Vitenskapelig og logisk nedjekking av Faktisk.no’s inkompetente «klimavitenskapelige-faktasjekking»

«Faktasjekkerne» i Faktisk.no som er ute med hva som i en faktisk vitenskapelig kontekst, populærfremstilt eller ikke, må sies å være helt ubehjelpelig og rotete. Ja, et slett og meget misforstått og ikke deres beste arbeid. hvilket sier mye med tanke på hva som ellers pumpes og propaganderes ut fra denne korporative og massemediekonsern-finansierte endetarmen. Bare for å begynne med tittelen på artikkelen, som i seg selv ikke tyder på noe annet av innsikt enn en dyp intellektuell fattigdom og generell elednighet mtp. det tekniske premisset og tematikkens generelle behov for en viss grensesetting, kvalitet og forøvrig fynd.

Faktasjekkartikkelen med tittelen: «Jo, sammenhengen mellom CO₂ og klima er bevist mange ganger», forleder således automatisk ubevisste lesere til et misforstående, og atter et enda mer ubehjelpelig utgangspunkt med hensyn til å fatte noen som helst fornuft, og hva som potensielt kan forestilles eller forstås som «faktisk» innenfor klimavitenskapens allmenngjøringer.

Man bør også først spørre om denne «faktiske», fundamentalt fattige fremstillingen, snarere er mer egnet og hensiktsmessig å forlede folk flest, eller om det bare er enda en åpenbar endemisk konsekvens av at middelmådighetene, og deres appellkompleks, nå. i det såkalte demokratiet, som dominerer samfunnets styring og fornuft på bakgrunn av deres institusjonaliserte pseudo-intellektuelle forståelse, tillegg til at de sitter på den moralske fasiten. Det er ikke uten grunn til at deres «gode» samfunn preges av konstante «kriser» og fundamentale fallitter, da det hele er funnet funksjonelt på lignende kontradiktoriske og godfjottede premisser som den «vitenskapen» de gjerne henviser til.

Faktisk.no er et korporativt talerør og en slags versjon av nyfascistisk gulpresse, hvis jobb er å promotere dogmatikken som passer den korrumperende pengemakten og dets middelmådige appell best, altså ikke sannheten, men hva som er mest beleilig for dens markeds-industri og invensjoner. Og den universelle appellen som sådan avstedkommer fra de klimatiske dommedagsprofetiene brukes selvsagt derfor også politisk for alt det er verdt. Ja, alt fra innvandring, demografi generelt, nasjonal suverenitet til kosthold-kontroll via kunstige kostnader samt teknologisk villfarelse, domineres retorisk og teoretisk med «klimavitenskapens» hysteri og vitenskaps-demagogiske dekadanser.

Påstander og premisser

Det Faktisk.no fremsetter av radikaliteter og «fakta» i forbindelse med klimavitenskapens kompleksiteter, er som sagt altomfattende dumt og bare egnet til å forlede folk bort fra fornuften.

Premissgjøringene i seg selv er som sagt, på bakgrunn av sine begrensinger, kun egnet for å spre gale og simple illusjoner og forringe forståelsen samt øke den institusjonelle inkompetansen og konformismen. Det er på mange måter perfekt propaganda, som ligger på litt under gjennomsnittet av intelligens i befolkningen. Men jeg mener ikke at Faktisk.no er dette bevisst. Nei, for dem er dette de serverer «sannheten», og fornuft av høy kvalitet, da per sin egen indoktrinering, og bekreftet via konformismen klamme karakter, nærmest den største selvfølge for dem selv. «Klimakritikeren» Kent Andersen omtaler det noe enkelt slik:

Kent Andersen oppfatter jeg som en grei fyr, men hvor stor faglig motvekt han potensielt utgjør rent teknisk kan nok ikke sies å være mye, og om det å være teknisk opplysende er neppe hans fremste prioritering uansett. Andersen går også i fella når det kommer til hensikt og motivasjon mtp. «demokrati» og moral. Fordi Faktisk.no er i virkeligheten ingen «trussel for demokratiet», men de oppfatter seg nok som å snarere representere og virke sikrende «demokratiet»; dvs. appell til majoritetens forstand og rådende forestillinger som er mest beleilig for eliten for legitimere sin styring og korporasjonenes kontroll over massene. Dette forstår Andersen nok, men han kan ikke si det på trykk i Document.no, det blir for «ekstremt». Andersen bommer også ganske betydelig når han angriper fortoninger av «svart-hvitt-bilde», «sant og usant», samt «synspunkter». Vitenskapen i seg selv handler ikke om «synspunkter», med mindre man begir seg ut på bidige betraktninger og blundere innenfor blant annet konstanter av spesiell relativitet vs. generell og ekspansiv romtid vis-à-vis massegravitasjonen. Vitenskap er mer: «0 eller 1».

