Roy Unz konkluderer at «Holocaust» er historieforfalskning og en «vestlig» myte

Roy Unz konkluderer at «Holocaust» er historieforfalskning og en «vestlig» myte

Middelmådige oppfatninger rår sterkest i samfunnet. Mest felles for disse oppfatningene er at de gjerne er «en kilometer brede, men bare en tomme dype». Det er altså snakk om oppfatninger og forestillinger av ekstremt lite eksplisitt substans og/eller forståelse, men til gjengjeld av stor kollektiv «tro» og følelser, og dermed, potensielt store sosiale sanksjonerer om man skulle finne på å motsette seg disse fortellingene. «Holocaust» er en slik fortelling, uten særlig substans, men med et tilsvarende overveldende sosialt og politisk stigma som gjør at det i flere land er regelrett forbudt å stille store eller små spørsmål ved. Eksempelvis er videoer på div. nettsteder som gransker Holocaust for det meste også bannlyst i Norge og ellers i Europa. Det er oftest slik at de som tror mest, også vet minst, og at de som vet minst er de som er mest innbitte fanatikere. Roy Unz er jøde, men han er ingen Holocaust-fanatiker, men i den forstand, en snarere fornuftig fyr.

Ronald Keeva Unz er redaktør for «The Unz Review, er et av verdens største og mer politisk kritiske nettsteder.

«Runz», som jeg kaller ham, blir ofte karakterisert og omtalt som både det ene og det andre, men er på mange måter en meget nykter fyr som ikke er spesielt bekymret for å si hva han mener. Derfor har han også flere fiender, selvsagt inkludert «ADL».

Joda, de fleste har skrupler og mangler, og Unz er ikke noe vesentlig unntak, men likevel uendelig bedre i sin forstand å virke kritisk enn sedvanlige pratmakere som kritiserer ham for å være..for kritisk? Ja, noe slikt. Unz er farlig for etablissementet, men hyllet vaksinene, ergo, det tar kanskje gjerne litt tid før han evt. ser sannheten for hva den er.

Men den 8. januar publiserte Unz hva som ser ut til å være kulminasjonen og konklusjonen av hans studier angående det såkalte «Holocaust»; At jødene ble forfulgt, hvilket er korrekt, og forsøkt ‘folke-myrdet’ av nasjonalsosialistiske Tyskland, men noe som de åpenbart ikke greide, men snarere, noe som la til rette for jødisk dominans i etterkrigens «vesten», med hovedkvarter i USA, som igjen styrer andre klientstater som Norge.

Jødene har på bakgrunn av «Holocaust»-narrativene kunnet tronet på toppen av krenkelse-hierarkier, men dette er under relativt stort press. Narrativet ramler fra hverandre, fordi det i seg selv er uholdbart og presumptivt mer myte enn hva det er sannferdig, og Unz er helt enig. Det etter hva han selv fremhever som mange års studier av narrativene, og de såkalte kildene disse er basert på. Og disse kildene er mildt sagt av en laber kvalitet, men utgjør altså et helt ekstremt og forsåvidt absurd kulturelt og ideologisk grunnlag for det aller meste i vesten.

Alt fra meningsløs krigføring i langtvekkliggende land, totalt destruktiv og utslettende masse-innvandring, et falskt og skakkjørt økonomisk system, til hva som læres bort av ubrukeligheter, og hvordan i den norske grunnskolen. De med liten samfunnsforståelse og generell interesse, hvilket er de fleste, ser også mindre av de store implikasjonene, og neglisjerer derfor også viktigheten av spørsmålet som ligger til grunn for kritikk av narrativene som i stor og særlig grad styrer «systemet». Kritikk mot, og innenfor dette systemet er så utålelig at det har blitt gjort ulovlig og totalt hjelpeløst.

Relevant: Lært historisk hjelpeløshet, norsk naivitets-kontrollert opposisjon og «JQ»

Fabrikkerte narrativ og kulturell ‘frelse’

Bygger man på løgn, så må man fortsette å lyve. Løgn er også helt nødvendig for å holde fanatisme i live fordi fornuft på mange måter er det essensielt motsatte av løgn. Israels «bombing» av Gaza er en form for fanatisme vs. fanatisme, så løgn må nødvendigvis spille en sentral rolle i narrativene som arter seg derfra.

