Trump-administrasjonens kortslutninger, kontradiksjoner og korrupsjon, hittil.
Donald Trumps andre presidentperiode ble solgt inn som et kategorisk oppgjør mot kaos, inkompetanse, ‘dyrtid’, dypstat, «globalisme!» kronisk kriging og annen systemisk korrupsjon. Dette var også hovedbudskapet i valgkampen, i seiersretorikken samt i innsettelsestalen, 20. januar 2025. Dette var også en fortsettelse av 2016-2020, med en beleilig pause mellom i form av Joe Biden.
Med tanke på Biden, så var var det først og fremst inflasjonen skulle stanses, umiddelbart. Ukraina-krigen også skulle avsluttes nærmest på rappen, med en super-smart «deal» som Putin ikke kunne takke nei til. Den amerikanske staten skulle så renses for politisk maktmisbruk, myndighetene skulle få tilbake den viktige «integriteten» sin, og så videre, «Amerika» skulle bli «billigere, tryggere og mer fredelig» og «Greater than ever before»; Den økende brune MAGA-bevegelsen ble lovet et nytt El Dorado, en fiksjon av en «Gullalder». Når vi nå går gjennom fasiten for første året, fremtrer derimot et ganske annet mønster, der maksimalistiske; grandiose slagord som ble kastet ut senere ble snevret fullstendig inn eller omdefinert, bortforklares eller åpent motsagt av administrasjonens egne handlinger. «Read my lips».
Problemet her er for det første ikke det at Trump lovet for mye, fordi politikere lover alltid for mye. Problemet her er mer grunnleggende bedrag og kompromitterte aktører, samt korrupsjon og utpressing, presumptivt klassisk og kynisk. En stor del av feilingene kommer også av en type retorisk struktur der kategoriske utsagn brukes som mobiliserende, populistisk appell, men uten at de bindes til en koherent forståelse av institusjoner, lovverket, dvs. både begrensingene og statsstyringen i USA samt økonomiske realiteter. Trump-administrasjonen har opptrådt som om komplekse forhold egentlig bare kan gjøres til rene viljespørsmål, for deretter å trekke seg tilbake til semantiske omdefineringer når virkelighetene ikke føyer seg etter deres vilje, av ulike grunner. Man kan så spørre seg om alt dette skyldes og kommer av inkompetanse og idioti eller svindel. Som vanlig ser det ut å dreie seg om en god blanding av begge deler m.m.
Krigen i Ukraina
Et av de mest åpenbare og enkle tilfellene om løftebrudd er forstillingen om å skulle avslutte krigen i Ukraina i løpet av 24 timer, etter Trump var sverget inn, eller faktisk før. Det var en påstand som Trump hamret mye på i valgkampen, og i likhet med så mye annet, presentert som et særuttrykk for personlig forhandlingsevner når det gjelder å få i stand «deals». Da krigen naturligvis ikke ble avsluttet i løpet av det første døgnet, og heller ikke raskt i løpet av de første månedene, skiftet Trump spor og hevdet at utsagnet hadde vært «litt sarkastisk». Han skyldte også delvis på Zelensky, antakelig i frustrasjon.
Så igjen, hva var det som fikk Trump til å si noe slikt? Var det, igjen, idioti eller forledelse? Å fremstille fredsforhandlinger som et slags døgnprosjekt med masse red bull kommer mest trolig av en type ‘en-aktørfeil’, altså forestillingen om at én ‘viljessterk’ aktør kan oppheve motstridende interesser bare ved å entre scenen, ergo, det er en slags grandios vrangforestilling som kun idioter egentlig kan gå på, så det går altså ut på det samme rent effektivt, altså idioti. Massenes idioti, og Trumps mulige, milde politiske schizofreni.
NATO og krigslek
En annen lignende kortslutning kom til syne da Trump i februar 2024 igjen var ute og terpet på den nye linjen overfor NATO, og like gjerne oppmuntret Russland til å gjøre «hva faen de vil» mot medlemsland som ikke betalte nok til alliansen. Utsagnet ble som vanlig fremstilt av «MAGA»-kontrære fjoller som enda et eksempel på tøff, realistisk og mer uortodoks deal-makeri. Men virkeligheten fungerte det hele egentlig og effektivt mer som et signal om styrkingen av USAs ekspansjonistiske «rent seeking» samt de imperialistiske ambisjonene som ligger opp under hele NATO-rammeverket.
