Bok: «The Closing of the Western Mind: The Rise of Faith and the Fall of Reason»

Charles Freeman er ifølge min research, det vil i dette tilfellet innebære den bragd å gå inn på Wikipedia, hvor man kan lese at han er en historiker som har: «…spesialisert seg på å popularisere antikkens Hellas og Romerriket». Hva nå enn det betyr utover det bokstavelige, er dette en bok jeg ‘leste’ for drøyt et år siden, eller det vil si, jeg hørte den på lydbok. Ved første lytting passet jeg på å spisse ørene da tittelen i seg selv, The Closing of the Western Mind, er et betydelig blikkfang, og jeg forhåndresonnerte meg frem til at boken enten kom til å bli interessant, eller enda mer oppgulp og ubrukeligheter, noe det meste som nudger seg frem på Audible er, selv om jeg har brukt titusenvis av kroner på de store kampanjetilbudene som Amazon enten mailer meg om eller maser når det er tomt, noe det fort blir når man slutter å høre på musikk nærmest år av gangen og heller kronisk hører om det er noe som helst vettugt som leses opp for en, i alle fall hva man så oppfatter.

Ved en meget nylig gjennomhøring av denne boken ble det klart at jeg bør skrive noe om den, for det er lite å spore og se av andre omtaler. Dens forlokkende tittel til tross, som jo burde være potensielt fengende og økende i relevans med det daglige, men som ikke ser ut til å ha festet seg noe særlig blant det vi like gjerne kan rubrisere som kritikere. De mange mulige, formentlige grunnene til at denne boken er såpass lite referert i kritiske kretser er også interessant, samtidig som det er en ganske interessant bok, det på flere måter. Og mange av disse måtene taler også for noe mer enn bare bokens innhold, så alt i alt blir det mye.

Det er få bøker jeg vil anbefale til andre, og grunnen til det er generelt at folk er så forskjellige fra meg selv, og de som eventuelt er meg lik, trenger jeg ikke anbefale noe til. Hva jeg vil anbefale går også på hva av hensikter man måtte ha for å dele innsikt med andre. Jeg leser nesten utelukkende fag- og sakprosa og teoretisk anlagte bøker, hvor svært lite også er kurert for kuriosa og pop-vitenskapelig hype, hvilket jeg legger fra meg eller humrer meg gjennom om jeg føler for det. De aller fleste bøkene jeg anmelder på Kritikken brukes som vanlig også til å formidle eller fremstille et videre synspunkt enn hva bøkene selv kanskje måtte finne på å formulere.

Det «anmeldes»…*sjekker innholdet på kritkken.no*…alt for lite bøker her i så måte, og det er ingen mangel på ulike ’tilbud’ der ute av diverse bøker som bare venter på å knekkes over kneet, og jeg driter i hva etterspørselen hos det uansett fortapte, degenererte folkehavet er. Men jeg må likevel begrense den litterære kritikken til hva som anses for å være relevant til Kritikkens intellektuelle innpeilinger samt fokusere på kvalitet, og på den måten holder det proporsjonale antallet på bokomtaler i forhold til annet content seg på en visst stabilt rata. Jeg sjekker i skrivende stund også mitt bibliotek på Audible for andre titler jeg bør gå tilbake i og skrive om, og her ser jeg blant annet en bok om Tredveårskrigen som jeg begynte på, men som er så spekket med detaljer og sammenfallende forhold av fakta og konstellasjoner ellers, at et eventuelt større utbytte av videre utledninger derav, først krever at man tar fatt med flerfargede post-it’s som typ kvinner à la Kim Kardashian, som eksempel for femte gang prøver å ‘forstå’ seg på faget juss ved å gjenta hva hun har lest. Det er også av avtagende verdi i å rekonstruere historien for å finne større svar, og fortiden blir for tiden minkende i generell relevans.

