Tiden er inne for å legge ut om året som har sneket seg forbi. Som forventet et dårlig år, ingen tvil, og verre skal det garantert bli sånn generelt i fortsettelsen.

Jeg har to undervurderte egenskaper blant mange mer bevisste og åpenbare. Den ene er en umenneskelig høy terskel for smerte. Den andre er en generell, nærmest abnormal utholdenhet. Sammen fordrer de sin egen form for styrke, og den blir avgjørende i tiden som kommer. Mer spesifikt er jeg en intellektuell og delvis fysisk anakonda som lever og åler meg blant småkryp på en slagmark de aktivt fornekter fordi den er for stor for dem, og fordi de er feige og ikke kan forstå noe som helst før realiteten slår dem i fjeset og masken knuses.

Den samme fornektingen gjør at hele deres relative fornuft og innsats ender som marginale justeringer i et samfunnssystem de hverken forstår funksjon eller konsekvens av, og som nå er i fall. Ingen reell fremgang, bare friksjon og fiksjon. Og det vil fortsette å feile videre jo mer de samme folkene prøver å fikse det med sine egne små nøysomheter og forkvaklede «anstendigheter». Disse folkene fortjener hverken posisjonene sine eller profitten sin, og må byttes helt ut, fullstendig. Enten med galskapen mer til hjelp enn skade, og gjennom deres åpenbare, konklusive, objektive feilinger, eller med ren makt når tiden er moden.

For naturen er fremdeles nådeløs, mens det moderne, anti produktive, dekadente mennesket er suicidalt nådefullt og abstraktgjort av dekadente distraksjoner, inkludert sin egen forståelse av makt og evne til å forestille seg makt. De fleste, og nå for mange, er derfor altfor svake til å anerkjenne konfliktens og kritikkens vesen, og dette betinger en sivilisatorisk ond sirkel.

Den ‘moderne’ medie- og massedemokratiske majoriteten av tafatte middelmådigheter reduserer i det store og hele politikk til grenseløs godhet, brukt som sosialt effektiv pseudo-intellektuelt surrogat og forestilling for selv-verd og kollektiv autentisitet, noe det bastardiserte borgerskapet kan smykke seg med i en stadig større, ofte kommersiell, «monetisert» offentlighet: et begrep som forresten burde vært «årets ord» for flere år siden.

Resultatet av denne fundamentale subversjonen og degenerasjonen er et problematisk konseptuelt fingert og korrumpert «Vesten» i relativt fullt forfall, der slike naturlige sosial-standarder er blitt illegitime, ofte nærmest kriminalisert i sosial forstand, og systematisk fortrengt av akademiske abstrakter og universell moralappell som allmenn sosialnorm og kokett påfugl-politikk.

Hva denne «vestlige» korrupsjonen er dypere og eventuelt mer overordnet sett, fikk vi nok av bekreftelser på i 2025:

Trump Inauguration Live: Executive orders on borders, Jan. 6 pardons and TikTok

Vi kan like gjerne starte med den største fiaskoen og forventede skuffelsen, og ikke minst, «showet» som er Donald Trump.

Og for å si det med en gang: Kritikken var etter det jeg har sett, det eneste «mediumet», for å si det sånn, som var kritisk til «Trump 2.0», mens resten av kostebinderiet av diverse «alternative» tards sto der med nærmest gullprayen langt inne i øyene og gløgg som få over at Trump hadde slått en helt ubrukelig kandidat, unngått å bli drept; reddet av gud fra satan selv(?) samtidig som han hadde overvunnet systemet, altså, «Den dype statens» «heksejakt» på Trump i 4 år med non-stop action og gratis PR, og som alt bare endte i en total fiasko og effektivt som hype-kampanje med tanke på diverse søksmål og annet åpenbart nonsens som bare var der som del av showet som er topartisystemet i USA.

La det være klinkende klart, og utenom alle disse merkelighetene som like gjerne kan være genuine som bare et show: Donald Trump har vært en totalt ineffektiv president i USA. Han har vært mest opptatt av å skrive ut, for det meste, resultatløse presidentordrer, samtidig som han selger alt fra bibler, klokker, parfyme, og ikke minst, kryptosvindler og innsidehandel.

