Fallitten som er internett-ideologisk inntektsgenerering—dets intellektuelle ineffektivitet og insuffisiens i realiteten

Fallitten som er internett-ideologisk inntektsgenerering—dets intellektuelle ineffektivitet og insuffisiens i realiteten

Kritikken.no er «anti-populært» blogg primært fokusert på «Anti-rasjonaliserende systemkritikk, logikk, debatt, meninger og ytring». Formålet med dette ‘nettstedet’ er altså i klartekst det rakt motsatte av typiske ‘nyhets-nettsteder’, som har som hensikt å først fremstille hva det skal være av saker, dette på et såkalt «variert» spenn på samme standard av tilsynelatende entusiasme og engasjement. Det handler om å generere «klikk» på bakgrunn av utartet og ukritisk kuriosa, og det går derfor i mye rart. -Alt fra sitatsaker om løse felger som ruller rundt på E6, til artikler om kjendisfolks idiotiske uttalelser, eller enda bedre, og helst, en eller annen tulling som har tilnærmet ‘bæsjet i buksa’. Dette «stoffet» blandes så med et par vagt betonte skriveri og synsinger om div. samfunns-symptomer, dette for å ta høyde for en evt. intellektuell leserskare som egentlig ikke eksisterer. Ikke i Norge. Vi har (ikke) tallene. Norge i dag er ikke et intellektuelt landskap. Det er en død steinrøys.

Såkalte «lesere» som genererer annonse-spuriøs pseudo-aktivitet på en nettside som dekker felger på ville veier og pusher diskurs av merket ‘demokratisk diaré’, er altså ikke målet her, og bør heller ikke være målet i seg selv for noen andre, men det blir likevel målet for mange; de aller fleste, delvis fordi kompromissene rår, dvs. pengene rår, og at «demokratiet» handler om å nå ut og inn til «alle», det irrelevant av evt. kvalitet og større forståelse.

Kritikken.no er mer å betrakte som en slags gående journal og kommentar til vanviddet som på folkemunne passerer som den «offentlige», og «demokratiske» diskursens inntatte premisser vis-à-vis det økende syntetiske populistiske samfunns-appellen, og de politiske prioriteringene som foregis som prinsipielle for folkets beste, altså: Mest mulig uvitenhet og rasjonaliseringer for enhver og alle, i beste fall.

«Lesere»

Man kan ikke tvinge folk til å lese. Spesielt ikke evneveike folk med fritidsproblemer, som jo er tilfelle for de aller meste av URL-internettet ekskl. hva som hefter anti-sosiale og anti-komplekse sosiale medier.

Såkalt «bounce rater»-prosentgrad av folk som går inn på et nettsted, men for å så klikke seg ut igjen uten å lese mer, er egentlig et veldig godt mål på hvor potensielt dekadent et nettsted faktisk er. Selvsagt, i tillegg til andre mer menneskelige momenter.

Likevel, jo lavere «bounce rate», jo mer rom og mulighet for dekadanse og dumhet samt reklamevisning, ergo inntekter. Dette er spesielt sant og relevant når det først gjelder «nyhetssider».

La oss se på litt såkale bounce rates, og på diverse nettsteder til sammenligning i en «demokratisk» kontekst, dvs. ren folke-appell.

  • Dagbladet.no 29%
  • VG.no 32%
  • NRK.no 39%
  • Inyheter.no 25%
  • Document.no 50%
  • Aljazeera 63%
  • Pornhub 22.3%
  • YouTube 22%

Her kan vi se at YouTube og Pornhub, hvilket er to konseptuelt helt like tekniske plattformer, har tilnærmet samme grad av «leserengasjement» på 22% og antall side-visninger pr. besøk.

Denne slående like raten, som forresten er basert på veldig store tall og trafikk, er langt fra tilfeldig, men indikerer for noe mer universelt kategorisk. Den samme trenden gjelder også f.eks internt på bla. YouTube, hvor som regel de verste videoene har aller mest visninger.

Trenden av lav «bounce rate» reflekteres også hos mer ideologiske nettsteder, spesielt religiøse, hvor ratene er omtrent like fanatiske-tvangsmessige.

