Brutalt forklarte faktum om kvinnemennesket og ideologisk feministiske samfunnsfallitter

Jeg har registrert klaging og knitring her og der om at det ikke er nok kritikk av kvinner og feminisme på Kritikken medfølgende beskyldninger om at jeg hater menn. Forbløffende nok er begge disse påstandene mer sanne enn gale. Dessuten må temaet tas på alvor fordi det er kritisk viktig samtidig som det er forbigått, ofte totalt neglisjert av de kjerringsyrte massemediene, som egentlig er basert på å fremkalle og forsterke feministiske synspunkter hos menn slik at vi blir mer medgjørlige og simpete i vårt verdenssyn og referanser ellers, ofte også via kvinner og deres appellative autoritet, som spiller på sex og diskriminering via konformitet. Ja, dette blir nok en rant eller en slags relativt løsfattet kommentar av format uten å bli teknisk eller abstrakt.

For å gi saken litt nyhetsmessig preg og relevant grunnlag, kan vi like gjerne ta for oss den pågående rettssaken mot Lindsay Clancy: Et kvinnfolk i USA som fant ut at hun var trøtt og sliten, og ellers elendig satt sammen, det både fysisk og mentalt, som drepte sine tre barn en etter en og skylder på «hormoner». Dette har også kickstartet deler av kvinnelig kritikk vedrørende deres fundamentale natur og politiske gangsyn, særlig så fordi den kvinnelige juryen og et oppmøtt folkehav av kvinner som faktisk ‘støtter’ og sympatiserer med Clancy fordi de sterkt identifiserer med hennes emosjonelle situasjon, altså i drapsøyeblikkene. «Det kunne vært meg», sier kvinnene, helt uten å tenke videre ut over hva de egentlig signaliserer. At kvinner kan både være det mest nødvendige og konstruktive for en mann samt senere det mest destruktive, er i seg selv helgrei logikk som en konsitutert union og avhengighet av slike. Forresten, fenomener som «SIDS» er fremdeles idiopatisk forstått fordi alle disse tilfellene faktisk er at kvinner dreper barna sine i barnslig frustrasjon eller forargelse. Mødre dreper barn i naturen ganske ofte, av ulike grunner. Å tro at dette ikke innbefatter mennesker, er enda en ideell antakelse for å bevare sinnsroen i samfunnet, uten at det er det helt store problemet. Hvem skal protestere, avdekke, og evt. anmelde på at noen evt. dreper sin egen baby? Kanskje de korporative må se til å ansette flere Girlbossettes?

På et høyere plan er det mer interessant å betrakte hvordan den konseptuelle avstanden mellom kvinnelig individrasjonalitet og samfunnsmessig funksjon gås mer i sømmene etter hvert som samfunnet rakner og folk klager på veldig mye annet rart av symptomer enn årsaker. Vi har dette med barnløshet, som er et problem, og kvinnfolk som drømmer seg bort om en mann som aldri kommer, og menn som driter i dating, og incels som griner om rett til ligg mens girlbossingen og griften når nye høyder mens samfunnsmoralen stuper.

Til og med «vitenskapen» har fått for seg at «likestilling» og «feminisme» kanskje ikke er så genialt og ideelt som man først trodde, noe jeg tar for meg senere.

POVcasten min om «Politikk, og Kvinner» var et lite kompendium i seg selv, men kvinnens natur sånn objektivt ble nok ikke helt fastslått som et faktum der, selv om jeg kom inn på det fundamentale per kognitive forutsetninger og forskjeller derav. Kvinner tenker både annerledes per prioritering og i ulik grad med tanke på skala og abstraksjoner, hvilket var en god inngang og egentlig uttømmende når det gjelder implikasjoner. Alt dette er rimelig, og kvinnen kan dessverre ikke gjøre alt, og må konsentrere seg om sitt, noe som ikke er en bagatell, mens ‘feminismen’ skal ha det til at kvinner faktisk skal gjøre alt, mens det viktigste utsettes mens man prioriterer totalt trivielle og meningsløse anti-produktive syssel og absurde «karrierer». Å bokstavelig talt skape flere mennesker i sin egen kropp og oppdra og passe på barn er ingen lett oppgave.