Relatert: Hasbara-«høyre» hyller amerikansk aggresjon og ideologisk degenerasjon
Da NATO-toppmøtet i Haag fant sted, juni 2025, kom den forventede korreksjonen angående de konseptuelle konfabulasjonene som Trump ellers skryter av å ha forstått, helt ut i dagen og videre. USA sluttet seg da til den sedvanlige formålsfortolkningen av artikkel 5, og Trump erklærte dernest at USA sto bak alliansen «hele veien». Den tidligere tough guy-retorikken ble endelig erstattet av en formell tilslutning til akkurat det prinsippet han selv hadde forsøkt å undergrave året før, og uten noen materielle, monetære endringer.
Den enkle resonnementssvikten ligger her i selve forestillingen om hvordan såkalt avskrekking konseptuelt fungerer. NATOs avskrekkingspotensial hviler på forventningen om automatisk respons uten tvetydighet. Troverdigheten oppstår nettopp gjennom åpenbar forutsigbarhet. Men når de facto-lederen for alliansens sterkeste stat setter denne mekanismen i tvil, påføres skade på selve strukturen som holder forestillingen oppe og abstrakt funksjonell. Denne tvetydigheten ble dessuten ytterligere forsterket, altså foverret, av Trumps senere utspill vedrørende Grønland, som selvfølgelig må sees i sammenheng med samme strategiske tankegang.
Spørsmålet melder seg derfor igjen: Er dette virkelig så «smart» av Trump, slik tuling-tilhengerne liker å påstå for å own the libs, eller fremstår det mer som et relativt spektakulært politisk realityshow som koster mer enn det smaker, der den fanatiske basen holdes i gjenge i samme sølespor gjennom stadig nye nummer på Sirkus Trump, og ikke minst i det større teateret i topartisystemeti USA.
«Fredspresidenten» og angrepene på Iran
I innsettelsestalen beskrev Trump sin ønskede arv som en «peace maker», og sa at amerikansk suksess også skulle måles i krigene landet aldri gikk inn i. Men altså, ikke langt etterpå gjennomførte likevel USA, angivelig et vellykket angrep mot Irans viktigste atomanlegg ved Fordow og Isfahan. Det hele minner også veldig om da Trump satte i gang lignende stunts i 2017 mot Syria samtidig som han raslet med retorikken mot Iran.
Det er også viktig å ta et forbehold her med tanke på det tekniske, at Trump-administrasjonen antakelig bare ble forledet til å utføre angrepene som et ledd i en videre eskalering, og at det ikke traff noe av stor verdi, og at skadene de viste til rent teoretisk er og blir umulige med tanke på amerikanske MOPs («bunkerbuster») evne til å penetrere dypt nok. Men, selvsagt, USA har «Det beste av alt», så alt er mulig..
Trump-administrasjonen mest sannsynlige forsvar her er kun definitive, samtidig som Trump, faktisk, er den presidenten som nå har startet flere «kriger»; da angrepet flere land samtidig enn noen annen president (8), og på ett år i 2025 godkjente flere (626) diverse bombeangrep enn hva f.eks. Joe Biden (555) gjorde i hele sin liggende presidentperiode. Også, en invasjonskrig er «krig», mens et direkte luftangrep mot tre sentrale atomanlegg, angivelig, kan fremstilles som noe mindre omfattende militært, mer begrenset, mer av teknisk karakter. Dette er også hva jeg riktignok selv har presisert per formulering og som «krig mot Iran» i min nyttårsspådom, så det står seg kanskje smått enda.
Dette er også dels semantikk som hviler på det konstitusjonelle hul-området i USA der presidentmakten har betydelig diskresjon til å igangsette «militære operasjoner» og angrep uten forhåndsgodkjenning fra Kongressen. Den såkalte «War Powers Resolution» åpner i regelrett praksis for et 60-dagers operasjonsvindu, etterfulgt av opptil 30 dager for evt. tilbaketrekning dersom Kongressen ikke gir sin godkjenning.