Fanatismen fabrikkerer sin egen «fornuft» i form av narrativ som har til formål å korrumpere virkeligheten. Når man prakker på andre disse formene for ‘egen-fornuft’, så er det snakk om en type kulturell dominans. De jødiske narrativene av «Holocaust» har oppnådd status som en slags politisk kvasi-religion i «vesten». Kritikk av jødene, og Israel, har flere steder og på flere måter følgelig blitt ulovlig og sosialt sanksjonert, spesielt i mediene, som jødene som gruppe også kontrollerer. Å forvente at kritiske programmeringer eller annet med vesentlig moment skal komme mediene er selvsagt en håpløs forestilling.

Relatert: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»

Jøder nyter godt av slik forfektet «anti-semittisme». Det er en forutseing for å fungere som effektiv og «spesielt» priviligert utgruppe, og dette er så ifølge dem selv.

Tar man imidlertid fra jødene denne helte- og offerstatusen, samt anti-semittisme som en pseudo-intellektuell skranke mot all kritikk, så har de som utgruppe lite annet enn en lite lys for- og fremtid igjen.

Relatert: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Konflikten på Gaza kan like gjerne være starten på slutten for jødisk proxy-dominans i «vesten». Jeg er ingen islamvennlig tulling eller brunslikker, men Israel har gått over streken, eller «linjen i sanden», som det heter i ørkenen. På den andre siden er det forståelig på en måte. Det var nemlig på mange måter nå eller aldri sionsistene måtte gjøre noe for å mobilisere mer støtte til sin «sak», som ikke er «fred», men noe annet. Men å ta del og ta posisjon i denne konflikten er den store feilen som mange idioter begår. Å se på bindingene og kontrollsystemet som betinger ubetinget støtte til Israels «folkemord», er ikke aktuelt, men noe som tas som den største selvfølge. Og ja, den største selvfølgen for mange Israelvenner i dag er nettopp det at «Holocaust» skjedde, og var 100% reellt. Men dette er overtro, og en ideologisk forestilling mer enn hva det er begrunnet av f.eks fakta eller underbygget av noe mer forseggjort av fremstillinger. Fanatikere som dette, på begge sider, er fullstendig impregnert mot selv sin «egen» fakta, men lever mer enn gjerne på falsk historie så lenge det gavner deres sak.

Mange av de narrativene som genereres, på vegne av Israels «kamp», og som har som formål å fungere som moralsk berettigelse for bla. bombingen på Gaza, er allerede blitt «faktasjekket» og funnet for å være falske. Og disse narrativene, fortellingene og rasjonaliseringene som skriver seg fra Gaza, blant annet om babyer i ovner og som skjæres ut av gravide kvinner, preges av samme stil, realisme og generelle substansløshet som jødene tradisjonelt har hevdet seg som offer på, spesielt lignende historier fra andre hendelser, og spesielt inkludert skrømtede historier fra «Holocaust», påpeker Unz.

Og en kan ikke kritisere Unz for å ikke være belest på historien bak «Holocaust», og således heller ikke for å ha trukket for mange forhastede konklusjoner på for lite grunnlag. Dette ulikt fanatikere og ideologer, som har «Holocaust» som kanskje sitt fremste «intellektuelle» holdepunkt når det gjelder å rasjonalisere alt bla. Israel gjør og jødisk makt utgjør i dagens kontekster.

«Holocaust»-narrativet ble faktisk først popularisert på 70-tallet av jødiske interesseorganisasjoner via utdanningsystemet og akademia. Før dette var det lite å oppdrive av «fakta» om noe systematisk folkemord på jøder under andre verdenskrig foruten skriblerier, romaner og div. vandrehistorier skrevet av seiersherrene, deriblant de mest absurde eksemplene, deriblant, berg-og dalbaner som førte inn i gasskammeret, mastruberingsmaskiner, bjørner som spiste spedbarn, injesering av 4 millioner jøder med giftsprøyter, krympede hodeskaller, snekring av falske «gasskammer», falske lampeskjermer angivelig laget av menneskehud som ble vist frem for det tyske folket for at de skulle få sin del av skyldfølelse osv. etc. Det er ingen grenser for hva jødiske «historikere» og «fagfolk» har forsøkt å produsere frem av «bevis»for «Holocaust». Fanatismen er helt åpenbar, og er alt for mye å dekke. Derfor linkes det heller til andre artikler, selv om dette bare dekker en mindre brøkdel av vanviddet.

