Den «Nye høyresiden» er fremdeles fordummet, reaksjonært, banalt boomer-babbel

Folk Flest™ er en merkelig størrelse. En famlende samling av alt mulig, men med det til felles at de sjelden forstår annet enn det de allerede kan, og knapt ser behov for noe mer. Konseptet kalt «politikk» er enda mer stusselig og fortørnet. Kombiner «Politikk» med Folk Flest™, og resultatet er en middelmådig graut av politiske dåsemikler og døgenikter som i blinde går rundt den berømte grøten i et system saueflokken har blitt fortalt er «demokratisk», altså for alles beste. Fortsett med dette, og forvent ingen forandring som fryder.

For litt over tre år siden skrev jeg en rant som «Leder», riktignok usammenhengende, men likevel tydelig nok i sitt mer alvorlige anliggende: Høyresiden skal byttes helt ut.

I dag snakkes det varmt om en ny «Høyreside» i ulike alternative kott og skott, som et slags folkelig og «populistisk» svar på det jeg den gang beskrev som venstresidens relative kollaps.
Men snakker vi egentlig om det samme? Snakker vi om noen reell forandring? Nei. Vi er fortsatt langt unna.

Det vi får med disse «nye høyresidene» i Europa og ellers, er som forventet: mer av det samme. Ingen vesenforskjell, bare gjentakelse innenfor et dumt og datert statsstyringssystem. Den berømte «kaka» minker på alle mulige måter, mens kakekjerringer og snitte-fjompene på Stortinget forsyner seg først. Folket får stadig mindre igjen per krone og per oljedråpe politisk energi investert i det som for lengst er en ideologisk fallitt.

Vi har dekket dette fenomenet og høyresidens politiske fallitt greit på Kritikken, det i flere artikler fra ulike skribenter og sammenhenger. Alt fra generell ideologisk kritikk over hele linja, til makt-tullet i, og infidel-infiltreringen av «AfD», polske partier som poserer som foregangsland, den evinnelige skakkjøringen i Hellas, senter-høyres anti-flyktning-forfektelser i Italia, feminist-regimet i Spania, og ikke minst det vedvarende «konservative» vanstyret i Storbritannia. Alt som nå tilsynelatende vokser frem og selges som autentisk, er bare mer klassisk kontrollert opposisjon i ulik grad. Det ble også laget en noe lydforringet POVcast om denne falske høyresidens vedvarende fallitt, som fortsatt lever i aller beste velgående i dagens demokratier.

Relevant: Kritikken MMXXV III — Hva er «Høyresiden»?

Det er ikke slik at jeg har en trang til å kalle alt og alle jeg ikke liker for «kontrollert opposisjon», så det er ikke det dette går ut på, men snarere, hva disse folka faktisk gjør, står og argumenterer for selv, og som derav gjør dem mer politisk irrelevante med tanke på noen vesentlig endring per i dag. Det handler sånn sett om «visjon» og en politisk forståelse av hva som må til fremfor hva som må til for å bli valgt, som altså er to, ofte helt forskjellige saker.

Litt veldig enkel proposisjonslogikk kan være på sin plass for å oppdage absurditetene i disse abstraksjonene som folk flest tar fullstendig for gitt:
Man forandrer ingenting ved å fortelle folk bare det de vil høre. Likevel ser dette fremdeles ut til å være den eneste «gyldne regelen» i pseudo-styringssystemet vi i dag kaller for «Demokratiet», angivelig for å mane til forandring.

