Addendum, MMXXVI XII

«Samfunnet» og folk i dagens utartede freak-versjon av det forstår knapt nok hva det hele består av/på, langt mindre hva som egentlig er galt med det. Derav også den stadig økende dysfunksjonen på de aller fleste måter og nivå. Folk Flests™ bevissthet og kognitive kapasitet er såpass ideologisk korrumpert, idiotisk komprimert, nærmest intellektuelt ikke-eksisterende, og ellers gjennomsyret av det mest dekadente og selvhøytidelige menings-smykkeriet man sådan kan forestille seg å formulere frem når man først har overlatt ‘tenkingen’ sin til annet enn sin egen hjerne, alt ut av en grunnleggende latskap og trang etter å bli populær, til hvilken ende? Jo, mer idioti og svakhet. Dagens nivåer av idealistisk degenerasjon er såpass grotesk og generelt villfarende, pluss fantasifull, fanatisk og fullstendig ute av proporsjoner med de reelle virkelighetene, at vi ikke er langt unna det historiske punktet hvor et pornoblad fra si 80-tallet inneholder vesentlig mer «sunn fornuft» og kritisk informasjon om samfunnet generelt enn de fleste skriveri, ytringer, «debatter» og diskurser i det såkalte «demokratiet».

I den seneste POVcasten, MMXXVI XII, gikk jeg relativt raskt gjennom en hel rekke filosofiske, ideologiske, politiske og samfunnssystematiske forhold som samlet sett gir et ganske omfattende bilde av den moderne «vestlige» verdensordenen, som, for å uttrykke det forsiktig, befinner seg på sterkt «Hell». Hensikten med episoden var å undersøke de ekstremt underomtalte, om ikke nærmest uerkjente, fundamentale ideologiske faktorene, for å trekke opp deres større innbyrdes forbindelser og kritisk anskueliggjøre hvor påfallende mye av samtidens elendighet som lar seg tilbakeføre til et relativt lite antall ideologiske feilslutninger, hvis virkninger, etter hvert, er blitt så alminnelige og institusjonelt sementerte at de knapt nok lenger gjenkjennes som konsekvenser av noe som helst. Alt er bare et rikt utslag av et grandiost besluttet og diffust liberalt «mangfold».

I mangfoldet kryr det av og koker konstant over med folk hvis tilsynelatende eneste virke, og etter hvert hele mentale innretning, består i å henge seg opp i symptomer, gjerne mer til fullstendig løsrevet fra de forholdene som bokstavelig talt og fundamentalt forårsaker dem, og som ofte har sin opprinnelse langt tilbake i tid, samtidig som enhver tenkelig «opplysning» om de reelle sammenhengene synes skjøvet tilsvarende langt frem i tid, begravd som disse virkelighetene er under stadig nye lag av ideologiske selvfølgeligheter og tilbakestående auto-rasjonaliseringer. Symptomfikserte, fanatiske skrullinger kan aldri løse problemer de ikke engang har identifisert, og er derfor i det vesentlige ubrukelige som samfunnskritikere, en distraksjon og et formidabelt sløseri med oppmerksomhet og energi. Virkelighetene i et stadig mer sammensatt samfunn, som samtidig skranter og fragmenterer under vekten av sine egne tiltagende motsetninger, er kanskje blitt så komplekse at vanlige folk simpelthen ikke er kapable til å begripe hva som faktisk er galt, mens de få som eventuelt makter å gjennomskue forholdene, i stadig mindre grad har noe insentiv til å forklare dem for et stadig større og mer «mangfoldig» publikum, som fremfor alt etterspør dum-enkle svar på store spørsmål hvis faktiske rekkevidde det knapt nok har forutsetninger for å forstå. Og når de mangfoldige motsetningene øker i omfatning og vesentlig mangel på å forstå og formulere noen som helst selv-kritikk, øker selvfølgelig selve synligheten av det «faktiske» idiotiet i samfunnet; et alt for allmenngjort begrep jeg også var inne på i POVcasten.