Relevant: Donald Trump, oppfinner av hjulet, skaper «fred», etter «3000 år» med forhandlinger med «kHAMAS»
Men senere, altså i dag, er imidlertid det helt uten tvil at Trump har forvillet seg inn i hva som egentlig må forstås å i alle fall ende i enda en regimeskiftende «krig» med Iran, og som åpenbart er lite gjennomtenkt, men tiden vil helt sikkert vise. Krigen er i så fall uansett, som vanlig, argumentert på basis av de som virkelig styrer amerikansk utenrikspolitikk, særlig i regionen, nemlig Israel, som befinner seg i det man egentlig kan forstå som en Alt-eller-ingenting-situasjon, men da på deres egne, villfarne og fanatiske mål og premisser.
Trump som president og personlig, er helt lomma på Israel, og var det helt fra starten av, da han tok til orde for fokus på Iran som den stor stygge ulven, hvis folk, igjen og som alle andre slemme nasjoner, måtte «frigjøres» fra sine «tyranner» før disse «slakter sitt eget folk»; enda et fordummende, idiotisk narrativ tatt rett ut fra læreboka til de nykonservative jødene som sto bak skandalen i Irak, Afghanistan, Libya mfl.
Økonomisk fjomperi
På det økonomiske feltet var løftet som nevnt å få bukt med «på dag én». Offisielle tall viser at konsumprisene i USA fortsatte å stige gjennom 2025. Fra desember 2024 til desember 2025 økte KPI for alle varer og tjenester med 2,8%. Energi-indeksen steg samtidig med 6,7% i løpet av året. Disse enkle makrotallene harmonerer mindre med den magiske eventyrfortellingen fra Trump, rett før han tiltok, om at prispresset skulle knekkes umiddelbart eller at energikostnadene raskt også skulle halveres.
Trump-administrasjonen lovet akutt prisdemping på flere områder, om ikke alle, men valgte samtidig fantastisk nok kanskje det dummeste av fremgangsmåter som snarere og rimeligere kunne forventes å øke prispresset, f.eks. Trumps toll- og handelskrig, som i netto ikke har endret noe særlig fundamentalt samtidig som det ble funnet illegalt av høyesterett.
Trump lovet også under valgkampen en 60% toll på kinesiske varer. Da de såkalte gjensidige tollsatsene kom på plass i andre kvartal av 2025, ble Kina i første omgang møtt med 34% i ny gjensidig toll, som sammen med tidligere 20% ble omtalt som 54% prosent. Senere fulgte både opptrapping og etterfølgende trimming gjennom avtaler og våpenhviler i handelskonflikten. Allerede her ser man at det tallet som ble solgt inn som urokkelig kampanjeløfte, raskt ble omgjort til et flytende, gi og ta-greie, som i Trumps tilfelle førte til en tollreduksjon på fentatnyl-relaterte varer fra 20% til 10% i bytte mot en type intensjonsavtale om sjeldne mineraler, men som nå, etter USAs aggresjon mot Iran er satt på vent, igjen. Trump ble altså snytt, snytt av sin egne «deals».
Relevant: Trumps populistiske proteksjonisme: Skadelig symptombehandling for en synkende økonomi
Det dypere problemet er at potensielt effektiv tollpolitikk hele tiden bærer for mange påståtte funksjoner. Tollen ble beskrevet som en slags traff mot Kina, noe som er absurd på mange måter. Enda mer absurd er det når det forfektese å væretil vern for amerikansk industri, som ikke eksisterer komparativt med tanke på konkurransefortrinn. En annen, kanskje den mest absurde med tanke på populistisk appell, er at tollen blir fremstilt som en inntektskilde for den amerikanske staten, noe som ikke engang hadde rett formalisering fordi Trump-administrasjonen, ja, er inkompetent. At tollsatser kan brukes som en type pressmiddel i forhandlinger er ikke feil, men det er udatert og mindre relevant, samt at primær-hensikten med tanke på utvikling av egen industri i tilfellet USA trekker i ulike retninger. I tillegg sånn sett, en toll som først og fremst skal være troverdig pressmiddel, må være stabil, en toll som først og fremst skal være forhandlingskort, må kunne byttes bort mot noe som gavner industrien, og en toll som skal gi staten inntekter, må faktisk bestå og gjøre nettopp akkurat det og ikke noe mer mens en type toll som angivelig skal senke prisene, må, nå på nærmest magisk vis, unngå å øke kostnadene i videre i forsyningskjeden. Her kollapser hele logikken og forhandlingskraften til Trump fullstendig. Hvorfor? Er det inkompetanse eller «64d chess»? Jeg gjør mer enn å bare lene meg mot det første..
