Tenketank i USA tenker litt for høyt: USA har «tapt»—har ikke noe igjen å «vinne» på krigen i Ukraina
Den såkalte «RAND Corporation», et sionistisk kostebinderi av politiske synsere og pseudovitenskapelige hjemmesnekrere av div. rasjonaliserte krigsnarrativ, ment å legges frem for pampene i Pentagon som belegg for invasjon og bombing, har nå sluppet en rapport som antyder at USAs «interesser» i Ukraina-krigen svekkes jo lenger den per nå utvikler seg.
Disse subsidierte tenketankene har mindre for seg av både det ene og det andre. Det meste av deres ‘statsvitende’ virksomhet går ut på å snekre sammen mest mulig snusfornuftig narrativ, og massere frem sammenfallende fakta, og klistre på noen fotnoter av andre sjarlataner.
Når det gjelder veier ut av krigen, og det RAND-rapporten (Avoiding a Long War) formulerer som «konflikt-terminerende» løsninger; utsikter til fredsmekling, våpenvile eller f.eks. «total (territorial) seier» for èn partene, beskrives disse som «dårlige» og svært «usannsynlige», spesielt sådan for Ukraina.
USA og deres komi-lakei, Zelenskyys målsetning er per nå, stadfestet av utenriksminister Blinken, å gjenerobre landområdene før 24. februar. Dette inkludert Krim før 2014, ifølge Zelenskyy.
Men disse målsetningene betegnes på mange sett og vis som katastrofale, og et slags automatisk «sprinbrett» til atomkrig, ifølge RAND.
Furthermore, if Ukraine does push beyond the pre-February 2022 line of control and manages to retake areas that Russia has occupied since 2014 (particularly Crimea, where the Russian Black Sea Fleet is based), the risks of escalation—either nuclear use or an attack on NATO—will spike. The Kremlin would likely treat the potential loss of Crimea as a much more significant threat both to national security and regime stability, given the assets deployed there and the political capital invested in the annexation of the peninsula.
Veien til fred via mekling beror på at partene, begge parter som oftest, føler at de har mer på å vinne med fred enn det fortsette krigen. Men slik situasjonen synes nå, uttaler RAND, er at begge partene forestiller at deres «relative styrke øker med tiden, og at deres forutsetninger for å ‘vinne’ krigen bare blir større».
Forutsetningene for disse forestillingene av «seier», det på Ukrainsk side, er nærmest utelukkende betinget av at støtte fra «vesten» økes, og at det blir mer av den. «Mer» av alt i den forstand, og til og med at NATO-land blir mer fysisk involverte, deriblant at grensen mellom det å «trene» tropper og vedlikeholde utstyr, etter hvert krever mer eller mindre direkte assistanse og ekspertise, ergo «tropper» fra NATO på ukrainsk territorium.
Å gi Ukraina fly vil eksempelvis implisere at disse stasjoneres i grenseland, noe som berettiger Russiske angrep, potensielt med hypersoniske missiler, og det som da vil kunne sies å være et angrep på NATO-territorium.
Grensesettingen fra Russisk hold angående NATO, har imidlertid alltid vært ganske klar på denne måten: Det å evt. bruke NATO-land som presumptivt «vernede» flybaser istedet for fysiske flybaser i Ukraina, hvor det flys ut mot russiske mål, vil være å anse som en krigserklæring mot Russland.
Den realistiske veien videre
I realitetenes verden—langt borte fra statsviteres synsing og fakta-fabrikkering, er egentlig det eneste realistiske ukrainske tropper nå kan sies å kjempe for å være: Hvor mye mer penger og våpen omverdenen på bakgrunn av dette egentlig kan fortsette å sende dem. Eller, hvor mye før denne «støtten» enten blir så stridig og/eller omfattende til å kunne definere «NATO-hjelpen» som en direkte fysisk fiendtlig krigsakt.
Eventuelt, og et mer realistisk scenario, som nå er i full sving uansett: Hvor praktisk nytteløs mtp. tapet av mennesker og tropper og annet personell denne støtten effektivt impliserer. Enda enklere sagt: Hvor mye utstyr man kan sies å sende er èn ting, men hvor lenge skal faktisk «kjøttkverna» gå for Ukrainerne, med en hær på maks 250.000, kan forventes å overleve en russisk mobilisering, som per nå ventes å telle 2 000,000? Prognosene generelt er rett og slett ikke på Ukrainsk side, og har aldri heller vært det.
Til og med RAND begynner å innse denne fallitten. Merk også at dette er en organisasjon fra det samme «vitenskapelige» sjiktet av propagandamakere som blant annet sørget for at USA og NATO sauset bort nærmere 20 år i en meningsløs batalje mot noen hulemenn i Afghanistan, og som syvende og sist måtte rømme med halen mellom beina i tillegg til at de ikke engang klarte å evakuere utstyret sitt.
