Et oppgjør med tilnærmede «MGTOW’s», samfunnets ‘psykoseksuelle incel-pandemi’, forskrudde feminister samt sutringen fra samtlige stakkarer og systemidioter

«Internett», dvs. flere steder enn bare i den såkalte manosfæren, som kvinnfolk og «normies» generelt ikke har noen oversikt over, renner mer og mer over av det jeg kaller «akking». Akkingen går på det samme som før, men er nå relativt sterkt økende i både omfang og skal vi si dybde, evt. tegn på desperasjon. «Normies», i midten av både samfunn og som oftest bjellekurven, driver gjerne bare med sine systemjobber; en laber versjon moderne slaveri, og har hendene og hodene fulle med å stemple «inn og ut», betale skatt og dra på korte ferier etc. Men «samfunnet» rundt dem forvitrer, og det i relativ rekordfart, men dette er slike ikke i stand til å se, hverken ut i fra posisjon eller annen typebelagt persepsjon.

De desillusjonerte mannfolka blir altså flere overalt i verden, og etter som dette farer frem og blir populært i alt av fora, SOME og annet, preges kjernebudskapet mer av de samme gamle tropene vedrørende dette faktuelle fenomenets årsaker og løsninger, hvilke jeg i økende grad også er uenig i.

I denne teksten skal jeg derfor raskt og noe spontant innbitt forsøke å beskrive og redegjøre for deler av aspektene vedrørende de forskjellige mekanismene og personlige synsmåtene som ofte utelates av stakkarene selv, og prøve å gi et litt større helhetsbilde på utviklingen, dette fra mer enn bare et standard stakkarslig, innesluttet og kravfull innstilling til problemet.

Det vil også legges ved masse refererende videoer og artikler fra MSM, som div. videre belegg til tematikken, fordi temaet er potensiell enormt når man først begynner å utvide problemstillingen. Skulle man tatt seg grundig nok for seg samtlige aspekter, så ville det trolig blitt flere bind av bøker.

Klargjøringer og begrensninger

Det kan være greit å få unna et nokså veletablert begrep for de som antas å være utenforstående, og det er nettopp disse som må forstås som «normies» i kontekst av denne tematikkens begrensninger. Er man ikke klar over slike enkle utviklinger som det her snakkes om, så er sjansen stor for at man er en såkalt «normie»; det være et typisk ‘majoritetsdefinert’ menneske; en ganske ukritisk person, hvis fokus, meningsdannelse og synmåte kommer av å ‘surfe’ på sedvaner og sanksjonerte—ofte statspromoterte forestillinger og medkommende av helt intetsigende og totalt neglisjerende vinklinger som aldri presterer å avdekke noe som helst.

Generelt, er de som lever isolert fra noe nærmere selve ‘sannheten’, og som lever i en slags ukritisk boble som de ikke klarer å engang identifisere som dette, men som «normalt», altså «normies», bare for å gjenta ettertrykkelig.

De største forandringene i historien og «samfunnet», skjer relativ sakte men sikkert. Derfor reager som oftest heller ikke «de aller fleste», fordi disse er veldig opptatte med sin snusfornuft og syssel, og derfor effektuerer også disse nødvendigvis negative og opportunistiske endringene seg kraftig over tid, fordi ingen tar til effektivt motmæle. Dette gjelder også de mer negative snarere enn de mer positive endringene i samfunnet, fordi alt som skal til for at en negativ endring finner sted, er at de «gode», (les: intelligente og forutseende) ikke bryr seg, ikke kommer til, ekskluderes og derfor gir opp, og da går det fort til «helvete», og det selv i det «beste samfunn», som mange mener Norge er. Dette selvsagt på et ganske skrøpelig og begrenset meningsberettiget grunnlag, i en befolkning relativt proppet full av div anti-depressive «medisiner».

