Ny studie, flere vitenskapeligheter angående klimavitenskapen og mer om molekylær metning av CO2

«Klimaforskere» i Polen fikk nylig publisert en fagfellevurdert studie som videre undersøker det såkalte metningpotensialet innenfor det molekylære spektrumet av karbondioksid. Funnene deres fusjonerer og fungerer styrkende i en fortsettelse av flere andre foregående og sammenfallende studier som gjelder samme fenomen. Med litt faktisk kreativitet kan studien sies å virkelig bidra til å rokke mer ved selve grunnhypotesen for hele teorien om at det sporgassen CO₂ som fundamentalt «faktisk» forårsaker kontinuerlig høyre globale temperaturer, dette som følge av økende menneskelige «klimautslipp». Storfinansierte klimafanatikere og konsensusforskere har lenge kategorisk regelrett ignorert hele hypotesen angående såkalt «metning», nettopp fordi dette vil potensielt velte hele det politiske renkespillet rundt klima, og tilintetgjøre vitenskaps-korrupsjonen som muliggjør det hele.

Denne siste studien er et ganske vesentlig viktig motstykke til hva som ellers produseres av «klimavitenskap». Studien, kun i kraft av klinisk metodologi og funn derav, kontraindikerer nemlig mye av det konstaterte og underdimensjonerte av kategorisk samme type kliniske-klimastudier som argumenterer og brukes som «bevise» for at bla. karbondioksid, og såkalte «klimagasser» generelt konstituerer temperaturen på jorden. Dette per sin molekylære struktur og effekt, hvilket hele drivhuseffektteorien er basert på, noe som er en eldgammel og veldig lite undersøkt fenomen, men som likevel antas for å være uomtvistelig sannhet. Realiteten er en annen, og denne studiens konklusjoner står klart i stil med det substansielle av dens undersøkelser, om så enkelt, men på det helt samme tekniske grunnlaget og er av en sterkere praktisk implikasjon enn hva som er selve aksiomet for den rådende «klimavitenskapens» annenklasses antakelser.

Det som er videre interessant med denne studien er at den konstaterer flere klinisk kvalitative påpekninger mens forskerne opererer i samme kontekst, og derfra i teknisk kontrast, demonstrerer en tilstrekkelig slagkraftig mot-argumentasjon, og det på samme metodologiske vilkår som er sterk nok å styrte mye av den nåværende klimaforskningens stupide, inkompetente og ofte inkonsistente antakelser som forblir forutinntatt anti-fornuft.

Analogien angående «metning» er relativt enkel forestillbart, nemlig at det finnes en grense for hvor mye stråling karbondioksid kan absorbere uten at det medfører en videre generell, systematisk oppvarming som følge av økende konsentrasjon. Alt har en grense, det er klart, men ikke effektene av CO₂ i «lufta», ifølge forskerne; på bakken, oppe i troposfæren eller hvor enn dette måtte foregå. Mange folk tyr til en analogi når de skal beskrive metning som forestiller det hele som et strøk maling på en vegg som en likhet med CO₂ i lufta, f.eks. svart maling på en flate som absorberer stråling. Ett lag med maling absorberer si 90%, to lag, 95%, og tre lag 99% etc.

Jeg foreslår en litt bedre og mer ‘mangfoldig’ analogi, hvilket er mer i takt med kompleksitetene som rår i kontekst av såkalt «klima».

La oss heller forestille selve effekt og ‘spektrumet’ av å gi full gass(!) i en bil. Ja, så enkelt er det faktisk. Trykker man pedalen helt i bånn, så får man maks motoreffekt, og ikke noe mer. Men bilen vil selvsagt deretter likevel kunne gå raskere, og evt. blir «varmere» avhengig av helt andre faktorer.

Denne forklaringen er, tross sin banalitet, likevel noe mer representativ enn antall strøk av svart maling på en vegg og sol, fordi det klimatiske systemet er et massivt, multi-faktorirsk fenomen og system med tusenvis av variabler alt etter som, hvor karbondioksid mer eller mindre er en konstant med tanke på max-effekt av all strålings-attenuering eller ikke, samt omsetningen av varmestråling til temperatur.