Per ideologisk slagside har han faktisk utrettet mindre konsekvent av effekter og potensielt ettermæle enn en slags Obama-perspektivistisk positivitet. Alt Trump egentlig har oppnådd er å retardere og rebrande det republikanske partiet i USA til noe enda mer skinnhellig og falskt, for ikke å si løgnaktig, korrupt og tendensiøst, inkludert mindre «transparent». Joda, de stakkarslige og totalt skakkjørte «transpersoner» a.k.a golems i militæret og i helsedepartementet har fått en støkk, men det retard-kommentatoriske folk ikke klarer å erkjenne, er at alt dette bare et show av intrige og mindre relevante detaljer, og «woke» er og var alltid ment som en politisk distraksjon, altså et sirkus samt en mer naturlig konsekvens av endeløs demokratisk ekspansjon og degenerasjon.

Trump handelspolitikk, som vi har gått gjennom på Kritikken i forskjellige former og tilfeller, er ganske feilslått og bare en slags fortsettelse av en type systemisk svindel mer implisitt av USA som dalende supermakt, med krampetrekninger og preget av realpolitiske forsøk, her og der, men det kommer alt i alt til kort.

Det samme gjelder definitivt «massedeportasjonene» som Trump lovet, som ikke kom og vil ikke komme. I skrivende stund antydes det at man i beste fall har «deportert» maks 340k, dvs. e.g. langt unna Obama på topp, men mer tilnærmet Biden, som var begrenset via COVID-lockdowns, og i alle fall langt unna noen «Operation Wetback», dette alt i alt fordi USA som konseptnasjon er i en fundamental knipe den ikke kan komme seg ut av med mindre drastiske grep tas, mens Trump bare er en teatralsk, skrytete, korrupt og jøde-kompromittert «drama queen», som selv «demokratiske» medier i USA gjør nærmest narr av «massedeportasjonene» Trump lovet sine stupide velgere, og hadde de hatt noen overbevisende tall å vise til, ville vi antakelig sett dem på plakater med crayons i det jødiske hus.

Jeg skal ikke gjøre mer plass til Trump og administrasjonen hans mange latterligheter her, for de er alt for mange, og det finnes nok av materiale her på Kritikken allerede, og kjenner jeg meg selv rett blir det uansett med i både avslutningen av denne oppsummeringen samt prediksjonene for 2026.

«Venstresiden vant valget»

For å få dette tullet ut av verden med det samme, og ikke et sekund for tidlig, så ‘vant’ «Arbeiderpartiet» «valget» i 2025. Dette var forresten den eneste spådommen min for 2025 som slo feil, da jeg trodde forandring fryder, og det ble på en måte også grea, da selveste Jens Stoltenberg ble hentet inn som redningsmann for Apepartiet, ehh jeg mener arber-nei, partiet for arbeiderne, ja…

For et rot, og for noen latterlige folk vi har som politikere i Norge i dag. Det er skammelig, og jeg tenker på hele standen som den er. Og vi får ingen forandring i form av «partier» i Norge før det er helt sluttkjørt på alle måter uansett. Så dette systemet de kaller «Demokrati» er totalt forfeilet som nettopp det, og har ingen annen funksjon enn å sikre politiske blokker i «demokratiet», nærmest uavhengig av meritt og kvalitet. Det er en kvern som bare går og går uten mening og uten noe videre for seg, og man kan ikke feste noe særlig lit til det per nå. Eventuelt må det komme en stor folkebevegelse i form av et slags proto-parti, det vil da si en revolusjon, og det kan vi se veldig langt etter i Norge før andre og mer «menneskelige» mekanismer slår inn.

De fjollete og gresne folka Høyre eller Araberpatiet, det er samme gjengen og samme idiotien med minimalt av reelle forskjeller. Forvaltning av landet som fører det i dass på rekordfart. FrP er er liberal-reaksjonært opportunistparti uten substans og kløkt, riktignok ledet av et kvinnfolk som kan snakke for seg her og der, men det er ikke nok. Disse folka forstår egentlig ikke hva politikk engang er. For dem er det et spill mer enn noe annet. Enda et meningsløst «reality show» for tilbakestående og åndssvake. Både partipolitikkens konseptuelle kredibilitet og demokratiet debilitet som fasiliterer hele dette tragiske skuespillet med fjols og hodeløse høns hovedrollen, er fullstendig dødt per nå i dagens Norge.

