Den anti-intellktuelle A.I-fremtiden

Begrenset som idè, men likevel fanatisk pushet, «A.I» er blitt til en slags ideologi i seg selv. Ideologens formål er å kontrollere idiotene. Hvorvidt ideologens renkespill dreier seg om «religion» eller kommunisme, «klima» eller «woke», er nærmest helt likegyldig for makten forestillingene fordrer. Det A.I-ideologiske narrativet foregir å skulle styre samfunnsutviklingen der hvor de andre metafysiske narre-narrativene ikke strekker helt til. Men «A.I-narrativet» har ikke mye med menneskelig fremgang å gjøre, for ikke å si «fremtid», men utgjør snarere en konsolidering av alt kontemporært konvensjonelt «forstått» og formidlet av de rådende sentralmaktene, korporasjonene og den teknokratiske, falske «eliten». Som vanlig er deres opplegg og appell bygget på bedrag av system-syntetisert syntaks: «Kunstig intelligens»

Folk hater egentlig å bli fortalt saker og ting, men elsker å la seg forestille hva det skal være. «Forestille» er et meget interessant begrep. De fleste fantasiløse, ikke-kreative; «dumme», lar seg enkelt «forestille» det meste, dvs. bla. forlede. Og dette søkes å utnyttes til det fulle av manipulatorene og markedsføringene systemet pusher på folk flest, deriblant dets selvtjenende narrativ av såkalt «demokrati» som styresett. Enda et gigantisk renkespill av en type appell som gjør at de aller fleste forestiller det som vel.

Preferansen for selvtjenende forestillinger er til og med ganske brukbart redegjort for i selv pseudo-vitenskapeligheter som psykologi. Enkelt fremstilt, man velger å like det som både fristiller ens fantasi og appellerer til ens egne følelser. Et godt eksempel på dette er hvordan folk foretrekker et «enkelt og klart språk» enn det de helst forstår som et «tungt og rotete språk», og fordyper seg i eventyrfortellinger fremfor noe mer fornuftig.

Med andre ord, folk søker automatisk forestillinger som forklarer, dvs. forenkler virkeligheten for dem selv. Derfor skyr også folk å lære seg saker, og derfor lider de også lignende skjebner, og under en kontinuerlig mangel på mer sikker kunnskap. Det blir for tungt å lære før man må, men evolusjonens natur er alltid straff. Det blir også for tungt for de aller fleste med redusert kapasitet og evner å f.eks lese lange tekster, eller sette seg inn i noe som helst annet enn lengre inn i sin egen elendighet. A.I «hjelper» nå med dette, og skriver «historien» og former hverdagen slik det passer de fleste, mens falske systemkritikere og middelmådige tenkere som Jordan Peterson hyller «utviklingen».

Denne dårskapen belønnes mer og mer i et dekadent samfunn. Men «A.I» skal gjøre dette «lettere» for flere. Det er på mange måter en meget destruktiv. Altså, selvdestruktivt. Farene av det neglisjeres, og sublimeres med et annet fantasifullt narrativ: At robotene vil drepe oss!

Realiteten er snarere den at mennesket er i ferd med å ta enda et skritt i retning av kollektivt regressivt intellektuelt selvmord.

Masse-programmering av middelmådighetsmajoriteten

Folk flest som en kollektiv størrelse er så døve, sosialt ‘friksjonsutsatt’ og derav potensielt utslitte og muligens utstøtt, at de således kan indoktrineres til å tro på hva det måtte være av appell for å effektivt nok styre dem via et syntetisk samhold.

«Samhold» er en historisk essens av flertallets forestillinger, og er fremfor alt av en rent fysisk natur og mer umiddelbar implisitt realitet enn noe kognitivt klart, men kanskje noe av det siste gjenværende av menneskedyrets primordiale farligheter og tribalistiske organisatoriske preferanse. Systemet erstatter alt av samhold, med sine egne mis-attributter, deriblant «mangfold»—atter et enkelt eksempel på syntetisk manipulasjon som i utstrakt realisert virkelighet gavner de få mens det forestilles av systemet som en «berikelse».

Menneskedyrets intellektuelle inklinasjon for å henfalle til mest absurde abstraksjoner og bisarre «forklaringer» øker både under sosialt press, fysisk stress samt fraværet av disse, f.eks. under for mye såkalt «frihet». Både tilstander er å kategorisk forstå som destruktive vesentligheter på et spektrum av strid. Grunnappellen innenfor ideologikomplekset av «liberalismene» er i kontekst av sivilsamfunnet ‘utgangspunktet’ for hva som i realiteten er dens vesentlige undergang.

Dermed er dette spekteret neppe noen vagt introdusert falsk dikotomi, men en referanse av virkelighetene i den menneskelige realiteten: En konstant kamp mellom for mye kamp (død) eller for stor «frihet» (fortapelse) reflekteres nokså godt av vel-oppfattet endemi innenfor evolusjons-læren.

