Liberalismens flyktige frihetskult og idiotiet som massedemokratisk ideal
Som overveldende demonstrert her kan man si så mangt om «demokrati» og alt idiotiet det medfører, nærmest i det uendelige, og det er i seg selv et problem da et mylder av kritisk fornuftige ankepunkt kveles i krybben av rasjonaliseringer og slår hverandre ihjel i eventuell prioritert diskurs. Det vesentlige problemet med «idioti» er at idioten ikke kan lære og forstå særlig mye av saker og ting utenom via feil, åpenbar konkret motstand og selvpåførte, helst nært katastofale konsekvenser. For å begrense, og muligens avlære, idiotens destruktive vesentlighet trengs det derfor kontradiksjon og en ikke-idiot. For pedagogikkens skyld er det her enklest å forestille seg idioten som et lite barn som forblir et mentalt barn hele livet med mindre han får motstand i form av korreksjon eller selvpåførte katastrofer. Med et faktisk intelligent designet demokrati, e.g. Antikrati: med ansvar og fornuftig appell innebygd i strukturen, ville vi fått bukt med dette problemet relativt raskt. Men det er hverken ønskelig for idioten selv, til tross for at det hadde vært til hans beste, og i alle fall ikke ønskelig for den rådende politiske «klassen», som har spilt fullstendig fallitt på de fleste måter.
Det representative massedemokratiet i dag er nærmest gjennomført idiotisk betinget for å fasilitere idioti til fordel for en æøkende politisk opportunisme, og distinksjonene av «demokrati» som begrep spriker i alle retninger og muliggjør alt av ‘kreative’ konseptuelle innbefatninger, som for eksempel moralistisk humanisme, dogmatikk av «likeverd», sære sivilrettigheter, «åpenhet», «inkludering», politisk minoritets- og mangfoldsfetisjisme, markedstilgang, forbrukerrettigheter og all slags utemmelig grenseløshet. Prognosene blir ikke stort bedre med tanke på den hemningsløse dogmatikken som foregir at alle har en unik og viktig mening, at «alle meninger», angivelig, «er like mye verdt», og at alle har «ytringsfrihet», dog bare de «gode» ideene kommer på trykk slik at nettopp idiotien øker under dekke av offentlig opplysning i selveste «kunnskapssamfunnet». Som Adolf Hitler tenkte høyt i Mein Kampf: Fortjener de som forkaster fornuften egentlig en funksjonell stat, eller, slik de Maistre luftet av betraktninger etter det blodige oppgjøret i Frankrike: folket får den styringen de fortjener.
Massedemokratiet i dag er et fordervet derivat av et mer folknært og fundamentalt konsept som gikk ut på fornuftig styring via kritikk i kvalifiserte former. I dag er dette blitt såpass konsolidert, ideologisk kapret og konseptuelt sanert at det effektivt er erstattet med billig appell og kollektiv konformitet. Demokratiet har blitt liberalisert og dermed blitt et politisk synonym for liberalisme gjennom sammensmeltingen av begrepsforståelse og moral. Den konseptuelle kongruensen er ikke spesielt komplisert av seg, men den er til gjengjeld desto sjeldnere konsekvent gjennomtenkt, og tatt som helt naturlig av alt fra idioter til ukritiske utdannede kløne-konformister. Massedemokratiet som politisk struktur gir liberalismen tilnærmet grenseløs moralsk autoritet, mens «liberalismen» blir den uttømmende og utømmelige substansielle kilden til den politiske forestillingen om menneskelig «frihet» i ly av samfunnet. Dagens demokrati er altså et politisk skalkeskjul for liberaldemagogisk og moralrelativ-ideologisk utslettelse, og definisjonen av en kult er fremdeles evnen til å ikke se det som er åpenbart feil med sekten og nekte å diskutere det.
Derimot var tankegangen med sivilisert demokrati, skalert primitivt nok, prinsipielt fornuftig. Det handlet om meningsbrytning og overvinnelse per argumentasjon. Idioter hadde ingen generell tilgang på styringen av samfunnet, og bør heller ikke ha det. Dette er imidlertid hva dagens massedemokrati forfekter for å folkelig legitimere sin generelle utbredelse, samt sin ideologisk inngående og idiotiske ignoranse. Man kan neppe som samfunn utrydde idioti, for idioti er både uunngåelig og i små doser politisk håndterbart, til og med fruktbart som ansporing til diskurs. Det endemiske problemet oppstår når systemet ikke lenger kultiverer en overordnet kultur for kvalitet, korreksjon og fornuftig overvinnelse, og i dets sted lar idiotien fungere som et slags sosialt konformt klister og intellektuell grunnstein for generell anseelighet og sånn sett legitimitet. Et fungerende politisk system må ikke forutsette at alle er fornuftige, men det må være strukturert slik at den ufornuftige enten korrigeres, passiviseres, ansvarliggjøres eller forhåpentligvis gradvis trekkes opp mot et høyere nivå gjennom motstand og konsekvens.
Dagens massedemokrati iverksetter og insentiverer nærmest det stikk motsatte, da det bekrefter idioten i hans beleilighetssynsende tilstand gjennom moralsk og sosial-korrupt validering og andre mer verdslige prisinger. Slik anrettes den nyttige idioten i praksis som tilsynelatende ustoppelig, mens hans uformede vurderingsevne opphøyes til demokratisk dyd fremfor å forstås som et rigid utslag av systemrasjonaliseringer. Denne institusjonaliserte stakkarsligheten forklarer også hvorfor mediene driver med såpass mye kategorisk forhåndssensur i «anstendighetens» og «faktas» navn: Idioten må skjermes fra for mye virkelighet på én gang, ellers risikerer man at hele den «demokratiske» forestillingen om idiotenes politiske myndighet kollapser i møte med deres faktiske inkompetente og inhabile dømmekraft. Det kommer aldri noe om så «godt» ut av slik idioti, bare unødvendige konflikter for nært sagt imaginære forhold som makten dytter foran seg, mens de reelle problemene hoper seg opp som «utfordringer» i demokratiet.
