Celeris Expergefactio | Clowns In America, i «Gullalderen», prater økonomisk sluttspillpisspreik i Amsterdam

Går økonomien hit eller dit? Blir det mer gull eller peak «krypto»? Idiotiske forestillinger siger som regel frem i frustrasjonen og desperasjonen i markedene, og folket spekulerer i alle kanaler om hvordan neste kapittel og krakk i den liberalkapitalistiske gjeldsleken vil skrive seg, og særlig når. Jeg er lei av å høre alskens økonomer, gullmenn, markedsprofeter og finansielle sirkusdirektører spre de samme spådommene på de samme dumme premissene hver eneste gang. Er det rart alt rimer og går i sykler? Nei. Folk forandrer seg ikke, fordi de hverken vil eller kan, og per sin egen kritikk og «analyse» demonstrerer disse personlighetene på god vei hva som faktisk er problemet, uten å se det selv. Derav idioti.

Noen få ganger rusler disse personlighetene langt nok inn i sine egne resonnementer slik at tankekonstruksjonene begynner å sprike per sitt eget vide spenn. Da oppstår også korte glimt av noe interessant, fordi de feilaktige premissene deres i sine små øyeblikk før tilbakegangen blottlegger sine absurditet(er).

Appell til konvensjon er ikke nødvendigvis en feilslutning, men det fungerer ofte som et sikkert nok skjulested for langt større svakheter og langt mer fundamentale misforståelser. Denne gang finner vi en av økonomiinternettets fremste ‘gullbug-menn’ og yndlinger i panelet, Peter Schiff. Overfor ham sitter James Rickards, en mann som nærmest fremstår fullstendig integrert i den amerikanske sikkerhets- og finanssfæren. Rickards er klart mer intelligent enn Schiff, men fungerer samtidig som et statssanksjonert mellomledd mellom systemkritikk og systemforvaltning. Han representerer derfor en kontrollert kriseforståelse hvor sammenbruddet kan omtales med akkurat nok ro slik at forventningene geleides, fortolkningen disiplineres samtidig som «markedet av ideer» rundt finansøkonomi holdes innenfor akseptable rammer. Schiff og Rickards har visstnok stanget før, her, for drøye fem år siden, men jeg gidder ikke å se den også.

Rickards legitimerer seg kontinuerlig gjennom nærheten til systemet, fordi han er CIA. Forsvarsdepartement, finansielle nettverk, krisespill, institusjoner, korridorer, møter og navn. Hele autoritetsformen hans utad hviler på at han har vært nærmere maskineriet enn vanlige økonomiyoutubere, gullbug-menn og monetære youtubeprofeter noensinne kommer. Det har naturligvis noe for seg også, det være nærhet til systemet gir tilgang på detaljer, mekanismer og masse historiske anekdoter. Det gir derimot ikke nødvendigvis konseptuell overlegenhet. Jeg har lest en av Rickards’ bøker, Currency wars, og den fremsto i stor grad som en samling historiske faktoids fremfor noe annet.

Med tanke på fakta, disse folkene lyver sjelden enkle løgner, men de blander sin systemkunnskap heftig med narrativforvaltning, og lar nærheten til makten fungere som erstatning for dypere forklaring. Det er jobben deres. Det å spå makroøkonomien på medium til kort sikt er også vanskelig fordi premissene aldri er fullt ut kjente. Man kan forstå økonomiske systemer de facto ogY/eller ideelt svært godt og likevel bomme totalt på timing, fordi utfallet avhenger av politikk og andre aktører utenfor påregnelighet. Finanskrakket i 2008 var eksempelvis relativt forutsigbart dersom man satt nær nok innsiden av kredittsystemet i forkant, men de konkrete utløsende mekanismene var fortsatt uklare før selve kollapsen skjøt fart. Kritiske faser i økonomien fungerer ofte mer som en ujevn snøball enn et lineært systemsammenbrudd. Ting bygger seg opp gradvis gjennom friksjon og en tilsynelatende stabilitet før momentet akselererer og retningen åpenbarer seg.

Et enkelt poeng vedrørende konvensjonelle kriterier og analyser er at svært mye av det som presenteres som «økonomisk innsikt» i praksis er trivielle observasjoner rullet inn i bevisst misledende og meningsløs teknokratisk terminologi. Det fungerer mer som skyggeteater for kyndighet enn som kritisk analyse. Det samme gjelder for så vidt «teknisk analyse» per koordinasjon, som jeg tidligere har påpekt.