Why A.I. Didn’t Transform Our Lives in 2025

Bla bla bla… «A.I er en boble», og begrenset av nytte. Det vil riktignok effektivisere visse næringer, men vinningen går definitivt opp i spinningen, fordi det er ikke noe videre produktivt med A.I rent industrielt-fysisk enn å forbedre eventuell automasjon enda mer. Alle A.I-aksjer er solgt, og det enkleste man kan gjøre uten info er nå å sitte i cash og vente på vesentlige korreksjoner og konkurser, som vil ta en vissa tid å manifestere seg. Jeg anslår 9 måneder, minst, som et spedbarn.

A.I er også et tema vi har tatt for oss på Kritikken dette året, og det er ikke noe nytt. Det er en hype, og i en sosioøkonomisk forstand er den negativ og ikke nødvendigvis deflasjonistisk for Folk Flest™ så lenge monopolistene gjør alvor av ambisjonene sine. Dessuten vil A.I gjøre flere dummere, og den generelle så vel som spesialiserte produktiviteten vil sådan sentraliserer enda mer demografisk per sjikt og potensiell relativ utdanning derimellom. Ingenting å juble for, altså. Og mens idiotene venter på noe som vil overbevise dem om at A.I kan finne opp ting, kan de kose seg med mer slop på skjermene sine mens også kreativiteten hos kunstnere og forfattere o.l «effektiviseres» såpass at utrykkene i seg selv ‘sentraliseres’ slik at man ender opp med at alle skriver det samme, på samme måte, og ingen lærer noe lenger, for det er følgeligheten av denne uniforme, informatiske kollektiviteten tatt helt ut i sin tekniske omfatning.

Fredsprisen til Maria Corina Machado

Nobels fredspris, så vel som andre varianter av den, er en latterlighet som folk flest ikke evner å skjønne omfanget av, fordi de er (politiske) idioter i en så «vestlig» korrumpert grad at det holder for systemet og dets sjarlataner å slenge ut et par trylleord som «demokrati» og «likestilling». Så poff har du en hel liste med obskure kandidater fra alle verdenshjørner.

I år var det et «CIA-asset» som fikk prisen for sin «humane» kamp mot «diktaturet» i Venezuela. Et land USA har økonomisk «terrorisert» og teknologisk sabotert siden 2003. Enkelt sagt passet det dårlig med USAs selvbilde at venezuelanere reiste til New York og handlet luksusvarer, eller at oljeproduksjonen potensielt også kunne gjøre Venezuela til en realpolitisk maktbase, som både var for farlig nært fysisk og langt fra ideologisk USA. Altså ikke et slags annet eksporthemmet Cuba som utstillingsvindu og kontrollerbart case, men noe som signaliserte at til tross for massiv, klassisk korrupsjon klarte Venezuela seg likevel ganske bra på de få beina av industrielle fortrinn man hadde. Fortrinn som USA også tjente godt på, men ikke godt nok, blant annet med tanke på en gryende «antisosialistisk» sentimentalitet. Nå, etter å først har forsøkt seg med standard-narrativet om «Demorkati vs. Diktatur», har man skiftet til et annet merkelig oppkok av anklager om Venezuela som en slags narko, terroristisk dopstat, selv om dette narrativet i valgkampen gikk på kinesisk fantayl samt jødisk opioid-epidimi i USA. Trump kan heller ikke peke til Mexico med tanke på narkokrigen, for der styrer en annen håndplukket frontkvinne, som er totalt gjennomkorrupt. Trump er en vits, og basen som fortsettter å rasjonalisere disse tåpelige distraksjonene og anfallene, som riktignok har realpolitiske motiver for seg, lurer seg selv trill rundt fordi de har ikke noe annet å ty til enn typ: «Trump er det eneste lyset og håpet». Altså, fanatikere.

Norge, som vanlig, er bare etterdiltere, pseudo-intellektuelt prisgitt tenketank-syntetiserte skrøner og akademiske abstraksjoner som strømmer fra USA, antakeligvis via Golfstrømmen, før de omsider skyller inn her på berget og slår ut i en viss blomst. Null kritikk, og stort sett bare absorpsjon av masse tøv, selv-undertrykkelse og annet banalt tull, og ikke bare trender og forbruksvarer heller.

