Forbannede idioter og deres fallitter

I det lunkne «kjølvannet» av sommeren (oohhh så jeg egentlig nærmest hater det ordtaket) begynner det å smått skje saker og ting som det strengt tatt burde vært kommentert noe på. Det store problemet er at det meste av dette som vanlig ligger et meget godt stykke under både min verdighet og generelle interessefelt, dermed også under Kritikken, Norges beste blogg. Ja, jeg har ennå ikke funnet noen bedre. Send meg gjerne forslag dersom noen mener de har oppdaget en. Jeg venter i oppriktig spenning, seriøst. Selv internasjonalt er de ganske få jeg vil si kunne stille opp, dog heldigvis er det vel noen, og de preges ikke tilfeldigvis av samme sinnstilstand som ofte utrykkes her.

Sakene det synses om i medier og hva annet, varierer i karakter, men beskriver stort sett det samme overordnede fenomenet: forfall. Vi lever i forfallets tid, og de som fremdeles ikke har forstått såpass og ikke klarer å plassere tidsånden på kartet eller halen på grisen, elelr hva det nå heter, pseudo-lever enten i en gedigen livsløgn eller bedriver cope på heltid. USA går dukken med stadig større innlevelse og utagerende korrupsjon m.m, mens Europa presses inn i en konsoliderende retrett fra sin egen elitistiske, solipsitiske idealisme på stadig flere fronter, enten det gjelder energi, innvandring eller økonomi. En slik relativ retrett betyr selvsagt ikke at utviklingen reverseres, snarere hovedsakelig at forfallet skal gjennom-administreres og etter hvert sådan normaliseres. Folk flest som lever sine små liv merker ikke mye til avviklingen fordi de selv knapt er bevisste utenom sine syssel og små symptomer, e.g. kassalapp og dieselpris. Det skrives og produseres så mye møl og idiotiske uttalelser på div. some o.l at jeg blir nærmest helt matt av å logge inn, og jeg gidder knapt lenger lese hva de samme retardene sier, og kommenterer knapt. Dette er idioter som man egentlig ikke bør fore med hverken informasjon eller oppmerksomhet, la de størkne og dø på stedet hvil. La samfunnet med tiden vise hva som er holdbar og rett.

Jeg har forresten, som det for så vidt er fullt mulig å ettergå nettopp her, for det meste hatt helt rett. Hvorfor har jeg så mye rett? Er det bare en utrolig serie tilfeldigheter produsert av bitter, «hatefull», sint, frustrert, nerd-rage-aktig rebellkontræristisk, narsissistisk mega rage mot alle ultranormies og derivater derav? Nei, dessverre. Den langt enklere forklaringen er en totalt overlegen intelligens, hvilket tilfeldigvis også er den kraftigste utjevningsfaktoren som eksisterer når man ‘engasjeres’ i denne tidsalderen av systemisk disinfo og diverse vrangforestillinger i det dysfunksjonelle, bedritne meningsmangfoldet.

Idiotene surrer rundt i sine små universer av meninger, lojaliteter og innlærte prioriteringer, avhengig av hvilken stol de tilfeldigvis har blitt plassert på. Her har jeg enda en vesentlig fordel: Jeg er ikke fanatiker og har derfor heller ikke noe patologisk behov for å velge «side» i enhver idiotisk konstruert konflikt som massesamfunnet plasserer foran nesen på meg. Jeg kan som oftest se saken uten å måtte bruke den som identitetsprotese. Jeg er en sann uavhengig individualist som er helt fristilt fra alt. Veldig få kan si det samme, og de bør man heller ikke høre på, i alle fall ta hva de påstår og sier med flere lastebillass av strøsalt.

Jeg kunne egentlig ikke brydd meg om småfolksaker typ redaktørforeningsrunkepreik, partipolitisk pisspreik og «valg», rasist her og «rasist», «fascist» der, sosialist my ass, grining om «merkelapper» på sosiale medier, pro ditt og anti datt, religion vs. religion, kjerringstyrte incels og simps, kjerringer generelt, «støtte» til hva hva det enn skal vært, uttrykt gjennom enda mer meningsfattige formaninger og helt pinlig AI-formulerte PK-platityder: Dette våset interesserer meg ikke, og de som driver med dette kan gjerne dø på stedet for min del, og verden vil bli umiddelbart et bedre sted uten dem, selv om de tror det stikk motsatte; at deres engasjement angivelig er produktivt og berettiget. Jeg kunne lett kommentert det i senk og kvestet det aller meste uten noe som helst innsats. Men hvorfor skal jeg det, når det hele er et teater produsert for imbesille anti-intellektuelle bønder som helst burde holde seg til potetplukking og brødspising fremfor å forestille seg at deres innlærte emosjonelle reflekser utgjør en form for meningsfull analyse med noe som helst produktivt og sant fundament.