Derfor blir det samtidig, for en sjelden gangs skyld, også riktig å appellere til et ‘mentalt mellompunkt’ i forhold til et av dum dekadanse, eller et av dogmatiske vrangforestillinger som en generell optimal.

I kontekst av evolusjonslære, utgjør ytterpunktene herover såkalt overspesialisering, eller alternativt, diverse utslag av «oversosialisering».

Den sunneste ‘balansen’ for menneskesinnet i den forstand finner man heller ikke tilfeldigvis innenfor sine egne såkalte ‘naturlige begrensninger’. Dette er også hva såkalt «appell til naturen» egentlig burde bunne i, men ofte betinger denne forståelsen først en korrekt definisjon av både «natur» og «vilje».

Relevant: «Fri vilje» er nesten perfekt nonsens

Men mye av menneskets mentale og intellektuelle (de)evolusjon samt ideologiske ambisjoner går ut på nettopp utvide disse definisjonene, hvilket skaper essensielle problemer med forestillingene som mer enn ofte gjerne følger, i og med at de aller fleste besitter hverken evne eller behov for noen som helst kritisk tenking foruten det ideologien forestiller dem.

Poenget derav er at «kritisk tenking» er essensiell vilje til abstrakt kognisjon som søker å konseptuelt ‘koordinere realiteten’, Dette er forsåvidt også sammenfallende med hva all faktisk «vitenskap» metodologisk også dreier seg om, altså om å ‘måle realiteten’.

Men de fleste mennesker foretrekker å «forestille» seg ut fra sine egne beleiligheter, dvs. å bla. rasjonalisere og korrumpere, og deres «representative» ledere derav, i sin arroganse og ignoranse, «regulere», «forbedre» eller rett og slett forandre realiteten slik det passer de fleste; demokrati. Korrupsjonen går altså ut på å lure andre, og ofte seg selv.

Slik har har man i økende kollektiv grad også fått et såkalt «samfunn» av diverse ytterpunkter av div. dekadanse og idioti som en slags representativ majoritet, som på flere måter jobber for å distansere seg fra de fæle realitetene.

Imidlertid er det å forholde seg til realiteten alltid det beste. Dette muligens også uten særlige unntak. Det betyr altså å forholde seg mest mulig «naturlig», til hva enn dette måtte innebære i hver kategoriske kontekst, relevant og relativ som det så blir.

Men dette spørsmålet og svarene man får, dreier seg alltid sådan om hva som er og blir forstått som referansen eller appellen, og når referansene tenderer seg kollektivt-inklusivt, og først tar form som fallitter typ «rasjonelt selvstyre», kan det egentlig kun utvikle seg i retning av noe mer prekært. De aller fleste lever nemlig ikke «etter eget hode» i dag, og mindre sådan med tiden. Det er derfor korrekt å forstå som ufrie i sine sinn.

Disse avveiningene mellom punkter av rådende metafysiske narrativ blir altså til slutt snakk om en type konsept appell til et ‘vesentlig gjennomsnitt’ av det som i kontekst av teknisk «informasjonteori» først og fremst forstås per «sannsynligheter». Man har altså med dette kvantifisert seg frem til fornuft og rasjonalitet. Men i realiteten er dette effektivt sett kun en rasjonalisering. Det er også her vi først kan introdusere A.I og narrativ derav som relevant og evt. fremtidig fullstendig betingende for menneskedyrets forestillinger, altså i kontekst av referanser.

K.I-Kompromittert konsept-kognisjon

Den store hensikten med kunstig intelligens er at den skal bli selv-bevisst, og sådan utføre banebrytende vitenskapelige vidunder. Noe slikt vil neppe skje, men man vil få noe som hevder å være tilnærmet, om ikke rent imitert. Folk lar seg lett overbevise og enda enklere imponere av imitasjon. Det A.I imidlertid kan gjøre, og utgjøre, er å fungere som et verktøy samt avlaste mennesker for de mer trivielle oppgavene, samt analysere store datasett og komplekse mønster.

Den hyppige misrepresenteringen og markedsføringen av A.I som spres og spås overalt, bunner for det meste i inkompetanse og div. konseptuelle mis-attributter som tjener som selve hovedforståelsen av alle de involverte prosessene.

Relevant: Trusselen fra «kunstig intelligens» — mer et definisjonsspørsmål og sosialfantasi?

Èn av disse tekniske referansene er nokså relatert til P=N(D)P-problemet, og dets uforenelige betingelser med tanke på sannsynlighets-prosessering vs. virkelighets-verifisering. Alle storslagne lovnader om «A.I» lider av en lignende kategoriske problematikk, det at man ikke kan predikere like mye, like raskt, evt. like presist ut i fra prosesser i seg selv, for å si det ganske enkelt.