Forskerne bak denne nylige studien forestiller også å ha beregnet tidligere at de løpende klimatiske effektene som kan tilskrives som følge av CO₂-nivåer, har en målbar virkning inntil et målenivå på rundt 400 ppm/.04%. Mens konsensus-klimavitenskapens korrumperinger mener stadig og insisterer på at det finnes ingen slik grense, i det hele tatt, og på noe som helst tenkelig nivå, det være bokstavelig talt i atmosfæren generelt, og i alle fall i den rådende «klimateorien».

Før jeg kommenterer mer utpreget, jeg mener begge parter her tar feil i sine generelle anskuelser, dog på forskjellige sett og konseptuelle vis. Jeg har heller ikke muligheten til å foreta presise eksperimenter eller særlig eksakte utregninger vedrørende relevant klima-data, men den gode nyheten sådan er at det har egentlig heller ingen såkalte «klimaforskere» når det gjelder objektiv, representativ vitenskapelig kontroll av det hele, selv om de liker å tro og fremstille det utad at det de foretar seg er vitenskapelig holdbart sådan. Det de holder på med må jo kunne forestilles som «vitenskap», ellers stopper pengene.

Men det polske forskerteamet befinner seg langt nærmere den objektive sannheten enn hva de bidige falske «97%» av «forskere» insisterer på av realiteter. Begrensinger og endringer er og blir et faktum, og spesielt så i klimatisk kontekst, hvor spesielt slike motvirkinger og oppveiende effekter er selve realiteten som «forskere» og da spesielt deres modeller på lang vei misrepresenterer og overforenkler det hele som. Selveste «klimaverstingen» CO₂ er ikke noe som helst unntak i den forstand, selv om den hypotesebekreftende konsensusforskningen ønsker at det skal være slik.

Selv mange falske forskere forstår nok såpass, at om metningpotensialet i karbondioksid har et visst realistisk maksimumsnivå, så kan heller ikke CO₂ være det som fungerer som en effektivt «termostat» for klimaet. Dette er også et argument som fremheves av de polske forskerne til slutt i sin konklusjon:

Og som jeg også har påpekt, flere steder og lenge, så er det i tillegg til mye annet av kritikk mot klimavitenskapen, også rimelig tvilsomt at molekylære effekter av alle gasser under ett, konstituerer noe vesentlig ytterligere av klimatiske effekter når alle disse sammensetningene kontrolleres for trykk, det være hydrostatisk gass/trykk, og videre, hva som mer trolig er helt marginale effekter av all netto molekylær attenuering, det i alle retninger og totale sammenhenger av all interaksjon av stråling.

Denne ganske enkle studien foregår effektivt nok utelukkende på det som vil tilsvare et klimatisk bakkenivå per konsentrasjon, trykk og ellers molekylære forfatning, og resultatet derav bekrefter bare hva «vi» har visst fra før, at på dette nivået, med disse miljøbetingelsene, så kan ikke CO₂ per sådan effekt, konstituere en såkalt «klimagass» inntil en viss konsentrasjon. Når det er snakk om høyere opp i atmosfæren, blir prognosene for konsensusforskingen innen klima enda tynnere av substans og fornuft, noe jeg skal ta for meg helt til slutt, da vi går fra bunn til topp her.

Diverse estimater basert i rent eksperimentelle kontekster lar seg som nevnt neppe knirkefritt overføre og således ekstrapolere i den fulle konteksten når det gjelder totalforståelsen av et klimasystem, for ikke å snakke om å beregne slike estimater i en mer systemisk kontekst, og noe som presumptivt skal kunne etablere selveste årsak(en) til slike endringer over tid.

Dette er et metodologisk faktum som forskere imidlertid ikke legger så alt for mye skjul på i sine konklusjoner, ofte på slutten av de fleste slike studier, men heller ikke noe de ymter frem som noe stort forbehold i sitt arbeid generelt.