Men det kan nok rimelig forstås slik at jeg oppmuntrer til å lese boka, og samtidig at jeg anbefaler man begynner med dens etterord, hvilket er bedre enn innledningen. Grunnen til akkurat dette er presumptivt det at Freeman ikke ønsker å støte eventuelle reaksjonære, religiøse og andre forutinntatte sinn helt til å begynne med, men snarere lokker med det han er best til, nemlig historiske utlegninger for å sådan pense og forføre lesere inn på hva som etter hvert skriver seg som en meget diskre kritikk. Om dette faktisk er hans retoriske hensikt, skal jeg dog ikke påstå å vite. Etterordet er imidlertid relativt kortfattet, og formulerer de prinsipielle spørsmålene som ellers først gjør seg gjeldende gjennom flere hundre sider med historisk fremstilling: hva som kan tjene som aksiomatisk eller erkjennelsesmessig grunnlag for teologiske påstander, og hvorfor det å resonnere innenfor et gitt religiøst system ikke uten videre berettiger systemets egne forutsetninger. Da vet man i det minste hva slags intellektuell sak det historiske materialet skal fremstille før man setter i gang å leser/hører. Freeman har selvsagt ingen forpliktelse til å hybridisere seg frem til en filosofisk avhandling, noe jeg heller ikke etterlyser, men jeg foretrekker å begynne hardt. Men klart nok, forspill skal man ikke kimse av heller.

Selve hovedkritikken i denne boken er såpass fin og underfundig basert at jeg ikke la særlig merke til den med det første, og kan huske at jeg ble noe skuffet før jeg begynte å nikke her og der. Samtidig blir det noe for dumt å betrakte det hele som nødvendigvis kløktig, og det var ikke før Freeman foretar et slags taktskifte, hvor han på sin mer beherskede måte hever språkføringen noe, særlig sådan cirka halvveis ut i boka, i kapittel 11 om Konstantin, at den mer åpenbare argumentasjonen virkelig begynte å tre frem. Det er mulig jeg var i ørska den gangen, da jeg som regel driver med andre saker, selv om jeg prøver å høre på lydbøker. Argumentasjonen som pisker det hele opp midtveis, etter en konstant strøm av skildringer av mye rart, gjelder særlig kontrasteringene mellom de tidlige kristne «skyggemiljøene» (et morstomt bilde), den øvrige romerske religionskulturen og Konstantins beleilige, men politisk nokså skjebnesvangre, forestillinger om hvordan disse forholdene kunne forenes. Personportrett er det flere av i boken, og Konstantin skildres innenfor en verden av kontemporær polyteisme og kultisk synkretisme, hvorfra det også kunne synes rimelig å underordne de kristne en tilsvarende religionspolitisk pragmatisme. Men dette kom på konseptuell, multikulturell kollisjonskurs med en bevegelse som allerede hadde utviklet ganske andre forestillinger enn mye av det som betinget romernes suksess, og ting som fremsto som nokså fremmed per trosføringer av tilhørighet og underkastelse; inkludert fundamentale forestillinger med bakgrunn fra flere misfortolkninger som spenner fra jomfrufødsel til arvesynd; mye av det rett og slett lidelse og en form for offermentalitet; slavementalitet og moral dertil. Jeg likte også spesielt de foregående kapitlene, deriblant kapittel 9 om Paulus, som betegner det hele noe mer personifisert, og kapittel 10 om de første kristne menighetene, hvor Freeman resonnerer nokså nøytralt og akademisk pertentlig vedrørende både fortolkning og datidens latterlig mange tekniske forbehold.

Et spesielt viktig forhold her er at «kristendommen» som monoteistisk fanatiker-monolitt stilte stadig sterkere krav om religiøs enhet, inkludert en felles kirkelig autoritet og doktrinær uniformitet, noe som skiller den fra mye av den religionsordenen som ellers rådde i Romerriket, hvor kultisk praksis og offentlig religiøs deltagelse, altså ortopraksi, i betydelig grad sto i forgrunnen fremfor en gjennomgående, normativt bestemt såkalt ortodoksi derav. Forskjellen er selvsagt historisk og relativ til den aktuelle sammenligningen, og innebærer ikke at alle andre religioner manglet krav om sann lære eller religiøse grenser. Men den tidlige kristendommens egne menigheter var slett ikke enige om hva denne ene, fornuftige læren skulle være, dels fordi det er vel ikke akkurat så mye fornuft i det hele. Også her kommer Freeman med en brukbar observasjon som er like relvant den gang som i dag: Den fremvoksende kristendommen kunne ikke like lett organisk formulere og videreføre de kulturelle og kollektive kjennetegnene, så vel som de fysiologisk-genetiske, som allerede bandt f.eks. jødedommens religiøse fellesskap mye tettere sammen. Deruten måtte man utvikle og håndheve egne kriterier for hvem som overhodet kunne defineres som ‘kristen’, et klassisk Type To-problem som fremdeles preger de kristne som kollektiv. Den angivelige tilhørigheten ble derved uløselig knyttet til læremessig autoritet, etter hvert også til prestestanden, det ‘episk-oh-pale’ hierarkiet, kravet om apostolisk suksesjon og «læren» om ‘kristenstyret’, som heller ikke var gitt. Det er i denne sammenhengen den ellers så ‘mangfoldige’ kristendommen får sin ganske særegne, universelle pretensjon og pseudo-funksjon om ‘én kirkelig orden’, noe som er skikkelig snadder for demagoger, og som de vet å utnytte.