Men det som ikke blir for «ekstremt, men kanskje for komplisert, foruten Andersens mer retoriske raljeringer mot Faktisk-redaksjonens ekstremt tynne intellektuelle oppkok, ville være å plukke ifra og demontere resonnementene og premissene som de baserer hele satsen på, for de er elendige og evneveike nok slik at til og med kanskje Andersen burde kunne klare bedre? Andersen svarer i sitt motkritiske innlegg, i vanlig stil og med cirka samme valør, altså like teknisk intetsigende, som oftest vedrørende fremmet statistikk, div. empiri, historikk. Det er på mange måter vel og bra det, med tanke på folkets evne og fordøyelse av de hele, men det er også langt fra kontrært og knusende nok med tanke på kjernepremissene som i aktualitet genererer klimaindustriens påstands-kompleks, og som bare fortsetter å friksjonsfritt spinne avgårde i de sosiale og politiske prosessene. Enkelte steder kommer Andersen på banen med brukbare understrekinger vedrørende hva vitenskap er og ikke kan være. Men idiotene i Faktisk vil nok bare forstå dette som «ord mot ord».

La oss derfor ta konkret for oss nærmere noen av disse premissene på en mer teknisk, mekanistisk, dvs. disiplinært eksperimentelle ergo «vitenskapelig» måte, og evt. motdemonstrere momentene som oppført på en mer forstandig måte enn å referere til blanke banaliteter blandet med misvisende empiri. Klimavitenskapens kjernekonsept og fundamentale premissgjøringer er allerede omtalt noe i denne artikkelen her, men herunder skal vi først og fremst forsøke å forholde oss til det siste svakstilte ‘forsvarsverket’ oppstilt av Faktisk.no selv.

Premiss #1

Det første barnehageaktige premisset som stolt stadfestes av Faktisk.no, er kanskje den mest absurde og sådan banale som går an å begynne med, hvilket er: «Partikler holder på varmen».

Ja, faktisk og utrolig nok, Faktisk, konseptet temperatur er knyttet direkte til molekylært moment og bevegelser seg imellom, som også forårsaker det man innen kvantemekanikken per nå forstår som «bølger», og «bølger» kan være mye rart.

Videre,

Det er ikke kategorisk korrekt å fremstille det slik at molekyler «fanger varme», og det hverken på spesiell så vel som generell basis, særlig i favør av CO₂, som jo her er hensikten. Generelt, så strider slike grove konseptformuleringer som dette mot termodynamikkens andre og delvis tredje hovedsetning, inkludert dette faktums underliggende at jordas klimatiske system ikke er et «lukket system» mtp. entalpi og generelt entropi, altså et system som kombinerer mekanistisk utveksling og utligner overskudd av hensyn til både energi (varme) og med masse.

Les også: Mer dumt klimasnakk fra Faktisk.no—«Nei, solen styrer ikke klimaendringene». Replikk, nedsabling og tilbakevisning av deres idioti og lav-intellekt

Så alt det Faktisk.no hittil kommer med som posteringer og skolebokbelæringer om spesielle og karbonsyre-relatert samt generell «drivhuseffekt», kan foreløpig sikkert konstateres som svada og ganske så teknisk intetsigende mtp. CO₂ og klima.

Premiss #2

Heller ikke angående «vitenskapelig metode», «bevis» og «sammenheng», er det ikke mye klargjørende og innholdsrikt av substans Faktisk.no således forsøker å argumentere med.

Faktisk.no formulerer det dithen at vitenskapelige «faktum» er noe som opptjenes og hypotetisk fastslås og evt. bekreftes på bakgrunn av gjennom observasjoner, «iakttakelse».

Et annet utdrag fra Faktisk.no sin artikkel:

Den vitenskapelige metode er først og fremst noe som må forstås som er mekanistisk orientert, dvs. eksperimentelt verifiserbart, dvs. disiplinært kontrollerbart. Klimavitenskapelig kontroll eksisterer ikke på lik linje med f.eks. medisinalt og menneskelige kontrollforhold i og med at man blant mye annet ikke har en eksakt kopi av jorden, i dens sted, og dernest dens ekstremt komplekse og mer umiddelbart kaotisk determinerte værsystemer. Med andre ord, man har svært begrensede muligheter til å bedrive robust klimavitenskap med tanke på å i det hele tatt forstå hvor kompleks klimaet er, for ikke å snakke om å isolere èn av tusener av innvirkende og kombinerte faktorer, og da inkludert solen, som i seg selv betinger noe enormt av forhold og faktorer i sluttleddet, f.eks. alle elver, for de som kan forestille seg den.

Listen og nærmere eksemplifiseringer av alle disse faktorene er ellers lang, men for å nevne noen relativt få i det følgende:

Relevant: Enda litt motvekt til mer propaganda og idioti om klima og «ekstremvær»

Jordens baneenergi, den elliptiske bane rundt solen, eksentrisitet, inklinasjon, og aksial slingring, hvilket er årsaken bak årstidene, som driver årlige endringer i arktisk havis, frysing og smelting, som bidrar til å drive den globale havsirkulasjonen. I større tidsrammer endres jordens relative stilling til bla. solen; såkalte Milankovitch-sykluser, som kan være ansvarlig for periodene med istid.