Samtidig er de store svarene fra systemsjarlatanene og politikerne akkurat det samme svada som før, like krystallklare i sin inntatte ideologiske selvfølgelighet og generelt glatt som en grisete biljardkule: «Mer demokrati!», bare mer av alt det som hittil åpenbart har vist seg å fungere stadig dårligere, og enda mer av den institusjonelle virksomheten som opprettholder problemene den foregir å skulle avløse.

Disse idiotene kan ikke bedre, og de må derfor uunngåelig gjøres bort med, mens «demokratiet» deres heller ikke er av en systemisk støpning til å foreta noe av grunnleggende korrigeringer, ganske enkelt fordi det heller ikke utgjør noe fullverdig og kausalt selvkorrigerende system på nærmest enhver form for systematikk. Alt er ad hoc, sterkt kontrollert og utelukkende pro-prosedyrisk appell til vage viser, meningsløse «valg» og selv-kreerte kriser fremfor noe som helst av en klarere systemkritisk og rasjonell natur. Hadde man et faktisk demokratisk funksjonelt styresystem som Antikrati, ville de aller fleste politiske spørsmål hatt en reell mulighet til å faktisk løses og ansvarliggjort både velgere og politikere.

Slår man opp definisjonene av begrepet «krise», betegner det i alminnelig språkbruk en (u)kritisk tilstand, en alvorlig forstyrrelse av den forutgående normalen, gjerne med et mer eller mindre omfattende funksjonstap. Det naturlige, umiddelbare, ikke-abstrakte og rasjonelle spørsmålet burde i så fall hvilke foregående forutsetninger som har frembrakt denne «tragiske» (et begrep folk ikke evner å bruke korrekt, noe som er tragisk) forstyrrelsen, hva problemet faktisk består av og hvorfra det egentlig skriver seg, fremfor å henge seg opp i hva alle disse «krisene» isolert sett er, og hva de angivelig betinger av ytterligere «løsninger» og appell til nettopp det bestående som nettopp muliggjorde dem. Men dette blir altfor meget for de fleste, ikke minst på samfunnsnivå, hvor selve spillereglene i økende grad forbyr kritikk av dysfunksjoner dersom deres årsaker lar seg føre tilbake til ideologiske abstraksjoner som allerede er opphøyet til politiske selvfølgeligheter, og hvor enhver innvending mot disse kan avfeies gjennom beskyldninger på høyde med «rasist» og «fascist»; essensielle kjernebegreper som systemets egne ideologiske forvaltere knapt nok selv er i stand til å begynne å definere på en noenlunde konsekvent og fornuftig måte.

Kriser og symptomer er i denne sammenhengen forskjellige betegnelser på tilstander som først og fremst krever en forklaring, og som dermed heller ikke uten videre utgjør noen årsaksforklaring i seg selv. Det er de forutgående, betingende forholdene som er av langt større betydning, ettersom det også er her de reelle og funksjonelle løsningene eventuelt må finnes. Som tidligere poengtert på Kritikken, er den eneste egentlige «krisen» som sådan i Vesten den massive innvandringen og de omfattende demografiske forskyvningene den medfører, som i sitt ytterste omfang truer med å fortrenge og avvikle den historiske kontinuiteten til våre samfunn, folk og selve det nasjonale grunnlaget som tidligere betinget den politiske ordenen, noe som samlet sett er ufattelig for de fleste snusfornutige, navlebeskuende idioter, og deres system-tilmålte, sosiale «verdenssyn». Her er det altså tale om en konkret og potensielt irreversibel demografisk samfunnsendring, samtidig som dens politiske og ideologiske forutsetninger fremdeles befinner seg langt utenfor den forkrøplede rekkevidden av den alminnelige samfunnsdebatten.

