Morderen av meningsfulle motsetninger: Klovne-demokratiets dikotomiske diktat og ‘Konsensuspolarismens’ falske konfliktformidling

Demokrati i sin moderne form fungerer som en forvaltningsmodell for fåfengt meningsproduksjon. Systemet genererer kultivert konsensus-pluralisme, der alle stat- og sosialsanksjonerte «riktige» meninger er forhåndsdefinerte, strengt avgrenset av systemets strukturelle begrensninger og rasjonalisert som nødvendigvis representative og riktige gjennom illusjoner av såkalt ytringsfrihet. Dette hyperkonforme meningsregimet legitimeres også til stor grad gjennom «kunnskapssamfunnet», et begrep konstruert for å gi intellektuell ferniss til det som i praksis er et politisk regulert verdensbilde. Demokratiet opprettholder illusjonene om frihet, kunnskap og «politikk» gjennom falske dikotomier, der ideologiske motsetninger simuleres mens reelle alternativer elimineres ved å drukne dem i et dekadent system som feirer et fiktivt meningsmangfold mens det effektivt bare utraderer alt kritisk meningsinnhold.

Disse dikotomiene er en strategisk nødvendighet for å kanalisere opinionen inn i kontrollerbare spor. Sosialdemokratiets syke «konservatisme», kokette ‘konsensuspolarisme’ og den ideologiske korrupsjonen er eksempler på hvordan demokratiets narrativer vedlikeholder falsk valgfrihet. Venstre mot høyre, populisme mot elitisme, demokrati mot autoritarisme—alle fremstilles som skjebnesvangre frontlinjer i en tilsynelatende ideologisk kulturkamp, men alle er del av samme overordnede konsensus, definert av middelmådighetens sentrumforståelse. Om så ganske banalt, Noam Chomskys konsept om «manufactured consent» argumenterer for hvordan mediesystemet manipulerer diskursen for å konstruere falsk debatt, mens både Pareto og Robert Michels bedre og tidligere beskrev hvordan eliten sikrer kontinuitet gjennom en stabil illusjon av motsetninger.

Falske dikotomier er en degenerativ epistemologisk struktur som forhindrer utvikling av ekte dialektiske motsetninger. I formallogikken utgjør de en feilslutning hvor relevante alternativer utelates, men deres funksjon i politisk og ideologisk diskurs går langt dypere. De gale og feilforestilte forestillingene, konstruert for å forlede folket, forvrenger fundamentalt den såkalte «politiske» prosessen der motsetninger burde oppstå naturlig og løses fornuftig av de mest kompetente. Den hegelianske dialektikken avhenger av at genuine motsetninger utvikles organisk, der en teses begrensninger nødvendigvis fremtvinger en antitese, som igjen leder til en ny erkjennelse i syntesen. Når denne prosessen forstyrres av konstruerte dikotomier, forringes den til et sirkelresonnerende ideologisk simulakrum.

Den rigide og rådløse oppdelingen mellom «venstre» og «høyre» skaper en illusjon av dynamikk, men de strukturelle forholdene forblir uforandret. Paradigmet står stille, men reproduserer sin egen selvrefererende diskurs. System-demokratiet Inc. promoterer en politisk struktur og kultur for et konstruert kontrollert menings-kaos, men aldri fornuftig transformasjon. Mekanismene fungerer og tenderer til å fange all reell bevegelse innenfor forhåndsdefinerte grenser med formål om å konsolidere makt og sentralisere suverenitet. Det «demokratiske» «maktfordelingsprinsippet» forsikrer at systemet—forstått som uangripelig og «det beste man har»—bare forblir enda mer segregert, rigid og selv-rasjonaliserende i sin maktstrukturelle fortreffelighet. Dette gjør det samtidig enklere å styre samfunnet gjennom kupping av tilsynelatende selvstendige institusjoner, noe som inviterer systemisk korrupsjon og forskanset ideologisk fanatisme.

Alle disse strukturelle fallittene springer ut av en aksiomatisk determinisme, der diskursen disponerer et forutsigbart spekter av tillatte meninger. Falske dikotomier opererer som politiske aksiomer, der A og B er aksepterte alternativer, mens C og D er utenkelige, og enhver fundamental revurdering av systemet er ekskludert fra offentlig bevissthet. Økonomiske pseudo-debatter følger samme mønster: «statlig intervensjon vs. frie markeder», en illusorisk konflikt som aldri åpner for spørsmålet om hvem som faktisk kontrollerer økonomiens strukturer, hva hensikten med dem er, og hvilke reelle maktfaktorer som opererer bak fasaden. De som forsøker å presse dette spørsmålet videre, havner også ofte i et vakuum av mental kortslutning, apati eller projiserer misnøyen sin inn i absurde og impotente konspirasjonsteorier; alle på sin måte fanget i systemets evige ekko av idioti.