Flere folk som majoritet, som altså indirekte gir «blaffen» slik at ting går mot dårligere, er hva som betinger mesteparten av utviklingen i dag, men endringene legges litt merke til og manifesterer seg i små ‘blaff’, spesielt sådan mtp. den ‘psykoseksuelle incel-pandemien’, som største deler av vesten. per empiri, generelt sies å ha vært inne i siden ca. årtusenskiftet som første katalysator. Som vanlig er den mest berørte gruppen av slike snikende fenomener aldri majoriteten selv i starten, men ytterpunktene i samfunnet. Det være både deler av de aller sterkeste og de aller svakeste, da begge disse segmentene, dog på ulike måter, men i konsistent og oftere klarere regi av den sekulariserte ‘masse-demokratiske dogmatikken’, «diskrimineres» av massene og føringene den legger for å få mest mulig ut i fra sitt middelmådig basert samfunn-systematikk. Disse standardene som prises som fullverdige og legitime, er for disse helt nødvendige og ellers effektive for at et slik samfunn som de forstår som sivilisert—et ganske syntetisk samfunn, e.g det «sosialdemokratiske», kan holde de forskjellige renke- og pyramidespillene gående lengst mulig for flest mulig, altså først som sist majoriteten.

«Renkespillene» går kategorisk ut på å utnytte, og legge mest mulig an til ideelle forhold for den såkalte «enkelte», det være kjernene «individualismens» tidsalder-appell, men disse samfunnsmessige ’tilretteleggingene’, om man vil, er selvsagt ikke «likestilte» på noen annen måte enn at mekanismene diskriminerer direkte i favør av middelmådigheten, altså majoriteten som en optimal standard i seg selv. Dette må ikke misforstås som annet enn en faktisk meget vilkårlig standard, selv om det kanskje er lett å rasjonalisere dithen at så lenge flest folk vil noe, så er det legitimt, per hvilket som helst funksjon- og fornuftig kasus.

Et ‘bedre’ samfunn, et basert på genuine og gode «verdier», ville per alle de viseste filosofihoder aldri finne å legge til rette for en underoptimal samfunn, bare fordi flertallet føler at de må gjøre minst mulig for å ha det best mulig. Det er bare èn av nærmest uendelige feilsluttede tanker som bla. «demokratiet», og dernest «samfunnet» i dag er fundert på. Mye parallelsymptomatikk vedrørende denne utviklingen kan diskutabelt forstås og observeres i det såkalte «Mouse utopia»-eksperimentet.

«MGTOW» og samfunnsfeminin «fornuft»

Wikipedias definisjon angående «MGTOW» lyder:

«Men Going Their Own Way (MGTOW /ˈmɪɡtaʊ/) is an anti-feminist, misogynistic, mostly-online community advocating for men to separate themselves from women and from a society which they believe has been corrupted by feminism.”

Feilen med definisjonen er at det er ikke bare eller kun «feminisme» som har korrumpert kvinner, men et stort mangfold av mekanismer, som sammen er ekstremt omfattende. «Feminisme» er bare et symptom på problemet, og ingen årsak til noe som helst. Feminisme er en reaksjon på en tidsrørelse, ikke starten på en videre bevegelse, som mange feminister tror de er en del av og kjemper for.

Det er altså selve samfunnet som er problemet. Dessuten så, at «kvinner er kvinner», og mer overlatt til seg selv: Sittende i styrer og bedrifter som lydiggjort og nikkende arbeidskveg, samtidig som de forestiller seg som «frigjorte» og «uavhengige», er bare ett lite komponent i den overordnede kompleksiteten kvinner ikke klarer å skimte selv. Derfor forholder kvinnene seg trofast til disse ‘merkelappene’; den liberaliserende retorikken og institusjonene som bla. «feminisme», fordi de har ikke noe annet kategorisk klargjørende å komme med i kompliserte spørsmål som betinger det større samfunns-klimatiske art det her er snakk om. Kvinner kan altså ikke se det som rammer menn først og fremst. Kvinner generelt, og per distribusjon av intelligens vs. mennn, kan bare se hva som rammer dem først, som gjerne er noe annet. Dessuten er kvinner incentiverte i dagens samfunn til å ikke underminere seg selv kollektivt, noe som er helt forståelig. Å sådan forvente at kvinner skal være de største og mest oppvakte kritikerne av systemet, som er såkalt gynosentrisk motivert, er helt idiotisk og urimelig.

