Del I: Den Fornuftige Fremtiden® er befolkningsreduksjon, «smart»-seleksjon, og fullstendig forkastelse av funksjons-forstyrrende ‘folkeideologi’

Menneskehetens verden kan og vil ikke fortsette i samme spor som nå, og dette er noe de aller fleste i dag har en eller annen mening om. «De fleste» tar imidlertid alltid feil i de store som små spørsmål de først måtte forestille seg. «Demokrati» eller ikke—De «store spørsmålene» er uansett ikke noe som legges frem for folket i dag, i form av f.eks. «folkeavstemninger» om vesentlige viktigheter. Der henviser det såkalte «vestlige» «systemet» heller til ideologisk utøvelse og «ytringsfrihet» derav som en slags substitutt og syssel slik at «folk», som nå også er blitt et mer og mer flytende begrep, i alle fall kan skravle litt seg imellom mens agendaen går der hvor pengemakten bestemmer.

Og som vi er konstant inne på her, «demokratiet» er fundamentalt ikke egnet til å fungere særlig styrende eller fornuftig, dette fordi konseptet i effekt er sterkt heftet av flere konvergens-teoretiske mekanismer som dreier seg om å bygge opp diverse maktbaser på bakgrunn av den noble og enkelt sagt naive idéen, og evt. løgnen om at «representasjon», deliberasjon og kompromisstilstander mellom mer ulike og et økende antall parter nødvendigvis eller omsider vil føre «menneskeheten» til en type «fremgang».

Denne omfattende overskriften herover byr på noen umiddelbare spørsmål som bør forklares før man fortsetter, og jeg deler opp teksten i to deler da det hele står i fare for å bli vel mye.

For å ta det siste først, i denne delen: Hva menes med det sammensatte begrepet «folkeideologi»?

Svaret er at ideologi generelt, og ofte mer spesifikt hva som er fremtredende med tanke på de større ideologiske rørelsene etter prehistorisk animisme; evt. også katolisisme, altså på begynnelsen av det 19. århundre, best bør forstås som sjablonger for vesentlig konkurrerende syn på hva samfunnet skal være, men som i det store og hele effektivt sett fungerer mer som folkelige distraksjoner enn hva det er generelt produktivt. Sammenfallende med denne vinklingen er det også riktig å se «demokratiet» i seg selv som enda et ideologisk apparat, som nettopp fasiliterer og priser slike forestillinger i størst mulig grad slik at det fungerer som et eneste stort teater.

Det blir sånn sett alt annet enn uforståelig at «demokratiet» i seg selv frembringer den ene absurde ideologiske forestillingen og konseptuelle fadesen etter den andre. Hvorvidt det dreier seg om «klimafanatikere» eller brigader med «WOKE»-apologeter, demokratiet som ideologi i seg selv insisterer, og lever videre nettopp ved å produsere slike «folkebevegelser», og alle folkebevegelser må nødvendigvis sies å alltid ha sterke «folkeideologiske» festepunkter fordi grupper bestående av Folk Flest™ har det enten med å la seg pseudo-intellektuelt fange av allmenn-anskuelig appell, og (for)ledes av bakmenn eller mer direkte ledes frem av kynikere som nyttige idioter.

«Ytringsfriheten» misforstås imidlertid av mange som en slags faktum for at fornuften omsider vil vinne frem samt overkomme alt av «korrupsjon» og annen makt-konsolidering som «systemet» i seg selv forutsetter som en samfunns-standard.

Relatert: «Korrupsjonens» ideologier og fordummende vesentlighet

Den folke-ideologisk kamp og demokratiske aktivismen appellerer i realiteten også til en type ignoranse om at den folkelige-ideologiske virkelighetens «sannheter» og sjablonger omsider overkomme de strukturelle begrensingene systemet har anrettet, og at denne «sannheten» vil flyte opp til toppen hos de som skal «representere» resten av folkehavet.

Den primitive forestillingen som forelegges folket i et slikt system er at all potensiell politisk fornuft nærmest er å forstå som en slags adspredt substans som først må syntetiseres ut fra alt av rabalderet som måtte dreie seg om midtsjiktet av «samfunnet», hvilket mildt sagt er en idiotisk og infantil oppfatning som på flere måter bryter med fundamental systemforståelse.