Jordens rotasjonsenergi og relative aksebevegelser resulterer i «dag» og «natt». Coriolis-effekten står for planetarisk virvelenergi til havene, hvilket bla. manifesterer seg som havvirvler, inkludert den antarktiske sirkumpolare strømmen. Jordens rotasjonsenergi påvirker atmosfærisk sirkulasjon; inkluderer «jetstrømmen», «vestavind», «passatvind».

Gravitasjon, «tyngdekraften» ift. månen og solen, samt utpreget av jordens egen rotasjon, jordens bane rundt solen, jordens stilling og månens bane rundt jorden, virker sammen for å bestemme den stadig utviklende tidevannskraften på jorden. Tidevannskrefter varierer basert på månefaser, inkludert f.eks. såkalte Saros sykler. De kombinerte syklusene til Saros- og Inex-syklusene kan også påvirke jordens havsirkulasjon, det være fenomen som «El Nino/La Nina». Tyngdekraftsbølger, som kan være delvis ansvarlig for den kvasi-biennale oscillasjonen (QBO); som i et luft-sjø-grensesnitt kalles «overflatetyngdekraftsbølger», cf. «overflatebølger», mens såkalt geostrofisk vind er eksempler på indre gravitasjonsbølger eller «treghetsbølger».

Geotermiske faktorer, typisk vulkanisme m.m. Magnetiske krefter, faktorer assosiert med sirkulasjonen av flytende metall i jordkjernen, drevet av interne varmekilder under trykk.

Faktisk.no forsøker med febrilsk konkretisering full av fallitter

Er det ikke noe som heter «slik man roper får man svar«? Faktisk.no burde kanskje ta slik lærdom til seg, før de begynner å stille seg selv flere dumme spørsmål, og får flere dumme svar som bekreftelser på sin tro deretter.

Angående dette med såkalt «sammenheng» og «partikler holder/fanger varme», så er dette egentlig helt ukontroversielt, det vil si videre meningsløst og fånyttes å legge et slikt spørsmål til grunn for å finne frem til noen forløsende og fornuftige svar angående «klimavitenskapens» videre validitet, og man bør egentlig allerede kunne ane hvorfor, i alle fall med det ovenstående sånn noenlunde «faktisk» forstått.

Delvis fordi energistrømmer per termodynamikkens postulater generelt ikke kan «ødelegges», at klimasystemet i så måte ikke er lukket mtp. masse og energi, fordi molekyler er masse, men da ikke varmeenergi per se, så fungerer interaksjonene mellom disse i en strømmende form og i ledd av en større utveksling mellom og betinget av faktorer, hvor varmen naturlig går mot mindre molekylær tetthet, det i form av det man kjenner som ‘kulde’, altså en mekanisme av fundamental konduksjon (varmeledning).

Jordas atmosfære og varmeutveksling påvirkes og styres fordelt på flere ulike mekanismer og hovedsakelig av betinget av generell konduksjon, konveksjon, og enda mer generelt, molekylær gass under forholdsmessig atmosfærisk trykk, alt etter som. Mens andelen av energi som determineres transportert via mekanismer av stråling, er sterkt overvurdert, og høyst teoretisk antatt mtp. klimamodellene, men ellers langt fra konstatert, eller av noen særlig solid og rådende konsensus på forøvrig. NASAs såkalte energibudsjett er et eksempel på nettopp denne fundamentale forvirringen som også preger klimavitenskapen under ett når det gjelder potensiell varmeutveksling og derav betydningen av molekyler kontrollert for spesielt trykk, som evt. begrensende (svekkende, evt «varmeholdene») etc.

Så vi har således enda ikke noen solide holdepunkt i form av konkretiserte mekanismer mtp. distinksjoner vedrørende gasser under trykk, særlig således mtp. karbondioksid, som forfektes nærmest avgjørende mtp. klimautviklende konsekvenser. Faktisk.no’s faglige forvirringer er hittil kun deres egne vedrørende med hva de foreløpig har klart å stille opp av argumenter eller fornuftige spørsmål.

Premiss #3

Banalitetene kommer gjerne tett på som ulykke når man først ikke forstår problemet. Man kaver gjerne sådan i intetsigende uttalelser. Faktisk.no’s forulemper seg i denne forstand i det neste premiss, som er nærmest like teit og stupid som det første (#1):

Denne artikkelen ligger i motsetning til Faktisk.no’s hittil veldig dumme «faktasjekk», på et høyere intellektuelt nivå., og hvis det mot formodning eksisterer særlig stor tvil om hvorfor dette tredje premisset ovenfor (#3) er skikkelig uvitenskapelig og generelt teit, men som Faktisk-redaksjonen likevel klarer å formulerer frem, så bør kanskje man slutte å lese finne på noe annet, eller bite sammen og fortsette, bare for å forstå hvor lite sindig og skruppelløse disse folkene er når det kommer til forståelse og redelig utredninger generelt som spesifikt.

