Det totalitære «tillitssamfunnets» «demokratiske» ende kommer nærmere

«Vi nordmenn er ekstreme når det kommer til verdier. Når samfunnsforskere undersøker hele befolkningers verdier, så finner de gjerne nordmenn helt på topp eller helt i bunnen.»

«Demokratiske verdier» er effektivt et fundamentalt splitt og hersk-system, som effektivt er et meningsløs og fornuftkompromitterende system, som derfor lever på svært begrensede vilkår og som ellers tenderer til stagnasjon. Epoken av masse-demokrati er i ved sitt effektive endelikt, og man er politisk inne i hva som er å forstå som en meget trøblete tid for tillitssamfunnet forøvrige troverdighet.

Hovedhensikten for den demokratiske politikeren er å forbli politiker, koste nærmest hva det koste vil, for å fortsette å motta statslønn, kanskje et par pendlerboliger, og for å få lov til å frekventere i hva som ikke er mer enn en dum opportunistisk popularitetskonkurranse. Monarki, den tradisjonelt mest aksepterte styreformen, er på flere måter det rakt motsatte, per se. De bidige bondeopprørene i Europa kan også sies å ha medbragt mer negativt enn positivt, definitivt sett i et større perspektiv av sivilisasjonens fremtidige forutsetninger. Demokratiske fanatikere vil fnyse av påstanden, mens dagens demokratier rakner under dem.

Gårsdagens monarker skiller seg mest distinkt med dagens politiske «eliter» med tanke på hvordan de er eksponert for folkelig ansvar. Monarken og hans familie risikerte å bli veltet og dekapitert om han ikke klarte å balansere mellom interessene. Politikerne i dag har løst dette problemet med å desentralisere og ‘pluralisere’; segmentere og pulverisere ansvaret seg i mellom, med komiteer; diverse «maktfordelinger» og ikke minst, nå, overnasjonale organer, som mer eller mindre styrer alt av den faktiske politiske utviklingen. Politikerne fungerer i så måte bare som budbringere og fremleggere, som rasjonaliserer utviklingen etter å ha blitt forelagt den store fornuften fra fremmede, ikke «folket».

Å balansere er politikk. Politikere i dag er dog mer enn før avhengig av mer såkalt «tillit» fordi denne balansegangen mellom de økende, «demokratiske», «likestilte» grupperingene, blir vanskeligere å vanskeligere å fremstille som noe frembringende, som blant annet mtp. at «mangfoldighet» er «berikende». Folket følger etter i ren fortryllelse.

Ta økonomien som et eksempel. Ikke alle, dvs. alle «fold» av befolkningen ser en felles oppgang som følge at f.eks. den produktive sektoren, og snarere i Norge, den byråkratiske sektoren, gå opp. Det samme kan sies å være tilfelle i 80-tallets USA, og de økonomiske prioriteringene som lå til grunn for skiftet der, som beriket den anti-produktive mellom/bestyrerklassens stilling i samfunnet, samtidig som arbeiderklassens industri-jobber ble flyttet til utviklingsland, og så seg og sine interesser som sveket.

Tillitbaserte problemer i det demokratiske «paradiset»

Et av flere problemer vedrørende et styringssystem som det moderne masse-demokratiet, og videre, et såkalt tillitbasert.[…]..hva enn det skal være, men især her; et «tillitbasert demokrati», om man vil, er per fenomen og per det første at ingen egentlig er lojale i denne «liberale» ordenen, hovedsakelig fordi det på kategorisk fundamentalt erkjennelses-nivå er et såkalt individualistisk system, hvor det mer presist fremstilt: Den enkeltes situasjon og forestillinger av egne valg og «rett» ift. til andres «rettigheter», er en «rett» i seg selv, som også skal forordne en slags «frihet» for alle, inkludert fra den kollektive statens vesentligheter.

Relatert: Demokrati, en farlig religion: Del Èn

Attpåtil så kommer «demokrati», den representative tanken, som per karakteristikk foregir å både skulle ivareta alles rettigheter, spesielt minoritetene, samtidig, samt å stadfeste en slags flertallspolitikk på bakgrunn av det som er effekter av fragmenterte kompromisser. Dette høres kanskje flott ut for idealister og mindre reflekterte teoretikere samt forvirrede statsviter-studenter, men det er i praksis lang fra fornuftig på noen særlig måte annen enn å besørge at de politiske ‘blokkene’, som i dag egentlig er å forstå som en egen bestyrerklasse, blir bestyrket jo mer de utad forestiller å kunne «balansere» alt mulig av politikk seg imellom. Denne demokratiske, «pluralistiske» ekspansjonen og således balansegangen etter hvert som demokratiet inkluderer flere og flere «fold», blir vanskeligere og vanskeligere.