Noen av folka som sitter i Nobelkomiteen burde i enkelte tilfeller vært mentalundersøkt og satt under vergemål, i alle fall fremfor å drite Norge ut enda mer med trangen til å iscenesette sin gjengse, naive, forestilte «godhet» som et slags forfengelig eksportprodukt. Denne norske idealismen er og blir også en vesentlig del av vår bane, og den vil neppe avta etter hvert som verden bare blir verre. Alt de kan er å «doble ned» på det dårete tøvet sitt, ute av stand til å se helt enkle mønstre av konsekvenser, og ute av stand til å bryte med forfengelige forventninger samt prinsipper som selvstyre og suverenitet. «Nasjonal» narsissisme av det mest tafatte og trivielle merket mulig å oppdrive.

Attentatet på Charlie Kirk

Charlie Kirk var en naiv shill for den sio-evangeliske, judeo-kristne maktlobbyen, som styrer USA nærmest totalt politisk, mens «venste» og «høyresiden» derav bare er et poltisk fartøy for å ivareta forestillingen om at man har et «valg». Det var et slik toparti-system elitene i USA ville ha, fordi det var enklest å manipulere og holde styr på. I realiteten er dette «systemet» utad effektivt bare en karrieremessig maktkamp og spill politikerklassen seg imellom kappes om, mens bakmennene; de finansielle interessene og pengemakta generelt styrer det meste, inkludert utpressing og systematisk korrupsjon.

Hvis du er totalt fjern og idiot, og anti-anti-semittist, og f.eks. mener at jøder og sådan Israel ikke besetemmer og styrer mer enn noe annen faktor i USA, ta en liten titt på når «Bibi» Mileikowsky/Natai/Nitay/Netanyahu og mange andre kriminelle jødiske aktører mottas eller benådes av Kongressen og presidenter, av alle slag.

Om Charlie Kirk var på sporet av «sannheten» om sin arbeidsgiver, som pumpet penger inn i prosjektet hans, noe som kanskje enda verre tiltrakk noe av det største skrekkeksempelet jeg har sett av et kvinnfolk, «Erika Kirk», et kvinnfolk med så mange åpenbare røde flagg som når den forkalka sakren av LO synger «internasjonalen» på 1+ 17. mai. «Corporative politics» rår i USA, og styer som sagt det meste av frontmenn og gutter. Kirk fortjente selvsagt ikke å bli drept, og jeg synes det var en tragedie i seg selv, særlig da det i ettertiden ser ut til at han var i ferd med å endre oppfatning, dog for sent. Han ble kastet ut i offentligheten til å liksom «debattere» med gærninger; for å spre og pleie et absurd kristen-sionistisk narrativ som er helt blåst på så mange måter, særlig som noen liksom «gotcha»-greie på universiteter med andre venstreindoktrinerte fanatikere. De skjønner ikke hverandre, og vil heller ikke forstå hverandre, om enn mulig, fordi det er jo, tross alt, ja, et «topartisystem» de snakker i…

Lærepengen er den at man aldri skal la andre kjøpe sin såkalte stemme, fordi da har du ingen selvstendighet, originalitet eller sikkerhet, for ikke å snakke om personlig integritet. Alt dette byttet Kirk villig mot en ubetydelig wad med cash og ei horete ekskone på slep med tramp stamp, som cucker ham post mortem mens hun angivelig «sørger».

Denne korporative-konservative, kristen-kosher-gjengen er bare gjennom-fake, og faktisk farlig politisk, også for seg selv fysisk. De vet hverken sitt eget og i alle fall ikke andres beste. Og det blir ingen helgen eller mindre martyrstatus for Kirk. Han er allerede «glemt», og fortsettes å latterliggjøres av både «venstre» og diverse «høyresider» noe som tilsier at ettermælet hans bare blir av tragisk karakter.

«Fred» på «Gaza»

Freden på Gaza er etter alt å dømme, alltid, bare enda en teatralsk pro forma-greie. Poenget med denne notisen er snarere det at herjingene på «Gaza» har «vekket» og rørt opp; nærmest popularisert kritikk mot jødisk makt, og det på forskjellige måter, og tverrpolitisk samt kulturelt. Mer gjengse pseudo-kritikk og «hat» mot jødisk makt har foregått i mer enn 20 år, altså, nærmest siden internett ble brettet ut til flere folk, og man kan ikke kontrollere informasjonstrømmen noe særlig, især når det er snakk om «kontroversielle» greier, som da jødisk makt og historie er et eneste kobbel av. Myter og løgner,for det meste, og som er nært sagt blitt gjort ulovlig og sedvanlig uspiselig sosialt. Men nå er dette forbi, for godt, antakelig. Ingen normalisering og passivisering kan presse kremen inn i tuben igjen. Jødene har blitt utvist fra de fleste land historisk, og årsaken var alltid en samme, deres levesett, konspirasjoner, og «menneskesyn» vedrørende deres religion, som i seg selv er en åpenbar konspirasjon og eklatant supremasisme.