Selvsagt, og igjen, med alt det ovennevnte konstatert kategorisk, så sier det seg selv at når konsentrasjonen av molekylære masser øker, så vil temperaturen stige. Men den molekylære massen i atmosfæren, og da tettheten av CO₂, er ikke noe som dernest nødvendigvis betinger en økende temperatur per totale komposisjon under trykk (likt trykk). Det må altså være noe mer enn ren masse, og det er her «drivhuseffekten» melder seg—idèen at CO₂ har magiske molekylære egenskaper, samt den dumme idèen at CO₂ ikke virker fortrengende på andelen av den generelle molekylære massen i atmosfæren, samt samspillet mellom dem, deriblant vanndamp og konveksjon. I denne artikkelen, som tar for seg klimavitenskapens feilslutninger og premissgjøringer, stiller jeg opp et tankeeksperiment for å potensielt illustrere problemene og rimeligheten vedrørende påstanden om CO₂ som en potent «klimagass» i forhold og i fravær av vanndamp. Slike enkle logiske øvelser er riktignok reduksjonistiske i det store og hele, men blir likevel fort for krevende for den jevne klima-konformist, inkludert mange «forskere»:

Delvis angående og relevant til premiss #3: [«CO₂ og temperatur stiger sammen»]

Så kan man i tillegg til banalitetene per Faktisk.no’s ubevisste implikasjoner herover, også implisere at deres premiss som det formulerer seg, må forstås som kontraindikert når man dermed forsøker å besvare det siterte motspørsmålet over, nemlig at CO₂ ikke demonstrerer noen varig eller spesiell evne til å fungere på noe begrensende vis, «kokende», men snarere er mer varmetransporterende enn hva det virker varmebevarende i f.eks. knusktørr luft, typisk en ørken, hvor det er lite vanndamp. Dette innebærer altså en forsterkende effekt, i helhet og sin enkelthet, særlig med tanke på konveksjon.

Implisitt dette, så er det også relevant å påpeke at det på ingen måte, per molekylære og kinetisk mekanismer, er urimelig å fastslå at alle gasser har stedvarige, frekvenscelle begrensinger med tanke på hvor mye varme de kan ta til seg, og således gi fra seg, og dermed at varmen som ikke kan absorberes innenfor et visst spektrum, og innenfor et visst mål av konsentrasjon, uansett flykter ut og dermed fungerer enda mer avkjølende per mekanisme.

På fundamentalt plan i jordatmosfæren, der hvor den høyeste konsentrasjonen av f.eks. CO₂ befinner seg, er det altså naturlige molekylære begrensinger med tanke på absorbans i bølgelengder, ergo, hvor mye maks-energi molekylene kan såkalt «fange» opp. Det er tidligere i klimavitenskapens kontekst, både anerkjent, bevist, men så systematisk undertrykt, at den såkalte metningsgraden av CO₂ presumptivt er en rimelig realitet, men som nå er mer eller mindre tilsidesatt. Om man som klima-konformist måtte finne seg i erkjenne dette, så ville en dobling av CO₂, ved samme trykk, dermed ikke kunne utgjøre noen vesentlig endring i temperatur per molekylær bremsing, altså «opphopingen» av varme, som nå gjøres nærmest synonym med såkalt [global] «oppvarming», på hva som i helhet er et navlebeskuende spektrum vedrørende den faktiske metningen av CO₂.

Logikken er først ganske enkel, men ellers nokså gyldig, at det å forkorte distansen mellom utstråling fra overflaten og «klimagasser», f.eks. mtp. en dobling av CO₂, ikke betyr at den opprinnelige strålevarmen fra bakken plutselig manifesterer seg som økt temperatur eller blir såkalt «fanget» der. Siden mesteparten av CO₂ finnes ved jordoverflaten, foregår det meste av «absorpsjonen» av stråling nettopp der, og rimelig trolig også blir såkalt molekylært mettet der.

Videre, og således: Mer CO₂ vil derfor heller ikke kunne «fange» mer utgående og økt stråling på flere ulike bølgelengder om en slik molekylær metning på bakkenivå først er en realitet når innstrålingen forblir konstant, og dernest hvor temperaturen finner sin likevekt. Mer utslipp av «drivhusgasser» blir således mer ubetydelig etterhvert som mer av tilbakestrålingen/utstrålingen fra bakken absorberes av færre molekyler.

Det faktum at man har påvist molekylær metning av CO₂ på så kort distanse som ti meter, betyr at absorpsjonen er mer absolutt og stedvis betinget, ergo altså ikke progressivt i omfang med tanke på kvantitet. Men ifølge klimaforskerne, og spesielt da modelleringene deres, finnes det der nå ingen grenser for absorbans, og ingen som helst redundans i CO₂ i den forstand. Ifølge dem er det nå bare slik at mer CO₂ betyr mer og mer effektiv absorpsjon på flere molekyler samt mindre effektiv utstråling, selv om selvsagt også CO₂—i likhet med vanndamp, ikke bare fungerer kun «èn vei». Dette er også hva klimamodellene simulerer som selvsagt, og da kommer «dommedagsprofetiene» rakt og radig. Det er selvsagt noe som ikke stemmer helt med dette narrativet.

Relatert: Ny klimastudie avslører at klimaet fungerer. NRK: Dette er selvfølgelig «krise»!