Men kategorien av hhv. dekadent underholdning innehar den desidert laveste raten av alle nettsteder under ett. Sekteriske nettsteder, enten det er snakk om «venstre» eller «høyre», har gjerne et fanatisk preg hvor fornuften tenderer å fordunste. Kritikken.no er langt fra et ideologisk forankret nettsted. Dette forviller og fortviler relativt mange, de som generelt sliter hardt med å få has på hva i all verden dette er for noe rart uten forutinntatte konfigurasjoner og konseptuelle ledetråder.

Bare tanken på dette ubehaget hos enkelte behager veldig. Sadist? Rasist??

Digitale sunnhetstegn

En sunn «bounce rate» med tanke på fornuftig innhold, evner og kritikk vs. forhold av mer folkelig appell, bør enten ligge på rundt 50%, eller ideelt et sted rundt 80-90%. Eksplisitt hvorfor blir for mye å redegjøre for akkurat her, men hovedsakelig går det på å effektiv støte bort like mange som man fanger. Hvis alle kritiske nettsteder hadde et tilnærmet 50/50-forhold, ville vi i en teoretisk sublimering av meninger, til slutt endt opp med et mer sammensatt og konkret virkelighetsforståelse.

I så måte er det bare å gratulere f.eks. Document.no, som klokker inn på nøyaktig 50%. Document.no fungerer altså rent kvantitativt akkurat polariserende nok til at halvparten av folk drar, mens resten blir. Et annet enkelt moment i denne sammenhengen er at mot-polariserende kontrovers skaper et mer potensielt skifte, inkludert det «demokratiske» ordskiftet.

Alternativet til en 50% såkalt sunn bounce rate, ligger som sagt på 80-90%. Husk, faktorer som reklameinntekter er totalt irrelevante her. Det som gjelder er at folk leser hva som er på siden, ergo, antakelig absorberer og overveier informasjonen.

En bounce rate under 40% er ifølge reklameinntektgenererende skussmål, ansett som bra. Men realiteten når det gjelder nyhets-nettsteder er dog at en rate på <35 indikerer for at noe, evt. alt er riv ruskende galt, spesielt om nettstedet har store besøkstall jf. store talls lov, ekskl. opportunistisk mellom-linking.

Unz.com, en av de større artikkel-aggregatene for den mer kritiske «høyresiden» er også eksemplarisk i så måte, og ligger på 46%.

Et annet eksemplarisk nettsted i så måte, altså av primært vestlig systemkritikk, er Amerika.org, som nokså tilsvarende ligger på en rate av 48%.

Inyheter?

Helge Lurås i inyheter.no gikk nylig ut i sin egen podcast hvor han la ut om nettstedets mediestrategiske tankegang, og senere, en artikkel om hvor fornøyd han var med nettstedets lesertall og «engasjement». Å pumpe opp sitt eget produkt er gjerne populært innen en egen sfære, og ikke noe nytt.

Inyheter har imidlertid farelignende samme «bounce rate» som Pornhub.com.

For å gjøre det enkelt, så har ikke Inyheter noen som helst «suksess». Det er realiteten. Dessverre. Jeg har ikke oversikt over inntektene til inyheter, men det er ikke veldig vanskelig å etterhvert fremskaffe.

Dette handler ikke om å kritisere Inyheter og Lurås, men om selve tankegangen bak demokrati-medier generelt. Jeg håper og ønsker Lurås og inyheter det beste de kan prestere å levere. Problemet er nettopp hva og hvor de leverer, og hvor dette effektivt fører sammenlignet med hva som forestilles i denne forstand.

Resett.no var, til tross hva Lurås selv måtte mene om ‘saken’ i dag, altså, hans eget produkt, bedre. Resett var også større, og hadde en mer utsatt posisjon og rykte i ‘offentligheten’. Dette spesielt i starten, og etter den smakløse «Grandesaken». Men hele dette opplegget degenererte og kollapset, mer antakelig fordi lederskapet var for splittet, og styret hadde for stor avstand til selve driften. Dette har Lurås selv bekreftet.

Det var også mye intern strid, noe som ikke nødvendigvis er negativt i en polariserende bransje som «journalistikk», men som fort blir forstått negativt nok til at det går på helsen løs. Mange politiske aktive var dessuten involvert, med en alt for klar «bias».

Sensuren var også proporsjonal med populariteten, noe man har bommet med i dag, på inyheter, der man i effekt ironisk nok nå har oppnådd det motsatte med motsatt metode. Enda en feil.

Etter Resett virker det som Lurås egentlig har resignert, men heller rasjonalisert det hele til en slags balansert «suksess».

Men denne «suksessen» er kun imaginær, og nærmest fundamentalt konseptuelt og mediemessig misforstått. Man kan lure på om målet der er pressestøtte, noe som er langt fra utrolig. Inyheter er nå så ineffektivt at det like gjerne kunne vært Nettavisen.no

En lavere bounce rate på et slike nett-medium, satt over totale lesere, og jo mer kan nettstedet forstås som et såkalt «ekkokammer», og automatisk sådan uten særlig brodd. Dette er egentlig ganske enkelt å forstå, forhåpentligvis enkelt nok slik at de dette gjelder tvinges til å tenke litt mer på det. Hva forståsegpåere og andre mener om dette som et mål, er totalt uinteressant. Det potensielle «nyanseringene» her er stort sett helt ubrukelige. Det er de sterke kontrastene som gjør seg gjeldende.

Spørsmålet er om dette så er ønsket, misforstått (antakelig) eller evt. om maemn kan gjøre noe med det. Svaret på det siste er åpenbart et ja, som hvorfor gjør han det ikke, kan man så spørre.

Flere skal bort. Ikke «alle skal med». Bermen bare banaliserer og polariserer alt

Forklaringen på at disse tallene av bla. lav «bounce rate» er å forstå som negative, følger det generelle resonnement at når man først sikter seg inn på å generere en nettside av slik høy kritisk allmennappell, så er slike nettsteder per et empirisk regelsett, kategorisk uforenelig med relative lave «bounce rates». Selv om dette er snakk om enkle parametere, så er det nesten ubestridelig i alt av parallell data.

Analogt, det man kvantitativt har utrettet er altså enten å åpne opp enda et «ekkokammer» som ikke forflytter noen ‘grenser’, ergo per definisjon , et «ukritisk», eller/og et nettsted som snarere simulerer inntrykk av «kritikk», men det uten særlig substans hvilket rimer godt med hva Lurås selv fordrer som et formål—det være f.eks. «balansert».

«Balansert» velter ingenting. Tvert imot. Det flytter ingenting av Overton’s, men er der for å kontrollere perspektiv. Derav, «kontrollert opposisjon» egnet for å masse-rasjonalisere bort problemer av årsak-virkning.

Relatert: Feildiagnostiske foreldelser, ‘anti-sosiale medier’ samt flere demokratiske fallitter

Ja, de som kritiserer Helge Lurås for å utgjøre såkalt «kontrollert opposisjon», hvilket til opplysning ikke er bare veldig få, ser ut til å stadig kunne spade på med argumenter og faktiske holdepunkt pro dette.

Hvorvidt denne tilnærmingen er konseptuelt bevisst eller ikke, kan man egentlig bare spørre Lurås selv om, men jeg mener det blir mer og mer påfallende. Lurås har jobbet i etterretningen. Det er faktisk verdt å nevne i denne konteksten.

«Kritikken»

Jeg har analysert året 2023, og all datatrafikk dette genererte mtp. Kritikken.no. Og jeg er generelt ganske fornøyd.

Ulike løsninger gir variabelt nok ganske vesentlig ulike tall. I og med at denne nettsiden er uten Ads og reklameinntekter, så kan man ikke bruke bruke besøksdata estimert derav. Det eneste jeg fikk av slikt var data fra ulike Cookie compliance’s, og via publisering-verktøyene, men som begge uansett er uendelig tuklet med på andre måter mht. helt andre tekniske konfigurasjoner.

Kritikken.no har i skrivende stund hatt en gjennomsnittlig «bounce rate» på 76% siden mars 2023, og dette er alt dårlig, selv om egen-linkingen er meget hyppig.

Etter det jeg ellers har satt opp som formular, burde raten idèelt ligge på ca. 85%.

Som redaktør har jeg kanskje vært for veik her.

Raten skal altså opp. Og flere skal raskere ut og helst avsted. Vi vil ikke ha slike folk her. -Nei, det er ikke heller ikke revers psykologi. De dumme og dekadente skal ut. Dette blir et kvantitativt nyttårsforsett for Kritikken.no, og sådan en sementering av formålsparagrafen.

Jeg har også basert på annen data, spekulert på å eliminere kommentarfeltet i sin helhet, men har foreløpig bestemt å beholde det så lenge det med-hører en viss hjerneaktivitet der. Kommentarfelt er ikke gratis, ei uten annet besvær. Men det må også vektlegges at kommentarfelt utgjør en form for fundamental mulighet til kontradiksjon, som jeg heller ikke tar lett på.

Kommentarfelt er foruten disse hensynene en sterkt overvurdert funksjon. Da jeg selv gadd å kommenterte på flere av «alternative medier» i Norge, ble de aller viktigste og skjærende meldinger som oftest tatt ned. Jeg ble også utestengt, dog dette var etter jeg påpekte den hyklerske menings-sensuren som forøvrig ikke var i strid med ånd og bokstav. Hyklere hater å bli kalt nettopp hyklere fordi dette raserer alt av rasjonaliseringer slike er nødt å ty til for opprettholde et minimum av sinnsro.

Kommentarfelt i dag brukes mer som en slags konsensusbygging-mekanisme og kvasi-evidens for aktivitet—«aktivitet» som i realiteten sjelden speiler det reelle engasjementet på nettsidene generelt. Eksempelvis, se på NRK.no eller VG sine kommentarløsninger. Det er ingenting der. I alle fall ingenting som helst å hente.

Selvsagt så er det mange faktorer som må tas inn i vurderingen mtp. egne «bounce rates», men dette har jeg også annen og bedre data på. Bildet disse, i samsvar med andre sett, gir utrykk og indikerer for at dette nettstedet egentlig er litt for rund i kantene. Paradoksalt nok, og noe jeg faktisk ikke hadde klart å gjette meg til.

Hensikten her er ikke å forklare alle alt, men å fordype tematikken, gjerne i sterk kontrast til hva som er konvensjonelt antatt for å ære «rett», men som snarere er direkte feil. Noen annen hensikt er forkastelig og bare opportunt spissborgerlig surrogataktivitet, for å sitere den tradisjonelle keyboard-krigeren Kaczynski..

For de aller fleste handler det for det meste å være «oppdaterte» på «nyheter» fremfor å være fungere som fornuftige. Det er altså et både et spørsmål om å utvikle evner vs. å tilegne seg sosial-konform hevd og narrativ-opportunisme i form av en slags intellektuell substitutt som i realiteten bare er billig fyllmasse.

De aller fleste artiklene som publiseres her, har kanskje i sin hovedsak en viss hensikt på å fange opp folk, men substansen med tanke på reell, faktuell opplysning og mekanismer som legges til rette med, er langt fra hva vanlige folk er i stand eller har tid til å sette seg inn i.

I den forstand burde man enten ha en innbefattet «bounce rate» på 50% eller 90%+. Altså, 50% mtp. fokus på allmennappell, uten store eller kompliserte tekniske innvendinger. Eller 90%, mer som et presserende, anti-populistisk supplement til dette. Alle skal faktisk ikke med i å bestemme hva som er best og smartest. Det går rett og slett ikke. Men det skinnhellige, falske «demokratiet» appell og systemfunksjon vil ha det annerledes, for å styrke sin egen appell, inkludert mulighetene for sterk sensur om så «sannheten» skulle nærme det systemiske for meget.

I en annen artikkel, sannsynligvis den kommende, skal jeg gå gjennom dette på en mer eksplisitt måte, og ta i bruk bla. fordummende A.I for å bla. illustrere dette poenget ut over enhver idiotiske tvil.

Kritikken.no

Kritikken.no

Redaktør