Om jeg selv var jødisk ville jeg vært svært bekymret med tanke på fremtiden min. De som beskytter jøder, og er er deres løpegutter ideologisk og politisk, er som regel gamle boomers, som er ferdig, down and out. Kampen og kontrasten står mellom yngre og de gamle politisk uansett, og dette er ene kamp den eldre skaren alltid taper. Det er altså gitt, og lever på lånt tid, det vil si «jødisk makt», og kritikk mot den, inkludert mye potensielt annet utarter seg derav, vil komme. Ingenting er mer sikkert politisk i dag. I Norge ligger det mer latent og sporadisk, men det er der så definitivt fordi naturen bak er så brutal og motbydelig. I mens møter jeg flere doter som ikke forstår noe som helst om dette, hverkene substansielt eller prinsipielt, og som bare prater om «israels demokrati» og «Retten til å forsvare seg!», nobelspriser og annet ræl…..dette er folk som lever på relativt siste åndedrett politisk, og jeg tror de føler på det, derav deres åpenbare desperasjon.

Å utdanne seg på det «jødiske spørsmålet» er viktig, fordi det betinger det meste av «vestlig» «kultur» og oppgjørsmåter, sedvane og forestillinger som blant annet «boomer»-generasjonen har nesten tatt for gitt. En av disse institusjonene som forestilles som fullstendig selvsagt, dog sekulær-teknisk sådan, er aksjemarkedet og børsen spesielt. Et faktisk godt eksempel på «kulturarven» som betinger mye av korrupsjonen og korrumperingen av samfunnet den dag i dag, men som «boomere» og andre idioter, på død og liv identifiser seg med mer enn kanskje noe annet trivielt. Nå blir det fort en rant her, så vi bøyer av og viser heller til denne innførings-artikkelen om «avføringen» som er «antisemittiskest» litteratur for nybegynnere, som jeg også anbefaler alle å i alle fall undersøke etter evne, for hvis ikke vil du automatisk væe i bakleksa om ikke mange årene.

Når boomerne begynner å dø ut, dør også en stor del av jødisk makt og dens kulturelle appell. Derfor har de dårlig tid. Egentlig er det for sent, og «Samsonplanen»; dvs. at jødene dreper alle med atomvåpen hvis de står i fare for å feile som folk, fordi de aldri klarte eller var interessert i å opprette en stat, men bare utnytte. Denne «Samson option», som ble beskrevet av Seymour Hersh, er nok også en slags realitet som flere enn veldig få i dagens politiske eliter vet om og spiller etter sånn per maktdynamikken sett, i og med at Israel ikke kan kritiseres da de er under total beskyttelse av USA. Men kineserne er i alle fall klar over trusselen, og har tatt dette inn i de sikkerhetspolitiske ligningene sine for lengst.

Weimar, 2026

Det ligger et annus horriblis foran oss i 2026. Ingen tvil. USA er i skvis og kriser som dysses ned med alle mulige midler for å blant annet beholde roen og maktbalansen utad. Europeiske nasjoner er fragmenterte og retningsløse, all-inn ideologisk i Ukraina og mot Russland som den store stygge ulven. Norges posisjon er som vanlig utrolig irrasjonell og tradisjonell i den forstand at naiviteten og tilbøyeligheten styrer politikken nærmest utelukkende.

Jeg har, og vil etter hvert komme til å argumentere for at Norge går til pro-aktiv anskaffelse av atomvåpen, både for å avlaste seg fra mer konvensjonelle og utdatert konvensjonell krigføring og sikkerhtspolitiske rammer, inkludert kostnader og NATO-garantier, og for å faktisk besitte en reel avskrekkingevne i stedet for noe fjongt flyvåpen som har null effekt i fullskala teoretisk krig mot Russland. En felles forsvarsunion med et fritt og hvitt Sverige er også å foretrekke rent strategisk, inkludert myrlandskapet i Finland, som bokstavelig talt er en hengemyr i seg selv.