Relatert: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

For å gjøre det enklest og raskest mulig, så er «MGTOW» en løs gruppering og generell pop-kulturell betegnelse på menn som har gitt opp kvinner, delvis på et potensielt ulikt spesifikt grunnlag, men helt generelt fordi kvinner er uegnet som såkalte «livspartnere»; ektemål og dannelse av familie for menn i «vesten». Familien er forøvrig institusjonsformen som determinerer det ideologiske styresettet og politikk mer enn noe annet per tradisjonell lære i verden. Angående såkalte pseudoinstitusjoner—ideologisk sekulære sådan, så vil bla. såkalte feminister selvsagt skrike ut «kvinnehater!» med en gang man i det hele tatt hører om et slikt fenomen som bla. «MGTOW».

Men for all del, glem feministene, fordi angående det psykoseksuelle problemet i samtids-vesten; kanskje det største etter innvandringen, så holder det å bruke kvinner generelt som en målestokk, generelt/spesielt middelmådige kvinner i majoritetsbefolkningen, som per definisjon og forklart over er mindre kapable til å forstå og således i det hele tatt konkret kritisere aspekter vedrørende denne større sammenheng enn bare de rent mer emosjonelle forholdene som måtte sirkulere innenfor egen snusfornuftige sanse-sfære. Det samme gjelder kategorisk for «normies».

Så disse grupperingene og deres selektive skussmål kan man ikke ta hensyn til i det hele tatt, fordi de er symptomer. Det beste man kan gjøre, er å svare dem klart på tiltale når de før eller siden kanskje begynner å undre seg over hvorfor ting ikke er slik de ønsker det, noe som jo er tilfelle per nå, da man ser flere og flere latterlig- og sykeligheter manifestere seg i bla. «offentligheten», vanligvis i form av intetanende og totalt mindre selvbevisste skriverier i mediene om ditt og datt relatert til den store elendigheten i helhet, og hvordan virkelighetsbildet til selv «normies» er i ferd med å skrante på bakgrunn av en samfunn som sklir fra dem i forbindelse med at kvinner enten nyter en større skyldpålagt byrde av mange misfornøyde menn, eller ulemper i form av bla. generell «dating» eller større—«problemer i paradis»; typisk samlivsvold, selvmord, drap, masseskytinger på bursdager, voldtekter, overgrep, bortføringer, «netthat»…ja, det aller meste slikt kriminologiske tilfeller springer ut av samme dysfunksjon underliggende bla. fenomenet tilknyttet f.eks «MGTOW» og «sinte menn» etc.

Nærmere, og til kjernebudskapet til MGTOW’s, deriblant også såkalte «incels», er at samfunnet for disse oppleves som symptomatisk håpløst fordi omstillingene i sin helhet, som har funnet sted per og sosiale standarder og forhold(messigheter), ikke har tatt høyde for de mange prekære utfallene som nå er blitt en vanskelig virkelighet for mange mtp. på hva som forestilles å være konvensjonelle forventinger og incentiveringer samfunnet legger opp til.

Relatert: Det skrantende fallittsamfunnets seksualiserte militærrekruttering

Per spillteori er dette også en korrekt oppfatning når man vurderer ut i fra en funksjonell basis og systemforståelse, som da inkorporerer samtlige av sosiale prosesser, altså selve basisen for «samfunnets» sosiale funksjon i seg selv. Premisset er at mennesket er et «sosialt vesen».

Men foruten dette generelle premisset, og for å i det hele tatt forstå og forestille samfunnets mer eller mindre totale funksjon i sin all-teoretiske vesentlighet, så kreves det nok en større makroevne til tenking, som langt overgår enkel statistikk, den helt konvensjonelle, «helhetlige» tenkingen, og evt. «drøftelser» i hva som ellers har åpenbart seg som en inkompetent, konform, feig og positiv-populærsyrt «offentlighet» i mange andre og mindre spørsmål.

Stereoypiske forestillinger og dårlige «løsninger»

Som nevnt, og som grunn for dette skriveriet: Det bare øker på med utilfredse, tilsidesatte stakkarer av menn på begge sider av både kurver og diverse sosiale spektrum i samfunnet, altså, et samfunn i omveltning og relativt forfall sammenlignet med før da spesielt de menneskelige ‘møtemåtene’ gikk fra å være svært så realitetsbaserte til å bli mer og mer digitale, da f.eks. i form av såkalte datingapper og internettformer generelt.