For den ‘beste’ «klimaforskningen» er gjerne den mest bombastiske, det spesielt med tanke på den type banale konklusjoner som videre kan kureres av politikere, og fremhevingene blir deretter nødvendigvis ofte banaliteter, og banalitet og dumskap må som en slags falsk naturlov beskyttes mot kritikk med sensur og aktiv fornektelse.

Metningsargumentet?

Metning av CO₂ er et moment jeg også har vært noe inne på i flere av mine vitenskaps-kritiske artikler angående klimavitenskap. Dette er fordi spørsmålet om metning er meget viktig å få avklart, men som «vitenskapen» forfekter som mer eller mindre irrelevant, eller avgjort, hvilket er nonsens.

Argumentasjonen rundt metning er som sagt helt vesentlig kritisk og teoretisk springende med tanke på den generelle gyldigheten av CO₂ som den mest anført vesentlige faktoren som angivelig fører til økende temperaturer således forårsaket av menneskelige «klimagassutslipp».

Faktorer som vedrører metningen av karbondioksid, og de fundamentale begrensingene dette så impliserer teoretisk, ignoreres, forkastes og i beste fall neglisjeres av de fleste «klimaforskere», dette selv det er nokså velkjent at alle slike opprinnelige kliniske estimater av såkalte «drivhusgasser» alltid klinisk overvurderes, da «forskere» alltid opererer i stor mangel på en sann klimatisk kontekst, som eventuelt ville kunne determinere og korrigerer disse effektene som foregår i et mye større samspill med kanskje tusenvis av faktorer.

En slik representativ kontroll ville ideelt sett ville ha vært en ren faktisk kopi av jorden, hvilket selvsagt er nærmest umulig. Så i stor mangel på slike kopier, bruker forskere ofte andre planeter, men det uten særlig hell. Hva man får i så måte er ofte absurde rasjonaliseringer. Det man så tyr til er modeller som man forer med hva man ønsker av faktorer for å oppnå å bekrefte en gitt hypotese. Og disse modellene er elendige.

Modelleringene bryter også fundamentalt med, og er i ellers klar teknisk-logisk motsetning til flere kritiske aspekter som indikerer for at en effektiv atmosfærisk metning av CO₂-molekylet er en teknisk realitet.

Logisk fallitt

«Klimakonsensusvitenskapen» har som hensikt å helst fremstille det økende temperatur-potensialet for karbondioksid som uendelig—dette helt uten naturlige begrensinger og motvekter. Det meste av denne fordummende dogmatikken skriver seg fra banale laboratoriumeksperimenter, med total mangelfull kontroll, selv i i kontekst av klinisk kontroll, noe denne polske studien, og mange andre lenge har forsøkt å demonstrere.

Som jeg selv førsøkte å fremstille det her, i forrige klimaartikkel, så er det ikke bare logisk korrekt, men mer eksplisitt og mulig utsøkt klargjørende, og mer faktisk å forestille det slik at innate (molekylære) begrensinger som jo først er bevist på lik vitenskapelig basis av kliniske kriterier som at CO₂ har en attenuernde effekt på varme, snarere mer enn trolig er hva som til syvende og sist spiller inn på en potensielt større og begrensende måte når disse i realiteten først overføres til den virkelige verden. Altså hva av, og hvordan samtlige faktorer sammen determinerer klima, fremfor hva som forårsaker og foregår av enkeltheter i en kyvette i klima-laboratoriene.

Det de fleste folk, og inkludert mange forskere ikke vil, eller kan forstå, eventuelt også fremme rent profesjonelt, er en adekvat utstrakt vitenskapslogikk, fordi logisk anvendelse—dens sans og ordenstørrelser sammenlignet med reduksjonistisk metodologi og empiri derav, er ofte to vidt forskjellige ting i seg selv, med lite av kryssdisiplinær smitteeffekt, spesielt sådan fra empiri og over til logikk, hvilket gjør at logikken alltid utgjør en undersøkende over-instans av all vitenskap.