Leksjonen er derfor like klar som den er himmelropende: ikke vær en idiotisk fanatiker, med forutinntattheter derav, for da vil de gå deg ille. Din skjebne er lagt og langt fra ikke-predikabel.

For å kjøre litt selvkritikk: Den største blemmen min hittil, i alle fall formelt forstått, er mine mer konkrete spådommer om Russland-Ukraina-krigen, hvor strategien åpenbart har vist seg mer dyster, langsiktig og kynisk enn en enkel forestilling om militær erobring fra russisk side, og enda mindre kompatibel med den infantile «Ukraina har rett til å forsvare seg»-banalismen og andre moralske fraser som angivelig er effektive nok til å oppheve strategiske realiteter. Men, min vurdering er fortsatt at Russland strategisk har brakt krigen over i et landskap hvor et allmenn-entydig russisk nederlag vanskelig lar seg produsere uten konsekvenser som vil være katastrofale langt utover de to direkte involverte statene, NATO mer enn inkludert. Jødestyrte Ukraina har samtidig fått demonstrere hvor langt et land kan presses i retning av toppregissert nasjonal selvkannibalisme mens massekveget applauderer forestillingen som heroisme, og ikke minst: for «demokratiet», kanskje en av de største samfunnsløgnene generelt.

Når jeg først tenker over det, har Kritikken likevel underlevert litt for mye relativt til hva jeg faktisk driver med av intellektuelle undersøkelser. Siden er ironisk nok ekstremt hoardet og relativt tilbakeholden personlig, noe jeg kanskje vil kome til å løse opp på etter hvert. Jeg publiserer bare en brøkdel av det jeg leser, undersøker, kan, vet eller for den saks skyld gidder å formulere ferdig per tekst for andres evt. passkonsum og irritasjon.

Jeg kunne eksempelvis skrevet langt flere bokanmeldelser, da jeg leser ganske mye, særlig nå i sommer, men problemet er at bøkene ofte er såpass obskure både tematisk og intellektuelt at en anmeldelse fort blir enda en tekst femten mennesker forstår hvorfor eksisterer. Dette kan og må egentlig bli noe bedre med tanke på Kritikken som i format av å fungere som blant annet en konseptkritisk katalog og dels manifest m.m. Mange kategorier og spalteformat kan implementeres, og ideene er ekstremt mange så vel som ekstreme i seg selv. Kanskje jeg hiver meg rundt og skriver noen kommentarer av de mer moderate tomene, særlig der stoffet faktisk berører det defintivt eksisterende nedslagsfeltet her.

For Kritikken lider egentlig av et luksusproblem da publiseringene representerer langt mindre enn det intellektuelle råskapen bak det meste, mens det virker for meg som det meste av internett har motsatt problem. Der representerer komparativt enorme mengder nyhetsnudging og skriverier omtrent lite til ingen underliggende tankevirksomhet overhodet, bare vås av forbigående posisjoneringer og reaksjone på annet tull og trivielle forfektelser.

Dessuten har jeg mye personlig på gang annet enn å øke produksjonen akkurat nå, selv om jeg fikser på saker hele tiden (blant annet den dedikerte darkmode-knappen på bloggen er forresten flyttet opp til hovedmenyen): rettsaker, logistikk, livsforlengelse, rikdom, rike, betydelige valg av den reelle typen og diverse andre prosjekter som faktisk har konsekvenser utenfor den infantile meningsøkonomien. Jeg har heller ikke uendelige ressurser, selv om grunnmotivasjonen for kritikk er urokkelig og jeg har så mange andre evner og anlegg, at det nesten ikke er morsomt. Og jeg kritiserer alle og nesten alt, hele tiden. Jeg er også en ganske så hard kritiker på meg selv, så det kan bli vanskelig. Heldigvis er det meste i det såkalte samfunnet såpass elendig at det tar opp nok av min oppmerksomhet. Så mye er fundamentalt misforstått, de fleste mennesker er idioter i langt større grad enn de selv aner, jeg er så ekstremt overlegen på tilstrekkelig mange relevante områder til at dette regelmessig blir et sosialt problem for dem fremfor et intellektuelt problem for meg. De sier at hovmod står for fall, men jeg ønsker å kvittere med det motsatte, at den kommende tiden vil preges av en type verdier hvor arroanse trumfer ignoranse og avmakt.

Fra svakhet begynner rasjonaliseringene, og derfra kommer så den systemiske forskansningen, kollektivt så vel som personlig, og sådan produseres den evige meningsretarderte konflikten mellom middelmådige mennesker som må beskytte forestillingene sine mot fåtallet av mennesker som ikke trenger dem.

Det er også derfor så mye av offentligheten fremstår som et hore/galehus hvor de imnvidde diskuterer reglene for institusjonen og samtidig mener å styre. De aller fleste kommer aldri til å forstå hvorfor, for ikke å si hvordan med tanke på funksjonelle eller mer fornuftige løsninger.

Så har du ikke noe av det, eller sprer du ikke fornuft: SHUT THE FUCK UP!!