Relevant: Spatio Brevis | Video: Fra krypto-klisjeer til knappe øyeblikk av litt felles fornuft

Denne «debatten» demonstrerer mye av dette ganske godt, spesielt fordi de to partene egentlig ønsker seg totalt forskjellige økonomiske utfall, samtidig som de ofte benytter samme primitive modellapparat for å forstå virkeligheten. De krangler fra hver sin posisjon, men innenfor et felles språk og felles grunnpremisser. Nettopp derfor er videokommentaren interessant nok til å lemmes inn. En kommentar på dette kan bidra til bryte enda litt gjennom runddansen av identiske økonomiske floskler og eksponere noen av de mer underliggende motsetningene. Dette er også vesentlig i lys av hva Kritikken.no forsøker. Det handler ikke om å nyheter, opportunisme, piske på med moralske panikkutbrudd eller gae grift for idiotiske clicks. Det handler om å bygge en vid og noe dyp katalog av kritikk og observasjoner som kan stå igjen som referanse etter at samtidens småhysterier har råtnet bort. I denne tid og sammenheng står diskusjonen på nærmere tre borkastede timer om det såkalte sluttspillet i dagens finansielle orden, USAs rolle som supermakt, gullbug-menn, markedsfetisjister, treige bitcoinfanatikere og den gradvise oppløsningen av den gamle økonomiske virkelighetsforståelsen.

For det første, og igjen angående konvensjonelle fortolkninger, er det ikke gitt at USA nødvendigvis er dømt til relativ undergang mot typ Kina dersom selve paradigmet man tidligere tok for gitt begynner å svikte. En del av de vanlige prognosene forutsetter at økonomisk makt fremdeles skal måles innenfor omtrent samme industrielle, finansielle rammeverk som før, men det er en svak antakelse. Og særlig to hovedfaktorer er relevante her, teknologi og demografi. Teknologiske revolusjoner har forekommet før, og de endrer ofte spillereglene langt mer enn økonomer av alle farger liker, ønsker eller egentlig kan forstå. Dagens AI kommer til å effektivisere visse slapphendte, tafatte sløsende sektorer, men den mer fundamentale virkningen vil trolig være videre demografisk og strukturell. Hele arbeidssegmenter kan miste funksjon, hele organisasjoner kan omformes, og store deler av befolkningen kan i praksis skyves over i nye former for overflødighet til ny produksjon, evt. mer konsumavhengighet og administrert passivitet like så. Og hvem som er best posisjonert til å absorbere og styre slike omveltninger er fortsatt ikke veldig, og det er vanskelig å se hvordan USA, med sin tiltagende interne fragmentering, utartede finansialisering og kulturelle oppløsning, automatisk skal stå sterkere enn Kina på lengre sikt.

AI vil antakelig ikke først og fremst belønne ‘kreativt kaos’ og liberal selvutfoldelse. Det går mer i retning av organisatorisk kapasitet, statlig koordinering, industriell disiplin og evnen til å styre demografisk overskudd. Derfor blir også mye skrål på Telegram fra sure kinesere om kinesisk storkollaps, litt for enkelt og incel-influert gjerne. Problemene finnes der, men blir moderate i frohold til mange av de samme problemene som samtidig finnes i Vesten, og ofte i mer degenerert og mindre styrbar form.

Når allmenne debatter først begynner å krype inn for å snipe mot eller for Bitcoin og «digital økonomi», kollapser nivået nesten umiddelbart til bunnen og banaliteter på begge sider. Peter Schiff demonstrerer igjen raskt at han fremdeles ikke helt forstår forskjellen mellom Bitcoin som abstrahert monetær konstruksjon og blokkjeder som digital arkitektur, noe som naturligvis genererer motstand og latterliggjøring fra bitcoinfanatikere som ser enhver kritikk av deres ufeilbarlige kultobjekt som blasfemi og inkompetanse. Gull-Schiff sørger i alle fall for at de får litt påfyll av piss i buksa der de står og hodler, og at Schiff ikke forstår Bitcoin fullt ut betyr heller ikke at Bitcoin representerer noe av reell og konsistent økonomisk substans i motsetning. Hele denne skrudde forestillingen har jeg selv demontert steg for steg i en nært sekstimers POVcast gjennomgang, og det spørs om jeg noen gang trenger å si noe særlig mer om Bitcoin og krypto på den måten. Jeg håper egentlig på det, men man får se.