«No tax on tips!»
Skatteløftene fra Trump fulgte et tilnærmet tendensiøst og tafatt mønster. Trump dinglet frem med ideen om å fjerne «skatt på tips». Han lovet å fjerne all skatt på overtid. Han lovet å fjerne skatt på trygdeytelser, og mer. Formuleringene var absolutte, enkle og svært velegnet til slagordpolitikk, men hvor ble dette av? Var det Biden som satte en stopper for dette også, fra godstolen på pleiehjemmet?
Da lovverket faktisk kom gjennom den store skatte og budsjettpakken «BBB» (Big Beautiful Bibi), fikk man noe ganske annet, som vanlig. Resultatet ble midlertidige fradrag, beløpsgrenser, avskrivning og enda mer snevre definisjoner enn før, altså et større mareritt og mer rom for de «rike» å navigere og unndra mens det går rakere den andre veien med de fattige. IRS beskriver ordningen for tips og overtid som fradrag gjeldende fra 2025 til 2028, dog med tydelige tak og tekniske begrensninger. For eldre ble løsningen et ekstrafradrag på rundt 6000 dollar. Beskatningen av trygdeytelser ble altså ikke avskaffet som sådan, og det kanskje like greit.
Likevel, det hele er et skoleeksempel på opportun tvetydighet og inkomptanse. Slagordet «ingen skatt» fremstår kategorisk. En vanlig, dum og gjennomsnittslig velger, ergo de fleste, vil uten videre tolke det som at den aktuelle inntekten faktisk fritas fra beskatning. Men når ordningen derimot materialiserer seg som tidsbegrensede fradrag med tak og distinkte administrative avgrensninger, fremstår det raskt tydelig at kampanjeløftet aldri samsvarte med den juridiske realiteten, som Trump, og for den saks skyld, få politikere forstår eller er særlig interessert i. Ron Paul er hittil nærmest sådan, men også han har store hull i sitt representative resonnement.
Noen vil selvsagt betale mindre skatt enn før. Det kan godt stemme. Den observasjonen løser likevel ingenting av selve kontradiksjonen. Mindre skatt er ikke det samme som ingen skatt, og flere skatter med flere unntak er heller ikke «mindre skatter», selv om Støre i Norge har forsøkt å insistere på det.
Skattepolitikk er en myriade av mye feiltenking, konvensjon og pop-voxappell som sammenfaller heller dårlig med virkelighetenes verden når det gjelder det statsøkonomiske. Dette har jeg tatt for meg flere steder og i andre sammenhenger, f.eks.. POVcasten Økonomi 304.
All out innvandring
Noe annet jeg har tatt for meg og spådd, er når det gjelder innvandring og Trumps teater på dette området. Trump gikk kanskje aller hardest ut her, og lovet massedeportasjoner på linje med «Operasjon Wetback». De enste som fremdeles går på denne løgnen må være ihuga, innaavlede, tilnærmede red neck white trash med MAGA-hatten tredd langt ned over alt av sanseorgan. Nå selges hele greia inn som det stedvis «konservative», altså et oppgjør med «kriminelle», som alle andre politikere, inkludert Kandidat Kamala og Killary Clinton.
Trump sa at han skulle få «the criminals out». Men Reuters rapporterte i juni 2025 at andelen internerte uten kriminell historikk steg kraftig, og at internt press i ICE bidro til bredere pågripelser utover noe sådan. Senere rapportering viste samme tendens videre utover året, og at utsendelsene var marginale og under selveste Joe Biden og Obama sine tilsvarende perioder. Enda en flopp og forledelse. Det hele krones med et enormt ICE-show og kaos-teater i Minnesota for å blidgjøre basen, fø på den intensjonelle illusjonen og stå for en amatørmessig gjennomføring som snarere tvert imot bare bidrar til å fremstille deportasjoner som noe helt urimelig.
Relevant: Teaterstaten Trump: En tekno-rumpstat med dressert masseinnvandring
Alt i alt, fullstendig forfeilet, og Trump har nå gått tilbak på alt dette her, og han kommer neppe til å prøve seg igjen, men heller desperat ty til enda mer «legal(e)» tiltak med tanke på innvandring, inkludert da antakelig ikke mindre enn å gi amnesti til «Dreamerne».