Relevant: Det finnes kun èn «krise» i «Vesten»: innvandringen og demografiendringene

At innvandringen gjør ditt og utlendingene mener datt, sier ditt, kler seg sånn, lukter dritt, parfymerer seg og deg ihjel, raver foran en dum bok skrevet for dumme folk, ber her, lemlester der, voldtar deg eller ikke, betyr i den større systemkritiske sammenhengen egentlig forsvinnende lite. Alt dette er enkelthendelser, særskilte virkninger og adferdsmessige manifestasjoner som, uansett hvor omfattende og forkastelige enkelte av dem måtte være, samlet sett ikke lar seg føre som noen slags isolert «enkeltsak» mot det langt større liberal-dogmatiske prosjektet som har muliggjort og legitimert de underliggende samfunnsendringene. Det er selve det liberal-dogmatiske, liberal-fanatiske, liberal-idealistiske fundamentet som må gjennomkritiseres, vesentlig revideres og helst gjøres bort med, på bakgrunn av sin egen grunnleggende ideologiske inkonsistens, og de stadig mer omfattende samfunnsmessige konsekvensene av dem som er så sprikende og mangfoldige, at man kan synse om typiske symptomer og troper per politiske pluralist-nisjer i flere generasjoner uten effekt.

Problem?

Foruten det jeg eksplisitt tok meg tid til å formulere av kritikk i POVcasten, er det ellers og følgelig særlig tre grunnproblemer som fortjener å trekkes litt frem i etterkant, og som til tross for sine forskjellige samfunnsmessige uttrykk er vesentlig forbundet med én og samme ideologiske konstruksjon.

Disse mer konkrete samfunnsbetingende problemene lar seg koke ned til hovedsaker som: «Boomerøkonomien», med dens nærmest fanatiske vekstsentrisme og økonomiske selvrettferdiggjøring, «Liberalismen» som politisk altomfattende og nærmest uttømmende ideologisk rammeverk, samt den tilforlatelige «Egalitære» forestillingen om likhet som et generelt fornuftig, samfunnsmessig konstruktivt og funksjonelt prinsipp. Det er disse problemene, og først og fremst deres innbyrdes sammenheng og felles ideologiske forutsetninger, man må angripe dersom man har noen ambisjon om å kritisere det bestående på et nivå som faktisk kan gjøre noen forskjell.

Resten av problematiseringene i «Vesten» er vesentlig paradigme-korrekt faktisk våspreik, symptomfiksert politisk småplukk og enda mer av den intellektuelt uproduktive diskursen hvis forklaringskraft for lengst har demonstrert sin egen fullstendige utilstrekkelighet.

«Liberalisme»

Liberalismen, hovedanliggende også i denne episoden og tidligere utpekt som den mest dysfunksjonelle ideologien i POVcast MMXXV II, er etter gjennomgående vurdering ‘vestens’ mest fundamentale ideologiske feiltråkk som berettiger fallet. Dette er i grunn et skinnhellig, nærmest uttømmende politisk rammeverk hvor historisk betingede forestillinger om individuell «frigjøring», universelle rettigheter og abstrakt likhet er opphøyet til ubetingede samfunnsprinsipper, ikke langt unna fullstendig løsrevet fra sine materielle, sosiale, politiske, kulturelle og øvrige funksjonelle forutsetninger. Liberalismens abstrakt-autoritære elastisitet tillater deretter at selv dens egne motsetninger rasjonaliseres til argumenter for ytterligere liberalisering, «toleranse» og «demokrati».

Relevant: Fra «frihet» til føyelighet: Liberalismens egnete «ekstremisme» og ‘abstrakt-autoritære’ elastisitet

Individuell frigjøring fordrer ironisk nok stadig mer kollektiv administrasjon og kollektiv inkompetanse, mens pluralismen produserer fragmentering som igjen krever syntetisk styring og normativ ensretting. Liberalismen skaper dermed stadig mer av den politiske materien som senere begrunner dens egen nødvendighet, i en selvforsterkende kontradiksjons- og rasjonaliseringsmaskin hvor selv de evinnelige ‘liberalkonservative’ forsvarer premissene bak problemene de hevder å angripe. En ideologisk fallitt hvis intellektuelle ynkelighet knapt kunne vært bedre demonstrert enn gjennom dens egne resultater og den konvensjonelle politiske opposisjonens bemerkelsesverdige ubrukelighet og anti-kvalitet. Liberalismen samfunns-skalert og politisk dimensjonert som utelukkende, ideologiske appell og pseudo-massefornuft, handler i sin mest hellige essens om å grenseløst gjennomrasjonalisere sine egne kontradiksjoner.

