En forenklet «faktisk» forklaring for en allerede generelt fortapt generasjon

Mediene, korporasjonene; de korporative massemediene, og ikke glem alle «ekspertene», ja, til og med de aller fleste av de såkalte «alternative mediene»—få av disse forstår egentlig samfunnet rundt dem. Man må derfor anta dem som idioter, noe jeg mer enn gjerne gjør. Sett på et litt annet vis, og i beste fall, er det egentlig snakk om folk som egentlig ikke er interessert i hva som foregår, enn så lenge det hele bare fortsetter som før.

Mediene per sin manifestasjon i dag, og da spesielt i masse-demokratiet, har selvsagt heller aldri hatt som formål å såkalt «opplyse» Folk Flest™, men kontrollere narrativene. Det samme gjelder selvsagt internett, hvor de aller fleste er narrativ-konfigurert. Det hele er på god vei til å være langt i fra noe sannhetsnært eller særlig medium, men bare et enda mer hyper-indoktrinerende innretning for å spre ut mer idiotisk ideologi. Og det har beviselig fungert utmerket med tanke på hva man kan observere av de to generasjonene eksponert for massemedienes teknokratiske mekanismer.

Selvsagt, så hører man aldri noe særlig i mediene om generasjoneffekten de selv nå nærmest dikterer på egen hånd. Delvis uteblir disse refleksjonene fordi folkene i mediene uansett er for dumme, og ellers fordi kreftene de egentlig representerer og jobber for, har ikke noen som helst interesse av å snakke ned sine egne teknokratiske talerør eller jekke ned sine egne «folkeopplysende» plattformer.

Forkast nærmest alt av systemets «fakta»

Foruten korporativ, gjennomkontrollert, nyfascistisk «fake news», så kreves det mer enn bare «fakta» for å forstå realitetens mange mekanismer. I og med at mekanismer er det nærmeste man kommer hva som er faktisk troverdig, legg derfor merke til at man får aldri slikt presentert i mediene, men snarere, bare saker og ting som er symptomatisk relatert.

Hva Folk Flest™ får av opplysning i denne forstand, er i aller beste fall symptomatisk synsing om «skjermtid» og smørsiden opp med tanke på «sosiale medier». «Sosiale medier», i et allerede de facto suicidalt «vesten», handler selvsagt heller ikke om frihet, kritiske ytringer og sannhet, men snarere det å gi folket muligheten til å både la seg indoktrinere enda mer, ødelegge for seg selv, og andre i samme slengen per den rådende flokkmentaliteten som styrer slike systemer. Det ligger også veldig i det konseptuelle begrepet; «Sosiale» (medier), et sted hvor man skal kose seg, nærmest, og hvor de som er ute etter å spre annet enn kos, kastes ut og «kanselleres». Det heter ikke «kritiske medier», eller bare til og med «folkelige medier», for eksempel.

Der hvor den originale, og genuint elitistiske, bayerske Illuminati-ordenen hadde som sin hovedhensikt å systematisk underminere og infiltrere datidens daterte og føydal-tradisjonelle styringstrukturer i Europa, er dagens massemedier og deres aktualiteter blitt vår tids «illuminater». Dette er en form for den pureste reneste dår- og galskap. Nærmere bestemt, en individualistisk, flertalls- og stormannsgal massepsykose; At folket skal lære folket noe.

Dette går som hånd i hanske med «demokratiet», hvis deduktivt per sine presumptivt pluralistiske deliberasjoner foregir å skulle fremstille en slags sannhet, ergo «fakta».

Problemet er selvsagt det at sannhet først og fremst og empirisk sett, som regel er noe helt annet enn folkelig fakta, og mer til: At Folk Flest™ per sin proporsjonalitet mtp. f.eks. faktorer som I.Q, ikke har nødvendig rasjonalitet og fornuft til å egentlig forstå hva som trengs til å paradoksalt skulle spontant forbedre sine forhold på bakgrunn av hva som i realiteten, og beste fall, bare er div. sett av uløselige kompromiss med mange, mange andre, inkludert folk som faktisk «hater» dem.

Det man så får i stedet for fornuft, er en konstant kollektiviserende og kontrollert konsensustilstand som kun produserer sin egen form for «fakta», virkelighet, men i realitet, stagnasjon. Dette er den gyldne syntesen mellom «masse-demokratiet» og massemediene, og dette avler, unngåelig nok, masse-psykose.

En masse-suggerert, faktisk meningsløs psykotisk generasjon

Definisjonen av psykose, andsynes psykosisme, er her samfunnsetiologisk interessant. Psykose er enkelt, men effektivt korrekt å forstå som å leve mer eller mindre fritt fra sannheten og dennes rasjonalitet, hvorpå grensedragningen mellom «rasjonalitet» og logikk forblir det aller mest kritiske punktet.