Trumps popularisering av «illegal immigrasjon» var en opportun, riktignok tidsmoden formulering, men han har hatt null faktisk gjennomføringsevne og teft ut over dette, og må nå gå tilbake. USA som land er uansett fullstendig fastlåst konseptuelt når det gjelder innvandring generelt, fordi landets originære vilkårsetting er tilnærmet naiv, idiotisk kapital- og legalkorporativ i sin natur, noe den senere har eksportert til resten av verden, og særdeles så til Europas nasjoner, som da ikke deler USAs rebelske og «eksepsjonelle» forfatningsrammer.
Maktmisbruk; «weaponization»
Et av de mest slående paradoksene i hele førsteåret gjelder Trumps påstand om at han skulle få slutt på statlig maktmisbruk mot politiske motstandere. Den 20. januar 2025 signerte Det hvite hus en presidentordre om å avslutte «weaponization» av den føderale staten. Kort tid etter ble nettopp statlige tvangsmidler brukt på måter som fremstår klart hevnpreget. Trump tok i bruk «Alien Enemies Act» mot påståtte medlemmer av «Tren de Aragua», og Høyesterett påpekte i april at loven historisk bare hadde vært formålsmessig formodentlig i krigstid, og at denne situasjonen representerte et brudd med den historiske anvendelsen, altså lovskravet. Domstolene grep raskt inn og fremhevet omfattende rettssikkerhetsproblemer. Igjen var det mer enn bare takt og tone som ikke førte særlig fremover for Trump-administrasjonens politiske finurligheter. Smart.
Selve feilslutningen her består i å omdefinere egne ekstraordinære inngrep som legitim gjenopprettelse, mens tilsvarende eller mildere inngrep fra motparten beskrives som maktmisbruk. Dette er speillogikkens bedrageri: det som hos motstanderen kalles tyranni, forstår man selv som toleranse, orden, osv. Men formålet med rettsstatsbegreper er nettopp at de skal gjelde uavhengig av hvem som sitter med makten. Når f.eks. krigsderogeringer brukes på denne måten i fredstid og deretter møter kraftig domstolskorreksjon, blir påstander om «rettferdighet»; legalitet, vanskelig å i det hele tatt aksepteres politisk, for ikke å si juridisk, i «rettstaten». Dette går på så mye mer enn bare juridisk skjønn eller bare latskap, og det relevant politisk lære for oss. Lastverk og løgn, snarveier og tøv, ser snarere bare være en viktig essensiell del av «brandet» til Trump. Spørsmålet er hvor troverdig det hele er? Trump sine silkeslipsmerker var riktignok av meget høy kvalitet før de ble shippet til Kina, Trumps flyselskap, universitet, biffer, vodka, vann, kniver og kasino, gikk det heller ikke så bra med. Han måtte ellers ha mye hjelp, og viktige «vennetjenestene» forblir egentlig hans størst varemerke, selv i politikken og hans utnevnelser, det nå som også i den første perioden.
Det samme mønsteret sees i angrepene på store advokatfirmaer. Etter at Trump hadde signert presidentordren om å avslutte maktmisbruk, signerte han kort tid etter egne ordre rettet mot blant andre Jenner and Block og Susman Godfrey. Disse ordrene begrenset tilgang til offentlige bygg, satte sikkerhetsklareringer under press og tok sikte på kontraktsmessige konsekvenser. Flere føderale dommere slo senere fast at ordrene var grunnlovsstridige. I praksis fikk man altså en administrasjon som fordømte ‘politisert’ maktbruk og deretter utøvde den i eksplisitt meget opponentrettet form, ofte som ledd i hevnkampanjer, som virker å være av et veldig kompensatorisk preg, og svært karakteristisk av Trump. Det hele vitner også enda mer om klassisk ambisjon over evne, noe som kanskje kjennetegner Trump-administrasjonen mer enn noe annet.
Trump «lovet» også i innsettelsestalen å gjenopprette «integriteten» i staten. På helsefeltet ble den samme språkbruken brukt rundt Medicaid, der Det hvite hus hevdet at det ikke ville bli noen kutt. Likevel inneholdt den foreslåtte loven dyptgående ‘kutt’ i nettopp Medicaid, med blant annet i form av arbeidskrav på 80 timer i måneden, hyppigere kontroll av berettigelse samt andre innstramminger som reduserer tilgang samt muligh finansiering over tid.