Disse menneskene som kan defineres som «tapere» i kjølvannet av denne utviklingen, men som er en meget stor og økende gruppe—vi snakker mer enn konservativt 1/3 av alle menn, er de som generelt ikke kan sies å ha fysisk intakte seksuelle relasjoner og ellers sådan incentiverte prospekter mtp. fremtiden. At dette innebærer et direkte fundamentalt problem med tanke på alt fra produktivitet og tilslutning samfunnet generelt, bør være åpenbart for de aller fleste som forventer at ting bare skal gå som før, eller gå seg til uten særlige oppstøt.

I Japan, som kjent for sine mannlige «shut ins»; «hikikomori-menn», er det estimert at så mange som 50% av menn mellom 18 og 30 er jomfruer. Disse tallene speiles nå i stor grad av vestlige samfunn ifølge flere og flere studier og selvrapporterende undersøkelser, hvilket i seg selv indikerer for at de potensielle mørketallene kan være enda mer omfattende pga. av spørsmålets evt. pinlige ydmykende natur.

Det er klart at etter som dette antallet på oppgitte og håpløse unge menn øker, så hoper det seg til slutt opp en enorm forakt og misnøye for samfunnet og hva det manifesterer av samfunnsmessige sykdomstegn. Et svært perifert eksempel kan være menn, og kvinner, som i dag, i vestlige samfunn, går såpass langt ut og underbevisst rasjonaliserer denne utviklingen som så fiendtlig at de konverterer til Islam, trolig i mange tilfeller for å både skaffe seg unge ‘burkabruder’, alternativt «tøffe rebelske mannfolk». Dette er dog et ekstremt marginalt eksempel, kun ment for å sette absurditeten i fokus på en enkel måte, for enkle folk og spesielt «boomers», som blant annet kanskje ikke forstår hvorfor menn i dag ikke «vil jobbe» som man gjorde før, enkelt sagt fordi mange føler at det er ikke verdt det og ellers heller ikke gir noen mening.

De aller fleste menn som på ulike måter rammes og omfattes av det generelle sosiale forfallet i vesten gjør nemlig ikke mye ut av seg, men trekker seg langsomt tilbake, såkalt «ramler utenfor». Dette ser man også i Kina, hvor bla. ettbarn-politikken, med spesiell vekt på guttebarn, nå har forårsaket en fullstendig generasjonsmessig skjevfordeling mellom kjønnsfordelingen slik at det ikke engang er nok potensielle ektemaker til overs mellom menn og kvinner. Dette, i sterk kombinasjon med annen politikk, har fremkalt flere bølger av lavintensiv sosial tilintetgjørelse og en generell desinceintivering blant flere og flere unge mennesker. Fenomenet, også kjent som bla. «laying flat», er et slags livsstilsvalgs-konsept som går ut på å gjøre minst mulig for å svekke systemet gjennom å ikke ta del i dets mange feilsluttede «ordninger» og forledelser.

Jo større diskrimineringen og diskrepansen mellom det fundamentale, f.eks kjønnene i samfunnet, for flere og flere blir, jo mer kan man forvente forslag om mer ekstreme «løsninger». Det er på mange måter helt forståelig og naturlig, fordi folk vil ivareta sine primær-interesser. De forstår også, om så bare på kroppen, at for å fundamentalt forandre retning i favør et økende antall folk under systemisk neglekt, så må systemet radikalt, evt. drastisk endres. Slik blir gjerne det definisjonsmakten kaller «ekstremister» skapt. Skapt av de dårlige eller de dummes systemer.

Hvor «MGTOW» kan sammenlignes med det å være en slags sosioseksuell hikikomori som «ligger fullstendig flatt» i det dårlige datingterrenget i vesten, finnes det selvsagt grupper som mener man må gå mer radikalt til verks enn å bare kvele systemet med at det utmatter seg selv eller kollapser per et pyramidespill. Noen av «løsningene» hos de mer innbitte, er bla. gjeninnføring av strenge patriarkalske styresett a la Islam osv., inkludert muslimene selv i Vesten. At kvinner skal ut av «arbeidsstyrken», som unaturlig nok på bakgrunn av feministisk kamp foregis som å «likestille» samfunnet, altså, kvoteres inn kvinnfolk som en slags kvalitativ/kvantitativ(????) standard, frontes nærmest som regel av majoriteten i disse sjåvinistiske miljøene.