«Boomerøkonomien»

En av de mest blaserte, strukturelt fundamentale normalitetene i den moderne økonomiforståelsen er den nærmest religiøse vekstsentrismen, eller det vi like gjerne kan kalle «Boomerøkonomien», hvor økonomisk ekspansjon for lengst har blitt sitt eget formål, i seg selv, tilsynelatende normativt total-uavhengig av hvorvidt den tjener noe som helst av faktisk samfunnsmessig verdi, og som jeg kommenterte i Ep. 304: aksiologien er helt på jordet konseptuelt sett, hvilket også inviterer til flerfoldige kontraidksjoner. De mer konvensjonelle kontraksjonene vi ser i den ‘vestlige’ økonomien, som for så vidt er anti-vestlig, er en trivialitet i sammenlining.

Relevant: Boomerconservatism, «our» worst enemy

Hele forestillingsuniverset er et eneste stort mylder av liberaløkonomisk individualisme, markedsdogmatikk, evinnelige forestillinger om «frie markeder» og en temmelig absurd forventning om at stadig mer konsum, gjeld, kapitalakkumulasjon, befolkningsvekst og annen kvantitativ ekspansjon omsider skal resultere i en tilsvarende kvalitativ samfunnsforbedring på basis av veldig lite differensierte standardmål som løkonomene er for dumme eller insentivert til å ikke forstå. Vi får så en perfekt storm og et system som naturlig nok skranter ganske så stødig, nærmest som en standard, og en pseudo-kritisk masse som skylder på «fiatvaluta» som årsak. At en økonomi kan ekspandere samtidig som dens materielle og sosiale forutsetninger forvitrer, og at betydelige deler av veksten sågar kan bestå i å administrere og kompensere for dysfunksjoner som det samme systemet produserer, synes nærmest også utenkelig for de mange økonomiske fantastene, som mer enn gjerne forveksler økonomisk aktivitet med samfunnsmessig fremgang. Man kan også synse om hvorvidt dette er det funksjonelle målet og meningen, noe som gir mening, men lite fremgang og mye degenerasjon. «Boomerøkonomien» er dermed en ganske presis økonomisk formulert manifestasjon av liberalismens individualistiske og universalistiske ekspansjonsdogmatikk, hvor veksten forsvarer seg selv og dens konsekvenser bekvemt overlates til en stadig mer omfattende politisk og institusjonell forvaltning.

Det særlig latterlige er hvor fullstendig denne økonomiske trosbekjennelsen deles av de nominelle politiske motsetningene, fra den veksthungrige, idiotiske sosialdemokraten til den evinnelige liberalkonservative markedsfundamentale fantasten, sistnevnte gjerne i den forestilling at hans økonomiske liberalisme skal redde den samfunnsordenen som de samme premissene bidrar til å oppløse. Denne nokså bedrøvelige mentaliteten er også behandlet i flere skriverier på Kritikken, til og med kreative forsøk på å illustrere og formulere en vesentlig annen økonomisk systemforståelse, dog alternativene er riktignok såpass omfattende at de nærmest fremstår som utopiske sammenlignet med dagens økonomiske idioti, men når selv det å forestille seg en økonomi som først og fremst tjener samfunnets faktiske funksjoner fremstår som ‘radikalt’ evt. ‘høyreekstremistisk’, sier det antakelig mer om hvor intellektuelt tilbakestående den rådende økonomiske forestillingsverdenen kort sagt er.