Fordummende dogmatisme

Reell konflikt forutsetter reelle motsetninger, og «demokratiets» dogmatiske absoluttisme tillater tilsynelatende visse politiske permutasjoner, men kun innenfor et spektrum der grunnpremissene forblir uendret. Systemet er ideelt for å forfekte en pseudo-pluralisme som fremstilles som en demokratisk styrke, men som i realiteten bare konsoliderer de eksisterende maktstrukturene gjennom hva jeg forestiller som ‘programmert polarisering’ som ideologisk hoved-rasjonaliseringsmekanisme.

Denne tilnærmede «liberale» parakonsistente logiske modellen har den psykologiske og politiske pseudo-fordelen i å opprettholde tilsynelatende motstridende posisjoner side om side, uten at de kontradikterer hverandre, og derfor også utgjør entiteter som kan slås kompromiss om for å konsolidere maktbaser. Labile liberalere og kontrollerte «konservative» kan på den måten fremstå og sikkert forestille seg som diametrale motparter, men opererer effektivt innenfor samme pseudo-progressive paradigme, underlagt identiske premisser. Økonomiske ideologier fremstilles som uforenlige, men tjener til syvende og sist de samme sterke strukturelle interessene, inkludert illusjonen av et fruktbart og fornuftig demokrati for alle. Demokratiets mekanisme er å absorbere, simulere og til slutt nøytralisere slike. Den stabile syntesen av illusorisk konflikt forsikrer at begge sider forblir operasjonelle innenfor samme ideologiske spektrum. Utfallet av dette er pinlig forutsigbart, patetisk og ikke tilfeldigvis svært identisk med politikkens utviklingsmønster vi ser.

Kognitivt og mer ubevisst fungerer falske dikotomier som heuristiske snarveier—et mekanisk filter som forenkler kompleksitet og avlaster individet fra enhver faktisk selvstendig analyse eller originalitet. Systemet er avhengig av denne mentale latensen for å forhindre et autentisk og produktivt kollektiv av idéer og motforestillinger. Derfor må slike alternative synspunkter utelukkende forfektes som forbudte meninger. Årsaken og hensikt er synton, og er å omforme tenkning til ren refleks. Når et narrativ forenkles til et moralsk binært valg, slipper individet å vurdere nyanser og reagerer i stedet automatisk med emosjonell impuls. Dette skaper en mentalt svak seleksjonseffekt, der folk og nyttige idioter ukritisk aksepterer dikotomiene som sin egen fornuft og rasjonaliserer dem som det opplagt optimale grunnlaget for diskurs.

Systemet kan også spille aktivt på inverteringen av slike banaliteter. «Woke»-diskusjoner er et åpenbart eksempel: Man setter opp en meningsløs strid om hvorvidt det finnes «mer enn to kjønn» og at menn kan føde barn, og vipps, så er den politiske debatten fragmentert i semantisk krangling og moralistiske distraksjoner som folket i sin generelle fattigdom og forvirring forveksler som en kritisk dynamikk. På lignende vis reduseres rasepolitiske spørsmål til «antirasisme vs. rasisme», hvor diskusjonen om kulturell kohesjon, sosial integrasjon eller statens rolle i befolkningsstyring utelukkes fra offentligheten. Bare ett svar er tillatt: mer av det som enklest kan forestilles som «det gode», og mer penger til det.

Den såkalte geopolitikken styres av den samme banale, irrasjonelle ideologiske dynamikken. Når konflikter fremstilles som en kamp mellom «demokratiske verdier» og «autoritære regimer», blokkeres umiddelbart enhver analyse av økonomiske interesser, strategiske allianser og alternative maktstrukturer. Det er ikke viktig hvem som tjener på krigen, eller hvilke aktører som manipulerer den. Det eneste som betyr noe er at den andre siden er «ond», og at vår side er moralsk forpliktet til å bekjempe dem.