De som ikke skjønner at USA er i dårlig stand, skjønner nesten ingenting. De rasjonaliserer og coper, fordi de har ingenting annet av prospekter å lite på, ei heller noen «alternativ» tenking i form av f.eks. det jeg legger ut her som en reell sikkerhetspolitikk, som er en forutsetning for det meste annet.

Økonomisk befinner vestlig samfunn seg i, og som jeg har nevnt i mine ganske suksessfulle «POVcasts», at verden generelt befinner seg i en slags omstilling når det gjelder end stage capitalism, og der ekstraheringen, uthentingen; utnyttelsen av økonomien er det som gjelder til tross for en relativ overflod av f.eks. goder samt lave oljepriser, som følge av opphoping, som følge av foregående bremser, delvis også i forbindelse med mer og mer relativ av-industrialisering i vesten, som også gjør at produksjonsfaktorer av og som olje går til mer «produktive» land.

Deflasjonsøkonomien vil gjøre et comback, av nødvendighet, men ikke i 2026, og ikke deretter heller. Bitcoindrømmer vil bli knust selv om vi meget sannsynlig, om ikke unngåelig, vil se nye ATHs, men med det kategoriske forbeholdet at dette er hva jeg kaller et finansielt stige-spill, der volum per inflasjon og fiat-kreditt er drakraften og hvor de med minst nettomarginer er teknisk dømt til å være de som blir dumpet på, og stå til regning, alltid. Særlig hodlers, som er et slags sentiment på vei ut av miljøet nå, etter et bedritent 2025 i deres verden av forestillinger og forestillinger. Det vil nok komme flere pumps i 2026, men spørsmålet er igjen det samme som preget 2025. Spørsmålet om «fundamentals» BTC er slik jeg ser det ferdig, men det har likevel mye naivt potensial i form av flere dumme og unge idioter som ikke skjønner mer og skal til månen med penger de ikke vet bedre å gjøre med, kanskje foruten å sløse det bort på økende tant og fjas.

Jeg tror også vi ser mer konkurser og drap, samt mer generell elendighet i verden, også i Norge, i 2026. 2025 var en indikasjon på det, og det er heller ingenting der som indikerer for det motsatte. Bare se på denne artikkelen for 2025 i ABC News, som viser til bare ting av elendighet, drap, svindel og ulykke. 2026 blir et rekordår for selvmord i Vesten. Spørsmålet om den statistikken fremkommer eller dysses ned, som mye annet.

Den store ideologiske forvirringen vil nok vedvare også i 26′, det vil si at vi får ikke noe katarsis, men mer av det samme som vi hadde i 2025 av avgrener og grifts. De «alternative mediene» vil stå i sin egen skvis og identitetskrise med tanke på, som nevnt, døende boomers og en mer energisk skare med lite å tape. De vil ikke overleve, og vil antakelig spille seg selv ut av hele spillet, særlig konservative, som aldri har ledet noe som helst, aldri lagt an til noe som helst, bare dratt etter de mer “revolusjonære”. En ikke faktor av feige og pássé folk, som riktignok har mulighet til å utvikle seg, men som av flere grunner ikke kommer til å gjøre det. Historien er klar på dette. Og “elitene” evner aldri å ense hva som ligger og ulmer, av brytninger og trillende snøballer på det ideologiske planet.

Det er så mye data og så mange indikasjoner i dagens utvikling og degenerasjon at man allerede kan begynne å spekulere i hvor langt strikken kan strekkes i Norge før fragmenteringen faktisk manifesterer seg, voldelig og ideologisk, her hjemme. Jeg spår at rundt, eller innen, 2038 får vi svært turbulente tider, hvis ikke noe radikalt endres rimelig raskt. Faktorene som presser i den retningen er for mange til å bortforklares, sosiale, etniske, ideologiske, økonomiske og sikkerhetspolitiske.

I mellomtiden er det rimelig å forvente mer sekterisme fra dem som sitter fast i de gamle tropene, og uten noen som helst reell toneangivende formidling av kritikk, særlig det politiske etablissementet og mediene, hvis syssel og virke bare går ut på å rasjonalisere, evt.forherlige marginale skrøner.

