Studier: COVID-kvaksinene, de mest skadelige og masseschiozofrene medisinske preparatene noensinne—minst 80 millioner døde
De mange «trygge og effektive» COVID-kvaksinene er ikke akkurat the current thing for tiden, men fremdeles gjenstand for en stor, om ikke økende skepsis og ettergåelse av alvorlige skader, patofysiologi, statistikk, oppsiktsvekkende obduksjonsfunn samt neddyssing av (over)dødelighet. Parallelt lever den generelle, rasjonaliserte masse-myten og systemkonsensus om millionene som angivelig ble reddet av vaksinene, selv om hverken matematikken, statistikken eller logikken holder særlig vann i den forstand det i så fall faktisk burde. Norge er ikke noe unntak når det gjelder å være kronisk ukritisk når det gjelder kontroversielle, store løgner som dette, snarere tvert imot. Vi er noen av verdens beste på dette, og det kan ikke føre til noe fornuftig. Ikke at det var den utløsende årsaken, men COVID-idiotien, som var massiv, og massekvaksineringen i seg selv som manifestert, fremstår fremdeles som en av de mer oppsiktsvekkende øvelsene i konformitet og systematisk, statistisk rasjonalisering i nyere tid, og var noe av grunnen til at jeg blant mye annet kicket i gang Kritikken, fordi jeg hadde fått nok av massepsykotisk moralvræl og nyfascistisk vrøvl.
Angående kvaksinene spesifikt, så skulle de være «trygge og effektive», omtrent uavhengig av hva slags konkrete spørsmål man måtte ha eller stille vedrørende skadevirkninger og logisk-klinisk nytte. De logiske feilslutningene er alltid på plass når det er en scam på ferde, og under COVID-hysteriet var dette høyst påtakelig og fikk sine absurde utslag i mange forskjellige formater og fasonger, og det på sitt verste minutt for minutt. Likevel var det som slo mest selve konformiteten og underkastelsen; idiotien og absurditeten i prinsipper som spiller på såkalt «føre var«, som ble totalt tømt for mening og med tanke på noen videre konsekvent bruk.
Jeg har gjennomgått flere studier og analyser av mye forskjellig relatert til COVID og kvaksinene, og kritisert hele den offentlige rasjonaliseringsrunke-røkla samt en hel masse institusjonelle svindlere, skrullinger, sjarlataner og shills under en og samme polemikk for å fremme alternative fremstillinger og forhold knyttet til fakta. For eksempel ble det som like rimelig kan rubriseres som hjerteskader klinisk påvist relativt tidlig, og allerede der burde «vitenskapen» og forskerne ha innsett alvoret og gjort sin plikt til å utrede videre, men i stedet fikk kunnskapssamfunnet som vanlig snarere en systematisk cover up-kampanje fra de konvensjonelle, konsensusfabrikkerende aktørene og mediene generelt med tanke på denne tematikken. Mer enn ofte er også metodologien som institusjonene ofte baserer sine fremstillinger på såpass misforstått og hjernedød, på et relativt absurd lavt intellektuelt nivå generelt, at jeg nesten ikke tror det jeg ser. De klarer ikke engang å identifisere selv de enkleste feilslutninger i sine fremstillinger og undersøkelser av såkalt overdødelighet, eller de glatter velvitende og bevisst over dem.
Jeg er ikke helt brennsikker på om det er total idioti eller en blanding av kynisme i det hele, men det blir nærmest som regel til at jeg konstaterer kun det første, da både de agendarasjonaliserende og aktualiserende fremstillingene samt motstemmene jo er formulert på en slik måte en genuint mindre intelligent og intellektuelt underlegen person ville gjort det cirka akkurat sånn.