Dette vil som regel også bety at man kan (om forholdene tillater det)—f.eks. med «velferdsstatens» buffere samt «effektiviseringens» overskudd, leve liv som fremstår som logisk følgelig og konsistente, men som samtidig nok nødvendigvis kan være mer eller mindre frakoblet fornuft og rasjonalitet. Samtidig tappes samfunnet for fundamental, psykologisk forstått «mening». Slik «mening» er vanskelig å erstatte per substans, spesielt for substratet av de aller fleste tanketomme middelmådigheter, som ikke er i stand til å skape eller vedlikeholde sin egen mening, for ikke å snakke om sine «egne meninger». Disse følger bare strømmen, substansen og substratet som samfunnet gir dem, og slik har det alltid vært. Uten mening, uten substans, er disse menneskene bare tomme droner, og som oftest, «deprimerte» som resultat. Slik såkalt «depresjon» er meget utbredt, også i Norge, som befinner seg på topp 10-listen i verden, og hvor 400.000 går på div. «antidepressiva», hvilket burde være et oppsiktsvekkende tall, i «verdens beste land»..

Relevant: 400k norske sosse-sauer går nå på ubrukelig og skikkelig «kjiper’n-dop»

Man har altså oppnådd noe helt spesielt per samfunnsynteser og samfunnssyn inokulert dagens ‘masse-mediestyrte’ generasjoner: En individuell, individualistisk ideologisk indoktrinering, kraftig kombinert og støttet opp av et strukturelt styresett som videre betinger en klam og lumsk egalitær systempassivitet, som oftest i form av masse-demokratiets mange illusjoner. Dette ender i, nærmest per design, predikabelt i hva politikerne ønsker seg, nemlig «populistisk» oppløsning og videre derav, personlige desillusjoner.

En samfunnstilstand hvor mening og motivasjon for Folk Flest™ kun består i å tjene systemet, men da et system som systematisk underminerer dem, deriblant demografisk via «demokratiet» selv, er per definisjon et suicidal orden. Her må begrepet «orden» spesielt vektlegges, da «orden» i den forstand vi ser i dagens samfunn ikke nødvendigvis er noe positivt.

Denne «ordenen» som samfunnet til nå på mange måter selv har lagt opp til, også mye på bakgrunn av naivisme og feilslått forståelse av bla. «godhet», inkludert tidligere implisert religiøst forbundet egalitarisme og utilitaristisk toleranse, har nå manifestert seg som en regelrett folkefiendtlig entitet. Hele strukturen kommer mer og mer til syne som en forfeilet og kollapsende samfunnkonstruksjon.

Og går man utenom eller snarere imot denne rådende fiendtligheten i dagens samfunn, blir man selv fort en folkefiende.

Så langt har den ideologiske indoktrineringen av såkalt «liberalisme», «frihet» og «demokrati» nådd. I naivitetens navn, som stadig støter på kynismens realiteter, har man som samfunn egentlig bare lykkes med å ideologisk invertere begrepet «frihet», og via denne pretensjonen innført hva som i sin praksis er et anti-tolerant-totalitært styresett. Og det er de yngre generasjonene som er den største heiagjengen for dette sinnsvake systemet de forstår som et «samfunn».

Tilstanden som følger er naturlig nok, foruten de mange f.eks. dagens system- og statsansatte, som beriker seg på og sånn sett forledes av og i systemet, en tilstand av meningsløshet og anomi. Et samfunn i anomi, er et samfunn i fullstendig fall. Ta bort om så bare noen av de fundamentalt funksjonelle faktorene i dagens såkalte «samfunn», og det vil forfalle raskt om ikke tvert.

Meningsløshetens anomi

Samfunn som entitet, som et foretak, er i realiteten, kun en historie, og trenger derfor også per minimum et narrativ for å overleve. Det samme gjelder åpenbart nok middelmådige og mer meningsløse folk. Og dette er nettopp også derfor de alle fleste er så til de grader grepet og styrt av systemets propaganda, fordi de rett og slett ikke har tilstrekkelig av indre ressurser til å tenke selv. I demokratiet er disse kun systemets menings-slaver og «sauer» å regne. Dette er den psykologiske realiteten.

Alle gebrekkelige og lettkjøpte tilstander av psykotisk system-kalibrering og konfirmasjoner, f.eks. penger og inntekt som substitutt for annen mening av menneskelig substans, leder til psykotisisme. Psykotisisme er på et personlig plan og isolert sett, en patologisk tilstand hvor man uten ekstern bistand, rett og slett blir redd og meningsløs. Dette rimer også bra med narrativet om «saueflokken» , hvor man står foruten flertallets flokkmentalitet og varme føler seg umiddelbart utsatt. Ett av unntakene til denne avhengigheten til flokkmentaliteten, er folk som har sine sannhetssøkende instinkter intakt. Men en sannhetsnær tilstand i et samfunn som er preget av meningsløshet, altså anomi, kan ikke være bekjent av noe som betinger samfunnet som forfaller foran dem.

