Internetts intellektuelle idiotifallitt
Masseutrullingen av internett som samfunnsstrukturelt substrat og premissgarantist for folkehavets presumptive informasjonsbehov er et humant eksperiment der resultatet for lengst kan registreres som netto negativt av enhver med hodet noenlunde skrudd på. Den sedvanlige teknologibegeistringen trollbinder alltid de som ikke forstår hverken den eller implikasjonene av det, og må uansett legges til siden her mens saken er egentlig ferdigprøvd, veid og funnet for lett på de fleste måter. Nesten hele befolkningen har fått tilgang til mer informasjon enn historiens største lærde og originalere kunne forestille seg, noen få tastetrykk unna, med enorme mengder konvensjonell kunnskap tilgjengelig for videre bygging eller kritisk kontrastering. Dermed er også en av de mest behagelige og folkelige bortforklaringer for egen ignoranse feid av banen: informasjonen foreligger i overmål og i omnipresens, mens den intellektuelle mangelen fremdeles er kronisk lavmål og ligger på latsiden som aldri før, så hva sier det oss?
Folk Flest™ har som vanlig gjort det de kan best, nemlig å feile nærmest fullstendig, og i stedet gjort informasjonsinfrastrukturen til et apparat for dekadent sosial selvbeskjeftigelse og kontinuerlig mental-bedøvelse fra egne stort sett økende meningsfattige eksistenser. Selve teknologien er ikke problemet, og i så fall lar den seg neppe stanse eller meningsfullt fordømme som en amoralsk-sekulær kraft. Det mer relevante spørsmålet er hva den allmenne anvendelsen av internett faktisk har produsert og samtidig avslørt om samfunnets fornuft og produktive orientering, og dommen er eksplisitt klar uten de helt store forbehold: Internett har som massefenomen vært en intellektuell fallitt og vil presumptivt degenerere samfunnet og Folk Flest™ ytterligere helt til de fremstår som vaskeekte dystopiske karikaturer på en «human» eksistens uten så mye som et snev av både konsistens og unnskyldinger for sin ignoranse igjen.
En særlig tilsvarende seiglivet idétrope gjennom hele den såkalte «opplysningstiden» og den senere liberalismen, inkludert masse-demokratiets egen ideosynkratiske falllitt-forståelse og folkelige forledelser, har i hovedsak naivt betraktet menneskets ytre begrensninger som hovedproblemet for fornuftig fremgang og samfunnsforbedringer derav. Dette grunnsynet var riktignok mer rimelig som romantiserbart i en tid der masse-demokratiet og sosialliberalismens forledende potensial ikke var anskueliggjort for dets fremste forkjempere, hvis geniale ide var å sette tanken fri og gi folk alskens «rettigheter» samtidig som man ruller ut utdanningen, så var det bare å vente på at den store kunnskapen beseirer all urett og fortidens fordommer, og herfra skulle et mer opplyst menneske og etter hvert et mer opplyst samfunn vokse frem.
Markeds- og maniliberaleren Condorcet er blant de mer pure representantene for denne optimistiske ønsketenkingen, særlig der utvidet kunnskap og offentlig deltakelse inngår i ideen om menneskelig aktualisering og realiserbar nytte av kunnskap, mens Rousseau kritiserte denne optimismen innenfor samme historiske epoke, og i Discours sur les sciences et les arts angrep han uttrykkelig forestillingen om at fremskritt innen vitenskap og kunst nødvendigvis renser menneskets moral, og beskrev tvert om en samfunnsmessig korrupsjon som kunne vokse sammen med kulturens og ‘kunnskapens’ «raffinerte» tyranni. Rousseau demonstrerer dermed at selve opplysningstradisjonens revolusjonære politiske pragmatisme allerede rommet mistanken om at mer sirkulerende kunnskap ingen sikker årsak er til høyere menneskelig orden og ‘radikal kvalitet’.