Eksemplene på absurditeter og finurligheter av enkel menneskelig manipulasjon av etterkrigslitteraturen er en egen industri, selv den dag i dag, men nå noe som man «mister kontrollen over» i større og større grad.

Om man først studerer disse, så finner man som rasjonelt menneske at de aller fleste og mest populære narrativene, og de manglende forklaringene bak disse, både er dumme, teknisk tvilsomme/umulige, åpenbart forfalskede, urimelige, selvmotsigende, kontraindikerende og definitivt manipulerte. Informasjonsstrømmen i dag, sammenlignet med før, sørger for å effektivt syntetisere frem, for flere og flere, en «sannhet» som egentlig aldri var et faktum:

Unz’ egen artikkel går gjennom hele hans etiologiske undersøkelse av hva som generelt er tilgjengelig av Holocaust-litterære «kilder», men Ingen av disse kildene overbeviser det grann, og heller ikke Unz, hvilket er gjenstand for hans kritikk.

Det er uansett ingen vits å skrive noe lengre og mer analytisk om noe som allerede er godt belegg å vise til. Man kan også si at det er både urealistisk og irrelevant å håpe på at flere fastgrodde folk skal finne på å skifte mening om et såpass sementert kulturelt fundament som «Holocaust»-narrativt ugjør i dagens vestlige samfunn. Det vil på mange måter være meget vanskelig, og for mange økonomisk suicidalt å være først ut av flokken. Unz slipper selvsagt ikke inn i «vestlige» TV-studio eller spalter, og har derfor tatt turen til Iransk TV. «Ytringsfriheten» i «vesten» er selvsagt meget vilkårlig fundert. I Norge er lovbestemmelsen vedrørende ytringsfrihet dessuten forumlert helt idiotisk juridisk.

Men det som er interessant med Unz, er at han jo er en skeptiker av den eldre skare, og som nå har fått opp blikket og sett seg rundt og studert dette i motsetning til de aller fleste som turer avgårde på «intellektuell» autopilot. Det er derfor verdt å notere og referere hvordan han selv legger ut om sin egen prosess, da den er ganske konvensjonell og klar, samt foruten mye grums og «støy» som denne substansen ellers gjerne er befengt med, da den fremdeles er nokså «undergrunn», men som helt garantert vil komme opp til overflaten og realisere seg for hva det er verdt om ikke for lenge.

Relevant: Mulatt i «Alliansen» påpeker det åpenbare av «jødisk makt», og total-trigger Hans Rustad i Document.no

Disse kulturelt dominerende og pseudo-intellektuelle intrigene som spiller på «Holocaust» og jødene som et «utvalgt folk», er bare noe kristne og gamle i dag vedkjenner seg da de ble oppdratt med denne «synden» eller «skammen», ‘sekulær’ som religiøs.

Dagens unge og politisk engasjerte bryr seg ikke ærlig og særlig, og burde heller ikke bry seg, fordi ting må uansett gå videre og folk må uansett holde ansvarlig, forhistorisk «folkemyrdet» eller ikke. Dette er mest rasjonelt. Alt annet er ideologi og irrasjonelt svada pushet av moralister med skrøpelig makt.

Litt (for) enkle fakta

I motsetning til hva som hevdes i «Holocaust»-litteraturen, noe Unz bemerker som referansefattig ryktespredning, så finnes det ingen dokumenter som konkret bekrefter at det eksisterte noen plan for å masse-utrydde jødene. Man kan heller ikke hevde at tyskerne ødela disse dokumentene da de vestmaktene allerede hadde knekt kodene og leste meldinger som gikk frem og tilbake, inkludert fra «dødsleirene», som i realiteten alle var arbeids- og fangeleirer. Den mest kjente «dødsleiren», Auschwitz, hadde fasiliteter som produserte meget viktig krigsmateriell, og det på en stor industriell skala, men dette hører man ikke noe om fra «historikerne».