Som jeg også har nevnt her og der: Politiske partier i dag er helt ute av vater og representerer for det meste bare seg selv. De opererer nærmest som regel i utakt med tiden, på alle mulige enorme etterskudd, og ligger grovt estimert 12 til 14 år bak sin egen nødvendige utvikling, selv målt mot sine egne premisser og rasjonelle egeninteresser. Denne politiske latensen er et symptom på deres inkompetanse og ideologiske inkonsistens. De forstår ikke hvorfor tilliten forvitrer, og bruker begrepet «populisme» som en rasjonalisering for å slippe å konfrontere egen idioti, korrupsjon og manglende virkelighetsforståelse. I stedet for å revurdere sin rolle, sin politikk eller sitt verdensbilde, spiller de gjerne offer og forstiller folkelig misnøye som farlig eller som «hat».

print(Rant)

Uintelligente folk kan ingenting om noe som helst viktig eller kritisk. Ta derfor en titt på hvem som sitter på Stortinget i dag, hvilke utdanninger de har, hva de har skrevet, sagt, tenkt, eller i det hele tatt forsøkt å forstå. Det hele kumulerer i et samlet intellektuelt nullpunkt og et slags skrekkabinett. En konsentrasjon av tanketomhet som knapt skulle være mulig å få på plass med mindre. Pakk nok av disse nullene inn i en såkalt folkeforsamling, og du får noe som i praksis fungerer som et kollektivt minus. Små land tåler dårlig middelmådighet, og de går raskere til grunne jo høyere de priser seg selv. Spesielt når de innbiller seg at de har råd til å sløse. I så måte står Norge i fare for å bli selve prototypen på et rikt, dumt land i sakte forfall.

Når det gjelder økonomi og monetærpolitikk i Norge, forstår hverken de sittende politikerne eller de kontrære særlig mye av for eksempel økonomi. Hele feltet er infisert av alt fra crypto-cucks som totalt har feiloppfattet ganske enkle ting som pengekreasjon, inflasjon, verdi og statsgjeld, til andre som ikke engang forstår bokføring som diagnostisk verktøy. Resten av systemsjarlatanene tar alt innenfor sin lille normal for gitt og betrakter den som optimal per definisjon. Jeg vet egenetlig ikke hvem av de som er verst, men alle som opererer innenfor disse premissene har lite å fare med hvis målet er faktisk forandring eller en noenlunde fornuftig forståelse av hvordan ting egentlig fungerer.

Alt dette skyldes en dyp og vedvarende illusjon om at systemet vet hva det gjør, eller «alternativt», dum, klakør-kontrær klokketro på det stikk motsatte på samme premisser. Når både styrende og opponenter deler en grunnleggende tro på autoritetens fornuft, eller omvendtheter, blir feilene uansett gjerne strukturelle fremfor faktisk funksjonelle. Det gjør det mulig å gjennomføre mye rart, så lenge det faller under politikk, «reform» eller folkehelse.

Tør jeg samtidig minne om at Norge, dette «verdens beste demokrati», vaksinerte 92.7 % av befolkningen med et totalt eksperimentelt, nå folkehelse-skadelig, pur-profittpreparat, og med det toppet seg som nummer to i verden, kun slått av Portugal, samt noen transittland? Hva sier det om vår kritiske innstilling til myndighet, makt og medisinsk autoritet?

Boomer-babbel

Slik den politiske situasjonen, statsapparatet og de altfor sprikende sosialpolitiske strataene er nå, finnes det dessverre ingen katalytisk, akselererende eller ideologisk forandring i Vesten før boomerne dør ut i hopetall. De er så dypt implementert og økonomisk investert i både livsstil og ideologisk rammeverk at de ikke har noen insentiver til å gi slipp. Ingenting må endres. Alt de er, avhenger av at alt forblir som det er.

Boomerne kan i praksis forstås som det samme som Folk Flest™, særlig i en vestlig, demokratisk-liberal kontekst. De er bare interessert i det de allerede er interessert i, og har dermed hverken overskudd eller kapasitet til å forstå noe som helst nytt innen politikk. Det forrige valget i Frankrike, ei gryte i full demografisk og kulturell nedsmelting, bekreftet dette i politisk praksis.

Relatert: «OK, Boomer»: Har «Boomers» utelukkende skylden for vestens nasjonale nedgang?