Masse-melioristisk markedsopportunisme
Den fundamentale feilslutningen går effektivt ut på appell til majoritet som en generell løsning på deres egne problemer, en forestilling som overlevde langt inn i liberalismen mv., særlig eksemplisfisert hos figurer som J. S. Mill, Kant på sine måter, og idealene deres lever mye mer enn godt i dagens samfunn, der stadig større utvidelse av rettigheter fortsetter å tillegges en automatisk menneskelig forbedringsfunksjon i tillegg til det populistisk selvtjenende sentimentet. Internett har gjort denne populistiske selvforbedrings-fallitten komisk anskuelig gjennom en omfattende demokratinfisering av de fleste epistemiske forhold, der sosial appell og repetisjon får offentlig gjennomslag langt utover sin intellektuelle verdi. Selve fornuften rår som realiteten og lar seg naturligvis ikke stemme ned, men dens offentlige misrepresentasjoner evner i minkende grad å skille kritisk substans fra sosial bekreftelse og politisk plausibilitet.
Dette er alvorlig epistemisk relativisering i praksis, der sosial appell, indoktrinert repetisjon, ideologi, konformitet og selvtjenende rasjonaliseringer opphøyes til offentlig fornuft uten å kvalifisere som rimelige surrogater, og Internett har gjort disse folkelige ‘fornuftssubstituttene’ nærmest allestedsnærværende og gitt idioten en historisk rekkevidde gjennom et enormt passivt publikum som ukritisk konsumerer ferdigproduserte rasjonaliseringer eller disktuterer irrelevante symptomer på problemer de ikke engang forstå før de setter avgårde.
Relevant: Logikk i hendene på idioter ≡ katastrofe
Når den kompetente og inkompetente (like)stilles på samme offentlige verdidefinerte pseudo-standard, forøvrig en digital variant av den gamle demokratiske absurditeten Plato allerede identifiserte, lik behandling av kvalitativt ulike størrelser, premierer den primitive massen utelukkende egen beleilighet og begripeligheter derav. Den politiske idiotien i massedemokratiet har via et «liberaliserende» internett eskalert videre til en form for epistemisk isonomi, der galopperende likhetsdogmatikk kobles sammen med forherliget frihetsdyrkelse og derfra overføres direkte til den folkelige bedømmelsen, samtidig som en vulgærutilitaristisk massearitmetikk, stadig mer effektivt systematisert gjennom algoritmer, opphøyer summen av trivielle preferanser, registrert respons og sosial appell til et slags overordnet kvalitetsmål og dermed lar den demokratiske likhetsdoktrinen gli fra det sivile spørsmålet om hvem som får delta til den prinsipielt idiotiske forestillingen om at deltagernes dømmekraft og argumenter fortjener tilsvarende respekt og epistemisk vekt. Popularitet blir dermed fort en falsk indikasjon på kompetanse og forståelse, beleilig og ubevisst kultivert av mennesker som selv mangler kriteriene for å vurdere generell kvalitet.
Det massivt betingede, rigide selvbedraget blir samtidig langt lettere å systematisere når allerede foreliggende disposisjoner, interesser og affekter kan etterutstyres med passende begrunnelser, om lag slik Pareto beskrev sine såkalte derivasjoner, og Internett har praktisk industrialisert og psykologisk primet denne sosiale øvelsen til det absurde. Enhver idioti får sitt sosialbetingede argument, sitt publikum og etter hvert sin egen lille mikrokosmiske økonomiske sone. Hver ‘unike’, enn så lenge universelle forestilling er samtidig en preferanse, nisje, rett, målgruppe og potensielt produkt, det vil også si helt i tråd med «det frie», mangfoldig differensierte «frie markedet» som heller ikke nødvendigvis selekterer for særlig eller generell intellektuell kvalitet.