På samme måte kan ikke «A.I» tilegne eller skape et komplett deterministisk ‘bilde’ av realiteten ut i fra menneskegitt dataimputering. Implikasjonen av dette problemet er kategorisk analogt med det at en menneskelig kreasjon kan ikke tenke vesentlig mer abstrakt enn sin skaper, noe selv den mest irrasjonelle religiøse vil vel kunne være enig i et slikt resonnement, men

Misforstått appell til uendelighet, her i form av uendelig eller evt. eksponentiell komputeringskraft, vil heller ikke til syvende og sist utgjøre noen såkalt selv-abstrakt («selvbevisst») intelligens. Hva som er tilstrekkelig nok å forestille som «selvbevisst» er ikke poenget, men hva som kan vesentlig skilles ut i fra sannsynlighet alene vs. hva som lar seg predikere ut i fra prosess alene, da dette skillet også betinger forskjellen på f.eks. statistikk og eksempelvis matematiske bevis. Dette er to vesentligheter som heller ikke lar seg forene for å oppnå noe større enn hva de hver for seg effektivt utgjør.

Dette utgjør snarere «et potensielt motsetning-forhold med eksponentiell grad av anti-produktive gjengjeldelser, og kan således ikke utvikle noe nytt fra ingenting, annet enn stagnerende replikasjoner», og disse re(du)plikasjonene blir til slutt kun hva som eksisterer av systemgitte referanser. Dette manifesterer sådan et stagnerende system. Menneskeutviklet «A.I» er altså mer stagnerende enn det hva det er nominelt utviklende.

Den nåværende testen på hvor destruktivt denne vesentligheten rundt kunstig intelligens’ resonnerende evner er, og trolig fortsatt vil være, er å mate «kunstig intelligens» med f.eks. irrelevant litteratur, men gitt med høy f.eks. menneskelig prioritering, altså, f.eks. div. «hensyn». A.I er således ekstremt egnet for å segmentere manipulasjon og sementere korrupsjon. Et eksempel jeg har undersøkt selv går på hvordan alle tilgjengelige A.I-Chat bots i dag forestiller energieffektivitet med tanke på «det grønne skiftet». Her råder system-syntetiserte sannheter helt utelukkende samt isolert, fordi den komparative analysen som det «grønne» systemet pusher, tar utgangspunkt i den falske fortreffeligheten av elektrisitet som den «beste» og mest klimavennlige energibæreren, selv om dette er mer eller mindre totalt misforstått.

Foruten kynisk eller ignorant manipulasjon, et annet vesentlig problem med statistiske rasjonaliseringer, er at små som store feil fort forplanter og forstørrer seg uavhengig hverandre, og det mer jo større kompleksitet. Dette er en logisk følgelighet av såkalt deduktiv «eksplosivitet»—konseptuell trivialisering av sannhet, og i kontekst av «A.I»: korrumpering via utelukkende sannsynlighet.

Det er i så måt også verdt å minne om at 100% sannsynlighet er ikke nødvendigvis «riktig» eller «sant», da en slik konklusjon i tillegg impliserer at premissene for kalkulasjonen av slik sannsynlighet også er riktig, hvilket er og blir enda et problematisk konseptuelt artefakt på linje med «N(D)P» (premisser av ikke-deterministisk prosess-proporsonalitet). Fremtidens A.I vil ha et monopol på slike premisser om det først godtas av folket som f.eks. «objektivt», ikke-forutinntatt, «nøytralt», fantastisk, «kreativt» osv. Vi er der om ikke veldig lenge. Spesielt med tanke på bruk av A.I i grunnskolen, som ser ut til å møte alt for liten motstand.

Relevant: Fanatiske fantasier om «kunstig intelligens» er falsk, kontemporær anti-revolusjon, og vil gjøre folk dummere og de aller fleste enda fattigere

Hovedproblemet er at mindre tenkende mennesker egentlig ikke er i stand til å forestille seg hva «tenking» egentlig er for noe, og derfor ikke er i stand til å verdsette det, og derfor også projiserer dette til noe maskiner kan gjøre, til og med «bedre». At de lar seg imponere over trivialiteter som bilde- og tekstgenerering gjør dem ikke mindre entusiastisk for hva de tror er en teknologisk «revolusjon».

De falske elitene som styrer over de fleste er dessuten av en viss skjør makt å regne, ofte nødvendigvis gjennomkorrupte, og har derfor som regel kun kyniske hensikter for å bevare makten via å kontrollere og konsolidere systemet enda mer.

Korrumpering er for ordens skyld forkastelse av objektiv virkelighet i favør av subjektiv rasjonalisering og evt. berikelse. Objektiv realitet er universell, mens subjektive rasjonaliseringer til sammenligning er individuelle. Og det er «individuualsimens» «liberalisme» som i stor grad er blitt intsitusjonaliert i det moderne samfunnet, fordi det gjerne er nettopp ganske andre hensyn enn realiteten som har appell og derfor rår, f.eks. rettigheter, som også er blitt misforstått som «universelle».

Etter som det nåværende demokrati-teknokratiet blir mer institusjonalisert, og implementeringen av «kunstig intelligens» blir fundamental nok, vil denne essensielle korrumperingen av realiteten befeste seg og danne nærmest et nytt og sterkere generelt grunnlag for falske «sannheter» enn mennesket noen gang har sett.