Tradisjonen tro er dette liksom veldig «amerikansk», men også en av de mest primitive og vanlige formene for politisk om-definering, da man gjerne kaller og omtaler reduksjoner for «ikke kutt» fordi de semantisk sådan først forstås som sløsing, misbruk eller «effektivisering». Men dersom et program får mindre penger, strengere vilkår og færre mottakere, er det reelt sett et kutt i programmets videre utfall, uansett hvilke ord man benytter. Det hele harmonerer riktignok med Trump «kutting» og «DOGE», for å få bukt med en statsgjeld de heller ikke forstår egentlig ikke er problemet per se. Også dette har jeg mer spesifikt tatt for meg i POVcasts, så lar det ligge.
Samme motsetning gjelder dommerutnevnelser, noe som faktisk er nøkkelen til legal ‘utvandring’ i en «Rettstat» som Trump kunne fokusert på og fått veldig mye ut av, men nei. Trump sa at han ville gjenreise tillit og integritet i staten. Likevel besluttet Justisdepartementet under Trump i 2025 å begrense American Bar Associations rolle i vurderingen av føderale dommerkandidater. Kandidatene skulle ikke lenger fylle ut spørreskjemaer til ABA eller gi tilgang til disiplinær og bakgrunnsinformasjon på samme måte som tidligere. Begrunnelsen var påstått politisk slagside hos ABA.
Selv om ABA selvsagt kan kritiseres, følger det ikke logisk at mindre uavhengig gransking automatisk øker «tilliten» sånn generelt. Tvert imot. Dersom problemet er systemisk skjevhet, er den konsistente løsningen å forbedre eller supplere de rettslige granskningen fremfor å redusere innsynet og samtidig kreve større «tillit» sådan… Når administrasjonen igjen ber om tillit samtidig som den skjærer ned på mekanismer som skal fortjene tilliten, ender man i en ren autoritetsappell men med et rettsvesen som ikke er skalert til å prosessere utsendingsvedtak, men som bare trenerer på trass, noe som også ser ut til å prege Trump 2.0. Helt «tremendous» med tillit holder ikke. Hva holder USA oppe nå, i følge Trump? -Billige servicearbeidere på hoteller og lunchresturanter.
Integritetsretorikken blir enda tynnere når man ser på kjørereglene for politiske utnevnelser. På dag én opphevet Trump blant annet Bidens etikkordre for politiske utnevnelser gjennom den generelle tilbakekallingen av tidligere presidentordre, altså alle. Juridiske analyser og senere rapportering viser at administrasjonen dermed fjernet et etablert løfte og i første omgang ikke erstattet det med en tilsvarende ny etikkordning, som de kunne gjort og fått bukt med mye rent regulatorisk. Underfundig, men likevel, jeg tar dette med fordi det står svært i stil til lederskapet generelt, altså, lite gjennomtenkt, tendensiøst, til og med hasardiøst.
Personlig mega-korrupsjon og kryptosvindel
Et annet nedslagsfelt og katastrofekrater der Trump-administrasjonen raskt blottla sine egne pretensjoner om «integritet» som nettopp bare det og tilkarring, gjelder Trump-familiens personlige økonomiske aktivitet. I løpet av det første året av Trump 2.0 fortsatte Trump å promotere en rekke produkter direkte knyttet til sitt eget navn og politiske merkevare. Dette inkluderte blant annet de beryktede Trump-klokkene som ble reklamert for i merkelig tacky TV-shop segmenter, samt flere kryptoprosjekter og NFT-lignende spekulasjonsobjekter der Trumps navn figurerte som hovedattraksjon.
Denne typen virksomhet ligger i det grå grenselandet mellom markedsføring og direkte politisk korrupsjon. Problemet er ikke bare smakløsheten i at en sittende president driver personlig reklamekampanje. Når en president bruker den politiske kultstatusen sin til å promotere spekulative finansprodukter til en fanatisk lojal og forledet velgermasse, oppstår en klassisk asymmetri der den politiske autoriteten fungerer som troverdig garantist for et produkt som i realiteten er ren finansspekulasjon. Igjen, ingen kan med troverdighet mene at Trump-administrasjonen er så økonomisk idiotisk at de ikke engang skjønner hva en kryptoscam er, og at dette er bare uskyldig moro og lek.