Organisert anti-aktivisme

For å sikre at diskursen forblir innenfor denne strukturen, benytter systemet seg av en kontrollert antitesedannelse, der motsetninger ikke oppstår organisk, men ofte formes som eller via en forhåndsbestemt opposisjon. En reell dialektisk prosess skaper utvikling gjennom konflikt mellom uforenlige systemer. Falske dikotomier hindrer denne prosessen ved å produsere en simulert opposisjon som aldri tillates å true den underliggende maktstrukturen. Vestlige opposisjons-initierte individer framstiller ofte «populisme» som en nødvendig antitese til establissementet, men den politiske populismen som først aksepteres i offentlig debatt får aldri en plattform der den kan redefinere de grunnleggende premissene for demokratisk styring. Det samme gjelder i det aller fleste såkalte uavhengige, alternative medier og sosiale medier. Det hele tjener i stedet mer som et separat trykkventilsystem som forhindrer at folkelig misnøye kanaliseres inn i en virkelig systemoverskridende folkebevegelse. Dette skaper en politisk struktur som er semiotisk selvforsterkende. Baudrillard beskrev som sagt fenomenet simulakra som en tilstand der representasjoner av virkeligheten løsriver seg fra realiteten, mens i mange av dagens degenererende, intellektuelt inverterte demokratier later man i stor grad til som om det er verdiene som styrer virkligheten. Falske dikotomier opererer som symbolsystemer forkledd som politiske narrativ og gir dermed illusjonen av konflikt. Offentlige debatter handler ikke om reelle problemer. Det er snarere bare snakk om iscenesatte representasjoner av «utfordringer» innenfor et helt gitt rigid media- og narrativkompleks.

Relevant: Sosialdemokratiets syke «konservatisme» og kokette ‘konsensuspolarisme’

Konflikten mellom «sosialisme» og «kapitalisme» i offentlig debatt speiler sjelden de faktiske økonomiske maktforholdene, men er i stedet en repetisjon av ideologiske troper fra en tidligere, ofte langt tilbakelagt politisk epoke med masse misrepresenterte aktualiteter attåt. Den symbolske konflikten tjener et viktigere formål enn den reelle. Så lenge folket tror de kjemper en viktig grasrotkamp med babbel og idioti, ser de ingen grunn til å kikke kvasi-elitens kortstokk av konseptuelle kortheter, for ikke å nevne det å fomulere en faktisk funksjonell samfunnsstruktur.

På et logisk nivå fungerer falske dikotomier som en kortslutning i syntesen, der utviklingen forhindres ved at en kunstig syntese returnerer systemet til utgangspunktet. Konflikten fører ikke til en høyere forståelse, men til en repetisjon av etablerte narrativer med varierende vekt og tonefall. Systemet tillater ingen reelle skiftninger, bare simuleringer av dem. Historien fremstilles som en sekvens av opposisjoner og løsninger, mens de bakenforliggende maktstrukturene forblir uendret.

Falske dikotomier = falskt og falleferdig samfunn

Falske dikotomier på kritisk samfunnsnivå i «demokratiet» er ikke tilfeldige feilslutninger eller bare et forventet bi-produkt av gjengs folkelig idioti og ignoranse. -De mangfoldig falske dikotomiene er en mekanisme som opprettholder et idiot-univers der dialektikkens samfunnsfornuft-logikk snus på hodet etter ideologiske behov. Motsetningene er kunstige, syntesen iscenesatt på forhånd, og historieforståelsen er fanget i en sirkulær stasis av generelle kognitive forstyrrelser der ingenting fundamentalt endrer seg, men som bare søker å fortsette å ideologisk foredle sin egen forvirring. Demokratiet eliminerer systematisk reelle motsetninger og hindrer samtidig individets tankeprosess i å utvikles naturlig. Historien forhindres fra å følge en genuin dialektisk utvikling, og det samme skjer på et epistemologisk nivå. -Når samfunnet ikke tillater reelle problemer og konflikter, frarøves individet muligheten til å utvikle en autentisk forståelse av virkelighetene.

Relevant: Demokrati = Fanatisme > Fornuft ~ Fallitt

Den hegelianske dialektikken beskriver en nødvendig kamp mellom motsetninger, og ideelt kontradiksjoner som må overvinnes. Tesen og Antitesen kulminerer i en syntese; en høyere sannhet som overgår de tidligere posisjonene gjennom reell intellektuell konflikt og kritikk. «Demokratiets» ideologi hindrer imidlertid denne prosessen og tjener effektivt sett snarere til å tåkelegge enn å klargjøre. Systemet tvinger sådan frem en tilstand av total ideologisk stagnasjon, der konflikter aldri får utvikle seg i tråd med samfunnsmessige spenninger, men i stedet forvaltes gjennom en kombinasjon av absurde forherligelser, strategiske affirmasjoner og intetsigende utelatelser i hva systemet forfekter som opplysende informasjon.

Akkurat som et individ kan sitte fast i en falsk selvforståelse om det aldri konfronterer reelle problemer, blir demokratiets politiske prosesser og påståtte «verdier» en repetisjon av etablerte doktriner; en typisk «ond sirkel» av falsk fremgang og faktisk forfall. Demokratiet er et hinder for genuine motsetninger og benyttes kynisk som en aktivt ideologisk regime-instrument for å identifisere undertrykke og desarmere dem før de kan manifestere seg som reelle alternativer. Akkurat som individet som kun eksponeres for konstruerte meningsforskjeller, vil den politiske personen som aldri møter genuine motforestillinger, men kun opererer innenfor et forhåndsgodkjent spekter av akseptable meninger, havne i en tilstand av mental stagnasjon og systemavhengighet. Slik avler man blant annet fra alt fra karrierepolitikere til politiske partier, som har lite med et faktisk funksjonelt demokrati å gjøre. «Demokratiet» er sånn sett både en politisk styringsmodell og en epistemologisk kontrollmekanisme, der sannhet ikke avdekkes gjennom konflikt, men sensureres og konstrueres gjennom middelmådig sosial ingeniørkunst.

Knusende kompleksitet og kollaps

Jo mer ‘sosialt komplekst’ og konseptuelt ekstrapolert «demokratiet» blir, desto mer avhengig er det av forenklede narrativer og kunstig ‘konsensuspolarisering’. Dette er som nevnt spesielt tydelig i sosialdemokratiets kjerneområder. Kontradiksjonen av meningsløs og løssluppen «multikulturalisme» krever en kunstig konstruert enighet, ettersom det i realiteten består av uoverstigelige men ubunnhørlige kulturelle, historiske og verdimessige motsetninger. Universalisme skaper en illusjon av en global fellesnevner, men fungerer i praksis som en metode for å undergrave nasjonale og historiske realiteter til fordel for en human-steril teknokratisk forvaltning. Den ideologiske korrupsjonen gjør at sosialdemokratiet kun overlever ved å redefinere realiteten, slik at ingen aktør kan utfordre systemets premisser og dets virklighet.

Relevant: «Antikrati», det daterte demagog-demokratiets demokratiske avløser

Den rådende demokratiske modellen for politisk utvikling leder mot en uendelig rasjonalisering av eksisterende forhold. Over tid utsletter derfor dette demokratiet den overordnede kategoriske evnen til å forestille reelle eller faktiske problemer. Samfunnet degenererer således også til et simulert debattklima der folk tror de deltar i politiske konflikter, men i realiteten deltar i en forvaltet, forvkaklet meningsutveksling. Folk mister følgelig evnen til å skille ekte ideologiske forskjeller fra konstruerte narrativer. Dette demokratiet forvandler nødvendigvis politikk til show og teatralsk underholdning, og hvor valgprosesser reduseres til fullstendig rituelle handlinger uten noen som helst genuin maktutøvelse eller innflytelse.

Demokratiet per i dag er en politisk blindvei mot ene fallgruve og et system designet for å styre sin egen oppløsning med mest mulig entusiasme fra massene, men denne er heldigvis sterkt dalende. Den falske polariseringen av diverse politiske spørsmål fungerer som en strategisk nødvendighet for å opprettholde illusjonen av kontinuerlig konflikt, kriser og «change», mens den egentlige dynamikken handler om å forhindre enhver reell utfordring av systemet.

Ved å faktisk fjerne reelle motsetninger, men å basere seg på blatante kontradiksjoner og erstatte kritikk med regisserte konflikter, skaper demokratiet en rasjonaliserende runddans og politisk stollek der hver generasjon innbilles at de kjemper helt avgjørende slag, mens de i realiteten kun deltar i et gjenskapt ritual av tidligere illusjoner mens systemer korrumperer eller kverner i stykker all reell opposisjon. Demokratiet lever av å formidle sin ideologiske rigiditet og politiske repetisjoner som fornyelse, og gjør folket til fanatiske fanger av et evig status quo.

Toppen av demokratiet kan man se når bunnen er nådd, når det som ikke er politisk forbudt å si allerede er redusert til det rituelt selvfølgelige, det politisk sterile og det totalt intellektuelt impotente. Vi er der nå, og har vært det lenge. Fallet er nærmest uunngåelig.