Religion er også en form for meget utbredt psykose—en fortelling som man har funnet opp, og som man velger å tro på i mangel på noe annet fornuftig. Religion fungerer også som et selvgenererende narrativ, og som en slags konstant flukt fra virkeligheten. Det samme kan sies om troen på demokratiet som en politisk løsning på noe som helst av problemer. Problemer eksisterer ikke i religionen som er «demokrati» i dag. Der finnes det som kjent kun «utfordringer».

Som sagt, sannhetsnærhet kan fort forestilles og sådan forveksles med selv-faktuelle forhold. Dvs. forhold-folkelig forledelse. Det kan være forhold, det kan være belønning, det kan være imaginære forhold med «Gud», og så videre. Her kommer relevansen av grensedragningen mellom fornuft og logikk inn. Logikkens vesen kan misbrukes like lett som den kan brukes av inkompetente brukere. All ideologi er logisk; konsistent med sine egne premisser. Det skulle da bare mangle. Men all ideologi er ikke nødvendigvis fornuft i form av rasjonalitet, men snarere, rasjonaliseringer.

De aller fleste forstår ikke forskjellen mellom f.eks religion og hva som kan sies å være «rasjonalitet». Dette har med forestillingsevner å gjøre. Som sagt, de med dårlige forestillingsevner, forestiller seg lite, og henger seg heller på et narrativ som de blir fortalt enn å evt. bare finne opp sitt eget. Konformitet, tilhørighet, sinnsvake sinn, og tilbakestående folk, foretrekker nettopp slikt.

«Rasjonalitet» for dem, og deres ideelle samfunn, er nettopp først og fremst et nærmest utelukkende fokus tilhørighet til andre, fordi dette sikrer dem sosialt. Dette er psykologisk-evolusjonære mekanismer som ingen idioter trenger betvile.

Konkrete bristende forutsetninger i det stadig mer sannhetsfjerne samfunnet

Realiteten er dog det at samfunnet er stort, og massivt. I et stort og massivt samfunn, eksisterer det følgelig massive behov jo mer forkrøplede Folk Flest™ gjerne blir per ekspansjonen.

Velferdsstaten er under press, fordi produksjonen er såpass effektivisert at ikke alle kan bidra til nettopp denne spesifikke utviklingen. Samtidig øker bla. såkalt serviceøkonomiske behov som følge av demografiske forhold. Mer enn 90% av «økonomien», og arbeidskraften derav, dreier seg ikke om verdiskaping, men konsumforbruk, underhold og vedlikehold av massen. Det samme kan sies om meningene, og derav, den økende meningsløsheten i disse konsum-samfunnene.

«Vesten» er et konsumsamfunn, par excellence, og på mange måter allerede en dystopi. Resten av verden følger etter, og det er bare et spørsmål om tid.

Folk Flest™ forstår ikke bæret av uføret i vesten, i alle fall ikke før de evt. havner midt oppi det selv, det være når deres mange foreldelser omsider faller bort, og meningsløsheten innhenter deres tomme eksistens.

For noen, og flere og flere, starter det hele aldri. De lever og blir født inn i dystopien. Vi snakker her om de yngre generasjonene, spesielt de oppdratt og indoktrinert av og på et understimulerende, over-sosialisert internett. Mekanismene er klare, og konsekvensene like så.

Vesten i dag er offisielt feministisk, såkalt «likestilt», gynosentrisk, og forholdsmessig kompetent skjevfordelt av forskjellige ordninger av det som i realiteten er innvoterte kvinner. Resultater er at de siste generasjonene har blitt oppfostret og indoktrinert, ikke bare med demokrati, men med latent feminisme. Kvinner er blitt mer mentalt maskuline og såkalt «uavhengige». Mange er oppdratt av alenemødre, til og med nå ‘alene-fedre’ (homofile par), noe som åpenbart burde vært ulovlig. Denne systematiske og feministiske av-maskulineringen forsterkes av andre faktorer i samfunnet. Sosialiseringen har blitt mindre fysisk som følge, og blitt digitalt betinget. Det oppstår et tydeligere skille, en seleksjon mellom barn og unge, hvor hoveddelen oppmuntres til passivisering via å delta i leken som rene tilskuere. Dette betinger og klargjør dem for deltakelse ellers i det nye samfunnslivet, hvor man styres og deltar i form av å være en forbruker fremfor noe annet av forstand eller fysikalitet.

