Joe Bidens «Demokratiprogram» undergraver demokrati

Det mest håndfaste resultatet av den andre konferansen for verdens demokratier som ble holdt i Washington i slutten av mars, ser ut til å være vedtaket om at den tredje konferansen skal holdes i Costa Rica. Det var USA’s president, Joe Biden, som tok initiativ til den første demokratikonferansen (Summit for Democracy) i 2021.  Konferansene har vært holdt i lys av det Biden har kalt den avgjørende utfordringen i vår tid, nemlig kampen mellom demokrati og autokrati.

I forkant av konferansen i mars var det flere artikler i Foreign Affairs om hvordan USA skal forholde seg til at demokratiene i verden er i tilbakegang, menes autokratiene, med de ledende nasjonene, Kina og Russland, er i framgang. Ifølge en fersk rapport fra forskningsinstituttet, Varieties of Democracy, lever nå 72 prosent av verdens befolkning i autokratier. Det er en økning fra 2012 da 46 prosent av Jordas innbyggere levde i autokratier. I fjor fastslo den statlig finansierte, amerikanske forskningsinstitusjonen, Freedom House, at 2022 var det 17. året på rad med demokrati-nedgang i verdens land

I en bredt anlagt artikkel i Foreign Affairs nylig om USA’s demokratiprogram tok Samantha Power, lederen av det amerikanske utviklingsdirektoratet (USAID), for seg forholdet mellom demokratiene og autokratiene i verden. I artikkelen gir hun signaler om hvordan Biden-regjeringen vurderer forholdene for demokratiet i verden, og USAs demokratiprogram. Og som representant for Biden-regjeringen, er det ikke annet å vente enn at Power ser bort fra tallene fra Freedom House og Varieties of Democracy og heller leter etter nedgangstegn for autokratiet og lyspunkter for demokratiet. Hun vil ikke innrømme at demokratiet er i tilbakegang, og skriver heller at det under angrep. Samantha Power: How Democracy Can Win | Foreign Affairs

Mer vekt på økonomi

I februar i 2022, før Russlands Ukraina-invasjon, inngikk Kina og Russland, de to ledende autokratiene i verden, et strategisk partnerskap. Avtalen mellom landene mener Power var en slags topp i en utvikling gjennom flere år med framgang for det hun kaller politiske partier med xenofobiske, etno-nasjonale og antidemokratiske trekk, i land som Polen, Russland, Tyrkia og Ungarn. Men allerede i mai i 2022 ble det klart at Russland ikke hadde greid å erobre Ukraina, og at dette ble et vendepunkt for de autoritære kreftene i verden, mener Power. Militære nederlag i Ukraina var ikke det eneste uheldige følgen for Russland av invasjonen. Den gjorde også at Finland og Sverige søkte om medlemskap i Nato. Også Russlands internasjonale omdømme er blitt svekket av krigen og de militære tilbakeslagene i Ukraina. De økonomiske sanksjonene som Vesten har satt i gang mot landet, har heller ikke vært noe man roper jubler for i Moskva.

Når det gjelder tilbakeslag for Kina, er det langt tynnere saker Power kan vise til. Hun gjør i hvert fall et forsøk på å diskreditere Kinas Covid-19-håndtering, uten at man kan si at hun er heldig med det. I et heller mislykket forsøk på å vinne gehør for at autoritær politikk er i tilbakegang, refererer hun til en analyse fra Cambridge-universitetet, der det framgår at populistiske ledere i 27 stater i gjennomsnitt erfarte en nedgang på 10 prosent i oppslutning fra midten av 2020 til slutten av 2022.  På et meget tynt, for ikke å si ikke-eksisterende faktagrunnlag konkluderer Power med at autokratiene nå står på ‘bakbeina’, og at demokratiene, under Bidens ledelse, er på offensiven og har en mulighet til å vinne politisk  framgang. Men da må demokratiene gripe muligheten til å rette det politiske fokuset mer mot økonomisk utvikling og velstand enn å vektlegge rettigheter og politisk frihet i de landene som USA vil ‘velsigne’ med sitt hjelpeprogram for demokrati. Det er med andre ord på tide å samle seg om en litt annen agenda for demokrati, en agenda som tar mer hensyn til økonomiske krav og klagemål, mener Power. For det er nettopp ønsket om økonomisk vekst og utvikling som populistiske og autoritære politikere har utnytter så effektivt at de ufarliggjør autokratiet og diskrediterer demokratiet, påpeker hun.    