Dette med teknologi som appell er også et gjennomgående problem i hele kryptosfæren, og som mange har blitt rundlurt av. Men generelt sagt, at teknologisk robusthet konstant forstås som av sivilisatorisk verdi og reelt omveltningspotensial er for begrenset. ‘Moderne’ samfunn lider snarere i stadig større grad av en generell forveksling mellom teknisk kompleksitet og faktisk sivilisatorisk funksjon. Dette er også et fundamentalt poeng de fleste generelt ikke forstår bakgrunnen av, og folk antar at fordi noe er algoritmisk sofistikert, kryptografisk sikret eller teknologisk distribuert, så må det nødvendigvis representere fremgang per generell appell. I realiteten av sin virkelighet kan høyteknologiske systemer like gjerne fungere som akselererende mekanismer for abstrahering, finansialisering, desorientering, demografisk forskyvning og frakobling fra fornuft.

Schiff demonstrerer sin egen variant av samme tendens når han griper etter noe han ikke forstår og fabler om at Bitcoin, på sine egne premisser, like gjerne kan erstattes friksjonsfritt og rimelig av «tokenisert gull». Dette er enda mer forfeilet enn grunnappellen til Bitcoin, fordi det forsøker å løse et digitalt abstraheringsproblem med enda en lagdelt representasjon av et fysisk objekt. Opposisjonen til Bitcoin er ofte så begredelig at den holder liv i debatten mer enn den avklarer noe. Med så mye idiotisk opposisjon og kritikk er det ikke rart copen forblir stor og uforløst blant stadig flere nyinnvidde fjols, altså folk som «oppdager» Bitcoin hver eneste dag og tror de har forstått «pengesystemet» på en pur kontrær basis.

Når Schiff gølder og prøver å argumentere for «tokenized gold», peker han derfor delvis, dog ubevisst, korrekt på sikkerhetsproblematikken og tredjepartsrisikoen, samtidig som han demonstrerer hvor overfladisk hele gullbugmenn-logikken ofte er. Bitcoin er faktisk sterkere enn «tokenisert» gull på enkelte snevre, men kritiske områder, særlig når det gjelder direkte digital overførbarhet, friksjonsløs verifikasjon og resistens mot standard tredjepartproblematikk. Såkalt ‘tokenisert gull er derimot bare en digital fordring på et fysisk objekt som fortsatt krever tillit og materiell kontroll. Problemet, foruten de praktisk absurde krumspringene, er fremdeles at ingen av delene eller påfunnene løser de fundamentale spørsmålene om verdi vs. produksjon og sivilisatorisk bæreevne.

Angående AI og den overprisede techhypen, som Rickards og Schiff begge er enige om at er nettopp det, fremstår forestillingen om «digital økonomi» stadig mer som et gigantisk abstraheringsprosjekt. Folk forsøker konstant å løsrive; abstrahere økonomi fra de fysiske strukturene for å maksimere profitt og skape fiktive verdier. De vil også gjøre økonomien så fri, flytende og digital at de ender med å undergrave de strukturene som gjør digitaliseringen mulig i utgangspunktet. Schiff eksemplifiserer selv denne tankegangen som den markedsfundamentalisten han egentlig er. Den opprinnelige «anti-bank» og anti-gjeld-fortellingen har nådd en slags terminal fase i både Bitcoin og det mer materielle råmarkedet, hvor et angivelig systemkritisk instrument i økende grad belager seg på en finansinstitusjonell råmakt det opprinnelig liksom foraktet og skulle vinne over.

Relatert: AI,ASI,AIXI suum cuique —Deduksjon av det intellektuelle induksjonsidealet

En annen rar feilslutning fra Schiff, cirka 18 minutter inn, var et fattig argument om at dersom USA hadde beholdt gullstandarden, «ville lønningene vært høyere i dag». Dette er klassisk økonomisk populisme og en banal feilslutning. Høyere nominelle eller relative lønninger betyr lite til ingenting isolert sett dersom prisnivå og produktivitetsforhold samtidig utvikler seg annerledes. Gullfanatikerne opererer også nokså konstant med en datert og implisitt forestilling om at monetær disiplin automatisk skaper materiell velstand. Det er i beste fall enda en halvsannhet med minimal forklaringskraft men som fremstår som fornuftig forankret. Produksjonskapasitet og geopolitisk dominans oppstår ikke automatisk fordi man knytter valutaen til et metall, særlig ikke i et system hvor denne metallet uansett må yte likviditet.