Sånn sett har disse mange holdbare poenger, i alle fall rent rasjonelt, og på hva som i alle fall betinger kvinners viktigste posisjon i samfunnet, spesielt angående hvordan den seksuelle slekesjonen i samfunnet har skiftet drastisk. Men, den nedadgående fertiliteten og levealderen er noe politikere og andre idioter bruker som noe positivt i sin dumme argumentasjon.

Klart, logikken disse fører, er ekstremt begrenset i den forstand. Det være samfunnsøkonomisk, kulturelt samt forøvrig fornuftig. Resonnementet er noe slik som dette her mtp. kvinner, posisjon i samfunnet, makt, økonomi og fødselstall:

«Kvinner må jobbe, det er en «verdi» som de har rett på, fordi da kan de være ‘uavhengige’, og da kan de selvsagt ikke få like mange barn som før. Og fordi de ikke kan få like mange barn, og skal jobbe og betale skatt til staten, så må angivelig den samme staten uansett importere horder av såkalte innvandrere og ‘arbeidskraft’—et nytt folk (replacement migration) for å erstatte de som så smart velger å ikke videreføre seg selv og «staten» i seg selv, fordi de heller vil jobbe, for staten, og det som oftest i selve staten, hvor majoriteten av kvinner jobber i statlige systemjobber.»

Denne logikken er per premiss av generell samfunnsproduktivitet og funksjon helt forkastelig, og dessuten moralsk unyttig. Den er amoralsk, noe som rasjonaliseres som «fristillende». Ja, argumentasjonen belager seg på premisset at «friheten» består i å jobbe i mer meningsløse, ukritiske og dessuten høyst ineffektive systemjobber, fremfor å fornye samfunnet med det som staten ellers fremholder som helt nødvendig for å sørge for at bla. «velferdsstaten» skal være «bærekraftig» i form av flere og flere «skattebetalere». Dette slik at FIAT-kreditten kan utvides mer og mer for å henge med den internasjonale konkurransen og finansialiserte pengemakten. Alt dette er til syvende og sist bare foreldelser, beleiligheter, ideologi og generelt nonsens som ukritisk og inkompetent sett pushes av korporasjoner og oppkjøpte, totalt korrupte politikere og fjols som forveksles med «ledere» og innsiktsfulle økonomer.

Relevant: Det «bankøkonomiske» bondefangeriet og store samfunnsbedraget

Man har altså anlagt en falsk dikotomi til generell «virkelighets-orientering» i offentlighet for de aller fleste å forstå saker og ting etter, inkludert at man skal neglisjere og rasjonalisere sinte menn som «gale» og «stakkarslige» incels etc. Men da at man som «borger» naturligvis kan bevitne et økende sosialt forfall, på flere om ikke samtlige samfunnets fronter, er alt annet enn merkelig fordi samtlige premisser vedrørende disse faktorene pringer ut og evt. kan kombineres til å forstå hvorfor på bakgrunn avdette pseudo-funksjonelle paradigmet som foregis folket.

Det bør altså lyse noen varsellamper generelt hos de fleste når ingen enighet kan nås foruten å være enige om å være enige om såpass fundamentale faktorer. Historisk har slikt ført til fysisk opprør og store revolusjoner, men dagens system forhindrer dette med blant velferdsstater, UBI, utviklingen av masse forskjellige tekniske distraksjoner, underholdning, og meningsløst «brød og sirkus».

Iblant mange såkalte incels, det være folk som av èn eller annen grunn føler seg spesielt seksuelt diskriminert til det punktet at de oppfatter seg som å leve i «tvungen sølibat», er det mange som er såpass forstokkede, nærmest i samme forstand som deres motstandere; feminister, at flere mener menn burde ha «rett» på tilgang til et kvinnfolk som verdsetter dem. De mener f.eks. at staten bør forsyne dem med kvinner. I Norge er virkeligheten en annen. Der har man lover som gjør de lovlig for kvinner å selge sex, men ulovlig for menn å kjøpe.. Selvsagt, alt dette tøvet, fra alle kanter og hold, er både ekstremt, og ekstremt dumt på så mange måter, men det viser hvor alvorlig desperasjonen og hvor dypt rasjonaliseringene går når håpløsheten blir for stor for mange og flere.