Men etter hvert som COVID-idiotien går mer og mer inn i glemmeboka hos Folk Flest™, har den systemsjarlatanbaserte pseudo-forskningen fått selskap av stadig flere faktisk kritiske studier med tanke på særlig ettervirkningene av kvaksinene og selve praksisen under pandemien. Flere av disse studiene bekrefter altså nå mine tidligere deduksjoner og poengteringer om det ukritiske etablissementets totale mangel på fornuftige fremstillinger og rasjonaliserte forestillinger til folket, selv om noen medier i alle fall har pirket noe i disse populær-forestillingene, spesielt når det gjelder dødelighet.
Med tanke på nettopp dødelighet: En videre epidemiologisk gjennomgang av obduksjoner etter COVID-vaksinering i USA omfattet 325 dødsfall kompilert fra 44 forskjellige studier, samt én særskilt undersøkelse av hjertet, hvorav 240 av de 325 dødsfallene, ~74%, i en etterfølgende medisinsk vurdering ble klassifisert som direkte forårsaket av vaksineringen eller som dødsfall der vaksineringen hadde medvirket vesentlig, evt. vært utløsende årsak. Hjerte- og kardiovaskulære tilfeller var det vanligste utslaget med tanke på dødsfall, omtrent hele 50% av tilfellene. Blant dødsfallene som ble kategorisert som vaksinerelaterte, var lungeemboli og hjerteinfarkt blant de mest fremtredende dødsårsakene, og gjennomsnittlig tid fra vaksinasjon til død var 14 dager. 2 more weeks?
Det er altså snakk om patologisk dokumenterte dødsfall, men den etiologiske vurderingen er foretatt gjennom en egen etterfølgende gjennomgang av et allerede selektivt obduksjonsmateriale, selv om dette ikke nødvendigvis er en vitenskapelig feil fremgangsmåte. Den angitte prosentandelen sier imidlertid mindre om hvor stor andel av alle kvaksinerte som døde av vaksinene generelt, og dette kategoriske forbeholdet brukes av idioter for alt det er verdt. En tidligere versjon av denne undersøkelsen ble derfor trukket tilbake etter en sådan snusfornuftig kritikk av dens metode og slutninger, og helt generelt er det ikke metodologisk urimelig å kritisere fremgangsmåten der som mindre egnet til å konstatere dødsfall som følge av kvaksiner, men ser man flere ting i sammenheng, blir det likevel noe i retning av ubestridelig, og i alle fall meget langt fra usannsynlig.
Det mer interessante, utover denne omstridte klassifikasjonen, er at de mange aktuelle skadevirkningene heller ikke er fremmede for langt større og mer konvensjonelle epidemiologiske, statistiske undersøkelser. I en tilsvarende stor global analyse av over 99 millioner vaksinerte ble det identifisert forhøyet forekomst av blant annet myokarditt og perikarditt, i tillegg til spesifikke trombotiske og nevrologiske komplikasjoner forbundet med bestemte kvaksiner. Etter første dose av det eklatante oppkoket til AstraZeneca var den observerte forekomsten av Guillain-Barres syndrom 3x over forventet nivå, mens visse varianter av hjerneslag forekom 3.5x over normale nivåer. Den vitenskapelige kontrollen med tanke på og via diagnoser samt mer korrekt kontekstualisert med vaksiner og deres foreskrevne såkalte risiko og periode-effekter, er altså faktiske tilfeller i betydelig store datasett, noe som blir nokså vanskelig å rasjonalisere bort som rene innbilninger og sammentreff.
På den andre siden av det fantastiske kvaksineprosjektet hørte man til stadighet om mange millioner av menneskeliv som angivelig er blitt «reddet». Ifølge et mye medie-hypet amerikansk estimat skulle massevaksineringen teoretisk ha forhindret omkring 3.2 millioner dødsfall og 18.5 millioner sykehusopphold i USA frem til november 2022. Som så mye annet eksisterer disse estimatene kun som resultater av en totalt kontrafaktisk beregning, altså av hva man antar ville ha skjedd i et hypotetisk USA uten vaksinene, mens en etterprøving av dette estimatet undersøkte hva det faktisk impliserer dersom man sammenholder teori med den observerte dødeligheten, og resultatene er nokså kuriøse. For å få propaganda-estimatet på de 3.2 millionene til å samsvare med realiteten, måtte det til en hypotetisk overdødelighet på rundt 150 000 dødsfall i uken, mens den faktisk observerte overdødeligheten aldri oversteg 25 000 i uken. I 2021 ville den beregnede overdødeligheten uten vaksiner, ifølge etter-analysen, ha vært mer enn fem ganger større enn den observerte.