Norske medier opererer mer ubevisst enn bevisst, drevet av verdifundamentale abstraksjoner og velmenende gemytt som forutsetter en viss etisk kreditt. Men denne kreditten tappes i takt med at moralrelativiseringen øker, sofismen tar over, og retorikken mister mer og mer kontakt med virkeligheten.

Et nylig eksempel er Asle Tojes innlegg i Aftenposten. Toje er ikke nødvendigvis en jeg ser på som idiot, men fremføringen hans der, samt det åpenbare faktum at innlegget hans var særdeles AI assister møl, var gjennomsyret av den sykelige moderasjonen og «anstendigheten» (hater dette spissborgelige begrepet så jævlig) som man, etisk og etnisk, ikke lenger har råd til å koste på seg når man diskuterer vesentlige verdier i Norge. Motsvarene var i seg selv retarderte av forstand, og samtidig enige med ham i de mest forsiktige og intetsigende formuleringene, som f.eks, «vi må ha konstant fornyelse uten å kutte røttene» (eller noe i den dur, orker ikke sjekke). Dette er bare et ytterst middelmådig ordspill uten kontakt med virkeligheten når det gjelder andvedelse på saker som kultur og arv, som faktisk jo er empiriske og «operasjonaliserbare» faktorer (sic.), og som noe som faktisk styrer atferd, institusjoner og kontinuitet, men som kulturnihilistene fornekter fordi de er blitt formidlet dem, via akademisk akrobatikk, at de er både avhengig og berettiget til å ha eierskap i noe de ikke selv har skapt. Vi kan like gjerne linke dette til reelt utslag av psykologisk «kulturmarxisme».

Den ideologiske rådløsheten er årsaken til hva vi ser som symptomer i form av en dypere politisk usikkerhet og generell vakling i hva som passerer som allmenndiskursen og viten. Betraktinger generelt. Hva som er «høyre» eller «venstre» burde være er en slags forutsetning til å navigere politisk innenfor det som er gitt av politiske forestillinger, men selv dette er i sterk forandring og forvirring enn noen gang. Utfallet er klart nok mer politisk forfall og apati. Derfor må man forstå konflikten og paradigmets rigiditet og treghet. Få gjør det, i alle fall særlig godt, og det er også hensikten for å bevare makten status quo, som jeg var inne på i min episode om «Venstresidens genealogi».

Deflasjonsøkonomien i Norge vil gå ut over normies ganske snart, og mer enn før. Dette er positivt, ingen tvil, da majoriteten er hoveddriveren av deres eget og andres moderne slaveri i kraft av sin ukritiske hengivenhet og sedvanlige verdensforståelse. Kvinner i ubrukelige pyntejobber, der de i virkeligheten fungerer som kjøtt-inventar, vil nok ta noen skritt tilbake, og dette vil forhåpentligvis dels rasjonaliseres som følge av «A.I-REVOLUSJONEN» enn noe mer likestillings-preget.

2026 er også året der bygging av dissident-ideologisk infrastruktur bør stå på planen for flere samt sosial-politisk så vel som mer lokalt i påvente av dårligere tider.

Venstresiden og v/etablissementet har allerede bygget og forskanset seg i de eldre bastionene, men dette er samtidig problemet deres, da disse institusjonene står for fall samtidig som de forestiller seg at det er derfra de skal forsøke å styre og fornye seg videre fra. Dette er selve målet for opposisjonen, og da helst med dem med og i.
Høyresiden kan sies å være mer individualistisk og autonomi-fokusert per idologisk vesentlighet. Rett og slett mer anti-kollektivistisk, dog dette må skills fra shills, grifting og kommersielle motiv, som i dag dominerer og fragmenterer noen reell motstand.

Prediksjoner for 2026

Jeg traff grovt på 6/7 av mine spådommer for 2025. Det ble ingen krig for Israel med USA mot Iran, bare et show, mord og sanksjoner. Så jeg legger lista litt høyere ei år med tanke på innsats og implikasjoner.

Kina vs. Taiwan?

Nei.

I 2024 spekulerte jeg om Kina kunne våge seg i retning av Taiwan, men det slo ikke til da. I år kan dette skje. Det avhenger mye av hva USA gjør, om de e.g. brenner seg i Venezuela eller andre steder. Kina kan ta Tawan i dag om de virkelig vil, men kost/nytten er nok ikke helt der de ønsker den skal være. Jeg utelukker dette sådan, og særlig da med tanke på at Kina drar fra teknologisk nå, og har egentlig mindre å vinne på å utøve makt mot Taiwan selv om Russland støtter dem.