Ironisk nok, men illustrerende: Feminister snakker om en «rett» til jobb i systemet, i styrerom og forskjellig. Dette på bakgrunn av at kvinner er «like gode» og såkalt «likestilte» menn. Samtidig snakker frustrerte og stakkarslige menn om «retten» til et kvinnfolk. Hysterisk. Begge deler er selvsagt like gale ideologiske, skakkjørte intellektuelle og kontraindikerte påfunn.

På den ene side vil man kompromittere meritokrati—«positivt diskriminere» menn med syntetiske legitimeringer basert på ideologisk synsing om kjønn og «verdiene» av «likestilling», som resulterer i svekket konkurranse, ergo, et skjevt og evt. dysfunksjonelt samfunn. På det andre holdet vil man(incel-menn) frarøve en annens frihet og mulighet, på basis av kjønn, evt. ved å designere et kvinnfolk til hvert og ett ubrukelige mannfolk for at de skal kunne formere og «forelske» seg, noe som går totalt mot all evolusjonær utviklingslære og konkurranse. Begge forslagene er ekstreme og regressive og begge variantene praktiseres vidt i verden, med et tilsvarende spenn av mellomløsninger. Vi kan derfor kategorisk konkludere at alle disse formene og mindre graderingene er generelt forkastelige, det være ikke-optimale, ikke-moralske etc. Kompromisset mellom to onder er ikke nødvendigvis et gode, men dette er hva demokratiets verdier og tautrekkingsideologiske forståelse er forestilt som.

Konkurranse og mekanismer

«Likestilling» er anti-konkurranse. Kategorisk så. Det er regulert realitet; en virkelighet som potensielt er høyst unaturlig og fundamentalt svak å bygge et regelrett sunt samfunn på.

Vestlig «demokrati» kan på mange måter, med rette, sies å være selve normaliseringen av inkompetanse i effekt av dens praksis og ideologiske institusjonalisering av virkeligheter fremfor appell til fornuft, altså snarere realiteter.

Ideelt skal ting skje på like premisser. Meritokratiets mening er å premiere og finne den beste foruten reguleringer og andre flyktige og mindre fornuftige forutsetninger.

Problemet dumme, og spesielt majoriteten av folk ikke forstår i forbindelse med samfunnets evne til funksjonalitet mtp. bla. optimal psykoseksuell kongruens, er at konkurranse som konsept er hva som er mest vesentlig av samtlige faktorer med tanke på fremtidsrettet utvikling under ett. Men konkurransen må være mest rimelig fri og ubegrenset for at den skal være mest produktivt på sikt. Produktivitet på sikt impliserer noen ganger skade på kortere sikt, men dette er helt utålelig for navlebeskuende demokrati-fanatikere og ideologer derav. For dem er sann konkurranse den reneste gift, akkurat som kapitalisme: et fritt marked, helst uten noen urimelige eller for den saks skyld, rimelige reguleringer, er det verste kommunister og sosialister vet. Disse vil heller oppnå sin makt og orden gjennom reguleringer og masse regler. Dette er derfor de svakes system. De samme svake som vil ha «rett» til alt fra statsborgerskap, kjærlighet, abort og «toppjobber». Dette bringer oss inn på et meget vesentlig og viktig poeng, nemlig at nå middelmådige synsere begynner å tukle med systematikken for å produsere frem både «frihet» og «rettferdighet» ut i fra middelmådige synsmåter og majoritetsmoral, så er man med en gang på ganske ville veier. Alt dette nonsens støttes igjen opp under illusjonen at «demokrati» legitimerer hva enn det skal være.

Mer relatert til seleksjon og «toppnivå» i samfunnet, det være evt. de mest attraktive mannfolka, så skjærer denne praksisen med middelmådighet seg fatalt feil ganske raskt.

I og med at kvinnen er såkalt hypergamisk, det være trygghets- og resurssøkende av biologisk imperativ, så vil toppen av samfunnets som oftest være dit hvor kvinner helst ser hen å legge sine «egg» hos. Problemet er dog når man får et slikt skjev strata og forstokket «førsteklasse» av «menn»; det være mer essensielt system-lydige, konforme, ofte ikke engang intelligente menn på «toppen» i samfunnet; Nerder, men med relativt høy lønn—ofte ledere, så vil kvinnfolks sosioseksuelle og naturlige sanseapparat bli ganske betatt-bedratt og lurt trill rundt, på mange måter i dagens syke og syntetiske luftduft-samfunn. Dette ender så med masse skilsmisser, som per «frivillige skilsmisser» (no fault divorce), gjør det mulig for kvinnen å ruinere menn på toppen, hvilket i og for seg er bra, men som uansett ender opp med å utrette mye dysgenisk og annen disharmoni som forplanter seg i «samfunnet».