Derfor finner det også sjelden sted noen vesentlig vitenskapelig konseptkritikk i fagmiljøene, som ofte består av navlebeskuende fysikere, iherdige «tallknusere» og noen data-nerder, som under ett utgjør et sterkt, «mangfoldig» fag-kollektiv av institusjonelle gruppetenkere som ender opp med å vokte en type «vedtatt» «vitenskap» hvor ingenting motforestillinger slipper til.

Mer pro-metning

Argumentet som jeg generelt fremfører med tanke på begrensinger observert under klinisk kontroll, her «metning» av karbondioksid, er altså det at egenskaper som visse gasser demonstrerer i klinisk kontekster, trolig også vil fortsetter å manifestere seg som nettopp begrensinger i naturen.

Dette så sammenlignet med hva som angivelig forestilles av «klimavitenskapens» fanatikere å være egenskaper av en potensiell uforminsket, og ubegrenset styrke (f.eks. ingen metning overhodet) av «klimagassenes» enorme globale potens og destruktive kraft, og dette uansett hvor gassene måtte være eller faktisk fungere der.

For å banalisere enda mer mtp. oppklaring..

Når man har observert en egenskap av ‘svakhet’ (-) og en med ‘styrke’ (+) i samme objekt. og i samme medium (kontroll), så er det mer logisk urimelig å anta at ‘svakheten’ vil forsvinner, og det uten noen som helst forklart mekanisme bak, mens ‘styrken’ likevel forblir den samme når også samme sett av samme immanente egenskaper så settes (teoretisk ekstrapoleres) ut i en større sammenheng (fra lab til klima) hvor ‘objektet’ (CO₂) forblir teknisk uforandret, og dessuten, ikke minst, underordner seg andre kjente, samt større dynamiske faktorer.

Det er snare mer eller mindre åpenbart at nettopp det motsatte som er tilfelle, og heller ingenting som logisk berettiger forestillingen om at en påvist klinisk metning i CO₂ i et laboratorium, på lik linje som en annen egenskap målt der, ikke skal ha noen snarere større negativ (netto)effekt om det hele overføres til en større sammenheng av flere andre faktorer.

At en teknisk ‘negativ’ egenskap i helhet bare skulle forsvinne i hva som bokstavelig talt er løse luften, i forstand av «klimagasser» generelt, og at CO₂ ikke har noen begrensinger ellers, er helt absurd forestilt per all den vitenskapelige logikk som måtte inngå i de tekniske spørsmålene.

Dette er i essens belaget og nokså teknisk innviklet betinget som argument, men det er fundamentalt rakt nær en fremstilling av en motsigelse som muligens kan kategoriseres som utroverdig under klassisk a fortiori-argumentasjon.

Dette er tråd med et tidligere selv-sitat, som eksemplifiserer noe videre:

Relevant: Helge Lurås med intervju av såkalt «klimaekspert», men ingen blir klokere

Mot mot-metningargumentasjon

Klimavitenskapen er basert på modeller, ikke verifiserbar teori. Dette er først og fremst fordi at klimaet som vitenskapelig objekt er for fysisk stor, og dessuten teknisk kompleks til å rimelig representere i noe som helst annet medium enn i en datamaskin.

For å få plass i en datamaskin trenger man matematikk som abstrakte representasjoner av realiteten. Klimavitenskapens premiss-gjøring og overforenkling foregår i all hovedsak på bakgrunn av radiative overføringlikinger; eller hva som mye bedre formulert kan sies å være radiative ekvivoksjoner på basis av nettopp matematiske overføringer, som ikke nødvendigvis representerer selv gasser som vitenskapelig objekt. Eksempelvis hvordan bla. Stefan-Boltzmannkonstanten både brukes i en retroaktiv forstand, og på hva som i teorien er mer idealiserte molekylære overflater enn reelle når det gjelder aspekter som den fremholdte transparensen i gasser fremfor solide flater.

