Lært historisk hjelpeløshet, norsk naivitets-kontrollert opposisjon og «JQ»

Det «JQ» er et spørsmål fra dypet som nå delvis kommet til synlig på overflaten av offentlighetens søkelys i det siste. Dette nokså naturlig, og nødvendigvis åpenbart i forbindelse med den sedvanlige sytingen og akket vedrørende konflikten mellom Israel og Gaza, som helt selvsagt farer videre, om så bare med en god del mer voldeligheter enn før. En konstant konflikt, på bakgrunn av tilbakestående ideologiske forestillinger, menneskelige myter og kynisk politisk maktspill. Altså, mye «moro for alle og enhver». Hjemme i Norge, og ellers i «vesten», er dog de politiske synsingene og ytringene, per kvalitet og fornuft, egentlig like morbide og håpløse som selve krigen på Gaza.

Mens bombene og «flyktningene» bare pøses på med, farer «debattene» i masse- og alternativ-mediene bare videre uten særlig mål og fornuftig mening. Er alt dette per design, villet, per demokratiets dårskap, eller er det slik at folk virkelig så fjerne og fjernet fra fornuften, og er det kyniske komponenter involvert?

Det samme kjøret og diskursen dominerer konteksten i offentlighetens hjelpeløshet når det gjelder å komme til noen som helst samling eller forstand; «Venstresiden» hater «Jødene», påstår kristenkonservative, evt. såkalt «progressive», «liberale» fremskrittsparti-lignende aktører, alle såkalte «Israel-venner», fordi «islam» er fienden, og da selveste hovedårsaken til at alt er så fælt i samfunnet.

«Venstresiden» er bare dominert og frontet av en gjeng sosialpedagogiske-synsere og psykologisk uregulerte, labile mentalbarn og intellektuelle dårer, hvis eneste rasjonelle politiske holdepunkt per i dag, er at de som lider mest også har mest «rett», samt, at folk med simpelthen en «annen hudfarve» er de man må ta mest hensyn til, fordi… ja, disse diskrimineres jo av de «slemme», kan man forstå. De «onde». «Hatefulle».

Den norske «venstresidens» (majoriteten) kritikk av Israel, handler heller ikke om kritikk av jøder, og ikke engang nødvendigvis sionismen, per se, men er altså bare en type fornedrelse av alle som kan sies å være «slemme» med svarte, jeg mener… folk med annen «hudfarve», slik at hudfarve-folk angivelig ikke kan leve like bra som dem selv—for det har alle «rett» på, angivelig, og uansett forhold, funksjon og evner. For ikke å si innsats.

Denne sentimentaliteten, som populært og populistisk-teknisk forestilles om fornuftig politikk i Norge samt innad i andre idiotiske velferdsstater som forøvrig alle er på kraftig hell med store sosioøkonomiske slagsider, kan like gjerne speiles enkelt og greit av fanatiske, ergo ufornuftige uttalelser som f.eks. går på det at «Gaza» har «rett» på vann, mat, infrastruktur, osv, og at dette, på den ène siden, er Israels oppgave å sørge for.

Når da terrorstaten Israel omsider går til «krig», og dermed militært kontrollerer disse godene, så er det for venstrepopulismens forestilling-kompleks og fornuft, plutselig bare alt redusert ned til atter et spørsmål på «brudd på menneskerettighetene», og at de som bryter disse «rettighetene» er «onde», og derfor må bla. «kanselleres» som pesten. Det samme gjelder forsåvidt banale forestillinger vedrørende såkalt «folkeretten», hvilket nødvendigvis også er uten av noe som helst av kontekstuelle nyanser, altså, forståelse forbi selve ordlydens alle mulige emosjonelle inn- og utrykk.

Nødvendigvis kritiske og selvransakende spørsmål som går på hva av betingelsene man selv legger til rette for seg selv, på «venstresiden», er altså alltid totalt underordnet og dementert i alle «diskusjoner» og debatter hvor de sådan faktuelt «dominerer».

Gaza-idiotien på venstresiden

Innbyggerne i Gaza sies å være uskyldige, men er nok dessverre likevel skyldige i å gjøre seg til nyttige idioter, inkludert mer eller mindre avhengig av Israels nådegaver, og det ganske så frivillig, eller, man sørger i alle fall ikke for å ha noen særlige substansielle alternativ som et «folk» og såkalt «stat», men bor fremdeles likevel på «Gaza» med masse barn, hvilket burde forstås som en ganske idiotisk irrasjonell, om ikke fanatisk handling i seg selv. Ja, dette burde forventes å forståelig by på hva som kan bli ganske åpenbare problemer, inkludert og evt. økt «risiko» for ens eget liv. Men snarere, så brukes denne formen for selvdestruktiv idioti mer som et slags argument i seg selv når det omsider går fra ille til skikkelig ille.