Det forutsettes dermed en nærmest fantastisk utvikling hvor de store kvaksinekampanjene skulle ha inntruffet like før enorme, ellers usynlige og kjempedødelige katastrofer, men som beleilig reduserte disse til normale dødelighetsnivåer nokså sammenlignbare med året før masseutrullingen. Med andre ord for idioter: kvaksinene reddet ingen, og påstanden ble forskuttert med rent hypotetiske tall som ga betydelig rom for å formulere eventuell dødelighet i propaganda- og påskuddsøyemed. Undersøkelsen bygger på nødvendige forenklinger, særlig i forholdet mellom registrert overdødelighet og den antatte smitten, og er ingen klinisk påvisning av at kvaksinene reddet tilnærmet null liv og snarere drepte mange. Men det er en relevant innvending mot den temmelig overkategoriske måten slike enorme kontrafaktiske beregninger har vært fremstilt på.
Et grunnleggende metodologisk poeng i denne konteksten er viktig å gjenta, nemlig at epidemiologien som disiplin er særdeles nyttig for å undersøke overdødelighet og sammenfall mellom ulike variabler, og nettopp disse observerbare størrelsene er vesentlige her, mens det å fastslå konkrete årsaksforhold krever ytterligere undersøkelser og forutsetninger, enten det gjelder mulige skader eller den store syntetiske flokkimmuniteten som i ettertid tilskrives massekvaksinering. Dette skillet synes å være tilnærmet usynlig og betydelig mer vilkårlig i den offentlige system-retorikken enn det burde være i en faktisk vitenskapelig vurdering.
Mer mRNA
De fleste «vestlige» COVID-kvaksinene var av typen eksperimentell mRNA-teknologi som bigmama-farmaindustrien pushet ut helt ukritisk under en type nødrett og krise totalt ukritisk og uvitende godskrevet av de idiotiske og korrupte politikerne. Det kan argumenteres og spekuleres om at også COVID var en gylden mulighet for å akselerere utrullingen og umiddelbart normalisere såkalt genterapi uten å måtte forholde seg til standard testregimer, og resultatet i etterkant er at mRNA nå skal rulles ut enda mer til Folk Flest™. I forbindelse med denne kommende ukritiske utrullingen er det foretatt en gjennomgang av tallene mtp. Modernas mRNA-baserte influensakvaksine, «mFLUSIVA«, som viser forskjellen mellom relativ og absolutt nytte, dette ifølge Modernas egne tall. Og influensavaksiner er som kjent den store gullkua for farmasøytene. Modernas genterapi viste 26.6% relativ effekt mot influensalignende sykdom, sammenlignet med en konvensjonell influensavaksine. I form av absolutte tall var forekomsten imidlertid omtrent 2% mot 2.8%, noe som teoretisk og sådan irrasjonelt innebærer at 137 personer måtte få mRNA-injeksjonen fremfor den konvensjonelle vaksinen for å forhindre ett (1) ytterligere sykdomstilfelle, og for å angivelig forhindre ett ytterligere besøk på sykehuset ble antallet beregnede doser omtrent 5 017. Dette er altså den komparative nytten målt mot en allerede eksisterende influensavaksine, og disse tallene må forstås deretter, altså i den forstand at det gjelder hva som nytter seg for big pharmas forretningsmodell og egen argumentasjon, som i seg selv ikke henger på greip. Irrasjonaliteten fremkommer tydeligere og foruten de teoretiske tallene, da det også ble klinisk rapportert at 76% av mRNA-mottakerne, i forhold til 47% av den konvensjonelt kvaksinerte kontrollgruppen, opplevde en eller flere definerte bivirkninger. Såkalte kraftigere fysiske reaksjoner, som kan hindre vanlige daglige gjøremål, forekom hos henholdsvis 5.5% og 0.9%, altså mer enn 5x så ofte.