Resultatet er klart estimater av temperaturer basert på molekylære faktorer som ligger langt over hva man er i stand til å observere og bokstavelig talt reprodusere under konvensjonelle forhold. Dette blir således fundamentalt og noe som også spiller inn på faktorer som kommer i tillegg. Hva klimavitenskapen ender opp mer er en galopperende metodologi og modellendringer som ikke speiler realiteten.

Å i det hele tatt forsøke å imputere metningfenomenet relatert til alle klimagasser i nåværende klimamodeller er nært sagt meget konseptuelt komplisert, og som nevnt, er i seg selv et potensielt veltende premiss for hele teorien om at det i hele tatt foregår noen menneskelig forårsaket global oppvarming grunnet våre utslipp av fortrinnsvis en marginal sporgass som CO₂

Så klimavitenskapen har gjort det enkelt, og utelatt det hele, og forfektet det som ikke-effektivt eksisterende. Det til tross for at man tidligere anerkjente fenomenet som reelt og effektivt nok, på fundamentalt vis.

Det er dermed heller ikke så veldig merkelig at klimavitenskapens «forskere» aldri har prestert å komme med et konkret kvantitativt mål som bla. estimerer avstanden som trengs for å oppnå molekylær metning på noe som helst plan og nivå. Hadde endog IPCC faktisk kommet med slike kvantifiseringer, ville det skapt umiddelbare og enorme problemer med modellene deres, og hva disse fremholder som vitenskapelige realiteter, dvs. det kumulative kvasi-kvantegrunnlaget for all «klimavitenskap». Metning eksisterte før, da vi visstnok dro til månen, men ikke nå lenger. Vi har kommet lenger nå..

Diverse estimater som sirkulerer utenfor fagmiljøene tilsier at metningen av CO₂ foregår med en maks rekkevidde på 20 meter fra bakken, hvilket i så fall forklarer mye med tanke på visse temperaturmålinger, i tillegg til faktorer som skriver seg fra økt urban utbygging m.m. For konsensusen innenfor «klimavitenskapen» ville slike estimater bety slutten på svindelen.

Hva de i stedet tyr til av løsninger er å matematisk kvantitativt rasjonalisere hele atmosfæren ved å abstrakt-matematisk viss dele atmosfæren opp i flere fiktive lag som de effektivt kan kontrollere hver faktor og sådan ende opp med noe som ligner på virkeligheten uten å ta realiteten inn over seg. Det hele er en slags simulering med falsk substans som substitutt for vitenskapelig sannhet.

Det er mange som forsøker, nokså banalt, å bortforklare selv den hypotetiske muligheten for at effektiv molekylær metning av klimagasser i det hele tatt eksisterer. De fleste som engasjerer seg slik er lekfolk og fanatikere. Jeg har dog lagt merke til at de mer «seriøse» forskerne holder seg imidlertid unna, antakelig i frykt for å tråkke i salaten. Dette gjelder også i Norge, og vår egen Gunnar Myhre, en mann som man aldri hører noe om i norske medier når det skal snakkes om klima, selv om han angivelig er norges desidert mest distingverte klimaforskere.

De er redde for å drite seg ut, eller at de rett og slett er for dumme og indoktrinerte, noe folket aldri kan tenke seg til, at «vitenskapsfolk ikke vet hva de driver med?» Nei, det har jo aldri skjedd. Disse forestillingene sirkulerer fritt i den generelle befolkningen til tross for at de aller fleste «vitenskapelige» teoriene som gjennom all tid er fremsatt av mennesket, har vært feil. I det historiske aggregasjonen snakker vi om et tall på 99% feiltakelser.

Konkrete feilkonstruksjoner

La oss ta et par av de mer inngående, men likevel tafatte og misforstått motargumentene som forsøker å tale på vegne av at det nesten ikke finnes noe av metning i det hele tatt, og at dette bare er en slags trivialitet.

Feilen ligger som oftest i det at man ikke forstår nok av helheten til å vesentlig skjønne hvordan og hva som determinerer hvilket av effekt.

Her er en ganske typisk banal uttalelse om drivhuseffekt i sin såkalte «helhet», og et direkte motsvar til metningsargumentet.