Men akkurat der har jeg intet å laste kvinner for. De gjør det de føler, og man kan ikke forvente at de skal forholde seg rasjonelle og lydige overfor enhver tulling med litt penger og svaksynt systemappell. Dette er en kvalitet som utmerker seg bedre hos den sanne toppen av fornuftige menn.

Kvinnfolk er uansett av den generelle svakhet at de er opptatt av å sanke oppmerksomhet som del av sitt biologiske imperativ og livsstrategi. Dette manifestere seg fort galt og høyst (in)effektivt på såkalte datingapper, hvor kvinner dominerer og flokker til for å motta masse slik oppmerksomhet, for det meste fra masse tørste SIMPS, som nærmest tilber kvinner som halvguder fordi de ikke eier noen særlig egenverdi eller selvtillit. Denne formen for dating, som nå har tatt fullstendig over, legger også til rette for mer og mer overfladiske relasjoner, hvor det også er lett å manipulere mindre faktorer for å få mest mulig utslag hos flest lettlurte jenter. Dette resulterer i frustrasjon hos begge parter. Det sørger også for at taperandelen menn bare øker, fordi appellvurderingen hos kvinner til menn, mer eller mindre, visstnok følger paretofordelingen ganske godt.

En annen faktor er utfallene av sosioseksualisme; tendensen og terskelen gjennomsnittlige folk har for å både bruke sex og sex-appell som sin fremste pressmiddel i sosiale relasjoner, og for å «komme opp og frem» i livet forøvrig. Denne gruppen er altså den som har mest sex per kvanta, og med flest mulig andre «partnere». Denne gruppen av størst seksuell kongruens, er mer flytende, men sprer sådan også mest seksuelt relaterte sykdommer, som i Norge er generelt sigende som en følge jf. klamydia m.m.

De nåværende premissene og overordnede samfunnsmekanismene er også generelt svært dysgenisk ladet per I.Q , da folk med høyere I.Q tenker langsiktig fremfor kortsiktig og på det enke faktum at samfunnet også blir blir generelt dummere fordi mer dumme folk finner hverandre enklere og derfor produserer flere barn, hvilket resulterer i en regresjon i samfunnet med flere dumme folk som innvånere.

Pseudo-funksjonelle standarder basert på «verdier» som gjør at svake menn premieres for sin systemlydighet, gjør også at kvinner instinktivt faktisk mister mye av den naturlige respekten for disse mannfolkene, og dermed heller finner på å ønske horder av fremmede, mer «maskuline» menn «velkommen» inn i nasjonen. En mistilpasset og underbevisst misfornøyd kvinne, som ikke vet hva hun vil, er med andre ord en svært subtil destruktiv kraft i samfunnet. Med masse privilegier oppå det hele, sørger kvinner for en egen sørgelig tilværelse, ofte i form av barnløshet og en alderdom i ensomhet, hvor man ender opp som sin største fiende. Kvinnen, så vel som mange menn, vet hverken ikke sin beste plass, tid eller sted. De er forvirret, og det er systemet i totalitet, med alle sine ideologiske påfunn og kontradiksjoner, operasjoner og forledelse som er årsaken til denne store forvirringen.

At flere og flere utrykker en slags misnøye og frustrasjon for dette er ikke rart, men forståelig. Problemet er at disse folkene er såpass ubevisst og ukritiske ellers, at de fortjener egentlig ingen sympati, fordi dette har de klart å utrette helt selv, og på en basis av både kortsiktighet og komfort-tenking på minste motstands vei. Sosialdemokratiske dogmer fasiliteter på mange måter og langt på vei denne tankegangen; en totalt ukritisk sinnstilstand vedrørende samfunnet generelt.