Dette leder videre inn i Schiffs nærmest religiøse forestilling om sparing og investering. Veldig boomer’esque. Rundt 28 minutter ut argumenterer han skjødesløst for at hensikten med gull og sparing er å hedge systemet, for deretter å investere kapital gjennom «forretningsmenn» og entreprenører. «Grundere». Problemet er at han fullstendig sammenblander sparing, investering og generell kapitalallokering. Ingenting tjener dårlig argumentasjon bedre enn beleilig begrepsblanding på bekostning av publikums idioti. «Sparing» er i utgangspunktet tilbakeholdelse og reallokering av ressurser. Investering er bare produktivt dersom kapitalen faktisk finner produktiv anvendelse i et system som kan absorbere den. Hele den gebrekkelige gulløkonomiske logikken hviler ofte på en småborgerlig fantasi om at tilbakeholdt konsum automatisk reorganiserer samfunnet mer effektivt. Dette blir også særlig komisk når de samme folkene samtidig snakker om «finansiell frihet», som i praksis ofte betyr individuell exit fra systemet de later som sparingen deres skal styrke.

I realiteten kan overdreven sparing like gjerne produsere stagnasjon og kontraktive dynamikker dersom systemet ikke absorberer kapitalen produktivt. Dette er nettopp noe av kjernen i det klassiske og makrobanale «paradox of thrift», som særlig gullpenge entusiaster kontinuerlig forsøker å ignorere fordi det kolliderer med deres moralske fremfor funksjonelt forankrede forestilling om økonomi som individuell disiplin snarere enn systemiske relasjoner.

Rickards kommer heldigvis tidvis nærmere mer interessante poenger, blant annet i forbindelse med når han diskuterer Federal Reserve som «privat struktur», noe det ikke er, og som han også motsier seg selv på senere, uten at dette er særlig viktig her. Før dette beveger han seg nemlig noe mot monetarismen og «velocity», med en slags atferdsorientert forståelse av «velocity» som systemisk uttrykk. Selv om dette er bra kategorisk kritikk, er problemet er at hverken han eller Schiff ser ut til å egentlig forstår den fundamentale svakheten ved monetarismen sådan, noe jeg bevilget et segment til i Økonomi 101, rundt 3t 15 min ut.

Relevant: Kritikken MMXXV VI – Økonomi 1O1

Det Rickards i alle fall tilsynelatende er intelligent nok til å skjønne her, i tillegg til å stjele petroleumspengene til Irakere, er at «monetærlikningen» til Friedman er totalt ubrukelig til å beskrive økonomien kausalt, og at den dels bare reorganiserer banale observasjoner i etterkant og presenterer dem som fullendt forklaring. Såkalt «velocity» behandles ofte ignorant som en uavhengig forklaringsvariabel, når det i praksis snarere fungerer som et residualt uttrykk for underliggende kredittaktivitet, transaksjonsmønstre og systemisk atferd. Dermed oppstår den absurde situasjonen hvor monetarister forklarer økonomien med en størrelse som i stor grad allerede er implisitt i forholdene de forsøker å forklare. Rickards reduserer likevel dette litt for mye ned til trivialiteter selv, slik at «velocity» fremdeles fremstår som en egen faktor, snarere enn en auto rasjonaliserende restkoeffisient av «pengemengde»: kredittaktivitet; transaksjonell intensitet. Det blir da en nullitet fremstilt som forklaring, et økonomisk pseudo-mål og modell som symbol, hvilket overlever kritikk nettopp fordi det knapt lar seg falsifisere eller engang oppfatte av folk som tar alt for gitt uten tilstrekkelige intellektuelle evner.