Under dette demokratiske skuebrødet og den representative appellen ligger markedsfundamentalismen og mentaliteten derav som et substrat som i realiteten dikterer spillereglene, mens den overfladiske demokratipolitikken dirigerer med fordummende slagord og grandiose lovnader. De selv-sykliske mekanismene i det såkalte «sosialdemokratiet» er at de globalpolitiske «markedskreftene» får herje til en viss grad, slik at den sosiale skaden legitimerer voksende velferdsbudsjetter, som igjen fordrer mer kapitalistisk utradering via integrasjon og abstraksjon, hvilket igjen skaper mer sosiale forskjeller, av alle slag, og dermed driver og intensiverer det økonomiske momentet mer enn noe annet.
I den idiotiske demokratiske dikotomien er resultatet per ideologisk utforming ganske gitt før noen diskusjon og kritikk i det hele tatt finner sted. Som jeg stadfestet i POVcast episode X, ~3:56t, angående de ti viktigste samfunnsmytene, per myte #4 m.v, determineres folks meninger og argumentasjon av helt andre bakenforliggende faktorer enn argumentasjon kombinert med informasjon og fakta som former en mening.
«Venstresiden» assosierer seg aktivt med egalitarisme, multikulturalisme, moralisme og diverse verdiretoriske språkspill, mens «høyresiden», ofte intellektuelt inkompetent, ideologisk forledet, og da i møte med venstremajoritetens fargerike, puerile påfunn, blir å forstå som svak, kompromittert, konservativt tendensiøs og kontrollert kompensatorisk populisme derav. I tillegg til det konseptuelt problematiske i demokratiet, er kontrollen av idiotiet unødig outsourcet til idiotisk appellerende «partier» som i virke og effektivt skal konkurrere om å aksentuere, formatere, formalisere og sådan være mest idiotiske overfor/ovenfor «folket». Dette for så å drive med enda mer kynisk maktkompromiss seg imellom samtidig som de shipper mer og mer suverenitet ut av landet.
Relevant: «Høyre- og venstresidens» forståelser av «demokrati» er uforenelig, og må forkastes
Det vesentlige problemet med såkalte idioter er ikke nødvendigvis deres fraværende intellektuelle kapasitet og tafatte interesseregister, men snarere at de oppfatter konformitet og konvensjonelle kriterier, det vil si forhåndsdefinerte konklusjoner (ofte indoktrinerte), som automatisk legitime og optimale.
Den kjære søte snille og ufeilbarlige jødesekt-kristendogmatismen, som ødela Europa mer enn noe annet, dog uten noen magiske ‘bevis’ som idiotene er i stand til å akseptere, gir oss en from og rimelig forsmak på absurd idioti i politisk praksis, og derfor må også slike flyktige og fanatiske tankesidespor holdes utenfor styringen så mye som mulig. Denne mer religiøst betonte idiotien er på mange måter mer rigid enn sin sekulære tvilling, og har ødelagt mange andre samfunn og deres utvikling på flere måter enn de fleste kan forstå, nettopp på grunn av kroniske rasjonaliseringer og invertert logikk. Forløpet til den lange mørketiden i Europa var blant annet preget av en dogmatisk mistenksomhet mot kunnskap når denne truet med å underminere og løsrive seg fra teologisk autoritet, noe man ser allerede hos Tertullian, med hans avvisning av sammenblandingen mellom Aten og Jerusalem, samt dekretet at kristne ikke trengte noen videre tankegang etter evangeliet. Senere får man den anti-dialektiske tradisjonen knyttet til Peter Damian, hvor striden mellom dialektikere og dogmatister nettopp handlet om hvorvidt sekulær fornuft og logikk kunne anvendes i saker angående «troen», før den samme konflikten fikk et mer institusjonelt preg ved fordømmelsene i Paris i 1277, hvor kirken forbød en rekke filosofiske og aristoteliske teser som ble ansett som teologisk truende. Vi har selvsagt skoleeksempelet med Galilei, samt det mer makabre tilfellet Giordano Bruno, som etter flere år i inkvisisjonens varetekt ble brent i Roma for å ha frotnet et bredere kosmologisk og teologisk avvik fra kirke-korrumpert virkelighetsforståelse. Dette er den historiske substansen bak formuleringen om at «den største synd var kunnskap» og at logikk skulle forstås som forsøk på kjetteri, fordi slik farlig heksekunst forulempet den mildt sagt idiotiske og beleilige forestillingen om at det var «Gud som var årsak til alt», og i dag er det den dernest rådende demokrati-ortodoksien tilnærmet slik at liberalismen er kuren til alt.
Har man ingen reelle skranker mot idioten, og heller ingen forhold som oppmuntrer den passive idioten til å bli mer aktivt fornuftig politisk, vil det generelle idiotiet ende opp med å kultivere politikken. Nivået senkes dermed til under stagnasjon i møte med nye problemer og konflikter i samfunnet, som følge av intellektuelt inkompetent styring som så må rasjonaliseres som «utfordringer» i det demokratiske ordskiftet, hvor effektiv kritikk blir nærmest kriminalisert. Med dagens demokratiske anti-system, språkspill, politiske og idiot-ideologiske sosialteologi er vi der allerede, med «Trygg styring» og «Alle skal med» og det hele.