Teateret av folke-ideologiske «debatter», mediekjør, ikke-saker, distraksjoner og totale avsporinger er som sagt bare et syssel som har som hensikt å fremstå som «intellektuelt» initierende og for det meste underholdende for de mange som deltar i «demokratiet», men en arena hvor folket hele tiden bare ender opp med å kjempe om hva som er å anse som politiske brødsmuler mens den økonomiske makten tar mer og mer av kaka, også i verdens beste Norge.

«Folkeideologi» sikter altså til den politiske forledelsen som effektivt oppstår, og som blir politisk beleilig for de få med reell makt, som følge av når flere feilaktige forestillinger kollektiviserer og kompromitterer fornuften for begge parter og deres premisser.

«Folkeideologi» er kategorisk sådan et intellektuelt våpen for å fragmentere det bestående samfunnet og underminere folket. Ironisk nok var ideologen Karl Marx nokså enig i denne synsmåten.

«Ideologi», idiotisk anti-fornuft og kreasjoner som jobber for elitenes makt-konsolidering

På sin tid definerte selv Marx «ideologi» som en metode for å dominere og forlede folket via «falske bevisstgjøringer», og da spesielt hva som underminerte den stakkars «arbeiderklassen». Men Marx’ løsning på dette problemet var imidlertid det samme som dagens dumme ideologer også foreslår, også når ideologien deres viser seg å være et feilsteg og anti-fornuftig, nemlig enda mer ideologi—«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, men aldri naivitet»

I tilfellet av Marx var hans ideologiske forestillinger kanskje den mest inngripende, minst fornuftige og noe av det mest sentimental-ladede av ‘styresettkultur’ som verden til da hadde fått forklart seg.

Det kan sånn sett samtidig argumenteres for at Marx virkelig var den aller første politiske «populisten», hvis ideologi i seg selv, og i likhet med de mange ideologiene som spinner rundt i dag, har som hovedhensikt og effekt å avle frem mye intellektuell iver og utopisk menings-engasjement som videre manifesterte mye forståsegpåere og masse-fanatisk sludder som et bidrag til det voksende «folkeideologiske» kaoset.

Marx egen ideologi, «kommunismen», var dessuten kategorisk sterkt dominert av flere fremvoksende pseudo-intellektuelle aspekter av det som i realiteten er å betrakte som økonomisk kvasi-fornuft og klassekamp-materialisme som idelogisk (på)driver, hvilket er dessverre er mye mer «tilgjengelig» og appellerende for flertallet nettopp fordi slike halvsannheter innbefatter flere folk mer enn hva de mer harde realiteter nødvendigvis ekskluderer. At «økonomien» skal gavne alle og være rettferdig, var noe Marx bommet særdeles grovt på, selv om han riktignok fant opp begrepet og betraktet «kapitalisme» som et nullsummspill.

For fornuftens skyld, så er «økonomi» i beste fall å foreslå som et objekt som faller innenfor det vi kaller «systemingeniørvitenskap», dvs. «økonomien» er i en slik begrenset form et type system som riktignok besitter et slags mål og design, inkludert diverse metoder for å opprettholde selve strukturen, om ikke alle, men i alle fall de ‘viktigste’ delene. Spørsmålet så er hva disse ‘viktigste’ delene egentlig viser seg å være.

Og når man så undersøker økonomien for hva den egentlig er og effektuerer, er det klart at formålene utad ikke er spesielt betinget av systemets reelle funksjon(eller mangel på det; dysfunksjon), hvilket gjør at «økonomien» per fundamentale system-kriterier egentlig ikke kan sies å engang utgjøre et system i den forstand.

De aller fleste vet ikke engang hva som definerer et såkalt «system» per se, men jeg kan for ordens skyld koke det ned til at alle bona fide «systemer» produserer ‘orden’. Våre økonomiske system feiler regelrett sådan per definisjon, da de hele tiden feiler f.eks. i form av økende «finansialisering», krakk, kronefall og «bank bail outs» osv.

Relevant: Finansialisering, «økende forskjeller» og enda mer falskt «mangfold»—Et forvarsel på oppløsning og økonomisk undergang

«Økonomien» eksisterer sådan ganske klart i kontrast til noe av et mer ‘sekulært’ og sådan naturlig konsept. Konsepter hvor årsak-virkning er mer entydig, konkret observerbart, metodologisk predikabel og «rettferdig» sådan.