Det samme fiaskoen kan sies å gjelde «intervensjoner» og «nasjonsbygging» i Irak, Libya, Balkan, Korea, Vietnam, Somalia, og mange andre steder.
Nærmest samtlige av disse meningsløse staffasjene av «fred» «frihet» og til og med «demokratisering», har i realiteten vært hjemmesnekrede propagandanarrativ for å utøve realpolitisk makt, deriblant for å sikre «petrodollaren» og samtidig underlegge andre nasjoner et hav såkalt «vestlige verdier», som i seg selv har feilet mer enn det kan sies å ha lønnet seg slik man ser det nå.
Det er i bunn og grunn ren imperialisme det er snakk om, og det samme gjelder Ukraina, hvis regime er installert og korrumpert og agert til å yppe til en konflikt mot et Russland som USA ikke vil kjempe mot selv, men bare «støtte», og til hvilken faktisk nytte:
Their (Ukranian) cities have been flattened; their economy has been decimated (…) However, the U.S. government nevertheless has an obligation to its citizens to determine how different war trajectories would affect U.S. interests and explore options for influencing the course of the war to promote those interests.
Idiotisk og rigid idealisme
Idealisme har ikke mye med realisme å gjøre. Det er viktig å kunne skille. Politikere og ideologer i dag, som angivelig styrer, og i alle fall representerer saker og ting, ser ikke ut til å hverken ville eller evne dette.
Krig i seg selv har alltid handlet om beinhard realisme. Å blande disse to konseptene, og abstrahere, propagandisere saker av en slik forskjellige natur, har aldri vært spesielt vellykket. Men det er slik lederskapet i USA tradisjonelt har valgt å tilnærme seg folket og ikke minst verden, på en såkalt «populistisk» basis for å få gjennomslag. Det er slik demokratiet i realiteten, til og mer kanskje i teorien, best kan sies å «fungere»; på basis av propaganda, kontroll og forledelse: Illusjoner av «frihet».
Det er også en slik illusjon Folk Flest™ i dagens «demokratier» er forledet til å tro: at Ukraina teknisk og ideologisk kan, nei, vil vinne en krig med Russland, fordi Russland er «ond», slem, forbrytersk, desperat, «nazister» og selvsagt, «ikke et demokrati». Argumentasjonen og fraværet av realisme og rasjonalisme kunne kanskje ikke vært mer slående bevisende, og en forutsett emblematikk av hva det post-fornuftige samfunnet, «demokratiet», har lagt opp til av betingelser og vilkår, noe som like gjerne kan bli, og per nå ser ut som et kommende kaos. Alle reaksjoner har en motreaksjon, og «vestens» pirking med Russland vil på et eller annet tidspunkt utløse noe mer enn bare lett irritasjon. Krigen i Ukraina kan sådan være begynnelsen på noe større, og «Vesten» har satt tonen og dikterer hvordan Russland velger å forholde seg videre med tanke på bla. konsekvenser uansett utfall:
[Many] arguments ignore several issues that make Russian use of nuclear weapons both a plausible contingency that Washington needs to account for and a hugely important factor in determining the future trajectory of the conflict. First, there is evidence that the Kremlin perceives this war to be near existential. Ukraine has long been in a category of its own in Russian foreign policy priorities; even before the 2022 war, Russia was willing to devote significant resources and make major trade-offs to pursue its objectives in Ukraine.8 For example, Moscow paid dearly for its 2014 annexation of Crimea and invasion of eastern Ukraine.
Våpenvile kommer nok heller ikke på tale, da Minsk-avtalen(e) var aldri ment å overholdes, men for å trenere og regelrett forberede Ukraina på en større krig. Dette visstnok til og med ifølge Angela Merkel selv:
USA og deres tanketomme-tenketanker, har nå begynt å tvile på deres initiativ og rolle i Ukraina, og det mer eller mindre «offisielt».
Spørsmålet er hva som skjer nå. Vil arrogansen og ignoransen vinne, og våpensendingene fortsette, eller vil rasjonaliteten endelig erstatte mye av det ideologiske jaget i møte med det som kan bli dystre realiteter, ifølge «RAND»? Lite trolig.
Antakelig vil vurderingene som vanlig vanne ut i et slags utenrikspolitisk kompromiss og rasjonaliseringer ganske likt de andre konfliktene USA har vært delaktige i de siste femti årene: At man ‘vurderer’ det som «nødvendig» at krigen i Ukraina skal vare lengst mulig enn så lenge den ikke truer deres feite velferd og hykleri.
Denne tilnærmingen er i god amerikansk tradisjon, bortsett fra at denne gangen er ikke motparten en gjeng fanatiske kluthoder og relativt harmløse huleboere, men folk en militant stormakt som har sett seg lei på «vestlig» ekspansjon, agitasjon og dessuten det som er en politisk NWO-«orden»; en «Rules-based order» av dobbeltstandarder, helt uten sidestykke og kontradiksjon.