Relatert: Verdier fremfor standarder og samfunnets sammenbrudd

Verdiene styrer de største ting, og dominerer sådan, hovedsakelig også fordi «verdier», per sin natur, er mindre konsistent, konsekvent og konkret enn stringente standarder. Man kan ikke lenger ha noen særlige samfunns-standarder, f.eks. i tradisjonell forstand, i et aspirerende, moderne masse-demokrati, fordi dette vil per det demokratiske mandat vil blant annet fungere såkalt «diskriminerende». Mindre fenomenologiske utslag som «woke», følger helt naturlig denne utviklingen. «Demokrati» er i sin naturlige forlengelse å forstå som ei meningskvern som durer og går, og som kverner opp alt til en slags felles, «likestilt» meningsmasse—alt og aller helst ned til minste fellesnevner mulig. Dette sørger for en garantert systematisk stagnering av det såkalte samfunnet, på både kort og lang sikt etter som.

Demokratiets selv-demonstrerte destruktivitet

Demokratiets uunngåelige destruktive «diverstitet» og universalitet, inkluderer et nokså kraftfullt paradoks, en kontra-indikerende aktualitet vedrørende behovet for et slikt demokrati til å begynne med.

Relatert: Lapsing on democratic deception dialectics and corporate coercion

Altså, jo mindre mer homogen og like en befolkning, jo mindre behov for moderne «massedemokrati». Den er enkel. Og jo mer folk, jo mer ulikhet, jo mindre ansvar, rom for meninger, toleranse for intoleranse, og så videre. Paradokset er det at «demokrati» visstnok skal fordre et behov for mangfold, for så deretter å påstå at dette «mangfoldet» er til noen særlig nytte, når det i realiteten kun er til nytte for «demokratiet» i seg selv. Dette overordnet sett, er helt i tråd og symptomatisk med det faktum at demokratiets styringsmekanisme nødvendigvis belager seg på en logisk feilslutning, hvilket er appell til majoritet, og derav middelmådighet, ofte idioti og derfra diverse former for definitiv galskap.

Men det stopper ikke der med det moderne masse-demokratiet, da man der aller helst skal blande flest mulige kontrære syn inn i ett og samme system-ideologi, og samtidig forvente å få noe bedre ut av det hele, for alle involverte, kanskje utenom «rasistene» og de «hvite». Det sier seg helt selv at noe slikt av systemteknisk kyndihet ikke medfører noen særlig rimelighet foruten for de få som skaffer seg makt over flere og flere i et politisk system som på mange måter, bokstavelig talt, er det mest ubestridelige politiske pyramidespillet noen gang implementert, og som kontinuerlig ender opp med å parodiere seg selv.

Relatert: Det innholdsløse, «demokratiske» mangfoldets undergang

For er du mot «demokrati», så er dette, spesielt blant både ‘bøndene’ og deres bødler (den ny-feudale politikerklassen), nærmest i dag synonymt med «å være mot mennesker», og derfra er selvsagt heller ikke den retoriske veien lang til andre retoriske hersketekniske grepene, som de aller fleste (majoriteten) tar for god fisk og «fornuften» selv.

«Totalitært»

Demokratiet er forresten å forstå som totalitært, kategorisk, nettopp fordi det der handler om å gjemme seg i den abstrakte skyggen, i dekke av «varme» verdier, fremfor «kald» logikk, kritikk og forklarende fornuft. Alt handler om at alle skal styre generelt etter sine egne mål via noen vidløftige og ofte vaklende «verdier». Mekanismen er relativt greit kjent, altså innenfor «liberalismen», som den «glatte løypen» (skråplanargumentasjon), uten at dette ser ikke ut å hefte det grann i samtidens pseudo-debatter, hvor de «frigjørende» verdiene nå kategorisk trumfer alt av både fornuft, inkludert store deler av sin egen konsekvensetikk, deriblant f.eks. det nylige forbudet mot såkalt konverteringsterapi. Dette samtidig som den «demokratiske eliten» juridisk sysler og praktisk talt lefle og kappe opp barns kjønnsorganer mens voksne folk får ikke engang snakke til homofile om legningen sin. Selv om dette er helt frivillig, noe som går diametralt mot den «liberale» tanken i seg selv, inkludert gjengs infantile libertarianisme.