Relevant: Virkelighetorientering til de mange indoktrinerte «Midtøsten»-synsere, ideologiske fanatikere og menings-fjols på «høyre»- og «venstresiden»

Synserne, sjarlatanene og de labile samt skriker ut ‘muh’ «menneskerettigheter», og forventer at dette er fyllestgjørende argumentasjon som skal kvele alle andre aspekter i konflikten og i komplekset av andre generelle synsinger, ofte uten særlig substans foruten sentimental-verdien det byr på, og da er man «handlingslammet», noe politikerne egentlig elsker, for da kan de gjøre det de er best til: Å måke ut mer penger til håpløse formål og samtidig si at vi har gjort ‘jobben’ vår; det å bevilge penger.

Dette er også i essens hva som er den ansvars-fraskrivende og irrasjonelle ideologiske ‘fornuften’ som determinerer og styrer nærmest all universell «venstrepolitikk», samt slik tilnærmet verdens-sosialisme under ett.

Det er altså inkonsekvent, og ofte mer effektivt å formidle til flere jo mer inkonsistent budskapet er, så lenge ressentimentene på akkord med den emosjonelle barnsligheten som jo rår og opprinnelig tiltrekker folk til «venstresiden» fra første stund.

Den falske høyresidens forestilling-kompleks(er)

«Venstresiden» har sine vesentlige skavanker, og de er, som beskrevet, mer preget av en infantil virkelighetsforståelse og idiotisk tilnærming til problemer som den ikke engang tillater å presist formulere. Man kan egentlig ikke kritisere venstresiden, fordi de er barn, og vet ikke hva de hverken vil, hvor de evt. leder, og hvordan.

Generelt, for å adressere et problem, må man først forstå at det er et «problem», og heller ikke bare en såkalt «utfordring», som slikt latent PK-prat later til å utlede av klargjøringer. Dermed får man aldri utredet noe særlig som helst, hvilken er selve hensikten og funksjonen av å kontrollere språket og formuleringene hos folk i et totalitært, konformist-samfunn, hvor ingen kritikk egentlig er effektivt tillatt. Dette er demokratiet i dag; et selvdestruktiv, selv-håndhevende kontrollsystem, hvor flertallet av flertallets meninger er meningløse og/eller nuller hverandre ut i de særegne, pseudo-politiske prosessene.

På «høyresiden» er denne idiotien mer preget av en slags bevisst naivitet og tilbakeholdenhet. La oss kalle det for falsk og mer faglig indoktrinert «anstendighet» forkledd som fornuft og etterrettelighet. Deler av dette determineres selvsagt også av hva som spres i samfunnet av forestillinger, særlig så av såkalte «skribenter», «kommentatorer», «redaktører», «eksperter», og selvsagt, «politikere», som rager øverst og aksentuerer alt av som måtte finnes av konsensus ned og opp i dette hierarkiet; å fungere som et slags speilbilde av «demokratiet».

Høyresiden i dag er ikke «høyresiden» i den forstand at den forstår og forestiller hva som er problemet med samfunnet de angivelig ønsker å manifestere via politikken sin. De er altså også å betrakte som ganske, om ikke like totalt inkonsekvente og skakkjørte i sin samfunnskritikk og engasjement.

Helge ‘Lur-oss’ iNyheter kommenterer

Et nylig eksempel på den angivelige høyresidens forestilling-kompleks og potensielle påtatte forstokkethet derav, er Helge Lurås i iNyheter, som nylig var ute med en liten kommentar angående det at Det Mosaiske Trossamfunnet (DMT) og deres tidligere styrelder, Erwin Kohn, på bakgrunn av antisemittisme «(…)ikke følte seg komfortabel med å delta i felles krystallnatt-markering med Antirasistisk Senter, LO, Norsk Folkehjelp og Rødt.»

Lurås’ kommentar er like kort som den er opplysende med tanke på mekanismene som råder i Norges nåværende «offentlighet», og vedrørende standard-parameterne innbefattet i det «JQ» generelt. Fremgangsmåten for å underminere og utslette etniske trusler mot utgrupper og for å oppnå effektivt verdensherredømme, som er jødedommens mål, er å eliminere disse truslene via utvanning eller pur destruksjon. Det sistnevnte er tilfelle hva som pågår i de aller fleste europeiske hovedsteder, Oslo inkludert.

