely over many months so that Ukraine can maintain its pressure until the Russian forces offer the kinds of frontline cracks the Ukrainians can exploit. It is not primarily a matter of attrition. The slow pace of the pressure campaign Ukraine had been using before July 26 is designed to minimize Ukrainian losses. It is not primarily oriented towards attriting Russians either, but rather towards steadily forcing the Russians out of their prepared defensive positions in ways that the Ukrainians can take advantage of to make operationally significant advances. It is still maneuver warfare rather than attritional warfare, just at a slower pace. It therefore requires patience, but it can succeed.
Den vanligste tilnærmingen disse tenketanktullingene bruker for å overbevise angående situasjonen, er å snu fakta på hodet, såkalt inversjon, og projisere sine egne mangler. Ellers, så handler det ikke om amerikanske liv i Ukraina, så hensynet til den ukrainske befolkningen er som vanlig null. Det er jo bare for sionistene som sitter med pengemakten i USA å printe mer penger, så kan i alle fall pengestrømmen fortsette.
For å konkret kommentere noe av disse oppstyltede momentene som Kagan forsøker seg med, så er dette ikke den første, men snakk om den tredje Ukrainske motoffensiven hittil, og ingen av dem har prestert å penetrere de første russiske forsvarslinjene. Kagan tror likevel ikke bare dette vil lykkes, men at konsekvensen videre vil være at russerne, på en eller annen måte, ikke vil knuse fremstøtet på flankene slik hensikten med flere forsvarslinjer nettopp er.
For det andre, så er det ikke russisk moral som er på bunn, men ukrainsk. Kagan snur på det etter behov. Han har ingen moral selv, men er helt amoralsk fordi det han er feit, og det handler om ideologi, så det er greit.
Kagan fortsetter med sin krigshisser-fanatisme maskert av det som muligens fremstår som forbehold, samt, flere ganske fundamentale tegnsettingseil på engelsk. Dette er jo akademikere, skal man vite, og det er Time magazine:
It’s far too soon to evaluate the outcome of that effort, which is underway as of the time of this writing, but it is vital to manage expectations. Ukrainian forces are fighting now to break through the first line of long-prepared Russian defenses. Several lines lie behind it, stretching for many miles. Ukrainian progress will very likely alternate periods of notable tactical advances with periods, possibly long periods, of pause and some setbacks. Much as we might hope that the road to the Sea of Azov will simply open for Ukrainian forces the odds are high that fighting will remain hard, casualties high, and frustration will be a constant companion. All of which is normal in war.
Det hele minner mer om en daff og mindre kreativ krigsroman skrevet av et barn, noe Kagan’s i kontekst av fysisk krig også er. Håp og ønsketenkinger er alt som eksisterer av realistiske refleksjoner. Kagan sørger for å fremheve det aller viktigste for «seerne», det helt essensielle, at det er alt for tidlig å konkludere noe med tanke på utfall om noe som helst, nei her må man bare vente (enda mer) og se hvordan det hele går denne gangen, og selvsagt, å sende mer penger mens massedød og frustrasjon er forblir konstant i selveste kjøttkverna.
At ukrainere blir beordret ut i helt tafatte, tåpelige og meningsløse oppdrag som går ut på å produsere pseudo-taktiske seiere, kan man takke strategiske genier som Kagan & Co. for.