Det er åpenbart for det meste idioti og dekadanse, men også noe rituelt over denne anti-fornuftige galskapen, hvilket bare som evidens kan sies å bekrefte både det at «ondskap» i sin essens er ignoranse og idioti, samt det at dumskapen selv foretrekker demokrati som sin mest kongruente styreform, om idiotien hadde hatt stemmerett, noe demokratiet nærmest perfeksjonerer og hele tiden streber etter. Ikke bli forundret om «demokratiet» snart finner ut at barn skal ha «stemmerett». Til og med kanskje katter?

Demokratiets info-dynamiske mekanisme

Såkalte «valg» er mer eller mindre meningsløse ritualer i de nåværende «demokratiske» landene, med det som må sies å være et veldig fåtall av små unntak. «Valg» er generelt en system-kvantitativ metode for «elitene» å måle hvor og hvordan de skal tilnærme seg forskjellige initiativ som muligens kan oppfattes som støtende for «folket», men kalkulert nok for å beholde makten. Meningsmålingene holder også tritt på den måten.

I den demokratiske menings-kverna, handler det om å forhindre fysisk konflikt, det være kupp. Det er det fremste målet, fordi kupp, ja det er….ifølge «demokratiet», noe helt forferdelig, som bare kan ha dårlig ting for seg. Det som ifølge demokratiet heller er beste i forstand og hensyn, er å forlenge de potensielle lidelsene og handlingslammelsen helt til flesteparten av folket omsider ser at det er alt for sent å «snu».

Relatert: «Kalergiplanen»: Vestens «infokognitive» og kulturelle katastrofekollaps

Innvandringen til Norden og «vesten» generelt, er et knakende godt eksempel i så måte.

-Når skal «demokratiet» i Norge snu den demografiske utslettingen ( «replacement migration» ) som foregår i full skala samtidig som det forestilles av faktisk (ny)fascistiske «faktasjekkere» som «konspirasjonsteorier»? Når skal dette med f.eks. innvandring la seg adressere «demokratisk»? Når «innvandrere» kommer i flertall? «Demokratiet» i Norge ble forøvrig ikke forespurt når det gjaldt dette spørsmålet. Hvorfor, kan man lure, men ikke at utfallet hadde blitt annerledes. Jo, svaret er fordi «demokratiet» forutsetter, blant mye annet av rør og abstrakte tvetydigheter, bondeopprør-verdien «likhet». Så i demokratiets forstand og forlegenhet, kan man ikke «diskriminere» folk fra andre land etc. Logikken som derfra følger er dermed grenseløs innvandring foruten noe annet. Det å ikke forstå disse enkle realiteter med tanke på styresettet man lever under, grenser til åndssvakt, og i beste tilfelle, ren naivisme pluss sterk marxistisk indoktrinering, noe det sjelden har vært særlig mangel på i Norge. Norge som forøvrig «forskere» formener å være et ytterst styrt og dominert av verdien «tillitt», noe som trolig er noe som sammenfaller sterkt med våre genetiske disponeringer fra istidssamfunnet, hvor dette trekket ble sterkt selektert for.

«Valg» og «partier» er selvfølgelig der for å bygge opp under illusjonen av «frihet» og muligheter. Realiteten er dog at så lenge den demokratiske kverne går, og akkumulerer flere deltakere, minker mulighetene for å gjøre noen som helst endringer. «Konservative» i så måte kjemper fullstendig mot strømmen mot de «progressive» og ‘demokratiske’ partiene, hvilket selvsagt er de aller fleste, og når problemene i «demokratiet» viser seg, her og der, så er svaret fra de demokratiske dilettantene alltid noe i duren av den famøse Stoltenberg-sitatet: «Mer åpenhet, mer demokrati». Dette er på ingen måte noe annet å forstå som rabiate og dessuten veldig dumme fanatikere, som aldri snakker om å faktisk forbedre systemet det antakelig forstår som nærmest perfekt, delvis fordi en feit fyllik i England fremsatte et tilsvarende synsete sitat som dypt imponerte og inspirerte mange idioter.

«Tillitsamfunnet» og demokratisk desperasjon

La det være klart at demokratiet eksisterer fordi at det garanterer sin egen form for «elitistiske» styring og korporative kontroll. Italias Fascisme ble av mange på den tiden forstått som det «beste demokratiet» som var mulig. Folk som i dag er mot demokrati, er imidlertid å forstå som «fascister». Man kan på bakgrunn av denne generelle forvirringen ganske sikkert si at man har kommet trygt rundt i den snedelige hestesko-logikkens verden.