Det er mange problemer med denne «rebuttalen» fra «skepticalscience», som er langt fra den verste «faktasjekkeren» som finnes. Faktisk.no slår de med flere mil som margin på dumskap.

Det første problemet med denne uttalelsen er for det første at metning tas ikke til inntekt i det hele tatt til å begynne med i modelleringene, og at metning rasjonaliseres bort ved hjelp av abstrakt teori-matematikk som i effekt sidestiller molekylær absorpsjon med metning samtidig som man per målinger av «drivhuseffekten» heller ikke er i stand til å følge opp og skille mellom all såkalt svartkroppstråling som uansett avstedkommer rundt de(n) molekylære absorpsjonen(e). Et annet problem er mer kategorisk, nemlig at man forestiller det som at metningsargumentet «over-simiplfies what happens in the atmosphere»—Det rakt motsatte er hva som er på gang mtp. modellene, og derfor også hvorfor klimamodellene ikke anerkjenner metning korrekt som en faktor til å begynne med, men bytter det hele ut og sådan blander kortene for alle.

Grunnen til metning lar seg rasjonaliseres såpass som det gjør fra et såkalt «vitenskapelig» ståsted, er fordi det opprinnelige vitenskapelige premisset er såpass selvtjenende fremfor sant og faktuelt, at slike faktorer først sies å ikke engang eksistere, for å så og i stedet at man systematisk appellerer til genialiteten av «komplekse modeller», men som ikke fungerer, og som i essens erstatter mer fornuftig grunnforsking.

Det tredje problemet her er et slags argument som koker ned og later til noe så trivielt og sirkulært at molekylær metning heller ikke eksisterer fordi dette er en «kontinuerlig prosesss», og derfor en «prosess» som bare øker i omfang som følge av mer CO₂… Hallo, kan man spørre.

Dette til tross for at som sagt metningfenomenet tidligere er anerkjent, i tillegg til at de mest dominante båndene i CO₂-molekylet sies å være «opptatt» med all strålingen (som er antas som konstant), hvilket jo er en form for metning, men ikke nok metning, ifølge forskerne, fordi de resterende båndene ved bla. 4.3 og 15μm, fremdeles utgjør en vesentlig faktor og en såkalt super-logaritmisk faktor, selv om det ikke er noe logaritmisk over dette i det hele tatt, hvilket er en annen freidig rasjonalisering som kun består og overlever rent faglig på bakgrunn av nettopp de samme kalkylene som også forutsetter at generell metning m.m ikke eksisterer.

Det man i realiteten har fått er en simulering og en sirkelargumentasjon som fremstår som banebrytende og ufeilbarlig fysikk. Ufeilbarlig fordi selve grunnlaget er en fiktiv kreasjon uten vitenskapelig logikk. Bare ved å beskrive det helt generelle rotet denne kvasivitenskapelige metodologien etterlater seg, er nok til å fullstendig forvirre veldig mange. Det man i stedet serverer mange, er infantile intellektuelle forklaringer typ det at karbondioksid determinerer klima.

Men denne idiotien er nok også en av grunnen til at det er såpass bred fagkonsensus rundt klimavitenskapen, fordi dens argumentasjon er såpass komplett forvrengt på så mange måter at de aller færreste i det hele tatt evner å visualisere det. De ikke-dumme som antakelig ser svindelen for hva den er, og som jobber i klimaindustrien, er mindre incentivert til å lage problemer for seg selv. Dette er også en grei forklaring på hvorfor det stort sett er eldre og pensjonerte professorer som i effekt er «whistleblowers» når det gjelder klima, og andre unntak, som meg selv, som ikke har noe med disse idiotiske tåpelighetene å gjøre.

Det meste av den molekylære bølgelengden hos CO₂ som er mottakelig for stråling, er likevel, som kjent, overlappet av blant annet vanndamp. Dette er også en form for effektiv «metning», hvor enn vanndamp også måtte befinne seg sammen med betydelige konsentrasjoner av CO₂.