De hårreisende korrupte og skjødesløse kryptoprosjektene, og hypen rundt Trump med tanke på «kryptopresidenten», som forsåvidt er idiotisk i seg selv, illustrerer dette ganske tydelig. Flere av disse prosjektene ble markedsført gjennom eksplisitt politisk symbolikk og skrullete MAGA-branding. Resultatet var en kortvarig priseksplosjon etterfulgt av kraftige fall når den innledende entusiasmen forsvant. Denne dynamikken er velkjent i kryptomiljøer som en klassisk «rug pull», altså en spekulativ situasjon der tidlige promotører og innsidere realiserer gevinster før verdien kollapser for resten av investorene i et pyramidelignende spill. Det samme gjelder Trump-familiens åpenbare bånd til gambling og innsidehandelsaktivitet, blant annet i forbindelse med tollpolitikken. Howard Lutnick, enda en jødevenn og selvsagt som Trumps nåværende næringslivssekretær, sikret seg forsikringsordninger mot Trumps tollpolitiske tull, og står klar til å få utbetalt store premier.
Når en slike maktmekanismer og markder kobles direkte til en sittende president, har man beveget seg i en viss retning som rett og slett ikke er verdig embetet. Det må snarere forstå som ren svindlervirksomhet, og igjen, emblematisk for mye av det Trump ellers står for. Det er som om han ikke kan unngå å svindle folk.
Trump fungerer også nå, i politisk praksis, som reklamefigur for spekulative aktiva og bakmenn-interesser, og som bæres frem av politisk fanatisme snarere enn bare i økonomisk substans. Den politiske bevegelsen rundt ham er og blir korrupt, i alle mulige forstander og funksjoner.
Parallelt med dette har administrasjonen vært preget av en stadig mer systematisk tilbakeholdelse av informasjon i saker som potensielt kan skade presidenten personlig, som er av offentlig interesse på alle måter når det gjelder mulig korrupsjon og kompromitterende forhold av styringen. Et av de mest omtalte eksemplene gjelder den systematiske, åtte månder lange redigeringen og tilbakeholdelsen av dokumenter knyttet til jødeagenten Jeffrey Epstein, Donald Trumps tidligere «bestevenn», som ved lov ble bestemt skulle formidles offentligheten. Til tross for gjentatte politiske løfter om «full åpenhet» rundt Epstein-saken og Trumps effektivt tvungne signatur, har store deler av materialet forblitt redigert, fjernet eller utilgjengelig og munnet ut i hva som er en klassisk «limited hangout».
Dette skaper en situasjon der administrasjonen offentlig hevder å bekjempe korrupsjon og maktmisbruk samtidig som sensitive dokumenter knyttet til en av de mest kompromitterende elitetskandalene i moderne amerikansk politikk forblir skjult, av «sumpen» og «dypstaten», som Trump åpenbart er en del av mens idioter og Trump-NPCs, Qtards fremdeles tviholder på løgnene om at «Trump kjemper mot globalistene», som åpenbart er det mest kategorisk fordreide og fordummende tøvet av alt.
Tro meg, jeg liker ikke å skrive om Trumps tull såpass mye. Jeg skulle gledelig vært uten, og det skal bli deilig å bli kvitt Trump som president, og da nesten uansett hva som kommer etterpå. Jeg har også «forsvart» visse tilløp mot Trump, f.eks. her, som tåpelige urimelige og det stemmer, selv om MSM også har klart å produsere grei vesentlig kritikk mot MAGA, selv om blandingsforholdet mellom idiotisk kritikk og holdbar er ganske skjevt, men noe er det.
Jeg holder også mer enn en knapp på at Trump ble frastjålet valget i 2020, men han tar så mye plass, og med så mye tull og fjas, inkludert mediesirkuset rundt ham som fikk han valgt, og han er åpenbart en såpass stor svindler og et fantisk falskt håp, som forpurrer alt som har til hensikt å faktisk fikse de mange politiske og ideologiske problemene. Det blir forhåpentligvis meget forløsende når vi kan skylle denne dritten ned i dass. Han var alltid i veien for «change», akkurat som de aller fleste andre, bare med litt annen frisk retorikk og re-branding av politikken og systemet.