Powers vektlegging på økonomi kan ses på som et lite avvik fra det som har vært den  politiske og strategiske linjen i Bidens internasjonale demokratiprogram. Programmet følger i velkjente spor der USA legger vekt på demokratiske rettigheter – menneskerettigheter, frie og rettferdige politiske valg, rettsikkerhet, kamp mot korrupsjon, fungerende sivilsamfunn og uavhengige medier.

Kina: streng kreditor    

Det kan være USA’s økonomiske konkurranse med Kina som gir seg utslag i signalene fra Power om å legge mer vekt på den finansielle siden av demokratibyggingen. USA har i lengre tid advart land om å inngå økonomiske avtaler med Kina, men har hatt lite å tilby som alternativ til Kinas kredittpolitiske raushet. En erklæring fra G-7- landene i fjor om at de i samarbeid med private interesser vil arbeide for å investere 600 milliarder dollar i infrastrukturutbygging i lav- og middelsinntektsland fram til 2027, kan ses på som et svar på Kinas store utenlandsinvesteringer.   

Kina har ikke noe demokratisk siktepunkt med sin utenriks- og handelspolitikk. Landet har egen økonomiske vekst for øye, og knapt noe annet. Det kinesiske lederskapet ser jo at deres politikk ikke bare styrker den økonomiske veksten i sitt eget land, men også veksten i de landene de investerer i. Kinas enorme valutabeholdninger, som stammer fra eksport av forbruksvarer til USA og Vesten for øvrig, har muliggjort kinesiske oppkjøp av utenlandsk industri og gigantiske investeringer i infrastruktur i utlandet. Det dreier seg om jernbaneutbygging i Afrika, Belt and Road-prosjektet, flyplasser, havner og telekommunikasjoner i en rekke stater. Kina har til og med kjøpt opp jordbruksland i utlandet for å trygge sin egen matforsyning. I Norge har kinesiske selskaper overtatt metallprodusenten Elkem og Ekornes møbelfabrikk, to pilarer i norsk industri.

Relatert: Valutakrig, verdi, energi og kostnadene

Mye av finansieringen som Kina tilbyr utviklingsland, skjer med lån, og Kina er en streng kreditor som pukker hardt på tilbakebetaling uten særlig lettelser og rentenedsettelser. Ifølge Verdensbanken er 40 prosent av gjelda i verdens fattigste land lån fra Kina. Alt dette har ikke foregått uten mishagsytringer. Blant annet har Kina fått kritikk for å bruke egne arbeidere i utbyggingsprosjekter i Afrika uten at Xi Jinping & co har tatt det til følge. Kina ønsker å få jobbene gjort effektivt og vil derfor ikke la seg hindre og forsinke av å bruke lokal arbeidskraft. Noe av investeringenes økonomiske avkastning havner, naturlig nok, i de landene der investeringene blir gjort, uten at Kina legger fram krav om menneskerettigheter, frie, politiske valg, uavhengige medier, rettssikkerhet, kamp mot korrupsjon og fungerende sivilsamfunn. Mens Samantha Power og Biden-regjeringen blåser til kamp mot det de kaller hat-prat, etno-nasjonal propaganda, populisme, autokrati og » konservativ desinformasjon» hjemme og ute, så farter president Xi-Jinping rundt om verden og legger forholdene til rette for ytterligere politisk og økonomisk ekspansjon på vegne av Kina.