Men det Konstantin hadde håpet skulle være et samlende instrument, viste seg å være oppstykket av stridigheter som ikke lot seg avgjøre gjennom et felles, selvstendig, «teologisk» etterprøvbart erkjennelsesdisiplinært åk. Dermed ble det desto viktigere for keisermakten å få fastsatt hva den ene kirken faktisk skulle mene. Dette er, kort gjengitt, en av Freemans viktigere påvisninger, og samtidig et utmerket eksempel på hvordan den inkonsistente pseudo-maktens behov for konseptuell orden kan/får en mer arbitrær og totalitær formaning på hva som senere fremstår som evig, opprinnelig, uforanderlig ‘selv-evident sannhet’: enda en endemisk problematikk som er høyst relevant i dagens «sekulære» samfun, noe de kristne rasjonaliserer som et slags kollektiviserende kall og argument for å gjeninnføre sin egen dogmatikk og naturkonflikt.

Strukturelle og metodologiske kvaliteter

For å metodemessig kommentere Freemans største prestasjon relativt raskt, så ligger den i hvordan han nærmest friksjonsfritt innfrir bokens nokså ambisiøse tittel og implisitte påstand, uten å gjøre fremstillingen til et fortløpende filosofisk oppgjør gjennom egne, tungt utpenslede resonnementer. Egentlig er Freemans fremstilling generelt noe som rimelig nok kan sies å være helt elektropolert for det minste av polemikk, hvor tilsynelatende «fakta», referansebaserte innvendinger og diverse ellers utelatte aspekter av de tradisjonelle fortellingene forgriper seg på dem og gjør seg gjeldende som et slags kritisk format, noe som fungerer, og hvor den mer argumentariske virkningen ligger først og fremst i den substansielle vektingen og vekslingen i den historiske sammenstillingen, som får kumulativ kraft når man får konseptuelt koblet hvordan de forskjellige forholdene betinger hverandre. Jeg kjenner ærlig talt ikke grunnlaget for Freemans historiske seleksjon godt nok til å bedømme hvor representativt utvalget er, men argumentasjonen fremstår som overbevisende på sine egne premisser.

I formidlende kritisk skriving kan det være vanskelig å gjøre det slik uten at fremstillingen enten blir en sammenhengsløs oppramsing av begivenheter eller en dårlig kvasi-polemikk, men Freeman lykkes godt, og det med en tilsynelatende selvfølgelighet som er temmelig særegen.

Fra et ganske motsatt orientert skrivesinn som mitt eget kan det samtidig forstås slik at Freeman ikke engang behøver noen banebrytende konseptuell ‘innsikt’ for å nå målet. Snarere er han ‘bare’ veldig god på å fremlegge en solid historisk oversikt, med et mer beskjedent arsenal av synteser og sådan et meget edruelig sannsyn, slik at metoden nærmest fremtrer som ‘objektiv’, mens beretningene over flere hundre sider og epoker selv tilegner seg stadig tydeligere konturer av argumentasjon. Dette er selvsagt ikke noe ubevisst sammentreff. Å få historien til å bære såpass mye av argumentet uten den insisterende intellektuelle fortolkningen jeg selv ville vært tilbøyelig til, er en ganske sterk prestasjon som i alle fall fortjener respekt.

Det store spørsmålet blir likevel om denne bevisste, «faktuelle» tilnærmingen virkelig er ’tilstrekkelig spennende’ og mentalt overbevisende for de relativt lavmålte og referansefattige, og om boken egentlig og likevel «bare» fungerer til å gi historisk belegg og enda en knagg til de skeptiske av oss som foretrekker å henge sakene våre på det aksiomatisk vertikale og rasjonelle brede, fremfor å appellere abstrakt til det flyktige. Freemans kritikk lander antakelig best der konseptene allerede er preparert og sondret frem fra før, og forakten mot denne massen kan nok fortolkes inn her og der i bokens mer dystre passasjer. Freeman kommer også flere ganger inn på hvordan den klamme kristen-atmosfæriske, lettantennelige religiøse hengivenheten og beleiligheten generelt har det med å menneskelig manifestere seg i fanatisk panegyri og tilsvarende av diverse kirkelige pålegg og absurde påfunn, så han er selv neppe en religiøs type.