Med tanke på dødelighet forekom det dessuten 23 dødsfall registrert med uspesifisert årsak i mRNA-gruppen, mot 9 i kontrollgruppen; hvilket ble videre bekreftet ved å inkludere flere kategorier av uspesifiserte dødsfallsdata, som økte misforholdet til 29 mot 12, mens korrupte FDA vurderte vaksinen som årsak til forskjellen i uspesifiserte dødsfall som lite sannsynlig.
For ordens skyld kan vi også se tilbake på Pfizers egne, opprinnelige kliniske dokumenter angående sine mRNA-kvaksiner, som omfatter flere tusen sider med bivirkninger og skader, inkludert en egen dødsfallsoversikt, side 3640 ff., der det blant annet er en oversikt vedrørende hjerteinfarkt og andre utslag, i tillegg til at de mer kuraterte fremstillingene i etterkant indikerte for så vidt også marginale avvik med tanke på misforhold i dødelighet mellom test- og kontrollgrupper, dvs. fremdeles med større og flere morbide utslag hos de kvaksinerte. Som enda et tillegg er MMR-kvaksinering også verdt å nevne som en parallell til kjernen av kritikken mot mRNA. Med offentlige tall fra VAERS ble 299 tilfeller av uventede dødsfall identifisert, hvorav 158 gjaldt dødsfall, igjen, innen fjorten dager etter vaksinasjon, og hele 75% av tilfellene omfattet samtidig injisering av andre typer vaksiner.
Overordnet sett og sagt er den gjennomgående merkverdigheten således den offentlige tilbøyeligheten til å behandle kvaksinenes påståtte effekt og nytte som nærmest selvfølgeligheter og emosjonelle truismer, mens de faktisk målte bivirkningene og de uavklarte skadene og dødsfallene gjerne møtes med et helt annet sett av krav til dokumentasjon og «vitenskap». Det er altså altfor mye «stol på vitenskapen!» i omløp, noe som bare er retorisk myntet på idioter uansett, men som dessverre også derfor er svært effektivt i samfunnsforstand.
Det er også verdt å understreke at det å produsere statistikk og forklaringer derav er det enkleste i verden for å rasjonalisere hva som helst. Sådan og for så vidt finnes det også store studier som sånn sett ikke finner noen økning i totaldødelighet blant vaksinerte. Det er imidlertid fullt mulig å stille helt enkle og kritiske spørsmål til massevaksineringens medisinske og politiske rasjonaliseringer, og da særlig angående de mer spesifikke skadevirkningene som etter hvert lar seg klinisk dokumentere, men som rasjonaliseres og glemmes. Veldig mange har dødd eller fått flere senskader i Norge nettopp som følge av vaksinene, da også som utløsende årsak per den norske erstatningslæren. Derfor har også flere fått erstatning, dog dette er bare til pynt og er i det store og hele staffasje, og går som vanlig til kvinner som maser. Hvorvidt kvaksinene smitter over til den ekstreme, uvaksinerte kohorten, som morsomt nok både består av de reaksjonære ubegavede og ubermenschen, er heller ikke usannsynlig, På ren anekdotisk basis så fremstår det for meg slik at de som hadde visse underliggende, kompromitterende helseforhold og tilstander var de som ble tatt av dage raskest, mens de som ellers var i relativt bedre form ofte pådrar seg ulike former for syndromer og eksplosjoner i andre kroniske allmenn-sykdommer, noe som selvsagt rasjonaliseres som noe sånt fremfor ekstraordinært og kritikkverdig.