Bitcoin, ny ATH?

Ja.

Prisprediksjoner på Bitcoin er spesifikt bare tull, men bitcoin er nok ikke dødt, enda. Det vil også kunne brukes på flere måter av den mer og mer desperat finansmakt, her og der, for å skaffe seg pusterom, og det vil ikke være noen mangel på penger, så ja.

Israel (USA) vs. Iran

Nei.

Denne er vanskelig å spå, men problemet med en invasjon av Iran er fremdeles for mange for USA. Det blir bare med mer destabiliseringsstartegi og eventuelle bombetokt og attentater for å provosere frem enda en nytt «demokratisk» «regimeskifte» og «nasjonsbygging». Ingen krig. Enkel. USA vil heller foretrekke å terrorisere land som Venezuela fordi «muuhh demkrati» og «narcoterrorism».

Slutt på Ukrainakrigen?

Ja.

Spørsmålet beror mer og mer på strategiske faktorer og tilnærming. Konflikten kan gå fra het til mer kald, og ta en annen karakter. Dette har forsåvidt skjedd, og russerne hevder dette er på grunn av at de vil forlenge utmattelseskrigen, noe som gir mening, men som også åpner muligheten for at NATO kan mobilisere utstyr og midler for å holde dette meningsløse greiene i gang, uten utsikter til noen som helst ukrainsk seier. Det kan fort gå et år til med mer lavintensiv krigføring, droner og infrastrukturell sabotasje, men jeg lener mot løsning mot slutten av året.

Finanskrakk?

Nei.

Kommer an på definisjonen, men likhet med Ukraina, så kan USA holde finansspillet sitt gående inntil videre. Problemet er dog av systemisk samt innoverende art. Man kan også kalle «bailouts» hva som helst, f.eks. «investeringer», noe som Trump allerede har gjort. Definisjonen på «hyperinflasjon» er dobling av priser over ett år, og det vil vi nok ikke se, mens krakk i A.I-sektoren, som holder oppe amerikansk økonomi per nå, er langt fra usannsynlig. En ting er i alle fall sikkert, og det er at her er det snakk om massiv over-investering som er helt latterlig. Hvorvidt et større krakk i A. I-aksjer vil utløse en finanskrise er jeg mer skeptisk til, så jeg sier nei.

Flere offentlige attentat i USA?

Nei.

Volden i USA vil eskalere på gateplan og frustrasjonen med det politiske systemet vil få alvorlige utslag i et land med så mange økende motsetninger og teknokratisk-totalitær tilnærming.

Hvem som blir drept er vanskelig å si, men Trump har solgt helt ut og er trygg sådan. Influencere er ustabile og ubrukelige til noe annet enn å obstruere fremgang med portvoktningen sin, men dette kan også bli året der det tar helt av med flere Charlie Kirks. Problemet er at presedensen for attentat er lavere som følge av hva det egentlig utretter av forestilt nytte, og at folk vil få det travelt med å forvalte sin økende fattigdom så nei.

Euroen styrker seg ytterligere mot dollar?

Ja, men svakt.
Det virker mer sannsynlig at dollarn mister mer glans enn at euroen plutselig blir styrket i noen som helst ‘sunn’ forstand. Fed vil trolig måtte fortsette senke seg mens USA drar på seg mer politisk friksjon til at markedet priser inn mer risikoavslag. I tillegg er som sagt USA mer topptungt, da særlig med en børsindeks-miks som gjør hele bildet mer avhengig av sårbare, oppblåste tech-aksjer. Det blir neppe en pen og jevn trend her, men mer mer i rykk og napp, dog med en svak fordel til Euro, ergo USA vil fortsette å stagnere, i beste fall. Dette er sådan en ganske kontrær prediksjon sammenlignet med påstander om gullalder i USA og et forblåst Europa og EU.

Det sagt, det blir nok ikke noe særlig godt år i det store og hele, men vi kan heldigvis som regel skylde på majoriteten av idioter, løgnere og korrupte individer, samt et system som knapt henger sammen særlig lenger, som allerede trygt kan sies å ha vært forfeilet.