Og alt dette påstås som realiteten, selv om denne økningen av CO₂, vil fysiske fortrenge andre (klima)gasser, deriblant, ja, vanndamp, som allerede er anerkjent som et sterkere «klimautslipp» (et retardert begrep) enn CO₂. Resultatet vil i så fall utgjøre en relativ større fordeling- og senkingseffekt, til og med per den nå rådende klimavitenskapelige ideologien, og Faktisk-redaksjonens fremleggelser er fremdeles uten noen særlig fornuft eller klargjørende med tanke på noe som helst av konklusjoner. Det samme gjelder deres del-premiss angående «Keeling-kurven», som i seg selv bare er målinger av CO₂, èn faktor, og en liten faktor sådan, som naturlig uansett vil stige som følge av temperaturøkning generelt, ikke nødvendigvis være årsak til den, noe selvsagt klimafanatikere ikke ser ut til å engang ville forsøke å forstå.

Premiss #4 (Faktisk.no med henvisinger til spesifikke studier)

Faktisk kommer med en liste studier som angivelig gir dem belegg for deres forståelse, men problemet er tilsynelatende sådan, igjen, at man kan ikke danne seg forståelse uten å forstå hva man refererer, og uten å kunne avdekke mangler i det man leser i det hele tatt. Dette er gjennomgående for idiotien, og for kjernekonformistens passiviserte og system-refererende personlighet.

Studiene Faktisk refererer i sitt segment er for det meste studier fra to århundrer tilbake, samt noen fra tidlig 1900-tall. De tekniske begrensningene og således svekkede relevansen disse studiene fordrer i dag, gir seg nærmest selv, men studien av Manabe and Wetherald, både i mtp. vanndamp som «klimagass» 1966, og den Faktisk.no viser til fra 1975 angående CO₂., har noen nevneverdige momenter av videre interesse mtp. beregninger og videre postuleringer med hensyn til såkalt absorberingsevne og drivhuseffekt-teoretiske holdepunkt generelt.

Postulatene for disse beregningene Faktisk.no viser til, domineres av en form for metodologisk dogmatikk mer fjernet fra realitetene enn hva som er fruktbart og vitenskapelig klingelig. Det være kriteriene som legges til grunn, per teorien, hvor man så estimerer de forskjellige klimaeffektene fra og med. Blant annet, i mindre detalj, så begynner denne metodologien med studien fra 1967, som klargjør per kriterier og generelt stadfester selv, at innkommende solstråling postuleres å være lik netto varmestråling ut, hvilket er et absurd og et mer totalt hypotetisk utgangspunkt for å beregne effektiv temperatur. Altså, ingen diskontinuitet i temperatur antas å eksistere i systemet, selv om likevekstkonsept forutsetter kontinuerlige forskjeller som utløser forskyvning og således forandring over forskjellige faktorer og derav tidsrom; f.eks. «klima», som man i dag nærmest blir forklart i klartekst, ikke burde forandre seg. «Klimaendringer».

Et annet absurd, men nødvendig teknisk beleilig kriterier som raserer studiens brukbarhet, er at den opererer med at jordoverflaten netto har en varmekapasitet tilnærmet null, hvilket er også er uforenlig med den faktiske realiteten. Studien antar også at såkalt «lapse rater»; graden av molekylær variabilitet, altså temperatur-potensialet forskjellige steder i atmosfæren, begrenses i beregningene til under seks kilometer, altså svært begrenset, og noe som på lang vei ikke er hensyntagen til de mer helhetlige varmemekanismene som styrer.

For å forestille hvor tåpete dette leder an, så er det per konvensjonell konsensus «beregnet», foruten NASAs flåsete «energibudsjetter», at med kun stråling som kategorisk transportør av varme i atmosfæren, at den teoretiske overflatetemperaturen på jorden ville vært på omtrentlig 60 grader celsius, hvilket er rent teknisk-mekanistisk falsifiserbart, og tilsynelatende kontraindikert av offisielle målinger og fremholdte estimater av andre planeter i vårt solsystem, spesielt mtp. Mars og dens komposisjon av «klimautslipp», selvsagt kontrollert for flere enkle faktorer som trykk og innstråling etc. Noen mener at Venus i så måte er et bedre eksempel (illustrasjon), men jeg har ikke selv ikke undersøkt om dette kan sies å være tilfelle mtp. tallenes tale, men jeg betviler ikke påstanden sådan noe særlig.

Litt vitenskapelig om «klimamodeller»

Klimamodeller er ikke vitenskap, men en simulering av antatte forhold, en bakvendt måte å etablere faktum på. Og i klimavitenskapelige konteksten—en glorifisert regnemaskin for å hypotetisk teste teorier, altså bare et metodologisk og anti-vitenskapelig mellomstadie som forsøker å forbinde en ønsket teori med forutinntattheter og generell fiksjon mtp. beleilige faktorer. Dette kan ikke engang godskrives noe teoretisk reduksjonistisk verdi, og selv dette forstår da vel ikke vanlige folk noe særlig av uansett, ei heller politikerne Så da er det vel greit å kjøre på? Når folk får huden full, og hører om ‘de store og kompliserte, teknisk briljante klimamodellene‘ som skal «redde verden», eller som har reddet den allerede, så lar de seg nok uansett overbevise ganske raskt på en eller annen måte. For hva kan de egentlig komme med av motforestillinger? Veldig lite, selv de «kritiske» fordi deres vitenskapelige forståelse er på mange måter også begrenset til en type appell til autoriteters om står over dem.