Strukturelt sett innledes boken rimelig nok med de gode og brutale grekerne, især akkorder av Aristoteles og den selvstendige undersøkelsen av naturen, før den følger hvordan denne delen av den vestlige intellektuelle kulturen omsider «lukkes» og «undertrykkes» av religiøs rigiditet i kombinasjon med den mer ubetingede og realitetsbaserte makt-dialektikken som alle sterke samfunn og enhver orden fordrer. Freeman fører linjen videre gjennom den kirkelige konsolideringen og til Aquinas, hvor aristotelisk fornuft på ny får en mer legitim plass innenfor teologien. Det er imidlertid som såkalt «historiker» vesentlig at Freeman ikke hevder at kristne mennesker i effekt sluttet å resonnere rasjonelt, eller at kirken ganske enkelt var en enhetlig, overhistorisk motstander av fornuften. Han understreker snarere at de kristne teologiske stridighetene tidvis var utpreget sofistikerte. Spørsmålet er hva denne intellektuelle dogmatikken egentlig kunne godtgjøre dersom premissene ikke selv kunne begrunnes og etterprøves på et felles grunnlag. Dette forblir det store spørsmålet Freeman ikke finner noe tilfredstillende svar på, hvilket er riktig i så måte: Den indre logiske konsistensen er én sak, mens resonnementets ‘sannhetsmessige’ holdbarhet kan være av en helt annen natur. Når motstridende tolkninger derfor fortsatte å produsere hver sine tilsynelatende berettigede slutninger, ble det desto mer beleilig å la geistlige og etter hvert keiserlige autoriteter avgjøre hva som skulle være realiteten uansett. Det eneste dette beviser er at ingenting kan måle seg med reel makt, og at hverken teologisk argumentasjon eller politisk bestemt ortodoksi av den grunn har godtgjort hva som faktisk er sant.

Freeman er dog ikke belærende eller insisterende når han går mot kirkeautoritetene og fanatikerne. Men jeg tør tippe at mye av religionskritikken går både religiøse lesere og andre uten nevneverdige rasjonelle forutsetninger hus forbi, innleiret som boka er i beretningenes faktaformaterte distribusjon, selv når motsetningene til tider slår gnister.

Det kan forklare hvorfor boken synes såpass fraværende i min samtidige leserkrets og de intellektuelle miljøene hvor jeg ellers ville forventet omtale: Den fordrer mer av leserens egen fortolkning enn dens tilforlatelige historieskildring tilsier, uten nødvendigvis å støte de ukritiske. Hvordan boken ble mottatt ved utgivelsen i 2002, da mottakelsen var relativt positiv, er én sak; hva den faktisk utretter hos dagens lesere, især når «Vesten» er i fritt fall, en annen. Ja, tittel, much?

Det forunderlige er at boken, selv uten den tilsiktede kritiske virkningen, forblir historisk interessant. Man kan bli smått begravet i ‘autistiske’ detaljer som gjør den lesverdig, uten å produserer noen videre forståelse. Forklaringer av konsepter og kritikk av deres forutsetninger er i det meste av fremstillingen utelujkket eller underordnet de historiske tilfellene, deres praktiske formål og fortolkninger. Det ville dog ikke være rimelig å kritisere Freeman for at han ikke skrev en helt annen bok. Han fører en historisk argumentasjon, mens etterordet også inkluderer et sett av spørsmål vedrærende deduksjon.

Jeg mener likevel at dette åpner for en videre og på enkelte punkter mer produktiv problematisering. Det er også derfor det per Kritikkens regel… #7461c lover meget bra når bøker nært sagt begynner med Platon, men her finner jeg en av de få tingene jeg er betydelig mindre tilfreds med. Freeman lufter der litt for kort ut spørsmålet om hvordan den objektive eksistensen til Platons «former» og «det gode» overhodet kan etableres, og hvordan man skulle kunne avgjøre konkurrerende fortolkninger av dem. Dette er i og for seg berettigede standard-innvendinger. Men det blir mindre vettugt dersom den mangelfulle metafysiske begrunnelsen samtidig får redusere bort det konseptuelle problemet Platon forsøkte å (an)gripe, som om det dreide seg om et gjennomkonkret system av kategoriseringer, og ikke også om hva en gitt natur, egenskap eller verdi forutsetningsvis må være for overhodet å kunne abstraheres sånn sett.