Man tyr sådan til en type et argument som baserer seg på enda en forskyvning og rasjonalisering, at økende konsentrasjon av CO₂ forårsaker mer vanndam som står for det meste av oppvarmingen.

Et annet tilsvarende motsvar, like fånyttes og misforstått

Dette kan også ses i mer sammenheng med dette innlegget, på et lignende «klimakritisk» forum.

Dette er enda et forstokket forklaringsproblem som følge av at «klimaforskere», på et tidspunkt enten forsto, eller forkvaklet det hele dithen til at svaret på de latterlige «stråblingsbudsjettet» (som var utgangspunktet for bedraget)—altså hvor all energien «stopper», egentlig foregår høyt oppe i atmosfæren. Rasjonaliseringen er selvsagt idiotisk om man følger tråden.

Øverst i atmosfæren er selvsagt molekylene mindre attenuerende og minkende av all effekt, samt trykk, enn ved havnivå.

Det logiske resultatet av denne realiteten er ironisk og bokstavelig talk tilstrekkelig motsigende det mange fanatikere først mente skjedde ved bakkennivå som følge av ingen metning, nå i stedet må skje nært i enden av troposfæren. Ingen av forklaringene er riktige. Samtidig finnes det mer en et drøss av artikler om klima som motsier dette, alt og alle, og seg selv, hele tiden.

Først, at angivelig toppen av troposfæren skal bli relativt varmere, er en forutsetning for at hele den «globale» temperaturen på jorden også skal stige relativt ift. til resten av atmosfæren. Men dette er dog også molekylært usannsynlig i realiteten med tanke på at det angivelig foregår effektive hindringer på toppen av troposfæren, altså om det hele skulle arte seg nettopp slik, da man i øverste del av troposfæren har med molekylær tynning å gjøre. Dette pluss trykk/konsentrasjon og annet, inkludert Dopplereffekter.

Alt tilsier sådan at den forfektede strålingen som klimavitenskapen har antatt og håper på, hoper seg opp øverst i troposfæren, men der vil den uansett effektivt dermed også spres mer pga. hva som trolig er eksponensielt tynnere bøle-bånd, hvilket innebærer det motsatte, altså en lavere temperatur som samme grad av om så CO₂ var likt distribuert i atmosfæren, som ikke heller er realiteten. Klima-konsensusfanatikere som anklager oss sanne skeptikere for å ikke ta inn over seg «All absorbasjon, all re-emissions, heating and cooling, at all levels» er åpenbart ikke i stand til å tenke helhetlig selv, og klarer ikke engang å bestemme seg hvor denne globale oppvarmingen grunnet CO₂ som sagt foregår, og hva som fundamentalt sett egentlig forårsaker hva av faktorer.

Relatert: Enda litt motvekt til mer propaganda og idioti om klima og «ekstremvær»

Svarene deres er et forutsigbare, og et obskurt hav av diverse synemakerier om kvasi-mekanismer som frontes som på oppstyltet appell til hva som effektivt kun er vitenskapelig konsensus, og annet nonsens de selv ikke forstår, og som forsøkes styltes opp av referanser til målinger av ting tatt totalt ut av noen som helst holdbar sammenheng som kan sies å representere realitetene.

All denne forvirringen skyldes at det teoretiske startpunktet for deres klimatiske forståelse er fundamentalt korrumpert og fullstendig faktuelt fingert, kontraindikert og ellers fritatt all anvendbar logikk, noe som fører til at «vitenskapen» deres hele tiden må ty til flere rasjonaliseringer og hypotesebekreftende forskning, forfekting og blatant fornektelse av f.eks. andre studier, historiske konsentrasjoner mtp. CO₂ , og generelt fremstår mer og mer som en «vitenskap» og politikk som bare blir mer og mer virkelighetsfjern per dens metodologi og fanatisme.

Will Ares Sabbatsson Paris' di Duce

DEng praxis, ex Candidatus D.C juris 1/x 672,500,000 ♈︎itan