Schiff kommer så umiddelbart Friedman til unnsetning for å ta monetarismens og den økonomireformerte boomerens yppersteprest i forsvar. Dette er typisk for pengemengde og markedsfundamentalister, og de evner ikke å forstå at kreditt, derivater, obligasjoner, gjeldsstrukturer og finansialisering simpelthen ikke bare fordufter fordi staten begrenses formelt i sin utstedelse av valuta. Schiff vill ikke at stater skal kunne ha egen valuta engang. Han er såpass radikal, men det er videre følgelig forfeilet, da private banker, kapitalmarkeder og kredittledd kan fortsatt ekspandere abstrahert kjøpekraft gjennom sine gesjefter av fordringer og forventninger. Hele den idiotiske ideen om at økonomisk stabilitet automatisk følger dersom man bare fratar staten monetær fleksibilitet, er et lite produktivt premiss som kronisk ignorerer hvordan moderne kredittsystemer faktisk fungerer.

Det stopper ikke akkurat der av floskler. Schiff fortsetter med samme gamle regla når han forsøker å sammenligne bolig og helsesektoren med elektronikk, og ‘argumenterer’ med at «elektronikk har blitt billigere fordi staten ikke er involvert der», osv. Dette er så absurd og typisk reduksjonistisk at det nesten blir komisk, selv om jeg har hørt det hundre ganger før. Boligmarkedet er ikke sammenlignbart med produksjon av billig eller dyr elektronikk. Bolig er knyttet til stedelige begrensinger, regulering, urbanisering- og kredittpolitikk, infrastruktur, demografi, spekulasjon, statlig håndhevet eiendomsrett, folks idiosynkrasier, varig verdi, arv og mye mer. Boliger fungerer samtidig som nå både bla. som et konsumobjekt og kredittsikkerhet. Derfor kan det heller ikke behandles som et vanlig varemarked hvor prispresset liksom på magisk vis løses gjennom mer «frihet». ‘Det såkalte «frie markedet» i boligsektoren, slik det eksisterer i dag, og som Schiff tilsynelatende vil ha mer av, gjør langt mer skade enn det noen gang har gjort nytte. Den markedsfundamentalistiske kronidioten forestiller seg konstant et hypotetisk marked som hverken har vært virkelig eller særlig fremgangsrikt i seg selv. Problemet med boligmarkedet er nettopp at det allerede er sammenstyrt med staten fra bunnen av. Dette betyr selvsagt ikke at staten automatisk løser problemet gjennom passiv regulering og subsidier. Staten må snarere være direkte produktivt involvert, samtidig som kredittsystemet kontrolleres mer intelligent, noe som er fullstendig fy-fy i liberalkapitalismens dogmatikk. Det «frie markedet» kommer aldri til å løse boligproblematikken, uansett hvor mange libertarianere som repeterer den samme halvkvernede skrømtet sitt.

Rundt halvannen time hørte jeg Rickards riktignok korrigere Schiff på et viktig punkt angående statsgjeld. Schiff ser også fremdeles ut til å operere med en nesten utelukkende moralsk «forståelse» av gjeld, hvor statlig tilbakebetaling fremstilles som et slags absolutt mål, noe som vitner om en relativt absurd dårlig forståelse når man først er økonom. Rickards påpeker, korrekt, at amerikansk statsgjeld aldri kommer til å «betales tilbake» på konvensjonelt vis. Dette er sant, og fortsatt noe det forbannede Folk Flest™, i sin dørgelig dagligdagse idioti, hverken forstår eller antakelig kan forstå. Utenom mye annet kritisk og viktig jeg har sagt vedrørende gjeld, fremholder Rickards at den først må forstås relativt til BNP, inflasjon og statens evne til å refinansiere systemet over tid. Dette er korrekt, og egentlig en lite benyttet heuristikk, som stammer fra den kontræristforhatte Keynes, i alle fall når enkle ting skal forklares til idioter. Moderne økonomier fungerer ikke som private husholdninger, og en gullpengebasert økonomi er heller ikke komparativt konkurransedyktig med et moderne kredittbasert alternativ. Det betyr heller ikke at den moderne økonomien er en fundamental økonomisk fallitt i seg selv, men fallitten ligger i den ufornuftige utnyttelsen, utartingen og politiseringen av dens tøyelighet.