Den «demokratiske» middelmådige ofte helt hyklerske høflighetsforestillingen om at alle «har rett til sin mening» kompletterer absurditeten, og «retten» til å ytre noe sklir sosialt over i et krav på respekt og epistemisk likeverd, selv om dette er eklatant nonsens fundert på en prinsipiell galskap. Masseimplementeringen av et kommersielt markedsgiret internett innebærer en nær fullendt preferanseresponsiv masseoptimalisering, der folkets adferd måles gjennom konsum og tilbakeføres som stadig mer raffinert kultivering av de samme adferdsloopene. Hva slags ‘fremgang’, evt. «mangfold» og fornuft som skulle reise seg fra folkehavet er allerede besvart av markedet selv. Porno, sosiale medier, strømmetjenester, shillinfluensere, høyfinansiell manipulasjon av nedre segmenter, dårete datingapper og en endeløs katalog av tidsfordriv ligger massens faktiske begjær langt nærmere enn noe universitet for dannelse og mestring, mens den omliggende samfunnsarkitekturen stadig mer innrettes mot å produsere forbrukere og redusere avstanden mellom impuls og idiotisk tilfredsstillelse.
internett reduserte både kostnaden ved å lære og kostnaden ved å fordumme seg samtidig. Den første aktiviteten forlanger fortsatt konsentrasjon, seleksjon, forkunnskaper og ofte mange års arbeid og perfeksjon, mens det å dumme seg ned er tilnærmet gratis og ellers nærliggende mest realistisk for de fleste. Nettets store tekniske triumf ligger veldig ofte i å fjerne friksjon fra aktiviteter hvis sivilisatoriske verdi aldri ble etablert eller tenkt på i utgangspunktene.
Internett har enkelte åpenbart produktive anvendelser som ingen egentlig trenger å få forklart, eventuelt anvendelser Folk Flest™ knapt forstår, og disse er heller ingen unik konsekvens av dets dekadentgjørende masseform, som i hovedsak legitimerer seg gjennom et formidabelt arsenal av forbruksstimuli og fundamental fordumming. Profitten rasjonaliseres deretter som ideologisk hvitvasking og selvstendig gode, selv om det er nærmest meningsløst å vise til hvor mye «verdi» internettøkonomien har generert etter markedsverdi når selve verdibegrepet i det famlende «Vesten» for lengst er relativisert ned mot lønnsom livsforlengelse av idiotisk aktivitet; politisk passivitet. Mekanismen blir enda enklere å gjenkjenne når egoismen først forstås korrekt som moralsk grunnforutsetning og mennesket aksepteres som drevet av egne interesser. Den begavede som møter et mindre begavet menneske står ikke overfor noen naturlov som pålegger ham å bruke betydelig energi på å gjøre vedkommende klokere og mer intellektuelt autonomisk, særlig når det å forandre noens standpunkt er noe annet enn å produsere et menneske som selv kan komme frem til belagte konklusjoner, forkaste feil når premissene endres og unngå den neste idiotiske slutningen. Det er snarere langt enklere å måle idioten enn å forbedre ham, noe Internettets kommersielle genialitet har lagt opp til.
Sivilisatorisk kvalitet og fremgang har alltid vært et seleksjonsproblem, mens Internettets implisitte masseideologi fortoner det hele som et kvantitativt betinget, grenseløst spørsmål som de aller fleste i dag ikke engang evner å i nærheten forestille seg mer samfunnsfruktbare alternativer til, inkludert deres forhold til internett som noe fundamentalt selvsagt for deres synsmåter og manglende forestillingsevne.
Folkelig forstått, overhypet kunstig intelligens gjør denne premiss-fallitten enda mer friksjonsfri ved å fjerne de siste tekniske alibiene for intellektuell passivitet. Internett gjorde informasjonen tilgjengelig, søkemotoren generelt søkbar, mens AI kan sammenstille, forklare og i praksis også diktere hva folk skal mene innenfor definisjonsmaktens egne sensurerte rammer. Den intellektuelt initierte kan bruke verktøyet som skalerende påbygging; den passive massen bruker det like gjerne til kognitiv avlastning og ferdigproduserte, mer folkelig inklinerte og deriverte rasjonaliseringer skrapt sammen av andre idioter på internett som referanse. De idiotiske unnskyldningene tilintetgjøres av teknologien ironisk nok mens idiotiet fortsetter å skalere opp til sin massiv kollaps og underleggelse den teknokratiske overmakten,