Det som er mest ironisk og nært paradoksalt med kvinnens natur, er at kvinnen er egentlig en ekstrem pragmatiker, dog på en ignorant individbasis og ikke i kollektiv forstand ei heller per noen generelt bevisst strategisk ramme annet enn å reagere, passivt eller aktivt. De fleste kvinner er passive, og sliter deretter, mens de aktive risikerer samt potensielt ødelegger mest. Noen ganger vinner det, stort, men dette er nærmest dødt per i dag. Selv Kina lider under feminismen i dag, men er på vei mot en kollektiv respons.

Litt generelt «kvinnehat»

Kvinnen i en kollektiv forstand er en kult-konformist og et typisk flokkmenneske som søker beskyttelse og å bli tatt hånd om fordi hun er fysisk sårbar samt at hun har ekstrem fysiologisk verdi for menn på mange måter; primært sex og familie. Jeg mener også at merkelapper som «kvinnehater» er ganske så usaklig og overkategorisk. Ja, man kan nok hate enkelte folk av det motsatte kjønn av ulike grunner, men det er bare i særdeles små nisjer og tilfeller man kan si at noen er en vaskeekte kvinnehater. Grensedragningen der bør gå et sted mellom de som kun objektiviserer og bruker kvinner, til de som nettopp ikke kan bruke kvinner og hater dem sådan, og dette rommer en veldig snever gruppe i så fall. Den første gruppen er en fingert form for hyper-hedonist, uten noen som helst annen hensikt, og den siste er gjerne ganske skadde freaks og fysiologiske incels, som rett og slett må selge indre organer for å få litt midlertidig oppmerksomhet.

Morsomt nok så er mannehat en mye mer substansiell og rimelig fornuftig fenomen når det gjelder kvinner. Så evt. ‘mannehat’ hos kvinner er rasjonelt, men noe de fleste fornekter i praksis, muligens også for seg selv, akkurat dette vet jeg ikke, men jeg antar kvinner er bevisste på det, men undertrykker også dette sammen med så mye annet.

Klart nok, om kvinner hadde innrømmet sitt «mannehat», dvs. for dem de ikke vil ha noe med å gjøre fysisk eller personlig, til og med profesjonelt i den grad det er aktuelt, ville de blitt konfrontert av nettopp menn om de ga tydelig utrykk for slike synspunkt, men dette er ikke produktivt, så kvinner holder heller munn og åpner den for andre menn som de tror de kan få noe ut av.

Når det dreier seg om til politikk, dvs. samfunn og makt, er kvinnen å regne som et barn sammenlignet med menn, selv om mange menn er enda mer idiotiske potensielt, dog de blir likevel nedkjempet av andre menn enklere enn hva kvinner blir i denne konteksten, noe som er en veldig viktig, ofte oversett faktor. Det ligger heller ikke naturlig for kvinnen å hverken utkonkurrere menn politisk, eller å derfor bry seg om det. Dette ville i så fall være ekstremt evolusjonært og biologisk irrasjonelt, totalt bortkastet energi. Men feminister, i sin ignoranse, insisterer på at kvinner vet best og alt ville bli bedre om de styrte, og annet absurd skrømt. Kvinner har faktisk drept flere mennesker i historien enn menn via «abort» dog jeg personlig ser ikke på abort som ekvivalent til drap, men det er en kamp om egeninteresser det faktisk er snakk om i begge tilfeller, da menn for det meste dreper andre menn i krig eller konkurranse om kvinner.

Relevant: «Incels kan ikke styre politikken»—men det kan heller ikke kvinner

Feministene skjønner ikke enkle ting som naturlige disponeringer, og deres forestillinger til det kreative og skjønne er blitt korrumpert med kynisme og kulturell kontrærisme via akademiske abstraksjoner uten innhold men med store ideologiske, dvs. ikke-logiske ambisjoner. Derfor går det så ille med alle feminister, fordi de lever i utakt med realiteten og fornekter sin egen vesentlige konsistens, ofte hele livet, helt til de er fysiologisk ubrukelige ot ikke-attraktive, ikke kapable til å få barn eller knytte seg til en partner, om så i alle fall bare for å melke ham for ressurser, noe som er kvinnens oppgave, men det må foregå skånsomt og med en viss innbefattet aksept. Jeg trenger ikke gå inn på skilsmissene her heller.

Kvinners «politikk»?