Som jeg har siktet til her og der, deriblant i de mer allmennkomprimerte POVcasts, må Platons «former» snarere forstås også i kontekst av «konsistens»; det generelt sagt, væren i den rasjonelt kontrasterte forstanden og konseptets naturradikalitet. Jeg sikter da ikke utelukkende til formallogisk selvkonsistens, eller til hvordan et begrep kan svare til en faktisk bestemmelig natur, men heller for øvrig hvordan denne naturen må være konsistent med de forholdene som berettiger den. Platon manglet forståelig nok mye av den tekniske og empiriske bekreftelsen som senere kunne gi slike bestemmelser mer substans, og problemet var også den prinsipielle forbindelsen mellom abstraksjonen og det som skulle begrunne den. Det er her hans spekulasjoner originalt, så vel som omsider tok overhånd, slik at abstraksjoner i stedet fikk overta for den faktiske forankringen; de ble gitt en selvstendig metafysisk eksistens nettopp der den nødvendige forbindelsen fundamentalt og fremdeles mangler. At dette forgrep seg på fornuftens egne forutsetninger, er ikke rimelig å hevde. Det følger heller ikke at Platons opprinnelige konseptuelle anliggende var uten substans, eller at hans formsystem bør forkastet uten å først skjelne og evt. deretter følgelig skille mellom problemet det forsøkte å behandle og den ontologisk rigide karakteren han anførte.

Freemans historiske behandling av dette er dog tilstrekkelig for hans sak. Selv ville jeg på slike konseptkritiske punkter benyttet muligheten og tatt fatt i hva som kan utledes videre, med abstraksjonenes ubegrunnede selvstendighet som kritikkens objekt fremfor den rasjonelle søken etter konsistens som sådan.

Denne boken demonstrerer også en traurig realitet som jeg erfarer så å si konstant: At det å forklare via detaljer og eventuelt late seg og lene seg på leserens forståelse er en form for sjansespill, og potensielt en meget tidskrevende investering av den lille fritiden både Folk Flest™ og de nedbrutte desillusjonerte på mange måter deler, uten at det nødvendigvis lykkes. Den store konsistente konklusjonen kommer heller ikke av seg selv uten en viss metakommentar, da koblinger og definitive klargjøringer ofte må utredes først; noe det finnes lite av i Freemans ellers så omhyggelige historistiske interpoleringer.

Den omhyggelige, om så kyniske vektingen er slik både styrken og begrensningen ved boken. Oppfølgeren, «The Reopening of the Western Mind», som jeg også har hørt gjennom, men ikke anbefaler, antyder at Freeman først og fremst er en kløktig og særdeles referansekyndig historiker som har funnet en lang og viktig rød tråd gjennom menneskets rasjonaliseringer og tidvis fanatiske inkonsistens, fremfor å være noen stor tenker. Der bruker han sitt historiske arsenal til å fremheve og kontrært forherlige utviklingen som omsider kulminerer i ‘opplysningstiden’ og dens videre spinn av verdier, hvorpå han etter mitt skjønn selv faller for den alt for enkle og dumme fristelsen til å fremstille disse som et nærmest fundmentalt selvberettigende, naturgyldig resultat av en lang ‘frigjøringsprosess’, uten å underkaste deres egne forutsetninger noen tilsvarende grunnleggende kritikk som kristendommen. Men det gjør at han i det minste har halvveis rett, hvilket er mer enn hva man kan si om særdeles mange andre, og det tar heller ingenting fra «The Closing» uansett.

Jeg mistenker nærmest at Freeman skrev den første boken for å imponere et nokså marginalt utvalg av kolleger, muligens for å skrive den neste, og han har vel for så vidt lykkes. Det gjør min egen anbefaling såpass betinget og dels ironisk. For dem som allerede har en viss forståelse av hva som står på spill, er Freemans første fremstilling et meget nyttig tilskudd, om enn uten å lære dem nevneverdig nye forståelsesmåter, mens den for dem som mangler forutsetningene og heller ikke deler de underliggende forestillingene, lett kan reduseres til en akademisk velformidlet oppføring av historiske opplysninger som ikke rokker ved noe som helst, utover kanskje noen mer eller mindre uforpliktende forestillinger om kristendommens herjinger, men også dens videre, mer kulturkontemporære, totalitære etterspill.