Relatert: Klimavitenskapens natur og virkelighetsforestilling. En premissanalyse og undersøkelse av dens holdbarhet

Et annet postulat-problem vedrørende de fleste klimamodellene som brukes til å forutsi noe om fremtidig global oppvarming, er altså at man i likhet med tidligere forsknings-metodologi, forutsetter at systemet befinner seg i en naturlig energibalanse, og at det er ingen langsiktige klimaendringer med mindre mennesker forårsaker dem.

Dette er en ganske vilkårlig og dessuten inkonsistent antakelse. Klimasystemet på jorden er et utmerket eksempel på et ikke-lineært og komplekst dynamisk system, som betyr at det kan og må endre seg. For eksempel kan langsomme endringer i hastigheten på omvelting i verdenshavene forårsake global oppvarming (eller global avkjøling), teoretisk så uten noen ekstern påvirkning. Et fundamentalt problem derav er altså at modellene motsetter seg slike naturlige forandringer, og opererer stagnerende. Hvis ikke, justeres modellen for å fjerne en slik mer naturlig utvikling og vesentlighet. Klimamodellene produserer ikke en slik naturlig simulert, global energibalanse ut ifra fundamentale fysiske prinsipper, men er utelukkende, selektivt «empirisk» definert. Så det hele er satt i stand for å enkelt sagt fremstille en fundamental energibalanse som er utelukkende basert på modellsnekkernes antagelse om ingen naturlige klimaendringer egentlig eksisterer. Deretter brukes modellene som «bevis» på at bare den økende andelen av sporgassen CO₂, som i helheten er ekstremt små mengder 0.041% , men som i følge fanatikerne påvirker alt (og alle) og som ifølge «forskere» faktisk forårsaker «global oppvarming» under ett selv om menneskelige utslipp av CO₂ ikke engang overstiger 10% av den naturlige utvekslingen.

De aller fleste moderne modellstudier av global oppvarming kan spores tilbake til hva Faktisk.no legger frem som «den nå velkjente Charney-rapporten», [Charney et al., 1979].

Denne studiegruppen ble visstnok opprettet for å kalkulere «karbondioksid/klimaproblemet», men studien består av ingenting annet enn ren slik modellering, altså akkurat mye av det samme. Studien i seg selv antar og innrømmes å utelukke flere viktige faktorer, inkludert for kompliserte forhold. Faktorene som er likevel blir inkludert, er av en såpass kompleksitet, at tallene som benyttes ikke er annet å betrakte enn essensiell spekulasjon.

Og der er det ikke mer av nevneverdig substans fra Faktisk.no. Det er ikke mer av ‘argumentasjon’ eller «fakta» som forteller noe som helst, men nesten bare dårlige og ubrukelige henvisinger til studier og totale banaliteter, som ikke beviser noe som helst, eller videre produktivt med tanke på opplysning. Det man har fått servert fra Faktisk.no, er med andre ord fordummende propaganda, som de aller fleste, dessverre, vil la seg lure av, i likhet med vaksinene og COVID-hysteriet, selv om kanskje klima-konformismen er enda sterkere, og mer potent sosialt og politisk.

Nå er ikke Faktisk.no blant de mest intelligente eller intellektuelt anlagte folkene i Norge, og ikke påstår de dette selv heller, men de har passet på å få påstemplet sitt makkverk et slags kvalitetsmerke ved å sende det inn til mindre formell faglig godkjenning hos Bjerknessenteret og Kiki Kleiven, som nylig vartet opp på «Dagsnytt 18» sin spesialsending, hvor hun demonstrerte en lik tilnærmet mindre fornuftig og generell elendig argumentasjon med tanke på «klimaskeptikere», som på mange måter tilsvarer Faktisk.no sin faglige fremstilling nettopp her. Man kan kanskje si at jeg er nedrig i min omtale, men se på Kiki Kleivens simple hersketeknikker, for de er så dumme, og på så mange måter, at jeg begynner å mistenke at flere av disse folkene, i likehet med hva mange allerede tror, er mer eller mindre «ondsinnede» personer som er dette nokså bevisst, og ellers opererer klart aktivistisk eller naivt-ideelt.

«For å sikre at tunge vitenskapsartikler ikke er misforstått har denne faktasjekken blitt gjennomlest av forskere ved Bjerknessenteret, rett før publisering. Senteret har ikke hatt noen redaksjonell innvirkning på faktasjekken eller på noen som helst måte deltatt i utformingen av disse.»

Men det er uansett rimelig å bemerke at begge disse partene er av et mer middelmådig intellektuelt kaliber enn noe annet, og ja, jeg har måttet lese litt av Kiki Kleivens publikasjoner før jeg mente å kunne uttale meg slik, her, og det var ikke mye der som fremkaller noen videre begeistring, troverdighet eller indikerer for en større forståelse enn den helt konvensjonelle, ergo, konforme og ukritiske mtp. hva som ser ut til prege personlighetene innad i «klimavitenskapen», og i deres mange tøvete aktivistgrupper sånn generelt.