Mitt mer personlige syn

Jeg må kunne si meg å være èn av veldig få jeg vet om som egentlig forsto hvor dette bar på et ganske så tidlig stadie i mitt unge liv. Allerede i ungdomskolealder ante jeg relativt konkret hvordan og hvorfor systemet var skakkjørt og særlig hvordan dette fløt over i alle andre samfunnsaspekter. Bekreftelsene per desillusjoner kom deretter stadig på rekke og rad. Det var ikke noe vits å uttrykke min sterke misnøye for hva jeg knapt kunne formulere konsistent den gang, men jeg registrerte uansett etter hvert at dette var ikke noe jeg hadde misforstått i mitt eget hode. Nei, det var realitet. Andre tegn, som f.eks. Facebook var også en mer teknisk katalysator jeg så som et stort varsel generelt med tanke på sosialisering, og smarttelefoner med internettilgang var en annen med tanke på eksklusivitet og privatliv.

Men mitt personlige syn har alltid vært preget av en konsekvent ro og grundig selvsikkerhet ift. til dette som noe sosialt betingende. Jeg er på ingen måte for at alle skal ha «rett» eller engang mulighet på hva som helst av erfaringer eller sosialt, seksuelt innpass. Jeg fordømmer sådan alt av MGTOW-menn fordi jeg oppriktig mener de er svake og simple, kanskje spesielt mot seg selv. De sutrer og griner over noe svært stakkarslig, at kvinnfolk ikke vil ha dem som de er, dette fordi disse mannfolka som oftest er et bestående av utpregede, mer simple R-strategiske maskuline overflødigheter, altså per «r/K» seleksjonsevolusjonær teori.

Og fordi verden, og spesielt samfunnet per versjon i dag, allerede oppleves av meg selv som alt for preget av middelmådighet, er dette helt selvsagt. Dette er forresten også hva «elitene» presumptivt også tenker, at det er for mange ubrukelige folk («useless eaters») i verden, som må tuktes og fases ut på sett og vis, og med forskjellige kyniske måter. Som et slags genuint medlem av den faktiske eliten, deler jeg således dette synet nærmest utelukkende, og jeg er heller ingen sosialdemokratisk tulling, så dette er svært konsistent forøvrig også.

Jeg har derfor ingen sympati med disse tapermenneskene, som ofte begår masseskytinger på basis av utenfor skap og personlig ubrukelighet. Jeg mistenker også sterkt at bla. Anders Behring Breivik var en slik outsider, en taper, som aldri klarte å passe inn og derfor fant ut at han ville begå noe stort fordi han ikke hadde mye å tape. Og slike stunts og hendelser vil skje igjen, overalt, fordi samfunnet er jo sykt, men klarer ikke innse det. Delvis fordi det er besatt av og forskanset med middelmådige tapere som har klart å karre til seg litt makt, men som bare klarer å kjøre det hele i grøfta. Altså, vi snakker om en fullstendig styringsfallitt mtp. fornuft og lederskap, og sosial funksjonalitet som nå ser ut til å selektere ut det som var en helt unødvendig vekst og «redneckifisering»; neddumming av samfunnet til å begynne med, hvilket så forårsaket mye, om ikke all denne elendigheten og stedlige sutringen, og jeg vil ikke ha noe med noe av dette å gjøre, fordi jeg har ikke noe felles med disse.

Jeg er først og fremst for fornuft og styrke som en standard og mer generelt korrekt definert og kultivert «verdi» for samfunnets grunnbasis. Det vi har i dag er det motsatte. Vi har enkelt sagt et samfunn som kultiverer frem og heier på svakhet og falsk fornuft, og som nå forfaller i «sakte film», mens flere og flere akker over det som i realiteten er sin egen inntatte idioti og ukritiske deltakelse.

Det beste de desillusjonerte, fremmede og evt. ofrene for dette systemet kan gjøre i stedet for å akke seg og håpe på mirakuløs forandring, er å finne frem til måter og andre veier å nyttiggjøre seg av de implisitte motsetningene som bygger opp til det relative fallet som for lengst er i gang. Systemet vil ikke bry seg, og bør ikke bry seg. Selv dette syke systemet vil på sitt vis sortere ut de fleste det omfatter i dag, og man vil være en del av et sivilisatorisk forfall, kanskje et uten historisk sidestykke, samtidig som man nok vil rasjonalisere det hele veien til den siste mann.