Hele denne ganske enkle tematikken virker å være såpass uforståelig for selv de spesielt interesserte at det nesten bare er de høyst intellektuelt privilegerte som har forutsetninger for å forstå større funksjonelle systemer godt nok til å se forbi de konvensjonelt tafatte parallellføringene og allmenne abstraksjonene som idioter tar for konkrete, harde realiteter og premisser. Schiff fortsetter senere å spinne i grøfta med den klassiske, men feilaktige påstanden om at et land kan gå såkalt mislighold av gjeld, evt. konkurs, og at dette automatisk leder til «hyperinflasjon». Dette er igjen en mekanisk og nærmest mytologisk forståelse av økonomi. ‘Hyperinflasjon’ er ingen fysisk naturlov som oppstår automatisk fordi en stat misligholder gjelden sin. Den oppstår gjennom sammenbrudd i tilsvarende produktiv kapasitet og koordinasjon derav, og det virklighetsnære utfallet avhenger derfor langt mer av faktiske kredittstrømmer, produksjonskapasitet, institusjonell respons og rimelige lovnader enn av mislighold som isolert kategori. Gullmyntsystemfantasien forutsetter ironisk nok fortsatt et fungerende statsapparat og distribusjonsstruktur med en viss sosial stabilitet. Dersom systemet faktisk kollapser i den graden gulltullingene forestiller seg, er det langt fra gitt at gull plutselig reorganiserer økonomien rasjonelt i etterkant. Det samme gjelder selvsagt også Bitcoin som en slags tilnærmet valuta på tilsvarende kår, noe det uansett ikke er designet for, og som allerede misbrukes gjennom finansinstitusjonenes klamme og grådige grep.

USA opprettholder store deler av sin posisjon nettopp gjennom fleksibiliteten og dominansen som følger av dollarhegemoniet og det enorme kredittmaskineriet rundt statsobligasjoner, globale kapitalstrømmer og «globalisme». Gullbug-folkets lille fantasiverden kolliderer dermed direkte med geopolitiske realiteter. Løsning derav ville antakelig redusert USAs manøvreringsrom, altså svekket imperiets finansielle våpen og gjort staten mer sårbar for de samme sjokkene de forsetiller begrensningene i metall skal beskytte dem mot.

Dette tullet blir også overtydelig når debatten omsider svinger seg inn på olje, tariffer, dvs. Trumps statsfinansielle fallitt. Igjen kommer tropene på rekke og rad, deriblant den siste, noe amerikanske markedsfundamentalister elsker å påpeke: At «USA er verdens største oljeprodusent» som om det automatisk betyr energimessig styrke og uavhengighet når dette skal sammenfattes med andre, ofte kontraktive, kontraindikerende aktualiteter og fasiliteter, da med spesielt tanke på olje

Diskusjonen mellom Schiff og Rickards om Trumps forfeilede tollkrig er tilsvarende banal, men understreker at her er det to forskjellige virkelighetsoppfatninger og hensikter som ligger bak. Schiff har mer rett enn Rickards her når det kommer til at «konsumenten betaler tariffene». Dette har jeg smått lagt ut om før, så linker til det i stedet her.

Relevant: Blitznew𐌔 08.08.0025—Built For The Fall

Selvsagt nok veltes betydelige deler av kostnaden over på konsumentene, mens det betyr ikke automatisk at strategisk buffering, innenlandsk produksjonssikring eller geopolitisk industribeskyttelse er irrasjonelt, Men riktignok får ikke Trump til mye av dette, men svindler i stedet til seg fra egne ‘patriotfond’ og beriker sin famile med innsidehandler og kontrakter.

Rundt totimersmerket får vi en slags skrål om grunnlovsfortolkninger i USA og presidentmakten, hvor statsutsendingen Rickards igjen tar klart parti med systemet, mens Schiff insisterer på at alle er kriminelle og alt når som helst vil kollapse. Deretter prater Schiff noe piss om Japan sin økonomi som knapt er sammenhengende, og får så korreksjon fra Rickards, som også spår at gullprisen skal doble seg opp til 10k USD innen utgangen av året, noe jeg selv tidligere har stadfestet, så her er det stor enighet. Spørsmålet blir om dette manifesterer noe mer enn sammenfallende spekulasjoner.

Hele diskusjonen, selv om jeg ikke anbefaler å se den, demonstrerer altså ganske godt hvordan smått forskjellige oppfatninger, dels kompetente men også dels forutinntatte og forehavende, av et finansielt verdensbilde fortsatt forsøker å forstå en sivilisatorisk overgang med visse forestillinger og konvensjoner fra en drøss av foregående epoker som nødvendigvis har gått ut på dato med tanke på det nye. Ingen vil gi slipp på sine kjepphester før den har dratt langt ut på jordet, der de så står tomhendte og forbannet over systemet de aldri egentlig forsto, derav deres argumentasjon.