Så konklusjonen er at Faktisk.no sin faktasjekk: «Jo, Sammenhengen mellom CO₂ og klima er bevist mange ganger», ikke er noe faktatung fornuft, men snarere, et typisk lav-I.Q, delvis folkeforførende spillfekteri mtp. vitenskap.

Det hele er samtidig så forenklet og såpass allment fordummet, at man som kritiker får nært sagt umiddelbare pedagogiske problemer hvor man skal begynne å nøste opp i alle forviklingene, men her har vi i alle fall tatt for oss det mest generelle og viktige ut av det fanteriet Faktisk.no fremholder som «fakta», og det er forsiktig sagt et godt eksempel på ‘rent søppel’.

Så kan heller Faktisk.no-redaksjonen engasjere seg i noe mer fornuftig og som de kan forstå, som å plukke søppel i fjærekanten, bekjempe overfiske, forurensning, plastbruk, hogst av regnskogen, biodrivstoff, dumme elbiler, industrielt landbruk, skadelig veganisme, jobbe for rent drikkevann og mer irrigering i landbruket osv.

Litt nærmere, om fundamental fysikklogikk og kvanteenergi i klimavitenskapens kontekster

På mange måter postulerer klimavitenskapens en slags kvasikonsensus at økningen av CO₂ i atmosfæren innebærer en økt (global) evne til å omsette strålingsenergi til materialenergi. Materialenergi omfatter partikler som innehar det vi kaller generell hvileenergi, atomer; argon, større molekyler; vann. I en gass som karbondioksid etc. har partiklene som sammen konstituerer massen også en form for intern kvante-energi, betinget av moment, kinetikk, spinn o.l.

I en termodynamisk forstand kan varme innvirke på disse intermolekylære kreftene som videre konstituerer massens potensielle energi. Når det gjelder elektromagnetisk stråling i atmosfæren, absorberes mesteparten av denne strålingen ved eksitasjon av vann ved inelastisk kollisjoner, som medfører at disse molekylene overfører mesteparten av sin eksitasjonsenergien til nitrogen- og oksygenmolekylenes kinetiske energi. Dette er altså en konvertering fra strålingsenergi til materiell energi. Såkalte «drivhusgasser» postuleres altså å katalyserer denne konverteringen mellom atmosfærisk infrarød stråling og molekylær kinetisk energi, som da medfører økt temperatur i form av mer vibrasjoner på flere bølgelengder.

Dette er vel og bra, og sånn sett slett ikke kontroversielt. Det som er kontroversielt er hvordan man overser de større mekanismene som følger denne prosessen, samt at man neglisjerer hvordan en marginal mengde av noe ikke kan effektivt varme opp en enorm mengde av noe uten ekstreme temperaturforskjeller og ingen øvrige utligningseffekter. Problemet så er at ekstreme temperaturforskjeller, f.eks. per såkalt «lapse rate» og termodynamikkens grunnprinsipp, ikke kan eksistere i atmosfæren på den måten man gjerne ønsker å frem- og forestiller klimaproblematikken, at «klimagasser» forårsaker en kontinuerlig øking av temperatur gitt at innstrålingen angivelig forblir den samme. Et annet argument, fundamentalt sådan, er at jo varmere noe blir, jo større og hyppigere blir utstrålingen, altså, likevektsdynamikken tiltar per. Stefan-Boltzmannskonstanten (Watt/m² = 5.670373 x 10⁸ x K⁴), som på sett og vis er langt fra uproblematisk å rakt anvende på mange molekylære, ikke-lineære overflatestrukturer som CO₂.

En annen implikasjon som følge av forvirringen og påstanden om magien i CO₂, særdeles så sammenlignet med vanndamp, er at klimakvasivitenskapen på mange måter samtidig insisterer at denne interkonverteringen mellom strålingsenergi og materialenergi kan gå begge veier, på kryss og tvers av spektrum m.m til tross for forskjellige temperaturer. Dette er langt fra troverdig eller selvsagt i det store bildet og per mekanisme, og heller ikke noe som simpelthen kan fremkalles eller simuleres i kyvetter i en eller annen klam lab. Det blir derfor, igjen, å bruke «klimamodeller» for å bevise dette som «fakta».

Det er forøvrig innenfor fysikkens boklære at elektromagnetisk stråling, i all hovedsak ikke har noen særlig substans, spesielt ingen masse. Det kan ikke uten videre forveksles med varme, som egentlig er å forstå som et slags fase- og sluttprodukt når den først blir omsatt som kinetisk energien i atomer, som jo har masse, og som derfor har temperatur.