«Økonomien», og «økonomi» som et fag, er potensielt mye mer kvasi-kompleks, det vil si ikke nødvendigvis noe sammenhengende eller konkret, og ofte mer betinget som summen av kontradiktoriske konsepter i konkurranse med hverandre. Konseptuelt kan derfor «økonomi» sies å i effekt fungere i en ‘unaturlig’ ubalanse som f.eks. skriver seg fra den virkelighets-forbrytelsen som går ut i fra at mennesket kan skape såkalte «verdier» ut av ingenting, det være bærende «verdi» fra en seddelpresse, eller ved å bare tilføre noen nuller på et elektronisk regneark og så videre. Slike ikke-organiske prosesser kan aldri oppnå status som et realistisk «system».

En slik type menneskelig konstituert ubalanse og inkonsistens som mye av økonomiske teorier ufornuftig sett forsøker å bygge videre på i form av evt. «ideologi», bryter sådan potensielt klart med hva som er naturlig følgelig, og er derfor nødvendigvis heller ikke et komplett-konsistent nok system som med rette kan observeres og studeres på bakgrunn av tilnærminger av årsak-virkning.

Alle slike kvasi-systemer er altså på sitt sett og vis dømt til å feile, og «ideologiene» som hviler på det som fundament, eller underbygger det hele av sentiment likeså.

Problemet sånn sett bør være ganske åpenbart det at alle økonomiske systemer som er kvasi-fornuftige likevel «fungerer» i den forstand at de er høyst opportunistiske med tanke på hvor mange og hvor mye de kan korrumpere forestillinger av faktisk fornuft og forlede folk med penger som makt.

Relatert: Det «bankøkonomiske» bondefangeriet og store samfunnsbedraget

Vårt rådende sentralbankøkonmiske «system» er sådan mer korrekt å forstå som et utslag av en logisk eksplosjon som utraderer både funksjon og generell fornuft i samfunnet samtidig som folket lever under en ny form for slaveri av renter, inflasjon og konform-kongruente «velferds-(s)løsninger» som dessuten alt annet passiviserer hver og en av et større og større kollektivisert «vi».

Slike kollektivistiske konsepter er kreasjoner grunnlagt av elitene som «systemer», og underholdt av «folkeideologi» og «lav-informasjon» via bla. mediene, og har som hovedhensikt å effektivt politisk kontrollere via hva som er synonymt med politikk i dag; såkalt «økonomi», altså «hushold» hvilket er avledet fra gresk, οἶκος, som dyrene de fleste er. Dette i et såkalt hamster-hjul av systemfunksjon kjent som «demokrati»—et system som essensielt livnærer seg på kontinuerlig politisk konflikt og at hjulet fortsetter å spinne uten at det går noe annet sted enn å generere flere goder for ideolog-elitene, men det motsatte for det politisk forledede, «liberaliserte» samfunnet.

Relevant: «Liberalismen», forfeilet parakonsistent unytte? Et logisk bevis mot «mangfoldet»

Derfor skjer det heller ingen store forandringer, ei heller noe av vesentlig fremgang i «demokratiet», men nærmest kun økende dysfunksjon, og dette mens de samme politikerne forblir i sine posisjoner eller surfer videre opp og ned i systemet ellers.

Den politiske utskiftingen i demokratiet har som utallige ganger nevn ikke noe som helst med kvalitet å gjøre, og ligner mistenkelig mer og mer på et dynasti i det «anti-diktatoriske» «vesten». Årsaken til dette er flere enn bare èn, og det hele er per «design», idiotisk geni-betrodd «Baron Montesquieu»’isk «maktfordeling» eller ikke, noe som faktisk fungerte mer mot sine tilkjente hensikter enn for.

Med det «folkeideologiske» sådan forklart, skal vi i neste del skal vi se på hva den mest fornuftige «planen» dermed er, hvordan denne delvis allerede er i effekt, men før den kan betraktes som perfekt, også inngående hvor denne planen er i ferd med å tråkke feil med tanke på både fornuft og fysisk funksjon, og hva som betinger faktisk «fremgang» for et tilstrekkelig av fleste.