Vestens «finansindustri»

Den økonomiske situasjonen i verden i dag er preget av at USA og Vesten i stor stil har lagt ned industrien sin og flyttet den til land som Kina. Denne utviklingen har ført til en økonomisk vekst i Kina som man aldri har sett maken til. Landet er blitt verdens store fabrikk som forsyner Vesten med billige industrivarer, noe som betyr en levestandsøkning både for folk i Vesten og i Kina. Men det innebærer at Vesten mister kunnskaper om og erfaring med materiell produksjon og dermed også en drivkraft for teknisk og i materiell innovasjon. Til gjengjeld har Vesten utviklet en overdimensjonert finanssektor der drivkraften er å finne opp stadig mer utspekulerte finansinvesteringer (red anm. «finansialisering«) med sikte på gevinst, sammen med metoder for risiko-forvaltning når man gir seg i kast med slike investeringer.

Relevant: Hvem er mest «skrudd»? Økonomer eller økonomien?

I Kina går industriell ekspansjon sammen en utstrakt industri- og forskningsspionasje rettet mot Vesten, noe som fremmer utviklingen der Kina er i ferd med å overta det industrielle og forskningsmessige hegemoniet som Vesten har hatt. Dette er en utvikling som Biden-regimet i USA nok er klar over, men som de på grunn av regimets inngrodde politiske korrekthet, dets liberalistiske syn på økonomi og handelspolitikk og makten til USA’s finansverden, ikke har mottrekk til. Fiddling America Away › American Greatness (amgreatness.com)

En lenge levende forestilling i Vesten har vært at økonomisk vekst vil føre til demokratiske samfunn. Men denne ideen har fått et kraftig skudd for baugen med framveksten av Kina som en økonomisk stormakt uten å være ledsaget av utvikling i demokratisk retning. Det er vanskelig å si om det er denne utviklingen i Kina, som gjør at Biden-regjeringen i utgangspunktet satser så sterkt på vestlige verdier og rettighetstenkning i sitt demokratiprogram. I dette programmet kan man fornemme innflytelsen fra tradisjonell, vestlig bistandsideologi med sitt preg av filantropi, veldedighet og Bibelens ideer om nestekjærlighet. I bunnen av programmet ligger så troen på de vestlige verdienes moralske og politiske universalitet. Denne troen er et sentralt punkt den vestlige intellektuelle arven og moralske kánon med sin forestilling om en universell (vestlig) moral som impliserer institusjoner som demokrati og menneskerettigheter.     

Moralens universalisering

Det man gjør når vestlig moral og vestlige verdier universaliseres, er å underslå den tilknytningen denne moralen og disse verdiene har til vestlig tradisjon, historie og samfunnsorganisasjon. Når denne tilknytningen underslås, vil den vestlige moralen og de vestlige verdiene, i kraft av sin påståtte universalitet, framstå som nøytrale fakta. Dette er en forestilling som ligger under og styrer samfunnsdebatten i Vesten og dermed også politikken, både innenriks og utenriks. Ja, man kan si at den er en grunnplanke i vestlig moral der den viktigste inspirasjonskilden er Kristendommen og morallæren til Immanuel Kant. Den posisjonen og «sannhetsverdien» kantianismen har i vestlige samfunn og i akademia kan illustreres med en uttalelse fra filosofiprofessor Truls Wyller i en nettdebatt med filosofiprofessor Jens Saugstad og undertegnede for et par år siden, der Wyller sa: «Ellers er ikke en universell moral noe jeg tror på, men noe jeg VET finnes. I hvert fall like sikkert som jeg tror på Newton/Einstein – selvfølgelig med den forskjell at de beskriver objekter, mens moralen gjelder oss mennesker som rasjonelle subjekter.» 