I hovedsak kan man ikke uten videre samfatte elektromagnetisk stråling med varme, men heller forstå det slik at man konverterer energi mellom dem, fordi strålingen kan bare samhandle med elektroner i masse. Implikasjonen videre er også dermed klart den at man heller ikke kan simpelthen regne seg frem til en temperatur på bakgrunn av varmen alene. Man trenger en masselegeme. En annen regel er at varmestrålingens frekvenser må resonnere med elektronet for at det skal eksiteres. Enkel analogi til faktum, er at større tekniske og menneskebygde resonanssystemer, eksempelvis radioer, bare absorbere signalene når frekvensmoduleringen samsvarer med resonansfrekvensen som fører selve signalet. På samme måte; stråling fra en kjøligere, og lengre varmekilde mangler frekvensen for å bli absorbert av en kortere bølgelengde og varmere elektron med hensyn til deres molekylære struktur og emissivitet.

Argumentasjonen med tanke på karbondioksid som såkalt «drivhusgass», er at større konsentrasjoner av den supermolekylære sporgassen CO₂ medfører bla. mer eksistert varmepotensiale som videre forårsaker en større kjedekonvertering mellom flere typer gasser i atmosfæren, på fagspråket såkalt «forcing». Problemet med dette argumentet, er at denne konverteringen ikke er effektiv nok, hverken rent molekylært, kvantitativt, eller foruten forøkningen av fundamentale makrofaktorer som går på konduksjonsevne. Den hypotetiske temperaturøkningen som angivelig følger av kun CO₂, er i såfall begrenset til av den strålingen som faktisk kan absorberes i en svært begrenset segment rundt jordens overflate, og at temperaturen denne mekanismen i nettoeffekt utgjør, både mtp. varmetransport og ikke minst de mye større varmeførende mekanismene i forholdet, må virke relativt avkjølende/avkortende når temperaturen først øker. For at CO₂ hypotetisk helt alene skulle kunne påvirke alle andre luftmolekyler—for at temperaturen skulle stige med 1 grad celsius per dobling av CO₂ (F= fa∗f∗ F{g►a} ∗ (1−Td) ≈ W/m² ⊨ Δ ln 2(C/C₀), måtte hvert CO₂-molekyl hatt en større fundamental varmekapasitet og effektiv temperatur på rundt 2300 grader celsius mens gjennomsnittstemperaturen var 20 grader celsius, hvilket selvfølgelig er helt absurd scenario.

Man har altså her en ganske komplisert kontradiksjon som er vanskelig å sammenfatte og forklare kun ved hjelp av forfektede, nærmest «magiske» molekylære evner iboende CO₂-molekylet jf. f.eks. vanndamp, og økningen av en gass som utgjør mindre enn 0.041% av luftsammensetningen forøvrig. Selvsagt, men også sterkt undertrykt, så bidrar CO₂ til avkjøling i form av konvensjonell konduksjon, samt via såkalt svartkroppsstråling, som systematisk neglisjeres sammenlignet med det som samtidig forfektes som den forferdelige attenueringen—«absorpsjonen», «kokingen av kloden» pga. farlig karbondioksid..’livets gass’.

Fenomenet varmestråling og konduksjon står på mange måter, faktisk først og fremst når det kommer til å legemliggjøre og sådan representerer termodynamikkens andre lov, som sier at varme i et tilnærmet ikke-lukket system, alltid går fra form til form, men aldri «fanges».

Men klimafanatikere og dumme forskere aldri påpeker at også karbondioksid (les: gullmynten deres) har «to sider», og der er også nokså dynamisk av seg i større sammenhenger, og at man til tross for sin klimafanatisme fremdeles ikke har klart å oppheve Newtons læresetninger.

Når man også medregner det ganske rimelige molekylære metningsargumentet, så faller den «farlige» CO₂-hypotesen umiddelbart i grus. Presumsjonen foruten metningsgrad, er det at CO₂ ikke har noen grenser eller særlig metningsgrad, og således bare kan fortsette å «fange» varme, uten at likevekstmekanismene i det hele og store systemet ellers vil forskyver seg i retning av i motvirke denne mikro-utviklingen iht bla. Le Chateliers grunnprinsipp. Problemet ellers er at om man teoretisk fjernet CO₂ fullstendig, eller med 1/4, eller forsåvidt hvilken som helst andel av gassen, hva hadde i så fall fortrengt seg på med hvilken gradvis effekt? Ingen kan svare sikkert eller særlig «fornuftig» på dette, fordi det gjenstår å eventuelt se. Men det mest sannsynlige svaret er at man ikke ender opp med noe vesentlig annerledes resultat enn nå med tanke på stedfortredere, og deres temperatur-potensial sammenlignet med CO₂, som med all rimelighet og forholdmessighet forøvrig ikke kan forstås som en slik effektiv stopp-stasjon for energi som klimafanatikerne ønsker seg, og dermed ikke kan sies å være årsaken til en netto temperaturøking, men i verste/beste fall, så er det en mindre effektiv transportetappe i forhold andre «klimautslipp» og div. «drivhuseffekter», som uansett vil erstatte effekten om man i så fall finner på å skulle drive med idiotisk og meningsløs «karbonfangst», som mange nå tror, eller er overbevist er en løsning på et problem som i realiteten er helt naturlig og sannsynligvis ikke noe mennesket kan kontrollere på den måten som forestilles folk flest gjennom dagens fallittvitenskapelige formidlinger som Faktisk.no på god vei eksemplifiserer.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan