«MAGA», nå, Milquetoast-moderat, mainstream korpo-politisk «Blabla»

All standard «demokratisk» systempolitikk er per sitt konsept samfunns-stagnerende fordi «demokrati» handler om å kontrollere konsensus og kneble kritikk fremfor å fokusere på fornuft. Den «demokratiske» ‘liberal-intervensjonistiske’ ideologien, eksklusivt ekskluderende alt annet som måtte være og eventuelt komme, frontes av dagens politikere med den største selvfølge som det «gode» systemet, og det meste dette «demokratiet» så måtte foreta seg med tanke på «ond» opposisjonell knebling og kontroll av slikt forestilles dermed også nærmest automatisk som «godt». Slike ukritiske syllogismer og symbolisme er helt optimalt for den sløve majoriteten å forholde seg til. Ikke bare fordi slikt som regel bare er snakk om svært stupide saker per sin simple substans og forestillinger av tilbakestående forenklinger, men også fordi idioter som gruppering særdeles passivt oppfatter konsensus og konformisme som en sikker kategorisk vinnerstrategi fremfor noe som helst annet mer dynamisk, faktisk demokratisk og sådan vitalt. «Forretningsmannen» Donald Trumps «MAGA» startet i 2016 som et slags opprør mot mye av det angivelig «demokratiske» etablissementets status quo, og da hovedsakelig vedrørende USAs «illegal immigration», men er nå selv blitt et slags stagnerende politisk status quo med lite nytt og med mye gammelt, hvilket opererer helt på ideologisk linje, og derfor også truer det aller meste av systemvenstresidens tankegods.

Donald Trump holdt lørdag sitt første valgmøte i Grand Rapids, Michigan etter attentatforsøket i Pennsylvania for nesten nøyaktig er èn uke siden. Trump skrøt av å ligge 5-6% poeng foran Biden i alle «vippestatene», inkludert Michigan, hvor han «tapte» mot Biden i 2020 (47.8% mot 50.6%).

Torsdag kveld var også siste dag for den Republikanske konvensjonen i Milwaukee, hvor Trump ifølge flere massemedier fremsto som såkalt «samlende». I realiteten var det man kunne bevitne starten på døden av «MAGA» bevegelsen, som nå er blitt helt mainstream og festnet «GOP»; Republikansk partipolitikk uten særlig annen brodd enn det å angripe en helt hjelpeløs gammel og dement mann med, ifølge Trump, «70 IQ» i «President» Biden, som uansett presumptivt byttes ut med noen yngre og mer slagkraftig. Dette blir i skrivende stund mest trolig Gavin Newsom fra California, som forøvrig var gift med det som nå er Trump’s stedatter. «It’s all one big club»

«MAGA» med, og mot null momentum

Det meste av dagens «demokratisk» politikk dreier seg om å dra nytte av hva enn som kan finnes av mest opportunt, masse-appellativ momentum, eller snarere, å manipulere mye av dette frem billigst og raskest mulig for å radig rettferdiggjøre parti-programmatisk politikk, det enten kreativt eller mer kynisk. Kunsten er å balansere dette med å samtidig fremstå som mest mulig «moderat», evt. «samlende», og derfor er en «sosialistisk» linje den mest beleilige grunnlinjen å kunne falle tilbake på. Men til og med «venstresiden» sliter om dagen med å finne på nye politiske farsotter for å generere marginal interesse og signalisere seg selv som «omtenksomme» mennesker. Systemvenstre har utmattet mye av sitt ideologiske repertoar og må nå konkurrere mer på en basis av relativt stabile «rød-blå»-sykluser i den systempolitiske stolleken, hvor de som regel bare kan styre mot undergangen fire år om gangen på deling med de «konservative», som spiller rollen som såkalt «opposisjon» nærmest perfekt.

Trump, rent personlig, varierer i forhold til «venstresidens» utrpøvde fanatisme og vulgærpolitikk ganske voldsomt, hvilket også er egnet til å skape mye politisk destabiliserende svinginger og med det flere flyktige forestillinger om politikk i seg selv som et slags personlig «håp», som Trump også legemliggjør seg i form av en mer utpreget kult-kulturell Jesus-skikkelse. Dette gjelder særdeles og ringer sant blant USAs mange kristne «evangelister», som er hans desidert største og på mange måter mest gale velgerbase, hvilket sier sitt.

Metodologien ellers for et voksende massedemokrati er unngåelig nok «totalitær» og ekspansivt sådan fordi selve systemet, og det konkurrerende politiske paradigmet derav, handler seg om å ideologisk introdusere og importere «utfordringer», f.eks. under den blaute dydig- og lydigheten per den post-moderne doktrinen av «mangfold» og kristen-derivert «humanistisk toleranse». Dette skal så hele tiden kappes om å bli mest mulig møtt med en type «politikk» som legitimerer mer makt, enten til «folket» i form av hva som egentlig er flere imaginær «friheter», og/eller, å bygge en større og sterkere stat som på forhånd skal sannsynliggjøre å sikre flere og flere». Dette innebærer altså alltid at dagens «politikk» bare er et spørsmål om å løse mer og mer «utfordringer» ved å bare bevilge mer og mer penger til flere og flere ulike saker, rørelser og rariteter.

«Systemet» går således i effekt ut på å kjøpe seg såkalte «stemmer» ved neste «valg» slik at det politiske skuespillet kan fortsette.

Det er hvordan «demokratiet» faktisk ‘fungerer’ i dag, og selvsagt vil karriere-politiske synsere samt mer profesjonelle og kanskje enda mer kynikere i korporasjonene støtte en slik sluttet sirkel som det beste systemet for å få flest mulige med på hva som egentlig er et massivt selvbedrag og generell politisk svindel.

Mange mener å vite at «makt korrumperer», men virkeligheten er mer presist og særdeles det at reell system- og politisk makt i en demokratisk forstand går ut på å selge og systematisk spre ukritisk selvbedrag og kompromittere med realiteten i bytte mot mer av det samme.

Opprinnelig var «MAGA»-bevegelsen preget av en meget optimistisk men praktisk talt politisk pragmatisk realisme med tanke på å ta et slags oppgjør med noe av den «demokratiske» korrupsjonen som hadde løpt helt løpsk i Washington-etablissementet.

Det som ble kalt «sumpen» skulle dreneres, men det som i stedet skjedde var at Donald Trump sank i sumpen samtidig som han helt beleilig, sant eller ikke, kunne skylde på at systemet var for sterkt til å gjøre «America Great Again». Trump var for det første alt for over- og feilambisiøs i sin politikk. Eksemplene er mange, og jeg skal nevne noen få ganske kort under.

Mye av det beste Trump faktsik foretok seg da han var president gikk ut på å ikke gjøre noe som helst, og trekke seg ut av bisarre traktater, system-svindler og konvensjoner, og det å ikke starte noen «kriger». Trump lover å få slutt på krigen i Ukraina, hvilket kan bli interssant, men slik situasjonen per nå tilsier at Trump neppe blir president for andre gang.

Ellers var mye av det Trump foretok seg såpass ineffektivt eller konsekvent kontradiktorisk «venstresiden» at det ble for lett å for dem å kritisere ham. Trump mangler i den forstand det som kanskje er det viktigste for en politiker, som er ‘operasjonell smidighet’—evnen til å gjøre mye uten at det blir lagt merke til. Trump er helt motsatt, og det aller meste skal skrytes over og tas nærmest ut i parodien for å gjøre det til et politisk poeng. Slikt fenger mange, men fremmedgjør også veldig mange i «demokratiet», hvor det er lagt opp til at alle skal ha en mening om nærmest alt uten selv den enkleste forutsetning. Dette er den unødvendige «polariseringen» som «venstresiden» ikke engang greier å konkretisere når det gjelder å drite ut Trump. I stedet kaller de ham for «Nazi» og er nok kjempefornøyd med egen intellektuelle integritet.

Men at Trump har faktisk lært noe av dette spillet har jeg fremdeles mine store tvil om. Hvorfor skal han i det hele tatt forandre seg? Narsissismens vesen har det meget vanskelig å forstå at det å forandre seg kan være nyttig eller i det hele tatt mulig. For mange slike er dette fysisk-mentalt umulig.

Så i stedet for at Trump forandrer Trump, så forestiller nok snarere Donald Trump at det er han som på noen måte har forandret det republikanske partiet, men dette er bare mer selvbedrag, og man kan se forandringen. For i realiteten er Trump nå å betrakte som en ganske så tilnærmet etablissement-politiker sammenlignet med hva han forsøkte og forfektet i 2016 med braksuksess, mens dette har vært klart avtagende siden den gang, til tross for at Trump statistisk sett ble frastjålet valget i 2020.

Relevant: Drange Moens fåfengte forestillinger om USAs rettsystem og «20/20-visjon»

«Systemet» har uansett altså korrumpert og konvensjonalisert Trump til en slags moderat med mer og mer normalisert mainstream-appell, men dette nødvendigvis ikke noe som fører til mer lojale eller større velgerbase. Appell i «mainstream» er som oftest noe kreert og pådyttet enn noe som harmonerer med hver enkelt, særlig når valgmulighetene i et mindre «pluralistisk» system som USA består av to «valg». Hva som betyr noe med tanke på politiske «valg» er å bli oppfattet som lite kontroversiell samtidig som man lover mer penger til flere folk og ting. Når de politiske likhetene foruten den stridige retorikken mellom kandidater øker, så går majoriteten oftest for det minst kontroversielle. Norsk partipolitikk er et godt eksempel på hvordan folk stemmer på samme parti uansett om forskjellene mellom dem er store, små eller som oftest ingen. Valg i Norge er bare valg på en prinsipiell og moralsk basis, ikke effektiv eller særlig reell, kun imaginær. Systemet i Norge er sådan mer statisk enn USA, og dette forklarer også engasjementet fra «venstresiden» i Norge når det gjelder USA. Det har ikke bare med at USA er en stormakt, og sådan er spesielt viktig. Det hele er et billig «show» uten særlig substans, noe den siste presidentdebatten mellom Biden og Trump så til de grader demonstrerte.

Sluttkjørt Trump

Om man ser forbi alle karakterstikkene og historikken fra 2016-2020, så er ikke Trump lenger såpass kontroversiell og politisk vesenforskjellig fra Biden nok til å utgjøre noen betydelig forskjell politisk, men systemet kan ikke tillate et presidentrace som ikke vekker engasjement og tiltro til «demokratiet». Hvert eneste valg hører man de samme glosene at «Dette valget er det viktigste i historien». Sannheten er snarere det motsatte, at for hvert nytt valg i USA så blir de mer og mer irrelevant med tanke på forandring. Kursen er på mange måter satt og styrt av andre faktorer enn det politiske systemet kan og vil endre.

Indikativt for at den systemiske hjelpe- og håpløsheten er reell, og valget bare et pop-retorisk realityshow som domineres av dumme «takes» og idiotiske utblåsninger kan samtidig ses i sammenheng med at Trumps systempolitiske konkurrenter nå hevder at han bare blir mer og mer lik «Hitler» og en utpreget «fascist». Desperasjonen i «Never Trump»-opposisjonen er sådan helt åpenbar i sitt hykleri og hysteri fordi de nå har enda mindre politiske argumenter enn i 2020. Trump har til og med gått såpass langt med å velge en tidligere «Never Trumper» og system-kujon som visepresident i J.D Vance. Valget av Vance som visepresident er en alvorlig, men like så forutsigbar bom av Trump, og det er heller neppe snakk om at Trump driver med noen form for sofistikert psykososial manipulasjon og konvertering av en tidligere fiende til en sterkere alliert, da Vance har korte, men sterke røtter til hva som like gjerne kan beskrives som «Woke»-homohøyre i USA. Samtidig refererte Trump i Grand Rapids de «konservative» folkene bak «Project (20)25» for «severe right». Begrepsforvirringen er fundamental og total på begge sider av det politiske systemet. Trump karaktersierte for sikkerhets skyld Biden-administrasjonen som bestående av «fascist, communists, and many bad people». —«I know all of them, I can tell you about all of them». Ja, «dypstaten»; jødisk makt i USA, omfatter både Biden og Trump likeså.

Attentatforsøket mot Trump har nå nærmest passert som det aldri har skjedd, og Trump har ikke fått spesielt mye ut av det annet enn enda mer donasjoner. Dette samtidig som flere «venstreradikale» håper attentatforsøket hadde vært mer fysisk vellykket fordi den politiske slitasjen per «MAGA» er såpass stor, delvis fordi mye av «MAGA»-politikken faktisk ikke fungerer, og på andre områder er så system-korrumpert at det like gjerne kunne vært demokratene som styrte.

Attentatforsøket kan like gjerne ende opp å fungere som et gedigent anti-klimaks om Trump ikke gjør noe mer vettugt ut av det enn han hittil har gjort, og det spesielt når det som sannsynligvis er en ny kandidat fra Demokratene entrer racet.

«MAGA», Business as usual

Trump har nå adoptert slagordet «every race colour, religion and creed», noe civ-nasjonalisten og sionist-shillen Alex Jones hele tiden passer på å meddele sine godtroende seere. Det aller viktigste for det Republikanske partiet er å ikke fremstå som «rasister».

«We’ve become a really big party!» slo en selvsikker Trump fast lørdag kveld i Michigan. Prisen for et «stort parti» er som oftest at det generelle budskapet vannes ut i en tynn og meningsløs politisk essens. Subsituttet for manglende essens er altså at man politisk ekspanderer det «demokratiske» narrativet. Her kommer Trump helt til kort sammenlignet med galskap-politikken som forfektes av Demokratene.

Istedenfor å ekspandere det ideologiske narrativet, konsentrerer Trump seg om det mest forutsigbare mulig, nemlig mest mulig gjengs sivilnasjonalistisk appell og ikke-abstrakt fokus på «gjensidig» handelspolitikk, som angivelig søker å appellere til amerikansk arbeiderklasse. Problemet er bare det at den amerikanske arbeiderklassen, om så høyrøstet og synlig på hans valgmøter, i det store og hele i USA er en skrantende velgerbase som det står såpass ille til med at man heller stemmer for mer «velferd» og fremtidig UBI.

Handelspolitikk og skatt

Trumps handelspolitikk generelt er også av den type «populisme» som har mindre rot i realiteten enn den er politisk effektiv.

Utstrakt bruk av proteksjonistiske tollmurer er på ingen måte noen slags løsning på ens egen manglende industri, og kan dessuten alt for lett karakteriseres og «kritiseres» av andre som «isolasjonisme».

Effekten av tollmurer generelt videreføres som oftest forbrukeren i form av et prispåslag, noe som er faktisk «politikerskapt» inflasjon, mens eksportørene aldri må betale noe som helst, men simpelthen trekker sine produkter og selger der hvor det er mest lønnsomt. Å stå alene i en «frihandelverden» kveler ikke aktørene tilstrekkelig slik at det lønner seg, amerikansk konsumkultur eller ikke, i alle fall ikke når det gjelder billige duplikat-varer som biler fra Kina.

Handelsavtaler generelt og ellers setter også store jurdiske begrensninger for å spesifisere per sektor. Trumps frieri og tilnærming til kinesiske biler er sådan usammenhengende og teknisk urealistisk. USAs globale eksportevne av biler er ikke bare et spørsmål om å «hente hjem» jobbene, men er mer et større strukturelt problem enn formell politikk.

USAs industrielle selvforsyning er på mange områder også såpass skral at flere importere forbruksvarer, elektronikk spesielt, uansett er billigere og bedre enn om USA selv sto for produksjonen. Trump fremhevet det som et slags handelpolitisk mantra at «om man ønsker å selge i USA, skal det produseres i USA» hvis ikke vil utviklingen per nå «obliterate the auto industry». Trump er mer fornufitg når det gjelder elektrifisering av bilparken og økonomien generelt, så vel som det han kalte «The green new scam»; «Det grønne skiftet». Dette til tross for at han visstnok mottar 45 millioner dollar fra Elon Musk hver måned i valgkampmidler. Dette gir mening, da Musk bare er en del av den andre «dypstaten» og at bla. både Tesla og SpaceX er sterkt skattefinansiert, og ikke engang driver med noe særlig innovasjon. SpaceX er bare et mer kommersielt varemerke for militærindustrielle aktører i USA frontet av Musk, som i alle fall opprinnelig ikke kunne noe særlig om hverken raketter eller verdensromsteknologi.

Relevant: De dårlige definisjonene bak det demagogiske bærekrafthysteriet

Det generelle økonomiske resultatet av en slik generell tilnærming til kompleks handel- og industripolitikk er faktisk diametralt Trumps lovnader om skattelette—en stor del av hans 2024-kampanje hittil—da konsekvensen vil, og var at den amerikanske skatte-elastisiteten (omsetningsgrunnlaget) falt under Trumps skatteletter slik at underskuddet økte slik at den politiske budsjetterte og monetære pengekreasjonen økte (M2).

«Covid-pandemien» akselererte og aksentuerte dette riktignok i stor grad og nødvendiggjorde mye mer av det samme, men selve hovedgrunnlaget for inflasjonen post-covid ble lagt under Trump, men deriblant rasjonalisert som en «sterk økonomi» fordi visse økonomiske konsensus-markører korrelerte som at aksjemarkedet under Trump sto sterkt, men for det meste fordi pengene satt veldig løst og ble sirkulert på toppen av elite-økonomien med mer ‘dødvekt’ på bunn enn noen gang før i historien. Mye av denne illusoriske, midlertidige fremgangen kan spores tilbake til fjerningen av reguleringer og frigjøring av «fossil» energi som var fornuftig, men også tilbakekjøp av aksjer, sløsing, feilinvesteringer, og Trumps såkalte «gjenoppbygging» av det amerikanske militæret, som langt i fra beriker den gjeve borgeren, men snarere ruinerer mange i form av det som manifesterer seg som enorme personlige utgifter samt budsjett-underskudd til meningsløse kriger for stabilisere en svært gjeldstynget dollar. Dollaren, som på andre måter uansett ikke klarer å veie opp for annen markedsutvikling og ellers fallende kjøpekraft i egen fallende forbrukerøkonomi.

Relevant: Valutakrig, verdi, energi og kostnadene

Innvandring og sivilnasjonalisme

Trump blir hele tiden kalt for «Hitler» av frikerne og de mindre kreative fantastene på «venstresiden» fordi han angivelig er så anti-innvandring og påkaller å skulle være for «lov og orden» sånn sett. Tallenes tale fra «ICE» (Immigration and and Customs Enforcement) er imidlertid ganske klare at Trump deporterte langt færre kriminelle enn f.eks. Bush #43- og Obama-administrasjonen både i snitt per år og totalt per sine tilsvarende perioder, hhv. 233,000 og 360,000 344.000. Antall straffedømte kriminelle var også flere under Obama, så at den skandaløse Hussein Obama-administrasjonen nødvendigvis var «soft on crime» blir empirisk problematisk å påstå, og spesielt sådan når man legger til grunn det retoriske skillet Trump selv legger opp til. Man ser det samme foregå i Europa. De «nasjonalkonservative» regjeringene importerer mer innvandrere og «flyktninger» enn noen gang før samtidig som de snakker om hvor strenge og «nasjonalistiske» de er.

Relatert: Sionistiske «nasjonalkonservative» regjeringer og radikalere oversvømmer Europa med millioner av «flyktninger

Trump påstår nå at han skal gjennomføre «den største deportasjonen av kriminelle innvandrere siden Eisenhower». Men det er ingen grunn til å tro at Trump kommer til å levere her heller.

For det første deporterte Eisenhower bare 1.3 millioner Mexikanere i det som var en helt annen politisk tid. Antall ulovlige innvandrere i USA som har kommet de siste årene sise å være på 20 millioner. For det andre, Trump fikk ikke gjennom skrotningen av «DACA» (Deferred Action for Childhood Arrivals) i amerikansk Høyesterett, og dette ble trenert gjennom hele hans presidentperiode.

Det ble blant annet rettslig patetisk hevdet at hvis ikke såkalte «Dreamers» («ankerbarn») ikke kunne få lov til å bli i USA, og som omfattet cirka 900,000 til 1,4 millioner, så ville den såkalte «amerikanske drømmen» og «Amerika dø» med dem.

Det er lite som tyder på at Trump vil kunne deportere noen som helst «illegal immigrants», men at disse snarere bare vil bli erstattet av mer «legal immigrants», som nå også forestilles som fremtiden for det Republikanske partiet.

Det finnes ingen «hard liner’s» vedrørende hverken immigrasjon eller såkalt «nasjonalisme» i USA, og Trump har sådan resignert.

Problemet er likevel forsåvidt interessant. -Hvis det amerikanske folket hypotetisk «velger» en kandidat som eksplisitt måtte love å «deportere alle innvandrere», ville dette stoppes av rettsystemet og «14A», fordi USA er en «rettstat».

Ønsker man å gjennomføre slike deporteringer må man være mye smartere og begynne prosessene som lovgiver istedenfor å lefle med billige og totalt urealistiske løfter slik at man fremstår som en «anti-demokratisk diktator».

Demokratisk fortapelse og idiotiske nullsumspill

Det er viktig å bære i hu at det «demokratiske», «vestlige «systemet» for det aller meste er bestyrt av helt middelmådige fjols, hvilket også er meget beleilig fordi de aller fleste i den demokratiske majoriteten også er middelmådige fjols, og sådan får akkurat hva de fortjener, «demokrat» eller «republikaner». Trump er inne på noe av dette, men krediterer det hele til «ondskap» fremfor noe mer systemisk: «We have grossly incompetent people, that’s the threat to democracy». -Ja, men dumskap er nettopp produktet av «demokrati», og på mange måter er ikke det Trump argumenterer for noe bedre.

Likevel, middelmådighet kan aldri være en unnskyldning for et dårlig system å regne, «demokratisk» eller ikke. Snare, et verdig demokrati må rakt om ikke verne om majoriteten, men finne de beste motgiftmidlene mot majoritetens masse-mekanismer, dette i form av modige ledere, enkelt sagt fordi det er enkelt å ta populære valg, og populære valg er ofte langt fra det beste. Selv for «velgernes» eget beste. Trump truer riktignok fremdeles systemets metoder og klassiske politiske tilnærming når det gjelder deres modus operandi for å blant annet tjene penger på svindel og bedra da den politiske ‘middelmådighetsklassen’ har det med å ese ut etter hvert som den mer funderte middelklassen tynnes ut i en fallende økonomi. Politikere som da finner på å mene at «middelklassen» skal bygges opp ved å f.eks spare penger på krig, innvandring og annet, vil forutsigbart nok angripes av diverse fanatiske system-troll og statssubsidierte agitatorer som sitter rundt omkring og sirkel-runker i middelmådighetsklassens byråkratiske luftslott.

«Demokratiet» i vesten har også gjennomgått en type pervers metamorfose hvor den politiske toleransen for den demokratiske «minoriteten» automatisk er blitt gjort å forstå som helt synonymt med alt som måtte omfatte importerte «minoriteter», hvilket egentlig er helt absurd da nærmest relativt ingen som ankommer «vesten» som «flyktninger» i realiteten kommer av politiske grunner, men av pur-økonomiske, det vil si, som velferds-søkere som dermed alltid enten automatisk «beriker» politikere som ønsker å strø ut med penger for å kjøpe velgere, eller idiotiske sosialister—de facto-kapitalister som forestiller seg som «gode» og «smarte» fordi man finner frem billig-folk som kan gjøre «møkkajobbene» for dem mens de produserer nært null og niks av reelle «verdier» selv, og dermed bare bedriver en annen form for selvbedrag og ideologisk sirkelargumentasjon. Hele deres små liv er som oftest en eneste stor løgn, og de beskytter denne med alt det lille de har av evner og informasjon, hvilket ofte er ganske morsomt å beskue.

Relevant: Innvandrer-invasjonen og utraderingen av Norge som nasjonalstat er fortsatt bare en demokratisk «utfordring»

Et greit praktisk eksempel fra realiteten på slik populær-idiotisk sirkelargumentasjon som «Norge hadde ikke gått rundt uten innvandrere», men som i realiteten egentlig burde lyde: «Jeg kunne ikke bedrevet så mye tøv og tøys for høy lønn hvis jeg måtte kjøre buss for flere og flere sosialklienter om ikke innvandrere (som bare skaper mer organisk arbeidsledighet) gjorde det.», er at kvinner i dagens samfunn heller jobber med «karrierer» fremfor å reprodusere seg. Årsakene til dette er mange, men den mer politiske konsekvensen er blant annet at Norge forestiller seg nødt til å importere fattige folk slik at heller de skal reprodusere seg, og dermed slik at hvite kvinner i Norge skal kunne fortsette å gjøre karriere… selv kanskje etter sin død? Det er skikkelig smart og gjennomtenkt politikk, det. En type politikk som gjør vinnere til tapere og tapere til vinnere blir fort veldig populært blant de fleste.

Slik sykelig og institusjonalisert pseudo-intellektuell sirkelargumentasjonen er helt falleferdig og fri fra å holde noe som helst «vann», og bærer samtidig dessuten et massivt vitne om den enorme gjengklangen av et sosioøkonomisk-teoretisk ekko som har fått forplantet seg i en dummere og dummere befolking med svært kortsiktige, ideologiske forankringer som har fått bli stående som en slags fundamentalt mantra og maktmiddel for all politikk.

USAs toppolitiske, iscenesatte presidentshow fremstår riktignok som spesielt ille og overfladisk kontroversielt, men den reelle utviklingen, dvs. avviklingen av systemet er uniform i hele den vestlige verden. Donald Trumps «MAGA»-bevegelse var aldri noen reell motreaksjon eller trussel for systemet selv om det muligens hadde potensial, men etter hvert viste seg bare som en del av det samme systemet. «MAGA» ender opp som et mindre notat når den demokratiske historien forhåpentligvis relativt snart er ferdigskrevet, og vil helts ikkert bidra med sitt når den reelle politiske motreaksjonen omsider kommer.