I tråd med tanken om vestlig morals universalitet blir altså Bidens demokrati-assistanse en form for nøytralt instrument. Punktene i demokratiplanen blir fakta som folk vil akseptere bare de får høre om og lære om dem. Og fakta diskuterer man ikke, fakta godtar man. Hvis ikke, blir man anklaget for sviktende realitets-orientering og for ikke å kjenne virkeligheten godt nok. Derfor kan kritikk av demokrati-programmet, av den moralen og de verdiene som ligger under programmet, bli oppfattet som naturstridig og illegitim.

Men demokrati- og verdi-assistanse og økonomisk bistand er ingen nøytrale størrelser. Slik assistanse og bistand er innrettet og organisert på en bestemt måte og knyttet til bestemte forestillinger og ideer som er uttenkt i, tilpasset og integrert i vestlige samfunn. Bidens assistanse er med andre ord organisert etter vestlige standarder og med en funksjonalitet som er nært forbundet med økonomisk og sosial organisering i vestlige samfunn og som derfor, i hvert fall ikke uten videre, kan anvendes i utenomvestlige samfunn. Vestlige friheter og institusjoner er det altså ikke noen tradisjon for utenfor den vestlige verden. De framstår stort sett som politiske, kulturelle og ideologiske fremmedelementer utenom Vesten, mens begreper som demokrati, humanitet, likestilling, rettssikkerhet og menneskerettigheter er en slags mental infrastruktur i den vestlige, demokratiske verden.

Korrupsjon – En livsnerve

Det kunne sikkert fortelles tusenvis av historier som belyser hvor disfunksjonell og feilslått den vestlige samfunns-tankegangen er i møte med utenom-vestlige samfunn. Troen på en vestlig, moralsk universalisme lå bak fredskorpstanken i sin tid, der USA førte an (ble initiert av John F, Kennedy) og sendte ungdommer til bushen i Afrika for å lære folk å «klare seg selv». Det er bare i en idealistisk, selv-referende og en i seg selv innesluttet tankegang at man kunne finne på et slikt idealistisk prosjekt som er uten forankring i sosialantropologisk kunnskap.

I USA (og i Vesten for øvrig) er det altså skapt en seiglivet moralsk tradisjon som også har manifestert seg i den mange «humanistiske» intervensjonskrigene som USA har ført etter den andre verdenskrigen. Da USA invaderte og okkuperte Irak i 2003, fulgte mange idealistiske administratorer i sporene til de amerikanske militærstyrkene som skulle lære irakerne demokrati. Dette «tilbudet» ble så dårlig mottatt at den amerikanske militære ledelsen og det administrative personellet måtte isolere seg i en egen bydel, den såkalte grønne sone, en enklave av villaer med grøntanlegg og svømmebassenger (en bydel for øvrig i sin tid påbegynt og bygd etter ordre fra den eliminerte diktatoren Saddam Hussein), omgitt av forsvarsmurer for unngå drepende angrep og terrorbombardement. Av de mange medbrakte og mer lattervekkende tiltak fra USA, som skulle tjene demokratiet, var nye trafikk-regler i Baghdad, som baserte seg på trafikk-lovene i delstaten Maryland i USA og som geskjeftige reformatorer hentet ned fra Internettet. En 24-åring uten erfaring fra finansbransjen fikk ansvaret for å rehabilitere aksjebørsen i Iraks hovedstad. Dette og mer til av politisk korrekt «demokratisering» av Irak kan man lese om i den storslåtte reportasjeboka «Imperial Life in the Emerald City» av den amerikanske journalisten Rajiv Chandrasekaran. Og det irakiske demokrati-eksperimentet resulterte som kjent i den islamske terrorbevegelsen IS.

Et av hovedpunktene i Biden-regimets demokrati-assistanse er kampen mot korrupsjon, som anses som et onde man må bli kvitt for å kunne innføre demokrati med politisk frihet, likestilling, rettssikkerhet og økonomisk velstand for folk flest. Men korrupsjon er en samfunnsmessig pilar i de autoritære samfunnene som USA ønsker å gjøre om til demokratier. Man kan også si at korrupsjon er selve livsnerven i administrasjonen i disse landene, med sine familie- og klanstrukturer, og der nepotisme er et grunnleggende prinsipp i styre og stell. Journalisten Michela Wrongs bok «It’s our turn to eat» er, med utgangspunkt i Kenya, en glimrende beskrivelse om hvorfor korrupsjon ser ut til å være et uutryddelig trekk ved afrikanske samfunn, og, sett med vestlige øyne, de ødeleggende følgene av korrupsjonen. Det å ha politisk makt i disse strøk av verden, er et signal om at de som har makt, kan bruke den til å kare til seg goder så mye man kan mens man har anledning til det. For man vet jo ikke når andre får tilgang til regjeringstaburettene og krever at det er deres tur til «å ete.»

USA – Et defekt demokrati

«Foreign Affairs» er et tidsskrift som utgis av tenketanken Council on Foreign Relations og som lever i et symbiotisk forhold til det amerikanske, politiske etablissementet. Det er derfor sjelden at det kommer fram kritikk av amerikansk utenrikspolitikk i tidsskriftet. Noen systemkritikk er det aldri snakk om i en publikasjon der skribentene nærmest overbyr hverandre for å komme med gode råd for hvordan USA skal føre sin utenrikspolitikk. Men skribentene og politikerne som skriver der, er ikke helt blinde og kan derfor ikke overse forhold som ligger helt framme i dagen. I fjor høst hadde statsviteren Larry Diamond fra Stanford-universitet og Hoover-instituttet en artikkel med tittelen «All Democracy is global». Der påpekte han at USA’s evne til å fremme demokratiske verdier og praksis utenlands vil være vanskelig dersom USA ikke forplikter seg til demokrati hjemme. All Democracy Is Global | Foreign Affairs

Relatert: Demokratiets dødsdom og dumme begjær for den «perfekte politiker»

Tidsskriftet The Economist har betegnet USA som et defekt demokrati, bak Spania, Costa Rica og Chile på den demokratiske rangstigen. Og slik det er vanlig i det amerikanske, politiske etablissementet, så mener Diamond at det er Donald Trump som må ta hovedskylden for demokratiets forfall i USA. Diamond ramser opp de vanlige anklagepunktene mot Trump, at han misbrukte presidentmakten i en grad som ikke har sin make i amerikansk historie, at Trump satte fram «den store løgnen» om at presidentvalget i 2020 var manipulert slik at han tapte det, og at Trump oppmuntret til storming av Kongressbygningen i Washington 6. januar 2021.

Men selv om Trump gis hovedskylden for demokrati-forfallet i USA, så var demokratiet i USA, ifølge Diamond, i ferd med å slå sprekker allerede før Trump ble valgt til president i 2016. Diamond trekker fram tilstanden i flere amerikanske institusjoner som eksempel på det han mener er demokratiske «sprekker» i USA. Det gjelder presidentvalgets valgkollegium (som velger presidenten), representasjons-sammensetningen i Senatet (alle stater har samme antall representanter), inndelingen av valgdistrikter for valget til Representanthuset (gerrymandering-inndeling) og livstidsansettelse i den amerikanske høyesterett. Alt dette gjør at en politisk minoritet (les: høyrevridde republikanere) kan utøve innflytelse som ikke står i forhold til deres størrelse.

Diamond mener aktelsen for det amerikanske demokratiet ute i verden er blitt svekket i de siste tiårene etter de («humanistiske») krigene i Afghanistan og Irak, etter mislykkede forsøk på å statsbygging i utlandet, finanskriser og konflikter forårsaket av intern populisme og ekstremisme i USA (les: Donald Trump). Det har på dette grunnlaget bredt seg ei fortelling i verden utenom Vesten at demokratiene er korrupte og nedslitte, at de mangler framdrift, kapasitet og selvtillit, og at framtiden ligger hos sterkere og mer effektive autoritære regimer som Kina, der utviklingsland henter inspirasjon og søker partnerskap.       

Spillet mot Donald Trump

Det som verken Larry Diamond eller Samantha Power nevner, er hvordan Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton satte i gang og finansierte det såkalte Russiagate med beskyldninger om at Trump hadde samarbeidet med Vladimir Putin og Russland for å vinne valget i 2016. Med FBI, CIA og det amerikanske justisdepartementet på laget ble det satt i verk en kampanje for å diskreditere Trump (ved å påstå at han «colluded» med Putin). Det var en kampanje som garantert savner sidestykke i amerikansk historie, og der beskyldningene mot Trump viste seg å være grunnløse. Det var også resultatet etter at tidligere FBI-sjef Robert Mueller & co hadde brukt hundrevis av millioner kroner for å etterforske saken på oppdrag fra amerikanske justismyndigheter.

Men kampanjen mot Trump har fortsatt under Joe Biden i en grad som ikke skulle være mulig i et demokrati. Og Biden & co har brukt de amerikanske sikkerhetstjenestene videre i sitt spill, blant annet ved å politisere og bruke disse tjenestene som redskaper og pålegge sosiale medier  å blokkere opplysninger om Joe Biden og hans sønn, Hunter Biden, opplysninger som satte far og sønn Biden i kriminalitetens lys. Diskrediterende opplysninger på en laptop, tilhørende Hunter Biden, ble ved hjelp av sikkerhetstjenestene holdt unna mediene, noe som ble bekreftet da Elon Musk overtok Twitter. Funnet av Hunter Bodens pc førte til at 51 tidligere ledende personer i USA’s sikkerhetstjenester gikk ut offentlig tre uker før presidentvalget i 2020 og sa at opplysningene på Hunter Bidens pc var falske opplysninger fabrikkert av Russland.

Den woke- og BLM-påvirkede Joe Biden er i ferd med å kjøre USA i senk uten at det slår inn i det amerikanske etablissementet og det demokratiske partiet. Men i USA finnes det alternative medier som kan rapportere om det demokratiske, økonomiske, kulturelle og moralske forfallet som er regissert av Joe Biden og lokale politikere fra Demokratene. Særlig merkbart er forfallet i store byer der Demokratene sitter med den politiske makten.  Dette er byer som velstående elitepersoner på den politiske venstresiden (les: demokrater) rømmer fra, siden disse bysamfunnene er i ferd med å drukne i kriminalitet, rusmidler, husløse, søppel og migranter fra Latin-Amerika. Det er få som beskriver denne utviklingen så skarpsynt og presist som militærhistorikeren, Victor Davis Hanson. Can We Do Anything About America’s Decline? › American Greatness (amgreatness.com)

Universalisering = Åpne grenser

De ideene og forestillingene som dominerer Joe Bidens utenrikspolitikk, er et speilbilde av de ideene som styrer innenrikspolitikken i USA, der den politiske korrektheten råder med hard hånd. For Biden & co er kritikk av den politikken han fører, ensbetydende med rasisme, fascisme, med inhumanitet og i strid med fakta. Den universelle rettighetstenkningen til Joe Biden og Demokratene legger USA’s grense i sør åpen for millioner av migranter og for en storstilt innførsel av kriminalitet og rusmidler som fentanyl som dreper ca 100.000 amerikanere i året. Å være amerikansk statsborger med rettigheter tilknyttet den amerikanske staten, er ikke lenger noe privilegium for amerikanske statsborgere. Amerikanske rettigheter er universelle. I stedet for å kontrollere grensen og strømmen av migranter, som i Joe Bidens regjeringstid skal telle sju millioner, driver Biden-regimet en jakt på opposisjonelle stemmer og Trump-sympatisører. I samarbeid med hovedstrømsmediene terpes det fremdeles på den demokratiske faren som Trump og hans tilhengere representerer, og der Biden tar i bruk politi og rettsvesen for å kue kritikk.