Skal det bli fruktbart med tanke på en fremstilling relevant for politikk, så må vi kontrollere kriteriene med tanke på kjønnsforskjellene i vesentlighet på den måten av vi kvalitativt kvalifiserer faktum med: 1. Hvordan tenker og hva prioriterer en ‘kvinnelig kvinne’, dvs. en kvinne generelt som gjør det kvinner flest gjør, mens vi kontrasterer med 2. Hvordan tenker og hva prioriterer en mannlig mann.

Rasjonelt forenklet, hva bryr kvinnelige kvinner seg om politisk?

Jeg ser mitt snitt til å bare liste opp saker her i stedet for å sløse mer tekst, og en liste blir mer nyttig om jeg finner det for godt å sammenligne med en tilsvarende liste for menn av samme standard.

Kvinner, i dagens «vesten» bryr seg politisk hovedsakelig om:

• Om de får lov til å abortere, og det alltid gratis. Selv i USA. Dette er på mange måter kvinners største kampsak.
• Om de får mindre personlig ansvar enn menn per systemet, noe som går på nærmest alt tenkelig, og som ofte unnskyldes med at de skal få barn, selv om mange ikke får det, får færre ift. goder de så mottar.
• Om at systemet gir dem mer og sterkere rettigheter og vern enn menn. Er det motsatt eller likt, blir det bråk og pseudo-intellektuelt snakk om «patriarki».
• Om å beskyttes fra menn de ikke liker. Dette på alle mulige måter.
• Om å importere menn fordi de ikke liker menn de ikke liker, dette via innvandring. Dette punktet dekket jeg i POVcasten.
• Om å ikke importere menn fordi de ikke liker de mennene, hvilket er forståelig, mens menn agerer ikke derav.
• Om ‘retten’ til å selge kroppen sin til menn, men at menn skal straffes for å kjøpe.
• Om de får penger for å ikke gjøre noe produktivt enn å vise kroppen og leke luremus.

Og så videre går regla.

Nå over til vanlige «mannlige menn».

Disse bryr seg som oftest politisk om:

• Å på et eller annet økonomisk vis sikre samfunnet for å sådan skaffe seg relativt med penger slik at de kan tiltrekke seg et kvinnfolk for å forplante seg.

Riktignok følger det derav et ganske så mangfoldig mylder av diverse misforståtte og kontradiktoriske forestillinger og mer konkrete forslag og ideologiske posisjoner med mye distanse seg imellom. For eksempel, smått avhengig av profesjonelt tilholdssted og sjikt.

Alt generelt fra: «Lave skatter og avgifter» til «Mer offentlige stillinger og innvandring», alternativt:

«Mer av alt staten gjør akkurat nå slik jeg forstår det hjalp og hjelper meg», for å ta den mest vanlige og patetiske av resonnementene som mange menn kjører på.

Denne stereotypiske oppstillingen demonstrerer dog det kritiske faktumet at det menn bryr seg mest om politisk omfatter samfunnet i en mye større helhet, både praktisk, abstrakt, sosialt og i funksjon mer enn kvinner, som komparativt bryr seg om kategoriske goder samfunnet kan tilby dem, uten at de nødvendigvis må gjøre mye for det, for eksempel, i ytterste forstand, å krige for godene. Deres oppgave er å føle og klage, da ofte på symptomer, derav den simple reduksjonen i kontekst av å være barn.

Her kan vi også skvise inn et betimelig kontrollspørsmål:

Hvorfor skal egentlig kvinnelige kvinner bry seg så mye om utenriks- og geopolitikk, kan man sådan spørre, og svaret er ganske så primitivt men i tråd med teorien, at de har ikke hverken behov eller rimelig interesse i det, mens menn har begge for å overleve. Krig er på sett og vis en fortsettelse av å beskytte eller gjøre krav på mer, og kvinner er i dag, på mange måter, i en slags politisk krig med menn for å få mer for mindre, noe som i sin ideologiske form i stor grad går under fanen av «feminisme». Den mer fundamentale motsetningen ligger dog mellom den tradisjonelt mannlige orienteringen mot suverenitet, altså kontroll, beskyttelse og videreføring av det kollektive, og feminismens kvinnelige orientering mot «frihet», forstått som stadig større individuell frigjøring fra bindinger, plikter og avhengighet. Menns kvasi-kollektive motreaksjon på dette er langt mer ulikartet og politisk fragmentert bort i intet, og disse to grunnretningene står ofte diametralt mot hverandre i både prioritering og ideologisk konsekvens.

Ferskt fra Cambridge, feminismens frihet og undergang

Det blir her å vende tilbake til noe gjør dette spørsmålet vesentlig mer interessant enn den kjønnstribalistiske kranglingen om hvorvidt kvinner burde ha stemmerett eller burde være «tradisjonelle», eller at bare menn «skifter kjønn» og blir «trans» og får alt overstått. Jeg har uansett konseptuelt løst spørsmålet om demokratiske rettigheter for alle i form av Antikrati, men man må huske på at det systemet vi har er antatt å være perfekt og uansett bare noe som har uendelige såkalte «utfordringer» i vente. Systemet vil ikke endre seg fordi det tjener makten, og idiotene er for dumme til å forstå systemer og ser heller på symptomer som ankepunkt uten noen mer til.

Oppsiktsvekkende nok, i april 2026 publiserte Politics and the Life Sciences, ved Cambridge University Press, artikkelen «Toward individualistic reproduction: Solving the fertility crisis could require a further marginalization of men».

Det bemerkelsesverdige er at denne faktisk behandler sammenhengen mellom kvinnelig frigjøring og den pågående fertilitetskollaps som et legitimt problem, og da med forholdsvis riktige parametere intakt. Forfatterne fant også en svært sterk internasjonal korrelasjon mellom høyere grad av «likestilling» og lavere fertilitet i samtlige land i verden (omtrent r=0.81) Den la så frem en evolusjonspsykologisk modell der den post-1960-talls samfunns-kombinasjonen av kvinnelig økonomisk uavhengighet, «individuelt partnervalg», prevensjon har forandret famile- og pardannelsen.

De kaller attpåtil selve problemet «Female Choice Fertility Paradox», hvilket videre impliserer at kvinnen får større reell mulighet til å velge bort menn hun ikke vurderer som gode nok, samtidig som hun ikke lenger trenger en mann for økonomisk overlevelse og heller ikke automatisk får barn av seksuelle relasjoner hun faktisk inngår i.

Resultatet kan derfor være fullstendig ‘rasjonelt’ for kvinnen på sitt lille spissfindige individnivå samtidig som det blir dysfunksjonelt på samfunnsnivå, og man kaller dette «feministiske» sluttstadiet rent fysiologisk for «Post-Pair-Bonding Fertility Trap».

Individuell kvinnelig frihet og kollektiv reproduktiv funksjon er ikke nødvendigvis sammenfallende størrelser. Det som er optimalt for kvinnen som frittstående individ trenger ikke være optimalt for befolkningen, familien, staten eller den langsiktige videreføringen av det samfunnet som gjorde friheten hennes mulig.

Implikasjonen videre er ganske så enkelt sagt den at kvinnelig «frihet» er skadelig både for samfunnet og for kvinnen selv, og vi har dermed nådd den endelige avgrunnen av «kvinnehatende» kritikk.

Forfatterne er selv såpass direkte at de skriver: «If we fail (to reverse this), feminism risks becoming one of humanity’s gravest mistakes».

Læresetningen herfra er såre enkelt den at kvinner, i likhet med Folk Flest, engasjeres og fokuserer på symptomer i samtiden og har ikke noe fundamentale svar eller større fornuftig retning med tanke på løsninger annet enn å appellere til annet enn mer av hva som har vært eller noe det mener har gått tapt, f.eks. mer «ytringsfrihet» eller «frihet», eller «demokrati», eller hva enn det skal være av fantasiløse forfektelser som i effekt bare har bidratt til den nåværende knipen de befinner seg i. Løsningene som da kommer på bordet fra idiotiske politikere er gjerne absurditeter som nettopp «samtykkelov», «sexkjøplov», mer innvandring med mer «anti-rasistiske» kampanjer, mer demonisering av menn, mer av alt som ikke fungerer men som betinger fallitten, inkludert feminismen, som har produsert hva da? Ingenting, fordi det er ingenting annet enn en dum drøm kokt opp av kyniske gærninger, skrullete incel-kvinnfolk for andre dumme fanatikere å konsumere seg enda mer hjernedøde på.

Da var hatet i boks for denne gang, med litt confirmation biaskrydder fra Cambridge, og vi kan endelig dra på en veldig etterlengtet shopping spree.