«Likestillingen»

«Likhet» som appell er en av de mest tilforlatelige og samtidig samfunnsmessig dysfunksjonelle forestillingene i den moderne liberalistiske konfesjonsideologien, hvor det som i en allmennformulert forstand, sådan mentalt og mellom-menneskelig begrenset og basis derav, er rimelig nok som et geleidende prinsipp, etter hvert er blitt generalisert til en nærmest universell moralsk totalitær fordring om politisk og institusjonell utjevning. At mennesker faktisk er ulike, med forskjellige evner, disposisjoner, kvalifikasjoner, prestasjoner og funksjonelle forutsetninger, er åpenbart en altfor ubehagelig virkelighet for egalitarismens puritanske fantastikere, som tilsynelatende forestiller seg at likhetens personlige appell også betinger dens samfunnsmessige anvendelighet. Likhet er ingen universell funksjonell dyd, og når den ideologisk forstått forestilles som et overordnet styringsprinsipp, oppstår en stadig mer omfattende anti-meritokratisk dogmatikk hvor faktiske forskjeller må kompenseres, relativiseres eller ignoreres for å opprettholde en abstrakt politisk forestilling om hva som burde være ‘likt’. Det handler for så vidt også om å bli nettopp «likt»; synes du ikke alle er like mye verdt som deg selv, så er du automatisk «ond». Appellen er like effektiv pueril som den er forsmedelig, hvilket gjør den enkel ergo foretrukket av idioter. Resultatet videre er dysfunksjon satt i system som betinger mye konvensjonell friksjon både personlig og politisk, og jo større samfunnsmessig skala, desto mer omfattende blir de kunstige korreksjonene som kreves for å opprettholde den ideologiske fanatiker-fiksjonen.

Relevant: Det dekadente demokratiets dialektikk: Degenererte premisser, døende prinsipper

Enda mer idiotisk er den nærmest infantile motstillingen hvor enhver kritikk av likhetsdogmatikken fremstilles som en tilslutning til vilkårlig undertrykkelse, overgrep, voldtekt, folkemord og alskens andre moralske katastrofer, som om alternativet til universell egalitarisme nødvendigvis skulle være grenseløs brutalitet og maktmisbruk. Dette er en sammenblanding av kategorier, enda en falsk dikotomi og et beleilig ideologisk angrep- og forsvarsposisjon, hvor den omfattende sosiale utjevningsdogmatikken forsvares gjennom den langt mer trivielle forestillingen om at mennesker eksempelvis bør behandles likt for loven. Meritokrati i grunn innebærer at relevante forskjeller rasjonelt tillegges relevant betydning, hverken mer eller mindre, og utelukker selvfølgelig ingen unntak, særskilte hensyn eller hensiktsmessige kompensasjoner der forholdene faktisk tilsier det. Ingen har påstått noe annet. At man må forklare slike elementære distinksjoner for mennesker som ellers er ‘intellektuelt’ besatt av «nyanser», «rettferdighet» og «inkludering», demonstrerer vel først og fremst hvor ideologisk infantilisert hele denne springende likhetsdiskursen er blitt, og hvorfor egalitarismen er så vesentlig velegnet til å forvandle fornuftige og funksjonelle samfunnsforskjeller til permanente politiske ‘utfordringer’.

Det er for øvrig ganske utrolig hvor mange mennesker som kan bruke hele livet på politikk, i diverse kollektivt, samfunnsdebatt og alskens andre intellektuelle sysler uten noensinne å nærme seg en generelt sammenhengende forståelse av hva de egentlig holder på med eller tror, og Kritikken.no er da heller ingen veldedighet for intellektuelt vanskeligstilte, som blir flere og flere og som jeg har stadig mindre interesse av å forsøke å korrigere. Deres idiotiske a-interesser styrer dem for mye. Kritikken har mange funksjoner, flere enn tenkelig av de fleste, hvorav en av de mer fornøyelige er å peke og latterliggjøre samtidens intellektuelle utilstrekkeligheter og grandiose ideologiske selvbedrag samt visse politiske absurditeter som etter hvert er blitt helt normalisert.

Det finnes naturligvis få, men noen historiske paralleller til slike samfunnsvitnesbyrd, fra Apollinaris til Cassiodorus, som på hver sine måter etterlot seg beskrivelser av en samfunnsorden hvis forutsetninger var i ferd med å relativt forvitre. Forskjellen fra deres gang til i dag er at man per ideologi tror at det store fallet er umulig, om så «rettferdig», selv om høyden er større og mer skjør enn noen gang før samtidig som at livsgrunnlaget for fornuften og standardene tas helt for gitt av alt for mange.