Relatert: London i svart og brunt: Etniske briter dør ut i eget land og hovedstad

At jøder, per sionisme og jødedommens lære, er i såkalt «seng med fienden», er helt naturlig. Det er ingen konspirasjonsteori, men den mest fornuftige fremgangsmåten for slike aktører når man først skal underminere samfunnet, det per fundamental definisjon. De eneste som fornekter denne realiteten av jødisk makt, og innflytelse, er enten de som velger å forholde seg naive, se en annen vei, eller de som ikke kan se i det hele tatt, deriblant «venstresiden», som egentlig bare ser «hudfarve», og ferdig med det.

Men «høyresiden» er mer kynisk anlagt, og er ergo ofte, av kritikere, sett på som «kontrollert opposisjon», bevisst eller ikke. De aller fleste er fremdeles ubevisst, indoktrinert med «Holocaust»; et begrep som først ble popularisert som «alvor» på 70- og 80-tallet av jødisk akademisk innflytelse, og hovedsakelig i jødiske miljø, før det ble brettet ut til «andre».

«Holocaust» som begrep før det ble institusjonalisert og indoktrinert, ble bla. brukt som et jovialt adjektiv som beskriver glede og prakt, til og med i barneunderholdningsprogram. Men alt dette ble så byttet ut med en helt annen betydning, systematisk, og i dag er det nærmest umulig å søke seg frem til annet av «holocaust» enn diverse eventyr og fortellinger, som mer enn bare generelt har vist seg være faktuelt samt logisk skrøpelig og løgnaktig, det på mange måter.

Relevant: Forbudt i Norge? Forundersøking av narrativene vedrørende «The hall of cost»

Men slike merkeligheter og tekniske finurligheter forbigås fullstendig av dagens mange, ofte kristenkonservative holocaust-forfektere, samt politisk ideologiske «Israelvenner», og den gjengs indoktrinerte, redde skaren, som selv i 2023 tillater seg å argumentere med whataboutismer om «krystallnatten» når man skal drøfte bombing av sivile på Gaza.

Ja, disse folkene, og deres debatteringer, er like ubehjelpelige og ukritiske som «venstresiden», hvis politiske sans, sentimentalitet og samling sentrerer rund brun-nesing av folk med «annerledes hudfarve».

«Jødehat i Europa!»

Argumentasjonen for «jødehat» i Europa, er ekstremt idiotisk og påskudd for primitive hersketeknikker. -Jøder er få i Europa, men forfølges angivelig nå av Islam. Dette er forferdelig, mener mange, altså idioter, som da forfekter til det de fremdeles mener burde være ‘ferske bilder’, og fremdeles i mente (indoktrinerte) hos folket, deriblant av «krystallnatten».

Relatert: Solomons visdom: Import av Hamas-fanatikere og flere ikke-hvite villmenn er «veldig bra for det hvite vesten»

Samtidig er det, i likhet med kampene under 2.verdenskrig, faktisk ikke jødene som heller denne gangen tilnærmet utslettes i Europeiske storbyer, men selve nasjonene, som ikke er jødiske i det hele tatt, samt, dens «hvite» kultur, mens jødene, som vanlig, kan flykte både hit og dit, ofte med store formuer og klage over forfølgelse, mens de bomber hele verden, via sine lojale «Israelvennlige» stedsfortredere i «vesten».

At jøder «forfølges» er dessuten en delikat del av deres offer-kompleks og gruppe-mantra, og noe som brukes for alt det er verdt ovenfor sine verter, delvis såpass mer i dag enn før fordi den moderne offerstatusen gir dem enda en enorm proporsjonal makt i det politiske paradigmet som nettopp springer ut av bla «holocaust»-tankegangen. Det i tillegg til den allerede systemiske institusjonelle makten jøder besitter i vesten via bla. finanssystemet og politikken.

Men realiteten er fremdeles den at de eneste som lider, og som blir fratatt sin kultur og sine land, generelt, jo er «hvite»—ikke jøder, som igjen er et symptomfokus som er helt forkastelig, og som «israelvenner» fronter mer enn jødene selv, hvilket er både ironisk og ganske fantastisk, for jødene.