Relevant: Konsekvensene av den «statsøkonomiske- og gynosentriske sosialismen» i «vesten»

Fokus på fysikalitet og fornuft er to essensielle faktorer med tanke på menneskelig mening og realisering. Somatisk og cerebral synergi gir mening i seg selv, men alt dette er kompromitterte hos generasjonene som er vokst opp på internett. Resultatet er anomi, en menings-fattig tilstand som intensiverer og forverrer seg selv i retning av ren psykotisisme, det være forsøk på å skape sin egen mening. Dette passer perfekt inn i demokratiets pluralismer. Et blatant eksempel er «transbevegelsen». Transbevegelsen har skutt i taket mtp. oppslutning. Årsaken er enkel, flere og flere unge har et misforhold til egen fysikalitt som følge av en syntetisk og over-sosialisert og evt. også sosialistisk oppvekst.

Både menn og kvinner har blitt oppdratt av samfunnet på en slik måte at det mer normale samspillet mellom kjønnene er blitt både forvrengt og kortsluttet. Årsaken er sammensatt, men mye av det bunner den fundamentale samfunnskonstruksjonen samt politikken av demokrati. Å «identifisere» seg som trans eller panseksuell er derfor også blitt mye lettere i og med at samspillet og konstruksjonene av «kjønnene» er blitt forvridd. Kvinner i dagens demokratiske samfunn har blitt sterkt indoktrinert av en verden som samtidig mener at menn kan menestruere, og ikke minst føde, men(n) at kvinner er de «beste» på alt. Best på alt i et samfunn som går til det berømmelige helvete, riktignok skal være.

Relatert: Den psyko-patologiske kollapsologien bak kjønn- og sexinkongruensen i «vesten»

Imens..så blir menn i dag, spesielt med tanke på et overseksualiserte cums0000m-medier, idelogisk og intellektuelt innpodet til å tro at kvinner er de som styrer det seksuelle markedet. Realiteten er at de fleste menn er ødelagte ynklinger, evt. tøffelhelter, som egentlig ikke har utviklet de sosiale ferdighetene til å konversere og sådan fortjener kvinner naturlig.

Mange menn antar per implikasjon, som oftest meget feilaktig i deres type-tilfeller, at det er kvinnen som aktivt skal selektere dem. Massekonsum-medienes sære og ofte lavpannede sex-fokus har også pervertert og avstumpet mange menns seksuelle holdninger, slik at mange av dem ikke er i stand til å rent fysisk forhandle med kvinner kvinne. I stedet finner mange menn det mer fristende å fordype seg i div. anime-karakterer eller simper for kvinnelige livestreamere på internett. Et annet sosialt trekk som hefter internettgenerasjonene, er at deres sosialekapital og kompetanse er virtuell, snarere enn praktisk og fysisk. Status handler om innflytelse og sånn sett slik markedsverdi. Dette kan være i form av følgere på sosiale medier eller seere på en livestream.

Samfunnet degenererer per div. dekadanse på andre måter enn rent relasjonelle, men også profesjonelle, hvor feministiske verdier har tatt over. Kvinner bruker helt andre sosiale strategier enn menn. Kvinner unngår, per sitt biologiske imperativ, fysisk og direkte konfrontasjoner, men forkler det hele med sin status og posisjon, noe som ofte resulterer i systematisk «mobbing» av andre. Dette har nå, etter som kvinner har blitt mer og mer ideologisk «likestilte», resultert i at blant annet «kanselleringskultur» er blitt helt mainstream. «Kansellering» er en kvinnelig sosial-taktikk. Kanselleringskultur er kvinnelig kultur, og nå blitt korporativ kultur.

Konskvensen er desto klarere, at den konform- og konseusnsaktige, demokratiske kulturen som råder, inkludert rettighetsrigid konseptuell tenking og «toleranse», er et feminisitsk utslag, og noe som de yngre generasjonene har latt seg indoktrinere til, fordi de kommer fra svake folk, omringet av flere svake folk, som vil innordne seg i svake konstellasjoner.

Anomien som preger «vesten» i dag, er udiskutabelt et utslag av kulturelle normeringer som er fremstilt over flere generasjoner, men som er spesielt eksemplsifisert i de yngre, og som bare vil fortsette inntill denne ukritiske konform-kulturen kollapser av seg selv, mest sannsynligvis som følge av den fundamentale demokratiske idiotien, men snarere, det demografiske selvmordet som allerede er i gang i form av en type innvandring ingen sunn, sterk og meningsfull befolkning ville ha stemt for eller videre «tolerert» seg selv i hjel med. Indoktrinering korrumperer alltid individuell meningsdannelse