Og som jeg også sa innledningsvis i min POVcast om demokrati og Antikrati, så får vi bare mer av det samme som vårt politiske system og ideologiske grunnlag legger opp til, med minimalt av reelle variasjoner. Dette burde være lett å se for enhver som prøver å formulere forskjellen mellom for eksempel partiet Høyre og Fremskrittspartiet, hvor det kun finnes marginale nyanser, om noe i det hele tatt.

At flere, særlig yngre, nå vurderer å stemme på Fremskrittspartiet må ikke misforstås som en ideologisk oppvåkning. Det er resultatet av en moderat vellykket mediekampanje i sosiale medier, som spiller på den generelle misnøyen knyttet til ikke-vestlig innvandring i Oslo, nå en fullstendig nedsarvet by etter svært enkle, selv fortidens Øst-europeiske standarder.

Så hva er dette egentlig for slags «demokratisk» spill? Det burde et noenlunde fornuftig politisk engasjert menneske være i stand til å stille spørsmål ved, men ikke folk som opererer på kollektiv autopilot og ideologiske dogmer.

For å illustrere hvor tregt det går her til lands, kan vi bare se på hvordan Donald Trump og «MAGA» først ble særlig populært og stuerent på den lavinformerte og reaksjonære delen av Høyresiden i Norge i 2024. Det vil si syv år etter at Trump beviselig representerte det nærmeste man kom et politisk taktskifte i amerikansk politikk.

Jeg hører fremdeles ofte stupide «argumenter» som at «mediene hundset Trump i mange år, fra dag én» og forsøkte å korsfeste ham, kverke ham og alt det der, som om dette i seg selv legitimerer hans presidentskap. Et egentlig patetisk presidentskap som står totalt uten noen som helst reelle, positive endringer, og som i realiteten bare var en annen versjon av det USA allerede er, med en smått variabel vinkling og salig innpakning, og med det meste av de samme konvensjonelle, tradisjonelle interessene i ryggen. Et topartisystem som spiller hverandre gode, tilsiktet eller utilsiktet, fordi systemet er politisk synergisk og korrumperende mer enn reelt det er konfliktbasert. Det belønner det verste av forutsigbarhet, absorberer motstand, og simulerer all vesentlig opposisjon for å opprettholde illusjonen om valg.

Relatert: «Kasino-konservatismen»: Det nyttige idiot-liberale Tech-høyre i Donald Trumps tjeneste og skygge

Parti i Norge?

Men for å holde oss til norsk politikk her, så har jeg lest samtlige partiprogrammer i Norge forut for dette valget, og det er lett å si at på bakgrunn av denne gjennomlesning er jeg mest i tråd med Norgesdemokratene. Partiprogrammet deres kan leses her.

Mye er faktisk bra når det gjelder folkelige prioriteringer, men det er også en del som bærer preg av typisk reaksjonær refleks og konservativt oppkok. Enkelte punkter fremstår mer som politisk agn enn som gjennomtenkte prinsipper, og dette skjer innenfor et pseudo-styringssystem som i seg selv forringer fornuft og forstand gjennom ideologisk kompromiss og permanent korrumpering.

Likevel støtter jeg Norgesdemokratene mer enn noe annet parti akkurat nå. Og siden jeg både er optimalist og rasjonell realist, vil jeg oppfordre alle til å stemme på dem. Få er perfekte, og ingen politiske partier, vherken når det gjelder fokus, gjennomføring eller intellektuell bærekraft. Man mangler også en reell ideologisk og kulturell basis, og det er nettopp dette som må formuleres og kultiveres hvis man i det hele tatt kan ha ambisjoner om å vinne over et folk, og sådan eventuelt overgå et elendig system besatt av skranker, staffasje, idioti og politisk pulverisering.

Det er en helt annen politisk misjon å skape noe større enn å presse seg over sperregrensen og sitte og late som man er sur rundt på Stortinget. Selv om det kan være en begynnelse, er det en svært naiv en, men slikt nonsens har ikke Norge særlig tid til lenger.