Og derfor «deler» også, mer enn gjerne, institusjonelle influenser-jøder som Erwin Kohn, «seng» med hva enn det skal være av saker og ting som pusher denne sionistiske agendaen. Det er helt nødvendig, fordi jødene er en tallmessing ikke i stand til å ta over noe som helst, men bare underminere. Islam brukes som rambukk og motstandsdyktigheten mot denne fysiske invasjonen, og eventuelle utslettelse, brytes systematisk ned av jødisk sionisme i systemet, hvilket vi ser klart og tydelig er malen i USA, hvor jøder og sionister styrer drivere av konflikt både internt og eksternt, i form av aktivistgrupper og utenrikspolitikk; «Antifa», «BLM», «ADL, «SPLC», «B’nai B’rith», «AIPAC»; «CPAC», inkludert et mylder av NGO’er samt frontingen av flere «Nasjonalkonservative» bevegelser», både i Europa og USA.

Kontrollert opposisjon

Man har per kriterium lykkes med å utgjøre såkalt «kontrollert opposisjon» om man forestiller det tilstrekkelig «radikalt» eller «Ekstremistisk» det å slå inn mer eller mindre vidåpne dører i den eksisterende samfunndebatten, om så bare i perifere, hvilket bare styrker forestillingen om at man er en «kritiker» mot systemet. Det skal ikke mer til enn slike skussmål for å bli betegnet som ganske så nærmest revolusjonær og «ekstrem» i lille, dumme og ikke minst, konforme, lav-info Norge. I USA er det enda mer åpenlyst og omfattende, nettopp fordi USA er såpass okkupert av jødisk makt.

Derfor trenger heller ikke jødisk makt særlig mange agenter enn Erwin Kohn for å nå sin sionistiske agenda, delvis også fordi «venstresiden» i Norge mer enn bare bistår mye av denne utviklingen på ren autopilot som «sin politikk». Derfor er det helt naturlig at Erwin Kohn stiller seg sammen med disse fanatikerne. Det er alt annet enn «merkelig», som Lurås mer enn later til, men som heldigvis flere og flere, dog ikke så mange av boomerskaren på iNyheter, legger mer og mer merke til. Det er nemlig dit det går, i fremtiden, og for den nye og faktisk sanne, mer nasjonalsinnede høyresiden, som ganske garantert kommer, om så bare helt til slutt på det nåværende samfunnets orden. «Utenkelig» nok, som det kanskje forestilles av mange israel-fetisjister, som bokstavelig på liv og død bare må ta side i saken.

Lurås siterer selv også en annen jødisk-Israel-sionistiskapologetaktig publikasjon, HRS, som på sin side vinkler sin naivitet med overskriften: «Hvor er antirasistene når jødene trenger dem?».

Svaret herfra er altså enkelt det at jødene er sine helt egne «antirasister», med sin «antisemittisme», og at de kun bruker vertslandets institusjonelle infrastruktur for å forsmedliggjøre kritikk og mostand mot dem selv. Selvsagt bryr de ikke seg om muslimer. Hallo? Nei, det er forhåpentligvis selvsagt bare ren kynisme, og har like mye «menneskeverd» og universelle mennskerettigheter for seg som bombingen av Gaza, eller belæringene i den jødiske Talmud og Tora indikerer.

Relevant: Hykleren og sjarlatanen Ervin Kohn roper opp om organisasjonsforbud

Jødisk makt er heller ikke noe som med rette kan forestilles som en «forsvarsposisjon», bare fordi den er tallmessing underlegen, fordi den er fremdeles underminerende. Dog, idioter ser imidlertid ikke disse vesentlige konturene eller konteksten, og er redde for å se i det hele tatt. Derfor blir det med apologetiske anekdoter og retorikk fra det holdet. Intet mer å forvente, intet mer å hente.

Relevant: Instruert og bevæpnet «antisemittisme»: Fra «offer» til forgriper

Sionistenes makt og jødedommens instruksjonmanual for manipulasjon av eksternalitetene, maner fremdeles til forledelse, det på alle fronter og måter for å nå sine selv-profetiske mål. Å da bedrive såkalt samfunnskritikk og stille spørsmål til overfladiske konstruksjoner og narrativ på bakgrunn av dette, er å underminere sin egen rasjonalitet fornuftbase og derav forutsetninger til forbedringer i samfunnet. Og dette er nettopp hva den kontrollerte opposisjonen, og de regjerende stortingspartiene er til for å legemliggjøre, samt legitimere med tanke på andre aktører i mening- og mediemarkedet som måtte finne på å divergere fra dogmatikken.

Dette er en selvforsterkende og selv-håndhevende sosial-mekanisme av konformisme og troskyldighet som bare «demokratiets» totalitarisme kan demonstrere, og et kontrollsystem som historiens mest brutale diktatorer bare kan drømme om.