«Dødsgassen», Zyklon B, ble funnet i alle «dødsleriene», men det ble ikke funnet spor av gassen i «gasskamrene» som forestilt, men snarere spor av det i de mye mindre dedikerte disinfeksjons rommene. «Zyklon B» ble rundt samme årstall også tatt i bruk av amerikanerne for å nettopp disinfisere klær fra flyktninger som kom over grensen fra Mexico.

Bare de rent kvantitative argumentene som gjør seg gjeldene for at det skulle vært mulig å teknisk gjennomføre et slikt systematisk massemord, alene, er nært sagt totalt urimelige når de først er forstått.

Et enkelt eksempel:

Gitt at masseutryddelsen startet umiddelbart fra og med 1939 til 1945, så gikk det ca. 3,154,600 minutter. «6 millioner» drepte jøder blir hhv. 1.9 jøder drept per minutt.

Ifølge siterte «vitner» fra Auschwitz, ofte såkalte «holocaust-overlevende», ble de i en gruppe på 15 «gasset» i 20 minutter, for og så havne i krematorium-ovner, hvor det med dagens teknologi tar over èn time å fullføre kremasjonen.

Dessuten, for å kremere menneskelik kreves dog ganske høye temperaturer, og derfor mye brensel, vanligvis kull og evt. petroleum, noe det var sterk mangel på under andre verdenskrig.

Hele utslettelse-prosessen ville hypotetisk tatt 90 minutter, altså, dette uten å ta med tiden det ville kreve å tømme kammeret for gass i dødelige konsentrasjoner samt flytte likene. Dette innebærer at på 24 timer så ville Auschwitz kunne hypotetisk likvidere 300 personer.

Hvis denne hypotetiske muligheten var teknisk mulig, og gikk uten stopp i 6 år, ville man kunne «gasse» 650,000 mennesker. Det «offisielle» tallet mtp. Auschwitz var imidlertid 4,000,000, og noe man bare går mer og mer ned på etter hvert som ‘definisjonsmakten’ blir konfrontert med lignende kvantitativ kritikk.

Det ble også foretatt mye ny- og kreativ «etterkonstruksjon» på konsentrasjonleirene av Sovjeterne etter krigen. USA «gjenskapte» mye av disse fabrikkeringene i pressesammenheng, ved å selv snekre sammen et såkalt «gasskammer», samt filme døde og regissere utmagrede fanger grunnet uteblivende matforsyningene, dette som direkte følge av de alliertes massebombing av infrastruktur og toglinjene som gikk til flere avsidesliggende leirer. Dette ble også fremstilt som bevis for at det hadde foregått en systematisk masse-utryddelse.

Tiden går, men folk tviholder gjerne på sine myter. Mange står også i fare for å miste alt de har, og da spesielt jødene som folk. «Jødene» som et fritatt kollektiv, og spesielt Israel som stat, står i fare for å miste all sin falske trygghet og ut-gruppe-priviligerer ift. «vestlige», kristne «avgudsdyrkerne» per nå.

Desperasjonen hos begge grupperinger har allerede meldt seg, noe vi ser i form av den økende «polariseringene», og hvordan f.eks. ironisk nok de kristenkonservative her hjemme blamerer seg selv ved å vilt blande historiske konsepter og begrep om hverandre i sann ‘sionistisk stil’, deriblant når det maler muslimer som den store stygge ulven, litt som jødene ble forfulgt i Tyskland, men altså langt fra utryddet, samtidig som de mener det slik at «Islam er den nye nazismen». Denne mentale-akrobatikken er et tydelig tegn på at disse står i et intellektuelt spenn og posisjon de egentlig ikke behersker.

Unz skriver også helt til slutt at vil ikke bli det minste overrasket om vår nåværende forestillinger knyttet opp mot Holocaust-narrativet til slutt lider samme skjebne og litt i likhet i forbindelse med f.eks. fallet av Sovjetunionen og den politiske re-kalibreringen av fiendebilder som etter hvert fulgte.

Denne forsiktige sammenligningen er kanskje ikke den verste. I alle fall ikke angående det som gjelder hvem som er våre venner og hvem som faktisk forledet og brukte oss, og sådan egentlig er våre fiender.

Hummingway

Hummingway