La det også være helt klart at den økende begrensingen og sensuren av samfunnsdebatt er intet annet enn et bevis på både hvor dårlig demokratiet egentlig fungerer i sin fulle praksis, og hvor lite den demokratiske «eliten» faktisk «stoler», og har såkalt «tillit» til folket, slik at den demokratiske utviklingen samtidig også ‘legitimerer’ mer kontroll og konsolidering, inkludert monetærpolitikken, som nå også er i ferd med å gå tom for «tillit». Alt dette kan er kanskje enklere å identifisere som mer tilsynelatende aktuelt i USA fremfor lille Norge, spesielt etter 2016-valget, hvor Trump ble valgt, noe som angivelig kom som et slags sjokk for «elitene», og som førte til et mediekrig og forfølgelse man aldri har sett maken til.

Relatert: Den falske, ubrukelige og demokratiske «elitens» samfunnsfallitt og korrumpering

Det var den «demokratiske maskinen» i USA som la til grunn for den psykologiske primingen av populasjonen før 2020-valget, som etter all forstand og faktiske fornuft foruten synsere i mediene som ikke forstår hvordan noe egentlig fungerer, ble stjålet av «elitene». Dette ble gjort fordi hverken det føderale systemet mtp. topp-politikk i USA, eller «elitene» derav, er «demokratiske» i det hele tatt, men bare er opptatt av institusjonell makt. Resultatet var opptøyene 6. januar, hvor folket forsøkte å adressere det de oppriktig så på som et maktovergrep og et stjålet «demokratisk» valg.

Dette ble selvsagt «demonisert» av….de som opportunt fremholder seg som forsvarere av «demokrati», som om folket per prinsipp bare skal finne seg i hva som helst av juks og tøv, og aldri faktisk stå opp og fysisk verne om dette «demokratiet» om de enser det er kludret med. Systemets «demokratisk» berettigede fordømmelse av 6. januar-opprøret, foruten alle løgnene, er forøvrig sterkt anti-amerikansk av ånd, og atter en indikasjon på at USA har gått helt fra konseptene og sådan degenerert kraftig med tanke på «demokrati».

Relevant: Drange Moens fåfengte forestillinger om USAs rettsystem og «20/20-visjon»

Demokratiet er i ferd med å nå sitt absolutte substansielle senit med tanke på funksjonell nytte, og det inkludert politikerne selv. «Tilliten» som det demokratiske systemet er basert på, kan og kunne egentlig alltid like gjerne vært synonymt med «systemisk ukritiskhet». Når politikerne mer og mer mister grepet, samtidig som de «demokratiske omveltingene blir mer og mer absurde, dekadente, og sansbar selvmotsigende, introduserer også politikerklassen og deres korporative herrer flere og flere såkalte «kriser»; unntakstilstander påberopt av systemet selv, ikke folket. Disse tilstandene «erklæres» for å forfekte en ‘ny fornuft’ og for å oppildne til en ny-organisering av samfunnet fordi det foregående grunnlaget forstås som sviktende av «elitene».

«Klimakrisen» er et åpenbart eksempel på en slik forfektet forestilling, ment for å kontrollere folk, og gi politikerklassen større mandater til å gripe inn og for korporasjonene å drive markedskreasjon. Alt for å konsolidere makt under ett. De nyttige idiotene engasjeres og blir nærmest ustoppelige i sin aktivisme fordi fornuften de fatter frem, kjører på omtrentlig samme frekvens av forstand som flertallet selv. Denne gruppedynamikken er det ypperste av hva flertallsmaskin-fallitten demokrati klarer å levere av stor ‘fornuft’, og noe som konstant manipuleres via mediene, som også er kontrolleres av sterke interesser.

Relatert: «The Crowd» A Study of the Popular Mind — Om den menneskelige mental-fanatismen

Det finnes mange andre og utmerkede styreformer i dag som kan erstatte og ansvarliggjøre det arkaiske og mental-idiotiske «demokratiet», men disse vil selvsagt motarbeides til de grader av systemet, selv om de er regelrett geniale med tanke på funksjon, inkludert mtp. å bevare visse rimelige verdier. Systemet ønsker ingen endring, og folket, som for det meste er bønder i penere klær og hus, vil forsvare deres eget systematiske slaveri fordi de aldri evnet å formulere eller forstå noe bedre selv enn elitene som snakket til dem på et «språk de kunne forstå»..