De millionene av asylmigranter som årlig tar seg over grensene til USA og Vest-Europa, er et resultat av et Vesten har universalisert sine lover og individualisert sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter. Dette har lagt grunnlag for asylmigrasjoner der migranter strømmer over landegrensene i Vesten for å kreve sine menneskelige rettigheter som i sin universalitet ikke er knyttet til noen stat, men til individet. Politikerne i Vesten nekter å ta inn over seg at de ved å ha universalisert sine lands lover og kastet dem ut i verden som en boomerang, får en millionstrøm av migranter i retur.  Dette har ført til at migranter strømmer over Middelhavet og over den amerikansk-mexikanske grensen som asylsøkere uten at politikerne verken vil eller kan stanse denne trafikken.

For Italia og Spania med sine Nato-medlemskap og sin marineflåte ville det være en enkelt sak å frakte migrantene tilbake til Nord-Afrika og videre til sine hjemland ved hjelp av annen logistikk. Men med hjelp av vestlige NGO’er, som Leger uten grenser, går denne trafikken sin gang som en ferjerute, noe som skaffer enorme gevinster til internasjonale, kriminelle karteller som organiserer denne farten. Donald Trump ville bygge ut grensemuren mellom USA og Mexico til store protester fra Demokratene. Med Joe Biden ved makten ble byggingen av muren stoppet, og tallet på asylmigranter har nådd nye høyder i de vel to årene Biden har sittet med presidentmakten i Washington.

Moralsk utpressing

I dagens Vest-Europa og USA er det ikke engang mulig å ta til orde for en vurdering av denne politikken uten å bli beskyldt for rasisme og nazisme og for å være fiender av demokratiet og statsfiender. Og det politiske etablissementet med sine politiske stormtropper på venstrekanten praktiserer en politisk retorikk som minner mistenkelig om retorikken til en tidligere despot som Josef Stalin. Beskyldninger om rasisme og fascisme var også det som Pierre Brochand, forhenværende leder for den franske etterretningstjenesten, fikk, da han nylig uttalte seg om den franske asyl-politikken.

Han påpekte hvordan rettsliggjøringen i det franske samfunnet har drevet fram en individualisering av samfunnsrettighetene, noe som gir domstolene slik makt at de dømmer de folkevalgte til politisk impotens i innvandringsspørsmål. For å bringe denne situasjonen ut av kaos, er det nødvendige å få fravriste rettsvesenet det juridiske og moralske monopolet politikerne har gitt dem. Men det er også nødvendig å overse den skremmende diskursen som påtvinges opinionen, spesielt anklagene om rasisme og fascisme. Det er ren moralsk utpressing som gjenspeiler en spesifikk ideologi, mener Brochand. Og det kan neppe være tvil om at det er den politiske korrektheten han snakker om. Brochand: Over­nasjonalt lov­verk og individuelle rettig­heter ødelegger Frankrike – Document

Den kritikk-aversjonen som de politiske elitene i Vesten har skapt blant annet gjennom rettsliggjøringen av politikken de siste decenniene, særlig gjennom EU for Europas del, har merkbar likhet med det totalitære tankegangene som Vesten etter andre verdenskrig har prøvd å kvitte seg med.Når man ser på hvordan ytringsrommet i den vestlige verden stadig innsnevres ved hjelp av språklig omlegging, lovgiving, hovedstrømsmedier som er hyperlojale til de politiske elitene, og elitenes kontroll med sosiale medier, er det langt fra irrelevant å trekke fram de totalitære trekkene i de vestlige demokratiene. Og det er altså de politiske elitene, det vestlige etablissementet, som står bak denne avdemokratiseringen og som samtidig ser det som sin fremste oppgave å hjelpe verden til demokrati. I USA er en alderssvekket Joe Biden med hjelp fra woke-bevegelsen i ferd med å gjøre landet til en bananrepublikk, nettopp en skjebne han prøver å berge autokratiske stater fra, ved å lære dem demokrati.                        

Og som Larry Diamond skriver i Foreign Affairs: De globale vilkårene for demokrati er dårlige, og de forverrer seg.